Unntaket Somaliand

«Jeg gir høytidelig makten over til den nye presidenten, Ahmed Silanyo, som vant over meg i det nylige valget,» erklærte avtroppende statssjef Riyale Kahin 27. juli. Somaliland erklærte seg uavhengig i 1991, men har ennå ikke blitt anerkjent av det internasjonale samfunnet, på tross av demokratiske og fredelige valg.

KONTRASTEN ER SLÅENDE: 26. juni i år gjennomførte Somaliland et av de mest demokratiske valgene som har funnet sted på det afrikanske konti-nentet på mange år, mens naboen Somalia er selve symbolet på en stat i oppløsning. Dette paradokset har først og fremst historiske årsaker.

Da det selvsikre og pragmatiske Storbritannia okkuperte denne regionen i Nord-Somalia på slutten av 1800-tallet, hadde britene to mål for øyet: å hindre Frankrike i å få tilgang til det strategiske utløpet til Rødehavet og å sikre billig matforsyning til nabokolonien Aden, som befant seg i et ørkenområde. Britene var ikke så opptatt av å tjene penger på området og nøyde seg derfor med en minimal administrasjon der de i liten grad grep inn i de innfødtes styresett og deres effektive mekanismer for konfliktløsning på landsbygda (hovedsakelig nomademiljøer).

I sør tok den italienske koloniseringen av Somalia helt andre former. Italia, som var samlet da Berlin-kongressen gikk av stabelen i 1884, hang etter politisk og økonomisk i forhold til resten av Vest-Europa, og tørstet etter anerkjennelse. Italias ambisjoner som koloniherre var verken stra-tegiske eller økonomiske, de dreide seg om å skaffe seg prestisje som kunne kompensere for dette etterslepet. Samtidig skulle koloniene være et demografisk botemiddel mot befolkningsnedgangen som Italia led under (først og fremst på grunn av utvandring til USA og Argentina). Fascismen la ingen demper på disse planene; den bidro snarere til å gjøre den italienske kolonialismen til et kompenserende psykodrama som på 1920-tallet endte i regelrette massakrer, herunder ødeleggelse av alle mekanismene de innfødte hadde for å regulere sine samfunn.

Selv om kolonimaktene hadde delt det somaliske folket, forble de kulturelt sammensveiset. Uavhengigheten åpnet i deres øyne muligheten for en gjenforening. Tanken om et «Stor-Somalia» ble et viktig nasjonalt prosjekt, og det endte med en sammenslåing av de to tidligere koloniene under den første frie somaliske regjeringen i 1960. Denne operasjonen førte til sterke brytninger med Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), da den ble stiftet i 1963. OAU krevde nemlig at grensene som kolonimaktene hadde trukket opp, skulle respekteres.2

Her ligger det opprinnelige paradokset: To territorier som historien hadde skilt fra hverandre, fant sammen igjen innenfor rammen av et tvetydig irredentistisk3 prosjekt som ga dem en kunstig følelse av enhet.


ILDPRØVEN KOM i 1977 da Somalia – forent under Mohamed Siad Barres jernhånd4 – forsøkte å erobre området Oga-den i Etiopia. Dette skulle være den første byggesteinen i «Stor-Somalia». Krigen endte med nederlag og fikk tre store konsekvenser: det nasjona-le prosjektet falt til jorden, de somaliske klanene gikk løs på hverandre i jakten på syndebukker, og Siad Barre forsøkte å få klanene i nord (i det tidligere britiske Somaliland) til å betale prisen for fiaskoen.

Da den somaliske hæren trakk seg tilbake fra Ogaden, ble den etterfulgt av en million etiopiere som flyktet til Somalia. Siad Barre bestemte seg for å plassere dem i nord og bevæpne dem. Han nøyde seg ikke med å gi dem utstrakte administrative fullmakter, men så også gjennom fing-rene at nykommerne henga seg til ren og skjær plyndring.

Faren for en fragmentering av klanene, som somalierne aldri har tatt ordentlig inn over seg, ble dermed en realitet, med diktaturets velsig-nelse. «Stor-Somalia»-prosjektet hadde mislyktes, og makthaverne oppmuntret enkelte klaner til å underlegge seg andre. Slik ble det gjenskapt en front mellom nord og sør i tråd med arven fra kolonitiden.

I 1981 gjorde nordområdene opprør. Det ble starten på ti år med borgerkrig der de som var blitt ekskludert av makthaverne, reiste seg mot diktaturet. Det falt i 1991 og tok den somaliske staten med seg. Ingen koalisjon av klaner greide å erstatte regimets grupperinger med konstruktive allianser.

Nordområdene utnyttet denne situasjonen til å erklære seg uavhengig og tre ut av den interne konflikten som det gamle Somalia italiana var nedsunket i. De første årene var kaotiske, men i 1993 klarte Shir (klanrådet) i byen Borama å etablere seriøse representative institusjoner som ga Somaliland et demokratisk fundament.


MENS DET GJENOPPSTÅTTE Somaliland relativt raskt oppnådde en indre likevekt, ble kaoset bare enda verre i sør. Fra 1992 til 1995 be-sluttet «det internasjonale samfunn», etter press fra USA, å gjennomføre en massiv okkupasjon av Sør-Somalia: Militæroperasjonen ble kalt Restore Hope. Men de 35 000 soldatene fra over tretti hærer som ble utstasjonert (til en pris av fem milliarder dollar), klarte på ingen måte å «gjenreise håpet» – og ble kalt hjem igjen etter to og et halvt år. Etter denne innblandingen utenfra knaket Somalia nå enda mer i sammenføy-ningene og ble herjet av interne spenninger. Fra 1992 og fram til våre dager har det vært fjorten forsøk på å gjenreise statsapparatet. Alle har feilet.

Arven fra kolonitiden kommer virkelig til uttrykk når det gjelder styresett: I nord innlemmet Somaliland de gamle klanmekanismene for konf-liktløsning i den britiske common law og skapte på den måten en helt egen form for demokrati. I sør, der den italienske kolonimakten had-de utslettet den somaliske arven, og der fascismen på ingen måte hadde skapt noe fungerende politisk eller juridisk fundament, ble fenomenet «ukontrollerte klaner» et hinder for enhver form for styresett, også autoritære.

Den føderale overgangsregjeringen som ble etablert i 2004 og anerkjent internasjonalt, kontrollerer bare noen husklynger i sentrum av hovedstaden Mogadishu. Og det takket være støtte fra 6000 soldater fra AMISOM (African Union Mission to Somalia). Regjeringen er sønderrevet av personkonflikter og korrupsjonsskandaler og har dessuten fått islamistiske opprørere på nakken – i juli i år gjennomførte de dødelige attentater i Kampala i Uganda for å framprovosere en eskalering av den internasjonale krisen. Men nasjonalisme har mye større gjennomslagskraft enn islamisme i landet, og opprørerne i Harakat al-Shebab al-Mujahed’din (Bevegelsen av kjempende ungdom) bruker nasjonalistiske argumenter til å gjenopplive en slags nasjonal konsensus rundt ideen om «motstand». Og til å overkomme de forbeholdene som ekstremismen deres måtte vekke.

Hittil har Somaliland klart å holde seg utenfor den voldelige konflikten som de siste tjue årene har krevd flere titalls tusen menneskeliv, kas-tet en million ut i eksil og ført til over to millioner internt fordrevne. Paradokset er at «det internasjonale samfunn» nekter å anerkjenne denne øya av fred og demokrati samtidig som det fortsetter å legitimere, med henvisning til sammenslåingen i juli 1960, en «stat» som bare er det på papiret, og som ikke oppfyller et eneste demokratisk kriterium eller evner å skape fred.

Frankrike, Storbritannia og USA begynner nå å sette spørsmålstegn ved grunnlaget for denne holdningen. Men lammelse og konformitet stenger veien for en anerkjennelse av Somaliland. For den arabiske verden – som de vestlige maktene ikke ønsker å fornærme – er det Etiopia, et kristent «fremmedlegeme» i en hovedsakelig muslimsk region, som utgjør fienden. Egypt har i den forbindelse alltid ønsket seg et sterkt Somalia som kunne være en kjærkommen alliert overfor Etiopia.5 Somaliland passer ikke inn i dette bildet.


DISSE HINDRINGENE gjør det desto viktigere for Somaliland å framstå som uklanderlig. «Man vil kreve mer av oss for å gi oss mindre,» spådde en tidligere visepresident i landet rett før presidentvalget i juni i år. Det er fortsatt en lang vei å gå. President Hassan Daher Riyale Kahin, som har sittet med makten siden 2002, er ikke noe eksempel på en uklanderlig demokratisk utvikling. Han var tidligere visepresident og overtok som president da Mohamed Ibrahim Egal døde (av alderdom) i mai 2002. Deretter manipulerte han guurti (klansenatet) for å vinne valget og holde på makten. I september 2009 sto han overfor folkelige protester og parlamentarisk opprør og ba da hærsjefen om å innta hovedstaden Hargeisa, sannsynligvis for å suspendere kamrene i parlamentet. Hærens øverste sjef nektet – etter et døgns betenkningstid – å delta i dette «legale statskuppet», og presidenten så seg nødt til å skrive ut nyvalg.

Somalilands grunnlov tillater bare tre politiske partier. Riyale Kahin leder Udub, partiet som ble grunnlagt av Egal («Republikkens far»). 17 år ved makten har, som så ofte, ført med seg sterke innslag av klientelisme og nepotisme. Men slike fenomener, som er utbredt i Afrika, er likevel begrenset, takket være en fri presse, en reell ytringsfrihet som et robust «sivilsamfunn» har kjempet fram, samt et rettsvesen som har sine kor-rupte elementer, men som ikke er fullstendig «kjøpt og betalt». For å utfordre Udub har den gamle motstanderen Mohamed Ahmed Silanyo bygd opp partiet Kulmiye, som utgjør en sterk og strukturert opposisjon. Jokeren i dette spillet er det nystiftede lille partiet Ucid, ledet av Faisal Ali Wa-rabe, som kombinerer det beste – inkludering av kvinner, minoritetsklaner og intellektuelle – og det verste – en farlig velvilje overfor radikal isla-misme. Resultatet er at Ucid ofte oppfattes som opportunistisk og rede til å sette alle skoger i brann for å drive ut de to «historiske» partiene.

Warabe er betydelig yngre enn president Kahin og Silanyo og tilhører ikke krigsgenerasjonen, slik motstanderne hans gjør. Ifølge Warabe er Somaliland ikke et viljens mirakel, men en ordinær ramme for det politiske liv. Dette synet har gitt partiet støtte blant yngre velgere.

Valget ble gjennomført uten sammenstøt 26. juni, og 1. juli utropte valgkommisjonen Silanyo til valgets vinner med 49 prosent av stemmene. Kahin fikk 33 prosent, og Warabe 17 prosent. Valgdeltakelsen var på 88 prosent, av 1 090 000 registrerte. De sytti utenlandske valgobservatørene spilte først og fremst en symbolsk rolle ved å legitimere valgprosessen, som foregikk i en rolig atmosfære.

Betyr dette at Somaliland er i havn? Vil den gode viljen og organiseringen gi dem den anerkjennelsen de higer etter? Helt sikkert ikke, i alle fall ikke med det første. Motstanderne er mange: nostalgikere som fortsatt drømmer om «Stor-Somalia», radikale islamister, konservative diplo-mater. Selv noen av Somalilands venner frykter at en fullverdig anerkjennelse vil føre til at de ødeleggende motsetningene i resten av landet for-sterkes enda mer. Men kanskje er det mulig å forestille seg en midlertidig status – slik som de palestinske selvstyremyndighetenes – for dette området som har klart seg uten internasjonal bistand i tjue år? Slik kunne man gi Somaliland de fleste juridiske og handelsmessige fordelene som en anerkjennelse som stat ville gitt, uten å vifte med den «røde kluten».

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 Se Anne-Cécile Robert, «Folkelig mobilisering og autoritære fristelser», norske Le Monde diplomatique, februar 2010.

2 Artikkel 4b i charteret til Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) krevde at medlemmene skulle respektere grensene fra kolonitiden. Det uavhengige Somalia ønsket imidlertid i tillegg til å samle den britiske og den italienske kolonien, også å innlemme Fransk somaliland (i dag Djibouti), den etiopiske provinsen Ogaden og det kenyanske Northern Frontier District, som alle hadde somalisk befolkning.

3 Irredenta: Folkegruppe under fremmed styre som arbeider for å kunne slutte seg til den staten de etnisk og språklig hører til. Irredentisme: Det å arbeide for at irredenta skal bli forent med moderlandet.

4 Den afrikanske diktatoren som hadde vært carabinieri i kolonitiden, hadde hele livet stor respekt for sin «sjef» Benito Mussolini, og styrte etter samme prinsipper som ham.

5 Situasjonen er bare blitt verre med kritikken av traktaten fra 1959 om delingen av vannressursene i Nilen. Opprøret, som i stor grad retter seg mot Egypt, ledes av Etiopia og omfatter ikke-muslimske stater langs elven (Uganda, Burundi, Tanzania og Kenya).

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Mer innovasjon for å drepe flere

Default thumbnail
Neste sak

Den irske modellens fire liv

Andre saker om Afrika

Naturarv for de rike

Den sørafrikanske organisasjonen African Parks driver 16 nasjonalparker i Afrika med løfter

Default thumbnail

Grumsete fortid

For van Vlissingen var African Parks en perfekt mulighet til å renvaske

Kinagjeldsfellen

Der afrikanske lands gjeldsproblemer en gang var et tegn på vestlig kapitalistisk

Islamister for boikott

Siden starten på protestbevegelsen Hirak har algeriske islamister deltatt i demonstrasjonene uten

0 kr 0