India og Israels diskré affære

Statene India og Israel ble født med et års mellomrom (i henholdsvis 1947 og 1948), begge på ruinene av det britiske imperiet og etter en voldelig løsrivingsprosess. Begge har vært hjemsøkt av innfløkte konflikter preget av gjentatte væpnede konfrontasjoner. Disse likhetstrekkene har likevel ikke medført noen spesiell samhørighet mellom de to landene. Snarere tvert imot.

Fra 1920-tallet gjorde lederne for den indiske nasjonalistbevegelsen felles sak med de palestinske araberne mot den britiske imperialismen. Og de var motstandere av det sionistiske ønsket om en egen jødisk stat. India stemte mot forslaget om deling av Palestina i FNs generalforsamling 29. november 1947, og anerkjente ikke Israel før i 1950. Helt inn på 1980-tallet fortsatte India å danne en blokk sammen med de arabiske landene – i FN så vel som i Alliansen av uavhengige stater – for å forsvare palestinernes rett til en egen selvstendig stat.

Dette gjorde ikke inderne uten baktanker. India var redd for at den muslimske verden skulle samle seg om støtte til Pakistan i spørsmålet om Kashmir. Andre hensyn spilte også inn, særlig behovet for å sikre energiforsyninger, siden India i stor grad var avhengig av landene i Midtøsten for å skaffe seg olje. I tillegg trengte de pengene som indiske arbeidere i Golf-landene sendte hjem, for å dempe det store underskuddet på handelsbalansen på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.¹

Likevel er kløften mellom India og Israel blitt betydelig redusert i årenes løp. Siden 60-tallet har de to landene knyttet hemmelige kontakter på militær- og etterretningsfeltet. Israel bisto den indiske hæren i konfliktene med Kina (1962) og Pakistan (1965 og 1971). Den israelske forsvarsministeren Moshe Dayan hadde til og med et hemmelig møte med indiske myndigheter i 1978, for å diskutere et eventuelt samarbeid.

I 1992 etablerte New Delhi formelle diplomatiske forbindelser med Tel Aviv. En beslutning som var blitt lettere å fatte i en internasjonal situa-sjon preget av den kalde krigens slutt og av Madrid-konferansen i oktober 1991 som ga et glimt av håp om fred i Midtøsten. Samtidig var beslutningen en konsekvens av de magre resultatene av politikken som var ført inntil da. Ikke bare hadde forsøkene på å nøytralisere Pakistans innflytelse på de arabiske landene mislykkes, India hadde også gjentatte ganger opplevd at Den islamske konferanse vedtok resolusjoner som fordømte landets standpunkt i Kashmir-spørsmålet.

OM DET VAR Kongresspartiet (sentrum-venstre) som etablerte de diplomatiske forbindelsene med Israel, var det hinduekstremistene i Bharatiya Janata Party (BJP) som videreførte og forsterket partnerskapet mens de satt med makta i 1998–2004. BJP er mistenksomt, for ikke å si rent fiendtlig, overfor den muslimske verden, og partiet hadde ingen intensjoner om åpent å vise sympati for Tel Aviv. Innenrikspolitisk har BJP aldri følt seg presset av den muslimske minoriteten i India – i motsetning til Kongresspartiet. Situasjonen etter 11. september 2001 forsterket ytterligere dette båndet til Israel, ettersom BJPs koalisjonsregjering likte å fremme ideen om en front av liberale demokratier mot trusselen fra islamsk terrorisme. Om det skulle finnes en symbolsk illustrasjon av dette, måtte det være at India i september 2003 tok imot den israelske statsministeren Ariel Sharon for å minnes 11. september-attentatene i USA.

Denne politiske visjonen førte til drømmen om et strategisk triangel bestående av Israel, India og USA.² Ideen ble uttrykt første gang i mai 2003 av Brajesh Mishra, som da var rådgiver for den indiske sikkerhetstjenesten, under den årlige gallamiddagen til American Jewish Committee: «Vårt viktigste anliggende her er å minne hverandre om terrorismens grusomhet og feire alliansen av frie samfunn som tar opp kampen mot denne svøpen for menneskeheten. USA, India og Israel har alle vært viktige mål for terrorisme. De må sammen stå opp mot den grufulle framveksten av terrorisme i dag.»³ I fortsettelsen ble det ført samtaler mellom representanter for de tre regjeringene, særlig om forsvars- og antiterrorspørsmål. Og i bakgrunnen skjedde en avgjørende tilnærming mellom pro-indiske og pro-israelske pressgrupper i Washington.

Da Kongresspartiet kom tilbake i spissen for en koalisjon i 2004, ble denne ideologiske dimensjonen dempet, men når det kom til stykket, forble substansen i den israelsk-indiske relasjonen upåvirket. Grunnen er at det handler om prioriterte områder som forsvar og sikkerhet.

Båndene mellom de to landene har etter hvert blitt mer varierte. Det er innledet samarbeidsprosjekter innen landbruk, turisme, vitenskap og teknologi. Selv om diamantindustrien står i en særstilling (nesten femti prosent av den totale handelen mellom de to landene i 2008),⁴ har verdien av handelen økt fra 200 millioner dollar i 1992 til fire milliarder dollar i 2008. Forsvaret er likevel fremdeles kjerneområdet for samarbeidet.

DEN ISRAELSKE militærindustrien er avhengig av eksport for å overleve. Fram til slutten av 90-tallet gikk den først og fremst til Kina. Men da USA la ned veto mot overføring av sensitiv teknologi til Kina, ble Israel tvunget til å finne andre markeder. India var ett av disse. Denne nyorienteringen viste seg å være fruktbar. Den fant sted på et tidspunkt da den økonomiske veksten endelig ga India midler til å finansiere sine (betydelige) opprustningsbehov. India var på sin side på utkikk etter nye leverandører, ettersom utstyr fra Russland bare delvis erstattet tomrommet som oppsto da den sovjetiske partneren forsvant (mange produksjonslinjer i den sovjetiske militærindustrien ble plukket fra hverandre eller varig omdisponert etter 1991). Dessuten knyttet USA seg nærmere til India, noe som gjorde det lettere å overføre teknologi dit.

Det israelske radarsystemet Phalcon, som er utviklet av Israel Defense Industries for det indiske luftvåpenet,⁵ er et godt eksempel. Etter å ha forbudt salg til Kina i 2000, ga Washington grønt lys for salg til India. New Delhi trakk en klar konklusjon av dette: Tilnærmingen til Israel ga tilgang til avansert teknologi som USA ellers nølte med å eksportere.

I løpet av et tiår er Israel blitt en av Indias viktigste våpenleverandører, og India er nå Israels største eksportmarked. Kontraktene som er inngått de siste ti årene, antas å ha en verdi på nærmere ti milliarder dollar.⁶ Smidighet og rask reaksjonsevne har vært Israels store fortrinn. Landet har raskt tilpasset seg særtrekkene til det indiske forsvaret, som har mesteparten av sine våpen fra Sovjet og Russland. Dermed har israelerne sikret seg lønnsomme kontrakter for modernisering av russisk materiell – tanks, hangarskip, helikoptre og kampfly har alle fått installert elektronisk utstyr fra Israel. Og israelerne klarte på kort varsel å sende krigsmateriell til de indiske styrkene da konflikten om Kashmir tilspisset seg i 1999 under «Kargil-krisen».

Industrisamarbeidet er konsentrert om to områder med høyt teknologisk nivå: overvåkingsradarer og droner, samt rakettsystemer. På det første området ble det inngått en kontrakt til en verdi av 1,1 milliarder dollar i 2004 om salg av tre Phalcon-radarer. I 2001 ble det innledet samarbeid om Barak-raketter, et forsvarssystem mot angrep på skip fra skip og fly, med en kontrakt på 270 millioner dollar. Samarbeidet nådde en ny topp i 2006, da de to landene ble enige om å utvikle en ny generasjon Barak-raketter sammen. Ved å love teknologioverføring ble Israel i stand til å konkurrere med russerne, som også utvikler krysserraketter i samarbeid med India. I 2007 ble Israel og India enige om et samarbeidsprosjekt verdt 2,5 milliarder dollar. Det dreier seg om et antiluftskyts basert på Barak-raketten, som skal brukes av luftvåpenet og hæren.

ET ANNET OMRÅDE for sensitivt samarbeid er satellittovervåking. I januar 2008 skjøt inderne opp en siste generasjons spionsatellitt for Israel. Den skulle blant annet brukes til å skaffe informasjon om strategiske installasjoner i Iran. For egen regning skjøt India opp en annen i april 2009. Den var anskaffet i hui og hast etter attentatene i Mumbai, som drepte 170 mennesker i november 2008 og avslørte store mangler i overvå-kingen. Stadig i en «etter-Mumbai»-modus kjøpte India israelske radarer for 600 millioner dollar for å styrke varslingssystemene langs landets vestkyst.

Det er ingen tvil om at Israel er i en gunstig posisjon for å samarbeide med India om å forbedre landets sikkerhet, og generelt videreutvikle et allerede tett samarbeid om antiterrortiltak. Israelerne har vært med på å bygge forskansninger langs grensen mot Pakistan. De har levert ulike overvåkingssystemer som skal hindre militante islamister i å ta seg inn i landet, og framfor alt er israelerne blant de svært få utlendinger som har fått være til stede under operasjoner i Kashmir.

Fram til i dag har New Delhi, i likhet med resten av verdenssamfunnet, støttet opprettelsen av en uavhengig og levedyktig palestinsk stat. Men etter hvert som den ene krisen har avløst den andre mellom Israel og landets naboer, har indisk diplomati begynt å tenke på hva India er best tjent med. I praksis innebærer det at India prioriterer samarbeidet med Israel, uten å risikere å få de arabiske landene på nakken. Dette er bakgrunnen for de nyanserte offisielle erklæringene, som i balansens navn etter tur fordømmer de blinde terroristangrepene på Israel og de brutale «represaliene».

India synes forøvrig å ha fått sans for diplomati på bred front, for samtidig med tilnærmingen til Israel har landet siden begynnelsen av 2000-tallet knyttet bånd til Iran (se egen sak). Før India tok imot Ariel Sharon i september 2003, hadde landet hatt besøk av den iranske presidenten Mohammed Khatami i januar samme år. Noe paradoksalt er det at forbindelsene med Israel har gitt India ny handlefrihet i midtøstenpolitikken: Indisk støtte er ikke lenger så ubetinget som før, landene i regionen har lært seg å legge større vekt på egne interesser.

OM FORHOLDET TIL Israel er en hårfin balansegang, er årsakene mer innenriks- enn utenrikspolitiske. De indiske lederne må nemlig å ta hensyn til den muslimske minoriteten (14 prosent av befolkningen). Dessuten må de kalkulere inn de ulike grupperingene på venstresiden, arvingene til den anti-imperialistiske tradisjonen, som er motstandere av enhver åpen pro-israelsk politikk. De indiske beslutningstakerne foretrekker derfor diskresjon når de skal markedsføre samarbeidet med den jødiske staten. Denne linja er naturlig nok vanskeligere å holde i krisetider. Krigen i Libanon i 2006 illustrerte New Delhis forlegenhet, da India i første omgang leverte en nølende fordømmelse av Israels handlinger, før de skjerpet tonen etter press fra kommunistpartiene og de muslimske velgerne. I sinne vedtok det indiske parlamentet til slutt enstemmig en resolusjon som fordømte det israelske angrepet.

Indias vakling når det gjelder Midtøsten, er ganske talende. På diplomatisk nivå er den et resultat av en forutsigbar polarisering mellom tilhengerne av den tradisjonelle, pro-arabiske linja og de som støtter partnerskapet med Israel. Men mer subtilt avdekker vaklingen også en indre spenning, mellom nødvendigheten av å hanskes med en minoritet på 160 millioner mennesker, noe som gjør India til det tredje største muslimske land i verden, og en uuttalt fascinasjon over Israels effektive metoder. Metoder som enkelte i New Delhi gjerne kunne tenke seg å prøve ut mot terroristbevegelsene i Pakistan.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 I juni 1991 førte denne betalingskrisen, som særlig var et resultat av stans i overføringene fra migrantarbeiderne i Golfen, til at de indiske lederne inngikk en avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF) om et storstilt strukturtilpasningsprogram.

2 Louise Tillin, «US-Israel-India: strategic axis?», BBC News, London, 9. september 2003.

3 Talen er tilgjengelig på www.ajc.org.

4 Se informasjon om bilateral handel på nettsiden til den indiske ambassaden i Israel: www.indembassy.co.il.

5 Den første radaren ble levert våren 2009 for å tilpasses Iljusjin-flyene som var oppdatert av Russland. India kunne i neste omgang bestille tre nye AWACS-fly til en avsindig pris.

6 Siddharth Srivastava, «Israel rushes to India's defense», AsiaTime Online, 2. april 2009. (…)