Dokumentarens dilemmaer

Den kinesiske regissøren Xiaolu Guo som er i Oslo med to nye filmer, blir svært tilbakeholden når jeg spør henne om ytringsfrihetens kår i Kina og Nobelprisen som ble gitt til hennes fengslede landsmann, Liu Xiaobo. Hun påpeker med et smil at det i salen minst er halvannen kineser som er utsendt for å holde øye med henne, noe hun gjerne skulle vært foruten. Hun velger å ikke svare, på tross av at hun dagen før hadde støttet Xiaobo på Dagsrevyen. Hun er fremdeles kinesisk statsborger, selv om hun for tiden er mye på reisefot i Vesten som forfatter og filmskaper.

Xiaolus dokumentar Once Upon a Time Proletarian viser likevel en kritisk holdning til det nye Kina. Her møter vi en eldre bonde som klager over hvor elendig landet har blitt, preget av korrupsjon, tyveri, bestikkelser og voldtekter. Det var visstnok langt bedre under Mao. Ifølge bonden bryr de fleste seg nå bare om penger. En annen sier at det var først da han kom til byen som ung og endte opp som bilvasker, at han skjønte at han hadde vokst opp i fattigdom på landsbygda.

Episodene i filmen viser oss også en parkvakt i Beijing som gjør sitt ytterste for å få folk til å oppføre seg, noen vakter i et overvåkingsrom som løper ut til aksjon, en utslitt værelsespike som vurderer «å trekke seg tilbake fra livet», og en våpenfabrikkarbeider som snakker om hvordan han og kollegene strever med å holde sulten unna. Nok av konflikter og dilemmaer. På den annen side viser filmen oss også en bekymringsløs aksjemegler, en forretningskvinne som bygger et 48-etasjers hotell, og en ung kunstnerspire som sier friheten finnes i skjønnheten.

Selv om filmen ikke er eksplisitt politisk, så er kritikken tydelig. Vi observerer skuffelser, tapte idealer og illusjonsløse mennesker fanget i et samfunn preget av materielt begjær og kommersialisme. Mens den eldre nobelprisvinneren forlanger full ytringsfrihet, frie valg, maktfordeling, reelt demokrati og en sannhetskommisjon, bruker heller den yngre regissøren sitt skråblikk på enkelterfaringer og episoder fra Kinas hverdag. I oppveksten leste hun Marguerite Duras og Jean Genet framfor Konfucius og haiku-dikt.

Erfaringer fra hennes eget liv antydes i fiksjonsfilmen vist under Film fra Sør: En ung kvinne flytter fra landsbygda til byen med de komplikasjonene det medfører, og ender til slutt alene og gravid på gata. Tittelen She, a Chinese har hun hentet fra Godards parisermaoistiske La Chinoise (1967). Xiaolu ble selv født på den bokløse landsbygda, men søkte seg vekk fra landsbygda og endte opp i Beijing, og senere London. Ifølge seg selv var hun konstant sint. Sint i Beijing over hva som skjedde politisk og kulturelt, sint i London over knuste ølflasker i gatene. Men, påpeker hun, årene på Beijing Film Academy i Beijing tilførte henne større kunstnerisk og visjonær frihet enn National Film and Television School i London, hvor undervisning i praktiske filmindustrielle ferdigheter dominerte.

Xiaolu er både preget av sosialistiske idealer og kommersiell pragmatisme. Et dilemma. Det nye Kina har mistet troen på sosialismen, mener Xiaolu, uten at det har endt med anarki eller hippie-tilstander. Da heller en støyende nasjonalisme.

Hun holder nå på med sin neste film, UFO in Her Eyes, som hun lager sammen med den utmerkede tyske filmessayisten Fatih Akin. Også denne vil handle om et Kina i rask endring.

Til forskjell fra gruppen rundt prisvinner Xiaobo har Xiaolu mulighet til å ytre seg uten å fengsles. Hun konkluderte i debatten under Film fra Sør at «ubetydelige» enkeltindivider som henne – som driver sin «Don Quijote-aktige kamp for de intellektuelle» – ikke sees som noen trussel av den kinesiske statsmakten.


FRA LENGER SØR i Asia kom regissør Garin Nugroho. Den kjente indonesiske filmskaperen har rundt femten filmer på samvittigheten. Han har kommentert og ligget tett på den politiske utviklingen i hjemlandet som bare har hatt reelt demokrati i et drøyt tiår. Nugrohos nye film Blue Generation, som ble vist på Film fra Sør, omhandler popgruppa Slank som har en enorm tilhengerskare i landet. Gruppa har gitt ut over tjue album, og har stor politisk innflytelse. De maner til protest, samtidig som de foreskriver fred og kjærlighet i likhet med det amerikanske 70-tallet. Nugroho forteller meg at da bandet spilte i Øst-Timor nylig, inntok publikum den enorme konsertarenaen allerede sju timer før konserten startet.

Nugroho har reist rundt på mange av Indonesias 17 500 øyer og forsøkt å forstå de forskjellige etniske kulturene. Visstnok har landet 400 stammer og 500 språk. Ikke rart dilemmaene og konfliktene er mange i verdens fjerde mest folkerike land med 238 millioner mennesker – deriblant verdens største muslimske befolkning. Jeg spør Nugroho om det i det hele tatt er mulig å synge om enhet, som Slank gjør. Han svarer smilende at kjærlighetsbudskapet er universelt.

Slank synger om «the new generation–… the blue generation» fra de «blå øyene». Bandets mange musikkvideoer latterliggjør Suhartos militærregime, og sier det er på tide å bevege seg framover. På konsertene vi ser i dokumentaren holder folk opp plakater med Gandhi, Mandela, Che Guevara og mor Theresa. Musikerne kritiserer militarisme, forfølgelse av dissidenter, landets dødsstraff og bruken av tortur. Nugrohos film synliggjør gjennom popgruppens låter, videoer og oppslutning hva landet i endring strever med.


BÅDE HOS Xiaolu og Nugroho synes det som om en del symboler hentes velvillig fra Vest. Xiaolu stilte opp i Oslo med en knallrød moderne plastikk-jakke. Og sangeren i Slank framstår som en blanding av Jim Morrison og Michael Jackson.

På et seminar om kulturimperialisme under Film Fra Sør, ble det tydelig at ikke bare vestlige regissører stadig søker å forstå «den Andre», men også at regissører fra innsiden arbeider mye med fortolkning. For når kulturmangfoldet er så enormt som i Indonesia, er det nesten umulig å komme innenfor, selv for en indonesisk regissør som Nugroho.

Den norske regissøren Marianne Eyde har bodd i Peru hele sitt voksne liv. Likevel påpeker hun at «enhver er alltid på utsiden». Hennes siste film Coco Mama handler om at kokabladene som de innfødte i Peru har spist i 4000 år, ofte ender i hendene til narkobander. Interessant nok valgte dokumentaristen her fiksjonsfilm for å skjule de utsatte personenes identitet. Beate Arnestad – bak filmene Min datter terroristen og Sannhetens mange ansikter – ser også problemet med å blottstille noen i politiske filmer. Det kan ikke minst være farlig for dem som blir filmet: Moren til en av de to frihetskjemperne på Sri Lanka som ble intervjuet i Min datter terroristen, ble myrdet etter at myndighetene hadde sett filmen. En klar beskjed, mener regissør Arnestad.


FRIHET VAR tema i mange av filmene på festivalen. Selv om Xiaolus film ender med utsagnet «Et vakkert liv er fritt», mener hun begrepet ’frihet’ er altfor komplisert til å gi en enkel definisjon.

I andre filmer på festivalen er det tydelig at alle er vi født frie, men likevel overalt i lenker: For eksempel Backyard (om flere hundre meksikanske kvinner fra landsbygda som blir kidnappet fra enkelte fabrikker og ender opp som sexslaver), Housemaid (om en tjenestejente som tar selvmord etter at familiefaren gjør henne gravid), eller Moloch Tropical (om en haitiansk president som ender opp med å tyrannisere en hel befolkning). Men i festivalens kanskje beste dokumentarfilm, Benda Bilili, ser vi en gruppe lutfattige krøplinger fra Kinshasa utgi CD og dra på verdensturné. De kaster av seg lenkene for et øyeblikk.

I anledning festivalen bør også brasilianske José Padilhas Secrets of the Tribe (2009) nevnes. Dokumentarfilmen handler om en rekke sosialantropologer på 1960- og 1970-tallet som dro inn til de som var «født frie» – altså indianere dypt inne i jungelen uten kontakt med den moderne sivilisasjonen. I boka Yanomamo: The Fierce People beskrev den amerikanske sosialantropologen Napoleon Chagnon disse indianerne som kaldblodige og voldelige. Årsaken skulle være at de hadde et begrenset proteininntak. Brorparten av de voksne mennene hadde drept et annet menneske. Fra mat til vold? Boka som antropologer har lest i fire tiår, viser at de mest krigerske – de stjal ofte kvinner fra andre stammer – fikk flest barn. Men en annen antropolog, Kenneth Good beskrev derimot disse indianerne som svært fredelige og uskyldige. Og han giftet seg – i tråd med deres tradisjon – med en 13 år gammel jente.

De vestlige antropologene utsatte de innfødte for smittsomme sykdommer, og flere hundre døde. Mannen med fornavnet Napoleon blir nærmest beskyldt for folkemord. Men det kan ha vært vaksinene de innfødte fikk som forårsaket dødsfallene. Indianerne ble dessuten også brukt som rene forsøkskaniner og fikk injisert forskjellige mengder radioaktivt materiale uten at de var klar over det. Lot dette seg gjøre fordi man i Vesten så på indianerne som mindreverdige? Og hva med antropologen Jacques Lizot (elev av Claude Lévi-Strauss) som byttet til seg seksuelle tjenester fra unggutter mot vestlige varer. Han nektet å stille opp i filmen.


Kanskje styrken ved slike filmer som framviser konflikter og dilemmaer, nettopp er at de får fram at forskjellene ikke er så enkle som fattig/rik, makt/undertrykkelse, eller Vest/Øst.

Men om en film som Secrets of the Tribe avslører vestlig kulturimperialisme, er veien som oftest lang før slike avsløringer får konsekvenser. Det er mulig at antropologer på reise med USAs soldater rundt i Irak og Afghanistan også skaper en rekke konflikter. Dilemmaet vil alltid være der. Selv om de kan forvolde skade, trenger vi dokumentaristene og antropologene som forsøker å forstå konflikter verden rundt.

© norske LMD. truls@dokumentar.no