Tyskland – verdensmester i eksport på EUs nåde

Økonomien vokser, arbeidsledigheten synker. Tyskland er tilsynelatende på full fart ut av krisen. Tyske ledere mener dette skyldes landets økonomiske modell, som bygger på lønnskutt og liberalisering av arbeidslivet, men mye tyder på at strategien vil bli skjebnesvanger for både Tyskland og EU.

De politiske lederne i Tyskland er overbevist om at den tyske økonomien er bunnsolid. Inntil nylig brukte både sosialdemokrater eller konservative enhver anledning til å skryte av de «strukturelle reformene» de har gjennomført de siste ti årene, reformer som skal ha gjort Tyskland til «verdensmester i eksport». Fram til 2009, da landet tapte tittelen til Kina, var Tyskland faktisk det landet som solgte mest varer til utlandet.

Riktignok ble den tyske eksportrettede økonomien hardt rammet av finanskrisen i 2008 og det påfølgende fallet i verdenshandelen. Tysk-lands BNP sank med 5 prosent i 2009, mens den i andre euroland «bare» falt med 3,7 prosent. Likevel betraktes Tyskland fortsatt som et stabilt forbilde i EU, særlig i forhold til Portugal, Irland, Hellas og Spania. Her framheves det at underskuddet på det tyske statsbudsjettet var under 3 prosent av BNP i 2009 (antas å bli på rundt 5 prosent i 2010), mens det i Portugal var på 8 prosent og nesten 14 prosent i Hellas. Reformene og en stram budsjettdisiplin skal visstnok ha vunnet en velfortjent «tillit fra markedene». Dermed er det opp til de andre å følge etter.

Denne forståelse av den pågående krisen i euroområdet, som er dominerende i Tyskland, holder ikke mål. For hvis Tyskland som den største økonomien i euroområdet med mer enn en fjerdedel av områdets samlede BNP, fortsetter sin eksportorienterte, nymerkantilistiske vekststrategi vil handelsubalansen i EU forverres. Dette vil tvinge de andre medlemslandene til å kutte i budsjettene og lønningene for å kunne konkurrere med Tyskland. Skjer kuttene samtidig er det stor fare for at euroområdet fanges i en nedadgående spiral med stadig økende arbeidsledighet, deflasjon og store sosiale spenninger. Dette var nettopp kritikken John Maynard Keynes rettet mot merkantilismen: Denne utdaterte økonomiske doktrinen fra 1500-tallet som mener alle nasjoner må forbedre sin handelsbalanse på bekostning av de andre landene, fører uunngåelig til en global nedgang i etterspørselen inntil den er for lav til å holde systemet samlet. Den tyske nymerkantilismen destabiliserer den europeiske monetære unionen (EMU). Likevel har det vært full oppslutning om den, i det minste fram til 2009.

TYSKLANDS SOSIALDEMOKRATISKE PARTI (SPD) styrte landet fra 1998 til 20005 under forbundskansler Gerhard Schr…der og var lillebror i den «store koalisjonen» med Den kristelig-demokratiske union (CDU) under forbundskansler Angela Merkel fra 2005 til 2009. Dermed er det vanskelig for å SPD å innrømme at «de strukturelle reformene» som ble innledet med den såkalte «Agenda 2010» i 2002, kan ha noe som helst å gjøre med den lave interne etterspørselen i Tyskland og skjevhetene i euroområdet.

I SPDs valgprogram for 2009, kjent som «Deutschland-Plan», beskrev SPD-kandidaten Frank-Walter Steinmeier den påståtte suksessen til «Agenda 2010» slik: «Siden 1998 har vi sosialdemokrater modernisert Tyskland og gjenopprettet vår internasjonale konkurransedyktighet. Sammen med partene i arbeidslivet har vi klart, takket være lønnsmoderasjon, å igjen gjøre tyske bedrifter og produkter ledende på ver-densmarkedet. Landet som internasjonale medier for ti år siden kalte «Europas sengeliggende», er blitt lokomotivet i EU.»

«Moderniseringen» er en eufemisme for avreguleringen av arbeidsmarkedet som startet allerede på 90-tallet, men som ble tatt til et nytt nivå med «Agenda 2010». Den består i å redusere lønningenes andel av nasjonalinntekten og øke lønnsforskjellene. I en tale ved Verdens økonomiske forum i Davos i 2005 oppsumerte daværende forbundskansler Schr…der den slik: «Vi har skapt en hel sektor i arbeidsmarkedet der lønningene er lave og vi har endret systemet med arbeidsledighetstrygd for å gi sterke insentiver til å arbeide.» I tråd med anbefalingene til Det tyske rådet for økonomisk analyse og de fleste andre eksperter, har den tyske regjeringen så langt nektet å innføre en lovfestet minstelønn, av frykt for at presset på lønningene skal avta. Dette er bevisste valg som, sammen med regjeringens motvilje mot sektorvise lønnsoppgjør, er tatt for å rive ned systemet med tariffoppgjør som ble innført i etterkrigs-tiden. Faktisk virker det som om den tyske regjeringen er enige med den innflytelsesrike rådgiveren Hans-Werner Sinn som i 2009 hevdet at «lavtlønnssektorens vekst ikke var et bevis på at Agenda 2010 var mislykket, men snarere et tegn på dens suksess.»1

HVIS VI SER litt nærmere på Tysklands økonomiske bragder det siste tiåret, kan det virke som om dette positive synet er basert på ideologi snarere enn empiri. Tyskland hadde sammen med Italia den laveste økonomiske veksten i euroområdet fra euroen ble innført i 1999 fram til 2007, året før krisen slo til. I tillegg ble det skapt færre arbeidsplasser i Tyskland enn Frankrike, Spania og Italia (og denne forsinkelsen viser seg også hvis man tar i betraktning forskjellene i BNP). Selv den relativt lange vekstperioden i 2005–2008, som enkelte politikere ikke nølte med å kalle et nytt tysk wirthschaftswunder, skapte -mindre sysselsetting enn de to siste økonomiske oppturene i Frankrike i årene før og etter århundreskiftet (etter at 35-timersuka ble innført) og i 2005-2008.

På samme tid har ulikhetene vokst dramatisk i Tyskland. OECD bemerket i en rapport at mellom 2000 og 2005: «vokste inntektsforskjellene og fattigdommen raskere i Tyskland enn i alle de andre OECD-landene.»2 Selv under oppsvinget i 2005–2008 økte Gini-koeffisienten – som måler ulikhet på en skala fra full likhet (0) til full ulikhet (100), med fire poeng – mens den sank med to poeng i Frankrike og Italia og sto i ro i Spania. Den økningen i ulikhet skyldtes delvis avreguleringen av arbeidsmarkedet, som ledet til stagnasjon og nedgang i reallønn, selv under boomen i 2005-2008. Dessuten ble de økte forskjellene også forsterket av angrepene på velferdsstaten og kutt i offentlig pengebruk. Tyskland var ifølge Europakommisjonen det eneste landet, sammen med Japan, der inflasjonsjustert statlig pengebruk sank i perioden 1998–2007. I euroområdet i sin helhet, inkludert Tyskland, økte den med rundt 14 prosent i samme periode. Statens tilbaketrekning i Tyskland skyldes en kombinasjon av betydelige skatteletter, spesielt for bedrifter og velstående husholdninger, og en hensynsløs vilje til å «få budsjettet i balanse» og redusere den offentlige gjelden.

Den skarpe kontrasten mellom den livløse innenlandsøkonomien og den dynamiske eksportsektoren, er i stor grad et resultat av denne politikken. I perioden 1999–2007 var Tyskland det eneste landet i euroområdet der nettoeksporten bidro mer til veksten i BNP enn den interne økonomiske aktiviteten. Privat forbruk er fortsatt blodfattig som følge av stagnasjonen i realinntekt og en økende følelse av usikkerhet som følge av reformene av arbeidsmarkedet og velferdssystemet. Vekstbidraget fra statlig etterspørsel har også vært det laveste av alle eurolandene.

LØNNSSTAGNASJONEN har gjort tysk eksport enda mer konkurransedyktig. Men til hvilken pris for EU? I en monetær union kan ikke endringer i internasjonal konkurranse på pris lenger korrigeres med nominelle valutajusteringer. Dermed blir noen land automatisk mer konkurransedyktige enn de andre, når enhetsprisen på arbeidskraft (som er tett knyttet til nasjonale inflasjonsrater) utvikler seg forskjellig mellom medlemslandene. Mellom 1999 og 2007 økte prisen på arbeidskraft med mindre enn 2 prosent i Tyskland, men mellom 28 og 31 prosent i Hellas, Irland, Portugal og Spania. Det betyr ikke bare at alle andre land er blitt mindre konkurransedyktige i forhold til Tyskland, men også at realrentene har vært høyere i Tyskland som følge av lavere prisinflasjon. Selv i Frankrike, hvor enhetsprisen på arbeidskraft steg med rundt 17 prosent i perioden 1999–2007 (som grovt sett er i overensstemmelse med inflasjonsmålet til Den europeiske sentralbanken), gikk handelsbalansen fra overskudd i 1999–2003 til underskuddet fra 2004 av.

De spekulative angrepene mot enkelte EU-land i fjor høst hadde langt mer å gjøre med handelsubalansen i disse landene enn budsjettunderskuddene. For eksempel brøt Spania i 1999–2007 aldri kravet om maks tre prosent budsjettunderskudd i forhold til BNP som ble vedtatt i Maastricht-traktaten, hjørnesteinen i Stabilitets- og vekstpakten. Tyskland brøt dette kriteriet i 2002–2005. I samme periode sank den statlige gjelden fra 62 til 36 prosent av BNP i Spania. I Tyskland steg den fra 61 til 65 prosent. Det spanske statsbudsjettet gikk sågar med overskudd i 2005–2007. Men i privat sektor (husholdninger og bedrifter) var forbruket større enn inntektene, spesielt på grunn av boligboblen, noe som ga et konstant høyt underskudd som i enkelte år nådde 12 prosent av BNP. Ettersom balansen mellom offentlig og privat sektor var tydelig negativ, økte den totale gjelden massivt. Og da den private gjeldsbobla sprakk og arbeidsledigheten skjøt i været fra og med 2008, måtte regjeringen gripe inn og ta over mye av den private gjelden og låne store summer for å stabilisere økonomien. Plutselig ble det sådd tvil om den spanske statens betalingsevne.

Situasjonen er til en viss grad den samme som i Irland, der offentlig gjeld falt fra 49 til 25 prosent av BNP i 1999–2007, mens privat gjeld økte drastisk. (I Hellas og Portugal hadde staten lenge gått med underskudd, men i langt mindre grad enn privat sektor.) Det er altså handels-underskuddene, som skaper utenlandsgjeld, snarere enn underskuddene på statsbudsjettene som undergraver et lands betalingsevne og stiller det lagelig til for finansspekulasjon.

DERMED ER DET fullstendig villedende når tyske politikere i dag hyller seg selv for de «strukturelle reformene» som skal ha gjort landet så «robust» og «stabilt» i finansmarkedenes øyne. Faktisk er den tilsynelatende styrken til den tyske økonomien bare en pyrrhosseier. «En slik seier til og jeg er fortapt,» skal Pyrrhos av Epirus ha ytret, ifølge Plutark, etter å ha vunnet et slag mot romerne. Han hadde mistet størstedelen av troppene sine, nesten alle vennene og de viktigste offiserene.

Det samme kan til en viss grad sies om Tyskland i dag. Alle «styrkene» er kanskje ikke tapt, men slaget om den globale arbeidsdelingen ble vunnet til en høy pris, nemlig en eksepsjonell vekst i sosial ulikhet og fattigdom, og synkende realinntekter for selv middelklassen. På det politiske planet er land som skulle vært Tysklands venner, men som nå lider under landets nymerkantilistiske strategi, blitt stadig mer skeptiske til Merkels engasjement for solidaritet innad i EU. Den tyske strategien som utelukkende fokuserer på eksport, kan faktisk ikke fungere hvis handelspartnernes handelsunderskudd fortsetter å vokse. Det er nettopp disse, slik vi har sett, som har mye av skylden for dagens krise. Selv fra en strengt nasjonal synsvinkel er det absurd å bli «verdensmester i eksport» for deretter å klage over kostnadene for å redde landene som har forgjeldet seg for å importere tyske varer (mer enn 40 prosent av den tyske eksporten går til land i euroområdet). Den monetære unionen kan ikke fungere så lenge dens største økonomi bidrar så lite til den samlede etterspørselen. Det er en av lærepengene man kan trekke fra Keynes’ analyse av handelskrigene som herjet Europa i første halvdel av forrige århundre.

Sosialdemokratene har dessuten begynt å revidere partiets doktrine. I «Deutschland-Plan» innrømmer SPD indirekte at «baksiden av Tysklands dominerende konkurranseevne er svak etterspørsel. […] Inntektsfordelingen må bli mer rettferdig og offentlige investeringer må videreutvikles». De konservative med Merkel i spissen viser derimot ingen vilje til å vike fra dagens politikk.

Oversatt av R.N.