Lulas passive revolusjon

Da Wall Street Journal 29. mars 2010 stilte seg spørsmålet om hvilke forventninger brasilianerne har til Luiz Inácio Lula da Silvas etterfølger, kom konklusjonen raskt: «At ingenting forandrer seg!» Ønsket om en videreføring av Lulas politikk er ikke overraskende. Det er nok å nevne at deler av befolkningen som før ikke hadde råd til å spise seg mette, har fått bedret sine levekår de siste årene.

I september 2003 erklærte den ferske presidenten Lula at «ingen brasilianer skal lide av sult når mitt mandat er omme.» Dette kunne lett ha blitt avfeid som et tomt løfte, men framskrittene har vært store. Ifølge offisielle tall er nesten tjue millioner brasilianere (av en befolkning på 190 millioner) løftet ut av fattigdom de siste sju årene. Programmet «Fome Zero» (null sult) har gitt fattige familier tilgang til basismatvarer gjennom et tilskudd på 140–720 kroner per måned (satser fra våren 2007). I løpet av Lulas første presidentperiode alene ble underernæring hos barn redusert med 46 prosent. I regionen Nordeste – som presidenten opprinnelig kommer fra og der han selv opplevde sult i oppveksten – ble den redusert med hele 74 prosent. I mai 2010 kåret FNs matvareprogram Lula til «verdensmester i kampen mot sult».

Brasil er fortsatt et av de landene i verden med størst sprik mellom fattig og rik, men ulikhetene er blitt litt mindre. Fra 2003 til 2010 har inntekten til de ti prosent fattigste økt med åtte prosent i året. Det er en mye raskere vekst enn veksten i økonomien i sin helhet og i inntektene til de 10 prosent rikeste (+ 1,5 prosent). Befolkningsandelen som defineres som nedre middelklasse, det vil si at de har en månedslønn på 1065–4591 reais (3700–16 000 norske kroner), har økt fra 37 prosent til over halvparten av befolkningen. På utdanningsområdet gir programmet ProUni støtte til studenter fra familier med dårlig økonomi. Gjennomsnittlig antall år på skolebenken har steget fra 6,1 i 1995 til 8,3 år i 2010.

I løpet av de to periodene den gamle fagforeningslederen Lula har sittet som president, er det skapt 14 millioner arbeidsplasser og minstelønna er hevet med 53,6 prosent i reallønn. Hevingen av minstelønna kommer ikke bare lavtlønte arbeidere til gode, det vil si de aller fleste, men også pensjonister og funksjonshemmede som mottar trygd beregnet ut fra minstelønnssatsene. Dette har bidratt til at lønnsinntekt har gått fra å utgjøre 40 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 2000 til 43,6 prosent i 2009.

Det er imidlertid familiestøtteordningen Bolsa Familia som er selve bærebjelken i Lulas sosialpolitikk. Ordningen er beregnet på familier som lever under fattigdomsgrensen. Ifølge tall fra regjeringen er 12,4 millioner husstander, det vil si over 40 millioner personer, omfattet av ordningen som innebærer et tilskudd på gjennomsnittlig 95 reais i måneden (ca. 330 kroner).

Alle er likevel ikke udelt positive når de skal oppsummere Lulas sosialpolitikk. For å forstå kritikernes synspunkter må vi gå tilbake til utgangs-punktet for Bolsa Familia.


DET HELE STARTET på slutten av 1990-tallet. Brasil var herjet av valutakrise og sosiale protester. Strukturtilpasningsprogrammer og andre tiltak for økonomisk stabilisering i regi av Det internasjonale pengefondet (IMF), hadde kastet store deler av befolkningen ut i fattigdom. I Latin-Amerika ble antallet fattige nesten doblet fra 1980 til 2001 – fra 120 til 220 millioner personer. Uflaks? Ikke egentlig. Ifølge en av økonomene i Verdensbanken foraktet den økonomiske politikken i perioden 1980–1990 (den såkalte Washington-konsensusen) «all likhetstenkning» og søkte å «unngå alle omfordelingstiltak».

Men de sosiale ødeleggelsene og den voksende kritikken mot de internasjonale finansinstitusjonene skulle snart tvinge Verdensbanken til å «omlakkere» sin økonomiske politikk. Det ble satt i gang et arbeid for å relegitimere Verdensbankens strategier. En rekke tiltak ble lansert i Verdensbankens «World Development Report 2000/2001». I forordet til denne rapporten angir daværende sjef for Verdensbanken, James Wolfensohn, et helt nytt siktemål: «Å styrke aksepten for reformene og stabiliseringsprosessene» for å «unngå konflikter knyttet til ressursfordeling som til tider medfører blokkeringer, forverrer økonomiske kriser og også kan velte regjeringer.» Hvordan skulle så dette gjøres? Gjennom å opprette sosiale «sikkerhetsnett».

I Brasil resulterte anbefalingene fra Verdensbanken i at det fra april 2001 ble innført flere sosiale ordninger, først Bolsa Escola («skolestøtte») og deretter Bolsa Alimentação («matstøtte») og Auxílio Gás «støtte til gass».2 Dette skjedde under president Fernando Henrique Cardoso (1995–2002), arkitekten bak den nyliberale reformpolitikken i landet. Ordningene ble forløpere til Bolsa Familia, som skulle samordne – og utvide – disse initiativene.

Bolsa Familia sikret Lula da Silva støtte fra de fattigste under presidentvalget i 2006, som han vant overlegent og dermed kunne ta fatt på sin andre presidentperiode. Han fikk også et flertall av stemmene fra landets rikeste. Lulas presidentskap representerte dermed det akademikeren Armando Boito Jr. har kalt «en allianse […] som på en i utgangspunktet nokså paradoksal måte forener de to ytterpunktene i det brasilianske samfunnet.»3 Men alliansen tjener de to ytterpunktenes interesser på forskjellige måter.


DA LULA BLE tatt i ed som president 1. januar 2003, erklærte han: «Forandring, det er vår parole.» Likevel videreførte han den makroøkonomiske stabiliseringspolitikken til forgjengeren Cardoso – til tross for at han før valget hadde kalt Cardoso for «den brasilianske økonomiens bøddel». Lula som fram til og med presidentvalgkampen i 1989 hadde lovet å stanse nedbetalingen av Brasils utenlandsgjeld, overoppfylte betingelsene fra IMF. Fondet krevde et primæroverskudd4 på 3,75 prosent i 2003. Han oppnådde 4,25 prosent, en «ekstra anstrengelse» som tilsvarte 8 milliarder reais (17, 5 milliarder kroner).5

Den strenge økonomiske politikken gjorde at Brasil kom seg ut av klørne på IMF, men havnet i stedet i klørne på nasjonale kreditorer, det vil si velstående brasilianere. De aksepterte å finansiere staten ved å kjøpe gjeldspapirer på statens nasjonale gjeld, på betingelse av at de kunne ta en særdeles innbringende rente (10,24 prosent per juli 2010). I 2009 havnet dermed 5,4 prosent av Brasils bruttonasjonalprodukt i lomma på disse kreditorene. Det tilsvarer over 13 ganger så mye som bevilgningene til bærebjelken i Lula-regjeringens sosialpolitikk, Bolsa Familia.

Økonomen Pierre Salama fastslår at «antallet enkeltpersoner som besitter over en million dollar i verdipapirer, økte med 19,1 prosent fra 2006 til 2007». Slik oppsummerer han Lulas år ved makten: «Det er blitt færre fattige, og over en tredel av den brasilianske befolkningen har fått høyere inntekt, men for en ørliten del av befolkningen har inntektsøkningen vært betydelig høyere.» Ifølge Salamas beregninger skyldes de reduserte inntektsforskjellene ikke først og fremst sosiale støtteordninger, men «den nye økonomiske veksten og innvirkningene den har hatt på arbeidsmarkedet».6 Og denne veksten har mer å gjøre med den brasilianske økonomiens glupske utnytting av landets råvarer enn med Lula da Silvas sosialpolitikk.

Skatte- og avgiftspolitikken slår også forskjellig ut for rike og fattige. Olivier de Schutter, FNs spesialrapportør for retten til mat i regi av FNs menneskerettighetsråd, forklarte i februar 2009: «Det er svært høy skatt på varer og tjenester, og lav skatt på inntekt og formue. Familier med en inntekt som tilsvarer mindre enn to minstelønner, bruker i gjennomsnitt 46 prosent av inntekten på indirekte skatter.»

I mai 2010 uttalte Moisés Naím, tidligere sjefredaktør i (det svært liberale) tidsskriftet Foreign Policy, til avisen El País at Lula har vært «en av de presidentene som har vært mest vennlig innstilt til markedet, privat sektor og utenlandsinvesteringer i Brasil.» Flere medlemmer og tilhengere av Lulas parti, det brasilianske arbeiderpartiet (Partido dos Trabalhadores, PT), er ikke helt uenige i dette, og mener han har vært delaktig i det den marxistiske teoretikeren Antonio Gramsci kalte «passiv revolusjon», en politisk strategi som borgerskapet tyr til for å bekjempe sine motstandere når det ser sitt hegemoni truet. Dette skjer spesielt ved at man gradvis, men kontinuerlig, lar ledere fra «de lavere klassene» få innpass i maktapparatet.


LULA KUNNE NOK ha valgt andre veier, men ble unektelig skjøvet i denne retningen av faktorer som er karakteristiske for brasiliansk politikk. Da han ble valgt i 2002, hadde PT bare 91 av 513 plasser i nasjonalforsamlingen. For å kunne regjere måtte Lula få på plass en koalisjon bestående av ni partier og søke støtte hos nokså upålitelige alliansepartnere som ifølge journalisten Marc Saint-Upéry «kappes om privilegier, stillinger og offentlige ressurser». Brasil er et land der «en tredel av parlamentsmedlemmene, i snitt, skifter parti minst en gang i løpet av en valgperiode».7 For tiden er 147 parlamentsmedlemmer under rettslig etterforskning, det samme gjelder 21 av 81 senatorer. Korrupsjon koster landet rundt 40 milliarder dollar (247 milliarder kroner) i året, det vil si fem ganger så mye som Bolsa Familia-programmet. Under slike forhold er det vanskelig å unngå at korrupsjonen forderver politikken og tærer på selv de mest karakterfaste.8

Lula da Silvas politikk har uansett glidd mot sentrum helt siden presidentvalgkampen i 2002. PT, som tidligere ikke tillot entreprenører, landeiere og bankierer å bli medlem av partiet, allierte seg da med bedriftseieren, millionæren (og evangelisten) José Alencar, som ble Lulas visepresidentkandidat. Lulas kommunikasjonsrådgiver på denne tiden, Duda Mendonça, har uttalt at på dette tidspunktet i karrieren var oppdragsgiveren hans «villig til å inngå alle mulige kompromisser for å vinne presidentvalget».9

For brasilianerne er «Lula-perioden» likevel en av de mest positive i landets nyere historie. Beviset for dette er at et flertall av dem gjerne vil at den skal fortsette også etter ham. Er det mulig?

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 Nancy Birdsall, Augusto de la Torre, Felipe Valencia Caicedo, The Washington Consensus: Assessing a Damaged Brand, Policy Research Working Group 5316, The World Bank Office of the Chief Economist, Latin America and the Caribbean Region and Center for Global Development, Washington DC, mai 2010, s. 29?30.

2 «Skolestøtte», økonomisk støtte til fattige familier med barn i skolealder (7 til 14 år) forutsatt at disse går på skole; «Matstøtte»: beregnet på familier med barn under skolealder og gravide kvinner; og «støtte til gass»: et program i regi av departementet for energi og gruvedrift som gir 15 reais (ca. 50 kroner) per fattige familie for å hjelpe dem med strømregningen. 5,7 millioner familier mottok denne støtten i 2002.

3 «As relações de classe na nova fase do neoliberalismo no Brasil», Sujetos sociales y nuevas formas de protesta en la historia reciente de América Latina (redigert av Gerardo Caetano), Consejo latinoamericano de ciensas sociales (Clacso), Buenos Aires, 2006.

4 Balansen mellom offentlige inntekter og utgifter. Hvis den er positiv, kan staten nedbetale gjeld, er den negativ, må den ta opp nye lån.

5 Tall hentet fra Laurent Delcourt (dir.), Le Brésil de Lula: un bilan contrasté (Lulas Brasil: en kontrastfylt oppsummering), Alternatives Sud, Volume 7?2010/1, Syllepse et Centre tricontinental, Paris, 2010.

6 «Lula a-t-il vraiment fait reculer la pauvreté?» (Har Lula virkelig redusert fattigdommen?), Alternatives Internationales, spesialutgave, nr. 7, Paris, desember 2009.

7 Le rêve de Bolivar (Bolivars drøm), La Découverte, Paris, 2007.

8 Lula fikk merke dette i 2005, da mensalão-skandalen brøt ut. Det dreide seg om månedlige summer utbetalt til parlamentsmedlemmer som var mer interessert i å fylle sin egen lommebok enn å oppnå politiske resultater.

9 Richard Bourne, Lula of Brazil: The Story So Far, Zed Books, London, 2008.