Statene India og Israel ble født med et års mellomrom (i henholdsvis 1947 og 1948), begge på ruinene av det britiske imperiet og etter en voldelig løsrivingsprosess. Begge har vært hjemsøkt av innfløkte konflikter preget av gjentatte væpnede konfrontasjoner. Disse likhetstrekkene har likevel ikke medført noen spesiell samhørighet mellom de to landene. Snarere tvert imot.

Fra 1920-tallet gjorde lederne for den indiske nasjonalistbevegelsen felles sak med de palestinske araberne mot den britiske imperialismen. Og de var motstandere av det sionistiske ønsket om en egen jødisk stat. India stemte mot forslaget om deling av Palestina i FNs generalforsamling 29. november 1947, og anerkjente ikke Israel før i 1950. Helt inn på 1980-tallet fortsatte India å danne en blokk sammen med de arabiske landene – i FN så vel som i Alliansen av uavhengige stater – for å forsvare palestinernes rett til en egen selvstendig stat. (…)