Det hedenske Polen

DEN KAN SES på lang avstand, der den stiger opp av landskapet midt ute på jordene. Strålende, majestetisk, står den der som en luftspeiling. En landsens pastor fikk ideen til den for femten år siden, og det polske folk hjalp ham med å få drømmen realisert. Lichen, det største religiøse byggverket i Polen, det åttende i Europa, og det tolvte største i verden. Hver gang jeg er på de kanter, kan jeg ikke la være å ta turen innom. Den er storslått vakker, på sin egen barbariske måte. Fasaden er 160 meter lang. Den enorme gullforgylte kuppelen stiger 70 meter til værs. Den er vår egen slaviske Taj Mahal. En skinnende drømmekirke. Med sine søyler og pilastrer, gesimser, søyleganger, statuer og utskårne figurer gir den en god dag i moderne arkitektur. Her møtes babylonsk barokk og egyptisk rokokko. Kirkerommet er så veldig at folkemengden nærmest blir borte i det. Absolutt alt er dekorert med gull. Naturligvis er det bare galvanisert aluminium. Likevel flyter man omkring i all den strålende glansen, man dykker ned i den, vasser rundt. Engler, ørner og allegoriske figurer. Kandelabre, kassettak og glassmalerier. Glemt er modernismens strenge linjer og postmodernismens konvensjoner. Stilen er overdådig, høytidelig og verdig. En Øst-Europas Sagrada Familia. Et prosjekt unnfanget i drømmene til en landsens prest, og materialisert takket være gaver til kirkelyden. Hver gang jeg kommer forbi, stanser jeg hos dem. Det dreier seg stort sett om helt vanlige folk. De kommer hit for å tilbringe noen timer, kanskje blir de natten over. De betrakter verket de har bygd. De fotograferer.

De legger seg ned i parkgresset, spiser sin medbrakte mat, røyker en sigarett. For en stakket stund lever de i skyggen av verket de har vært med på å realisere. De spaserer i labyrinten av alleer, vandrer blant alle skulpturene som gjenspeiler landets historie, nasjonens utallige martyrer. Monumenter hogget i stein til minne om de som falt som ofre for russerne eller tyskerne. Deportasjoner til Sibir, Warszawa-oppstanden, konsentrasjonsleirene. Her kan man også se statuer av polakker som har utmerket seg. For det meste prester og biskoper, og så naturligvis også Johannes Paul 2.

Som det største religiøse byggverket i Polen siden landet ble uavhengig, er Lichen simpelthen hele nasjonens tempel. Det er fordi Gud interesserer seg for vår historie at det himmelske vesenet får sin betydning. Her er Gud nemlig polsk.

Jeg liker å stoppe i Lichen, for her har jeg inntrykk av å vende tilbake til de tidligste tider. Lichen forteller historien om den gang vi var et stammefolk. Den minner oss om hvordan vi levde i førkristen tid. Her hedrer vi våre forfedre gjennom en dyrking av vår egen historie. Nylig så jeg en slags kunstutstilling i det enorme åpne rommet på kirkens grunnplan. Svære malerier som i monumental og naivistisk stil skildret Polens historie fra de tidligste tider fram til vår egen tid. Helgenfigurer som ingen andre enn oss kjenner til sto her side om side med allegoriske framstillinger av industrielle bedrifter, skildringer av nasjonens lidelseshistorie og våre mange historiske slag, som seieren ved Grunwald over tyske korsriddere. Siden dette var på en søndag, var galleriet fullt av besøkende. For mange var det første og kanskje også eneste gang i deres liv at de så en utstilling. Kirkerommet befinner seg i etasjen over. Med andre ord temmelig symbolsk – nasjonens historie utgjør fundamentet til det største religiøse byggverk i nyere tid. I bildene var det ingenting som antydet at kristendommen er en universell lære. Det fantes heller ingen spor av gledens budskap.


FOR NOEN ÅR siden la Maria Janion, en av Polens mest fremragende essayister, fram en påstand om at polakkene ikke ble ordentlig døpt. En interessant tanke, men de ble framfor alt døpt med tvang. Den hedenske kulturen ble fullstendig utslettet. Misjonærer og prester så til at hvert minste spor av den ble fjernet. Allerede den gang kjente man til maktens grunnleggende prinsipp: Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer også nåtiden og framtiden. Den slaviske religionen er redusert til hypoteser grunnlagt på annenhånds eller tredjehånds fragmenter, eller på beretningene til de som ryddet den ut med ild eller våpen i hånd. Vår kristendom ble bygd på vold og utslettelse av den gamle verden. I den første tiden ble vi tvunget til å ta del i skammen og ødeleggelsen av våre gamle guder.

Kristendommen ble valgt ut fra rent politiske motiver. Det var noe vi var tvunget til hvis vi ville bli en del av den vestlige sivilisasjon. I dag kan dette valget synes opplagt. Det sies til og med at om vi ikke hadde godtatt den, kunne vi risikert å bli utslettet akkurat slik som gammelprøysserne stammefolk som det i dag bare er navnet igjen av. Hvis vi ikke hadde latt oss døpe, hadde vi blitt massakrert av representanter for katolsk kristendom, germanske misjonærer, kolonisatorer og erobrere. Tvunget som vi var til å velge en latinsk og vestlig kultur, fjernet vi oss fra Orienten, et av de viktigste elementene i vår identitet. Vi valgte Rom framfor Bysants. Rent materielt sett var dette valget utvilsomt det mest fordelaktige. Men vi kan ikke utelukke at prisen vi måtte betale er en permanent identitetskrise. Det er ikke for ingenting at russerne omtaler oss som «de som forrådte de slaviske folkene», selv om de med «slaviske folk» egentlig bare sikter til seg selv, som de eneste rettmessige representanter for denne folkegruppen. Og her tar de ikke helt feil, for vi lider av en helt særegen personlighetsspaltning. I det moderne verdslige Europa blir vi sett på som et sterkt religiøst land, for ikke å si ultrakatolsk. Selv om vi aldri har gitt opphav til noen spesiell religiøs retning. Våre helgener har alltid vært lokale, og vi har aldri hatt kjettere eller vranglærere av særlig betydning. Vi har riktignok hatt en polsk pave, han er blitt en av våre nasjonale heltefigurer, og vi er stolte av ham, men han bidro med svært lite nytt til våre religiøse ideer. I stedet for å oppmuntre oss til en nærmere betraktning av verden rundt oss og av oss selv, styrket han vår overbevisning om at vi er unike. Bildet av ham ble tidlig innlemmet blant stammeheltene, hvis eneste oppgave var å forsikre oss om vår identitet som polakker. Jo mer vår katolisisme er overfladisk, desto mer påberoper vi oss den høyt og tydelig. Tapet av vår identitet fikk oss til å slutte glødende opp om den nye vi ble påtvunget, i et forsøk på å dempe den opprivende følelsen i vårt indre.


VÅR KULTURARV FRA førkristen tid ble revet fra oss. Om vi vendte oss bort fra Bysants, var det like mye av egen vilje som av historiske årsaker. På sett og vis sviktet vi Orienten. Ganske merkelig, særlig når man tenker på at vi en gang i tiden grenset til Tyrkia og Krim-khanatet. Ved å velge Vesten, ble vi iherdige tilhengere av vestlig kultur, samtidig som man der knapt la merke til at vi eksisterte. Nå da Vesten har vært velvillige nok til å la oss bli en integrert del, går vi med fornyet glød inn for å forkaste vår «orientalske» side, det «barbariske», «Asia». Men når mørket faller på, og vi drikker oss fulle rundt et bål, begynner vi av uforklarlige årsaker å synge på russisk eller ukrainsk. Vi tror iallfall at det er det vi gjør. Vi synger iallfall ikke på tysk, og heller ikke på fransk. Iblant kanskje på engelsk, men uten et snev av innlevelse.

For den polske sjel finner ingen fred, der den flakker mellom Øst og Vest. Den er litt inntrenger, litt forræder. Den vet at den har mottatt dåpen, men den har aldri egentlig trodd på sin egen udødelighet. Det er kanskje derfor vi er så opptatt av fortiden. Og hvis vi tenker på framtiden, er det motvillig og med frykt. Hvis vi i det hele tatt tenker på den. Vi strømmer i flokk til kirken i påsken, mens vår egentlige høytidsdag er 2. november, de dødes dag. Den katolske kirke innførte den i stedet for vår tradisjonelle feiring av våre forfedre. Vi pleide å samles ved midnattstid i mørket, et stykke unna bebyggelsen, for å framkalle våre forfedres gjenferd, i offergave ga vi dem mat og drikke. Denne kultusen sto så sterkt at Kirken bestemte seg for å tilpasse den, heller enn å prøve å avskaffe den. Vi trodde ikke på sjelens oppstandelse. Derimot trodde vi at fortiden ikke døde fullt ut og viste seg igjen en gang i året, på denne ene natten i november, i form av ånder og spøkelser. I dag valfarter vi til gravene til vår nærmeste familie for å samles til ettertanke. Det er noe arkaisk og gripende ved denne pilegrimsgangen. Det er ikke en feiring som uttrykker glede eller håp. Den har heller ikke fått et kommersielt preg. Likefullt strømmer tusenvis av mennesker til en grav for å tenne en lykt. I byene settes det opp egne busser som kjører til gravplassene. Over hele landet lukter det av voks og krysantemum. Opplyste kirkegårder skaper tablåer i natten som har et arkaisk og gripende preg. Millioner av lys brenner i mørket, i åssidene, i forstedene. Iblant blafrer flammen i de dødes vettelys selv midt ute på landet. Svart røyk stiger opp mot nattehimmelen. Steinheller rengjøres og vaskes, og det settes ned blomster. Alle smyger seg i stillhet langs gravene. Idet nattemørket faller på, avtegner de seg som skygger der de trår over beinrestene av sine nærmeste. De føler deres tilstedeværelse. For en stakket stund løfter de skjelettene opp fra ensomhetens grep. De rører ved dem med tanken og bønn. Det er den eldste form for religion.


IBLANT HENDER DET at denne personlige og diskrete seremonien blir opphøyd til statsreligion. Det skjedde i april i år, etter ulykken i Smolensk, hvor landets president omkom sammen med et titalls politikere, ministre, generaler og biskoper da presidentfølgets fly styrtet i bakken. Flykatastrofen ble straks tolket som et tegn fra skjebnen, en mystisk prøvelse som hele nasjonen måtte gjennomgå i fellesskap. Offisiell sorg, total sorg. Trolig den største, den mest intense og den mest medieomtalte sorg i Europas historie. Disse personene som i bunn og grunn var fremmede for oss, disse statstjenestemennene som så lett kan byttes ut, disse upopulære politikerne, disse navnene som bare var kjent fordi de hadde blitt nevnt noen ganger på tv, ble plutselig gitt mytisk heltestatus, de ble guder i vårt nasjonale panteon. Kompakte folkemasser samlet seg på symbolske steder, som for eksempel utenfor presidentpalasset. Man tente lys og la ned blomsterbuketter. Tårekvalte hikst gjorde mediene døve og stumme. Verden kunne ha blitt blåst i luften. Kina kunne ha erklært Amerika krig, eller omvendt. Polsk radio, polsk fjernsyn eller polsk presse ville ikke ha nevnt det med et ord. Polen hadde steget ned i helvetet for å følge sine døde. Dødens makt hadde for noen dager gjort et oppsplittet land om til et eneste stort fellesskap, som var rystet av den samme gråten, tynget av den samme smerten. Vi hadde allerede nådd et høydepunkt da Johannes Paul 2 døde. Men sorgen den gang var ikke like intens siden paven døde en naturlig død, og selv om han riktignok var polsk, var han også den øverste geistlige representant for gledens budskap. Hans død burde også bære i seg et håp, så vår sorg kunne derfor ikke bli så fullstendig som vi gjerne hadde ønsket. Ulykken i Smolensk derimot ga oss anledning til å hente fram det aller eldste vi har i oss. Nok en gang var vi ofre for skjebnen, slik vi så ofte før hadde vært det i løpet av vår kompliserte, heroiske og pinefulle fortid. Døden hadde revet bort de beste blant oss. Alt vi kunne gjøre, var å slutte rekkene, styrke båndene oss imellom og samles rundt levningene og gravene til våre symbolske forfedre. Alt vi har, er vår fortid. Det er alt vi eier og har, fortiden alene utgjør vår identitet. For å overleve, må vi for evig og alltid vende tilbake til den, og tenne hellige lys på dens grav.

For et moderne europeisk land, er dette en temmelig anakronistisk holdning. Kristendommen er på tilbakegang. Det er ikke vel ansett å innrømme at den utgjør, eller har utgjort, et eksepsjonelt viktig element for vår identitet. Hva annet kan så en moderne eller «postmoderne» stat bygge sin identitet på? Fotball? Ikke utenkelig. Det et bare under fotball-EM at tyskerne kan vifte med flagget av hjertens lyst. Teknologi? Hvorfor ikke. Nokia har litt etter litt blitt synonymt med Finland. Utvalgte biter av landets historie eller legender i den rette innpakning? Absolutt. For mange er Frankrike først og fremst hjemlandet til Asterix.

Hvem er så disse polakkene med sitt elendige fotballag, sin lite avanserte teknologi, og en historie som bare de selv kjenner? Jeg vil hevde de er et unntak i Europa. De har ikke fullt ut tatt til seg kristendommen, har ikke heller helt gitt avkall på forfedrekultusen, og likevel har de overlevd. For min egen del er jeg overbevist om at jeg ikke hadde overlevd som borger av noen annen stat.

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 I boka Niesamowita Slowianszczyzna (Merkverdige slavere), Wydawnictwo Literarckie, Krakow, 2006.