Kinesiske arbeidere krever sosiale framskritt

«Jeg har jobbet på denne fabrikken siden 5. juni 2006. Jeg tjener omtrent 1400 yuan (1250 kroner) i måneden. Det er bare rundt hundre yuan mer enn de som akkurat har begynt her. Synes du det er rettferdig? Er det rettferdig at lønna mi økte med bare 28 yuan etter to år, 29 yuan etter tre år og 40 yuan etter fire? Er det rettferdig at førti prosent av de som jobber her, er praktikanter med veldig dårlig lønn, noe som holder alle lønningene nede? Er det riktig å ha et system med fem grader, der hver grad er delt inn i femten trinn, noe som betyr at det vil ta meg 75 år å komme til toppen, ettersom jeg bare kan stige et trinn i året selv om jeg gjør en god jobb? Er det riktig å jobbe så mye som vi gjør, og så bare kunne legge til side noen hundre yuan i måneden? Det er for mye ulikhet, for mange brutte løfter, for mye urettferdighet. Hva blir det igjen av oss hvis vi godtar alt dette? Vi har ikke noe valg: Denne streiken handler om verdighet.» Dette sier en arbeider på en fabrikk i Foshan i den kinesiske provinsen Guangdong, der arbeiderne gikk til streik i mai 2010. Fabrikken lager utstyr til den japanske bilprodusenten Honda.

Streiken startet 17. mai, da et hundretalls arbeidere la ned arbeidet i protest mot en avgjørelse fra ledelsen som ble ansett som svært urimelig. På denne fabrikken består lønna av flere elementer: De minst kvalifiserte arbeiderne på laveste trinn får en grunnlønn på 675 yuan (595 kroner) pluss et funksjonstillegg på 340 yuan (294 kroner) samt ulike godtgjørelser, blant annet for losji og transport, slik at totalsummen kan komme opp i 1 510 yuan (1332 kroner).2 I slutten av april vedtok imidlertid Foshan kommune at fra 1. mai skulle minstelønna i kommunen økes fra 770 til 920 yuan (fra 674 til 809 kroner). Fabrikkledelsen bestemte da at grunnlønna skulle øke i samsvar med dette, men samtidig skulle funksjonstillegget reduseres, slik at det samlet sett ikke ble noen lønnsøkning å snakke om. Derfor gikk arbeiderne til streik. Streiken ble avsluttet 4. juni, etter at det ble inngått en avtale med 16 valgte arbeiderrepresentanter som var uavhengige av de offisielle fagforeningene: Ledelsen forpliktet seg til å øke alle lønninger med 500 yuan (436 kroner).

I forbindelse med streiken skrev arbeiderne et åpent brev der de krevde at arbeidsgiverne «viser god vilje, gjennomfører ærlige forhandlinger og tar høyde for arbeidernes rimelige krav». I brevet understreker de også at deres kamp ikke bare gjelder arbeiderne på denne fabrikken, men alle kinesiske arbeidere. Brevet inneholder også en liste med krav knyttet til lønnsregulativ, arbeiderrepresentasjon, metoder for evaluering av arbeid og kriterier for forfremmelse.

Da streiken gikk mot slutten, hadde det i flere dager vært mye fokus på selvmordsbølgen blant arbeiderne ved Foxconn Technology i Shenzhen. I løpet av fem måneder hadde tretten unge arbeidere på denne taiwanske fabrikken som lager elektroniske komponenter for utenlandske varemerker, forsøkt å ta livet av seg. Ti av dem klarte det. 20. juli begikk en 18 år gammel arbeider som var ansatt hos en av Foxconns samarbeidspartnere, selvmord i Foshan.3 Foxconn annonserte da at de ville øke grunnlønna til sine kinesiske arbeidere og lempe på de strenge reglene for arbeiderne.


DET KAN IKKE settes et enkelt likhetstegn mellom Honda-fabrikken i Foshan og Foxconn-fabrikken i Shenzhen. Hos Foxconn er grunnlønna så lav at arbeiderne er nødt til å jobbe mye mer overtid enn loven tillater. Her lever arbeiderne også svært isolert, både fra hverandre, på verkstedene og i sovesalene, og fra verden utenfor. På Honda-fabrikken later det derimot til at det oppstår et fellesskap mellom arbeidere som kommer fra samme region, eller mellom faglærte praktikanter som har gått på samme skole.

Foxconn har dessuten, helt siden selskapet etablerte seg i Kina, praktisert en form for disiplin som mildt sagt kan kalles militær, både i arbeidstiden og på fritiden. Den består i at allmektige «sikkerhetsagenter» kan sette inn sanksjoner mot de ansatte, inkludert fysisk maktbruk. Det første som tok selvmord på fabrikken, var en arbeider som etter anklager om tyveri var blitt ransaket og sperret inne helt til han tilsto en forbrytelse han ikke hadde begått. Arbeiderne på Honda og Foxconn har altså reagert på uakseptable forhold, men forholdene på de to fabrikkene er likevel svært forskjellige. Honda-arbeiderne var dessuten i direkte konflikt med det offisielle fagforbundet, noe som er helt nytt i kinesisk sammenheng. 31. mai inntok offisielle fagforeningsrepresentanter, som er lette å kjenne igjen på uniformene, fabrikken og krevde at arbeiderne skulle gjenoppta arbeidet, de brukte sågar makt mot flere av dem. De streikende reagerte med å påpeke at de aldri hadde fått muligheten til å velge sine representanter, og at disse representantene langt fra hadde spilt den rollen den burde under streiken.

Streiken og selvmordsbølgen forklarer i alle fall delvis den historiske minstelønnsøkningen som er innført i flere provinser og kommuner i Kina den siste tiden (960 yuan i Beijing, 1120 yuan i Shanghai). De er nok også noe av bakgrunnen for at myndighetene i Shenzhen i juni 2010 gjennomførte en undersøkelse blant 5000 arbeidsmigranter i aldersgruppen 18–35 år. Undersøkelsen viste at de tjener i gjennomsnitt 1800 yuan i måneden, sender en femtedel til familien sin på landsbygda, og at halvparten av dem jobber mer overtid en loven tillater.4 Protestene fikk også en ledende kinesisk politiker, Zhou Yongkang, til å be Brev- og besøksadministrasjonen (se lenger ned) om å gjøre alt for å løse de sosiale konfliktene og svare på misnøyen med forholdene på arbeidsplassene.5 Zhou påpeker at selv om antall klager (spesielt kollektive) har gått ned, er det sterke sosiale spenninger rundt ekspropriering av jord, riving av hus og dårlige arbeidsforhold. Han ber «myndigheter på ulike nivåer om å intensivere arbeidet med å løse arbeidskonflikter ved å ta hensyn til rimelige krav fra de ansatte.»


ARBEIDSKONFLIKTER begrenser seg ikke til den sterkt industrialiserte regionen ved Zhu Jiang-vassdraget. Siden begynnelsen av mai 2010 har det vært store streiker i provinsene Shandong, Jiangsu og Yunnan, samt i byene Nankin, Beijing, Chongqing og Lanzhou. Fra 1. mai til 15. juli opplevde Toyota-konsernet et titalls streiker. Og 1. juli la de 17 000 taxisjåførene i Changchun ned arbeidet i protest mot en ny skatt. Alle disse hendelsene føyer seg inn i en utvikling preget av stadig flere streiker de to siste årene, både i kinesiske og utenlandske bedrifter. Siden midten av 1990-tallet har det vært en økende tendens til sosiale protester i Kina: arbeidsnedleggelse, kollektive brev til lokale myndigheter og Den nasjonale folkekongressen, besøk hos administrative instanser, klager lagt ut på Internett.

Med andre ord har kinesiske arbeidsmigranter aldri vært føyelige. Selv om de utgjør en sammensatt gruppe individer med svært forskjellige erfaringer og livsprosjekter, befinner de seg i en situasjon der de institusjonelt sett er underlegne de «lokale». De har utrettelig kjempet mot det urettferdige systemet med krav til bostedsbevis (hukou), og protesterer mot maktesløsheten og disiplinen de blir påtvunget på arbeidsplassen. Det er altså en direkte sammenheng mellom aksjonene som er gjennomført og framskrittene som er oppnådd når det gjelder arbeidsrettigheter. Et eksempel er loven om arbeidskontrakter som ble vedtatt i 2008.

Arbeidsmigrantenes livssituasjon gir i seg selv grobunn for protester. Økningen av bøndenes inntekter har medført at færre ønsker å flytte fra landsbygda. De som drar, prøver å ta utdanning som gir dem muligheter til bedre arbeidsforhold og levekår enn forgjengerne deres har hatt. Dessuten har barn av arbeidsmigranter kommet ut på arbeidsmarkedet. De har bodd hele sitt liv i byen, men betraktes likevel offisielt som «fremmede». Det betyr at de ikke får samme behandling som dem de har vokst opp med. Dette har også skapt sterke følelser av urettferdighet.


FRAM TIL I DAG har deres krav gått mer eller mindre upåaktet hen fordi de i mindre grad har tatt i bruk streikevåpenet. I stedet har de gått via den såkalte Brev- og besøksadministrasjonen. Den ble etablert i 1951 og består av et nettverk av kontorer, fra distriktsnivå til statlig nivå, som har ansvar for å ta imot og videreformidle forslag, søknader om støtte, anmodninger om å revurdere politiske eller administrative sanksjoner som oppleves som urettferdige, kritikk og anklager. I seksti år har dette systemet gitt folk mulighet til å si sin mening, og fremgangsmåtene har hele tiden endret seg avhengig av hvem som har benyttet seg av det, det være seg bønder, byfolk, soldater og huseiere. Fra 1993 til 2005 økte de skriftlige henvendelsene med ti prosent i året, og antall besøk – spesielt kollektive besøk der av og til flere tusen personer har møtt opp – har økt enda raskere. De som slår seg sammen på den måten for å si fra til myndighetene, tar stadig oftere opp problemer som strekker seg ut over lokalområdene der det er meningen at de skal løses.

Selv om det er mulig å si fra om urettferdighet gjennom rettsvesenet, religiøse instanser og organisering av aksjonsgrupper, er Brev- og besøksadministrasjonen en kanal der kineserne føler at de kan ta initiativer, formulere synspunkter, sette ord på det de opplever. De kan snakke for seg selv, men også på vegne av ikke navngitte personer i samme situasjon. Det er et sted der representanter for Kommunistpartiet og staten kalles inn på teppet og må svare på spørsmål om maktforhold og legitimitet med en tredjepart som vitne. På siden av offisielle, demokratiske rammer stiller man her klare krav om likeverdige forhold og forkaster de hierarkiske forskjellene som blir framstilt som naturgitte.

Det er nettopp dette – utover de rent økonomiske kravene – som kampen til arbeiderne på Honda- og Foxconn-fabrikken handler om. I den forstand er de arvtakere etter arbeidsmigrantene som i 1996 skrev:6 «Vi får betalt per del, men nå har det gått fire måneder uten at vi har fått vite hva delene koster, så hvordan skal vi vite om lønna vår er riktig? Vi blir behandlet som bøfler, slaver, maskiner … Er det rettferdig at vi ikke skal ha noen frihet? Er det rettferdig at vi ikke skal ha noen som helst trygghet? Er det rettferdig at vi skal arbeide for ingenting? Vi kan ikke fortsette å la oss kue.»

Det ville være feil å tolke protestbevegelsene blant kinesiske arbeidere som rent økonomiske og konjunkturbestemte kamper. De inngår i en lang læringsprosess som, for å bruke formuleringen til den franske filosofen og aktivisten Claude Lefort, ender med å «skape virkeligheten». Samtidig viser de at arbeiderne er blitt dyktigere, at de tar i bruk mange forskjellige virkemidler for å påvirke sentralmakten. Streikende arbeidere som er ansatt i utenlandske selskaper, snur opp ned på det tradisjonelle nasjonalistiske argumentet om at sosiale krav svekker Kinas makt og derfor må settes på vent. Slik skaffer de seg større handlingsrom, for hvilken legitimitet har politistyrker som slår ned på kinesiske arbeidere som utbyttes av utenlandske arbeidsgivere?

I Changchun valgte taxisjåførene å fokusere på viktigheten av at de overlevde. De lot seg også inspirere av en streik som vant fram våren 2010 i en by i Sichuan-provinsen (erfaringsutveksling blir det stadig mer av) da de erklærte en tre dagers streik. Det er tidsgrensen for når sentralmyndighetene blir varslet om konflikten og griper inn. Videre har de hatt et tredelt slagord for sin bevegelse: ingen kjente ledere, ingen formell organisering, ingen bruk av vold.

Disse bevegelsene har på ingen måte fått støtte fra den kinesiske regjeringen (streik er et virkemiddel som i altfor stor grad oppmuntrer til lønnsøkning og økt kjøpekraft), og de setter sentralmyndighetene i forlegenhet. Det dreier seg om en prosess som umerkelig, men hardnakket, endrer maktforholdene mellom styrende og styrte.

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 Intervju gjort av He Meichuan, forsker ved universitetet i Zhongshan (kanton), Foshan, 29. mai 2010.

2 Flere arbeidere har beregnet utgiftene sine slik: pensjonsforsikring (132 yuan), helseforsikring (41 yuan), bolig (126 yuan), obligatorisk fagforeningskontingent (5 yuan). Dette betyr at de har en nettoinntekt på bare 1 207 yuan. De daglige utgiftene ligger i gjennomsnitt på 500 yuan i måneden, pluss 250 yuan hvis man bor utenfor fabrikkområdet. Verdensbanken anslår at en voksen kineser med barn må ha en minstelønn på 1 684 yuan for å kunne dekke familiens mest grunnleggende behov.

3 South China Morning Post, Hongkong, 22. juli 2010.