Eimen av dekadanse

Et ras av avsløringer sjokkerer Frankrike. Politiske ledere pleier støtt og stadig – og i full vennskapelighet – kontakt med næringslivsledere. De sistnevnte finansierer partiene og valgkampene til de førstnevnte. Som takk får de hjertelige skatteletter. Enda mer sjokkerende er det at skattenedgang for høye inntekter (nærmere 100 milliarder euro på ti år) framfor alt har vært til fordel for … de høye inntektene, som siden 2006 har vært beskyttet av et skreddersydd «skatteskjold». Og for å erfare på kroppen hvor vanskelige kår de rike har, engasjerer de styrende (og deres familier) seg i næringslivet snarere enn i fagforeningsarbeid.


Bettencourt-skandalen har bare gjort synlig det som allerede er virkeligheten. Sov gravejournalistene, og dydsmenneskene i april i år, da Jacques Chiracs kone Bernadette trådte inn i styret til LVMH, luksuskonsernet som eies av Frankrikes rikeste, Bernard Arnault? På nøyaktig samme tid fikk kona til arbeidsminister Éric Woerth, Florence Woerth, en direktørstilling hos Hermès. Før dette hadde hun tatt seg av formuen til Liliane Bettencourt, Frankrikes nest rikeste, uten at det skapte noe som helst ståhei. Éric Woerth har reagert slik på anklagene om rollesammenblanding: «Jeg er også minister for likestilling, derfor ville det vært feil av meg å bremse karrieren til min kone […] parallelt med min.»1 Ingen mistenkte ham virkelig for å bremse konas yrkesmessige utvikling, men varsellampene lyste heller ikke for «parallellismen» mellom karrieren til en forvalter av en stor formue som var opptatt av «skatteoptimalisering» på Seychellene, og karrieren til en sosialminister som gjorde seg klar til å amputere pensjonen for de fattige. Alt dette skjedde før «Bettencourt-skandalen». Relasjonene mellom penger og makt var akkurat de samme da som i dag. Men på den tiden var det tydeligvis ikke noe problem.

At dette nå har blitt en «skandale» ligger kanskje i de drepende detaljene: en ung og ærgjerrig statssekretær for arbeid (Laurent Wauquiez) benytter anledningen under en offisiell reise til London til å be aksje­meglerne i City om å finansiere minipartiet hans, kalt «Nouvel Oxygène»; en inntektsskatt på mellom én og seks prosent i året i tilfellet med Bettencourt (skatteskjoldet fungerer);2 en kjendisjournalist som klarte å få til et intervju med L’Oréal-arvingen Bettencour på tv-kanalen TF1, forklarer hvorfor: «Jeg ble kjent med henne og hennes ektemann i et middagsselskap hos felles venner. Siden har vi møttes på forskjellige utstillinger.»

For at denne fangarmaffæren skal bli til en «halsbåndprosess»3 for det nye franske oligarkiet, må den i det minste ende med slutten på svingdøren mellom privat og offentlig, for ikke å glemme «journalisthjemmene» som via ekteskap og vennskap knytter forpliktende relasjoner til pengemakten. Alt maset den siste måneden har derimot ikke tjent til noe, hvis håpet om å rense lufta for eimen av dekadanse i keiserriket bare fører en siamesisk tvilling av Nicholas Sarkozy til presidentpalasset. For eksempel lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF), Dominique Strauss-Kahn. De rike vil feire seieren til denne næringslivssosialisten på samme måte som de feiret Sarkozys i 2007. Og alt vil begynne på nytt igjen.

Oversatt av R.N.