Mario Vargas Llosas to ansikter

Den nye romanen til årets peruanske nobelprisvinner Mario Vargas Llosa vil beleilig nok publiseres i spanskspråklige land 3. november.<sup><small>1</small></sup> Tittelen er <I>El sueño del celta</I> (Kelterens drøm). Hovedpersonen heter Roger Casement og er en enestående historisk personlighet. Som britisk konsul i Afrika, var han i 1908 den første som offentlig kritiserte den belgiske kong Leopold II for den grusomme utryddelseskolonialismen han bedrev i Kongo (ti millioner døde), et land og en befolkning som kongen anså som sin personlige eiendom. I en annen rapport avslørte Casement indianernes forferdelige levekår i den peruanske delen av Amazonas.

Casements innsats i kampen for menneskerettigheter var et pionerarbeid. Han var født nær Dublin, og engasjerte seg senere i kampen for et selvstendig Irland. Under første verdenskrig mente han at Englands problemer åpnet nye muligheter for Irland, og forsøkte derfor å få i stand en allianse med Tyskland i kampen mot britene. Han ble anklaget for høyforræderi, og hengt 3. august 1916. Myndighetene anklaget ham også for «homoseksuell praksis», basert på utsagn funnet i en påstått dagbok, men det er fortsatt ikke bevist at denne dagboken er ekte.

Romanen er ikke tilgjengelig ennå, og vi vet ikke hvordan Vargas Llosa har bygd opp historien. Men vi kan stole på at han har gjort et godt arbeid. Ingen andre spanskspråklige forfattere behersker som han kunsten å fenge leseren, få ham på kroken helt fra starten av og dra ham gjennom heseblesende sider fulle av intriger, lidenskap, humor, grusomhet og erotisme.

Uansett skal denne romanen, allerede før den publiseres, æres for minst én ting: at den trekker Roger Casement fram fra glemselen. I avisen El País presenteres Casement som «en av de første europeerne som hadde en tydelig mening om kolonialiseringens sanne natur og de grusomheter den førte med seg».2 Denne oppfatningen deles av nobelprisvinneren (til tross for at han er fiendtlig innstilt til urfolksbevegelsene i Latin-Amerika). I en debatt om de påståtte «fordelene» ved kolonialiseringen slo han kontant fast at «intet barbari kan sammenliknes med kolonialiseringen. Afrika har aldri kunnet reise seg fra slagmarken. Kolonialiseringen har ikke hatt en eneste positiv konsekvens».3

DET ER IKKE FØRSTE gang Vargas Llosa lar seg inspirere av historiske personer for å angripe de som har begått urett. Han blander på fremragende vis teknikker fra historiske romaner med teknikker fra sosiale romaner og realistromaner, ja til og med krimromaner. Hans mest full-komne verk er tydelige bevis på hans mesterlige evne til å få forskjellige sjangre til å flyte i hverandre: La guerra del fin del mundo (1981)4 er en fabelaktig fortelling om et samfunn med kristne mystikere og deres opprør i den nordøstlige delen av Brasil mot slutten av 1800-tallet, mens La fiesta del chivo (2000)5 skildrer general Trujillos dystre diktatur på Den dominikanske republikk fra 1930 til 1961.

Det er også historien – samtidshistorien – som er emnet for den romanen som anses for å være Vargas Llosas mesterverk: Conversación en la catedral (1969, Samtale i katedralen), en mesterlig beretning fra general Odrias Peru (1948-–1956) om den latinamerikanske virkeligheten på 1950-tallet og gåtene ved den menneskelige tilværelsen. Et verk som i stor grad stemmer overens med de argumentene Nobelkomiteen brukte for å forklare hvorfor nettopp Vargas Llosa fikk prisen: «for sin kartlegging av maktstrukturer og sine bitende bilder av enkeltindividets motstand, opprør og nederlag.»6

Da han skrev Conversación en la catedral, bodde Vargas Llosa i Paris. Han var en del av en generasjon lovende unge forfattere – blant andre Gabriel García Márquez, Julio Cortázar og Carlos Fuentes – som skulle fornye den latinamerikanske litteraturen. De sto alle politisk til venstre, og alle støttet geriljabevegelsenes sak. I et manifest til støtte for de peruanske geriljasoldatene, skrev Vargas Llosa den gangen at for å forandre tingenes tilstand, var «væpnet kamp den eneste utveien».

Den samme grenseløse solidaritet ble viet revolusjonen på Cuba. 4. august 1967 holdt han følgende appell i Caracas: «Om ti, tjue eller femti år, vil den sosiale rettferdighetens time være inne, slik den nå er det på Cuba, og hele Latin-Amerika vil da ha frigjort seg fra styresmaktene som knuser det, fra kastene som utnytter det, fra kreftene som i dag fornærmer det og undertrykker det. Dette må skje så raskt som mulig, slik at Latin-Amerika endelig kan oppnå verdighet og et moderne liv, slik at sosialismen kan frigjøre oss fra anakronismene og grusomhetene.»

MEN SÅ, PÅ begynnelsen av 70-tallet, ble den lidenskapelig revolusjonære forfatteren intellektuelt lamslått i møtet med to tekster: The Road to Serfdom av Friedrich Hayek7 og The Open Society and Its Enemies av Karl Popper. Særlig det siste verket omvender Vargas Llosa. Senere uttalte han: «Jeg anser Karl Popper for å være vår tids viktigste tenker. Jeg har brukt en god del tid av de to siste tiårene på å lese ham, og dersom noen skulle spørre meg hva århundrets viktigste filosofiske bok er, ville jeg ikke nøle et sekund med å velge The Open Society and Its Enemies

Han oppgir på flekken sin støtte til den kubanske revolusjonen og gir avkall på sin fortid som «venstreintellektuell». Med den omvendtes nidkjærhet, forvandles han til en innbitt forkjemper for den nyliberale tro. Hans nye helter heter Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Overfor sistnevnte, selve symbolet på den «konservative revolusjon», tilkjennegir han en «grenseløs beundring, en nærmest familiær ærbødighet som jeg aldri har hatt for noen annen levende politisk leder».8 Som et resultat av sin nærmest frenetiske «thatchermania» bestemmer han seg for å flytte til London. Og da «jernkvinnen» forlot statsministerposten i 1990, sendte han henne en blomsterbukett med følgende beskjed: «Det er ikke mange nok ord i ordboken for å takke deg for det du har gjort for frihetens sak.»9

Da Vargas Llosa stilte som kandidat ved presidentvalget i Peru i 1990, var det også med et Thatcher-inspirert valgprogram. Han ble imidlertid grundig slått av Alberto Fujimori, og flyttet dermed fra landet på grunn av landsmennenes «utakknemlighet». Han ga til og med avkall på sitt peru-anske statsborgerskap, rett og slett fordi peruanerne ikke hadde gjort seg fortjent til ham!

Senere ble hans beundring vekket av en annen statsmann: José Maria Aznar, (ultraliberal) statsminister i Spania fra 1996 til 2004, alliert med George W. Bush i invasjonen av Irak og i dag på lønningslisten til Rupert Murdoch i mediekonsernet News Corporation. Det prestisjetunge ameri-kanske tidsskriftet Foreign Policy har nylig kåret Aznar til en av verdens «fem dårligste forhenværende statsledere», men Vargas Llosa mener at «framtidens historikere» kommer til å anerkjenne ham som «en av historiens fremste statsmenn».10

Han setter også pris på Nicolas Sarkozys «karismatiske personlighet» og Silvio Berlusconis «enestående politiske talent».11 Denne litterære kjempen er så desidert en splittet personlighet. Hans romaners forførende masker skjuler en innbitt politisk frontkjemper som i nærmere førti år har brukt store deler av sin tid på å si sin mening i media, og holde taler – eller snarere prekener – i forum og kongresser verden over. Med nærmest fanatisk iherdighet gjentar han de grunnleggende prinsippene for sin ideologi.

VARGAS LLOSA ER en profesjonell nykonservativ: ultraliberal agitator, aktivt medlem av Den trilaterale kommisjon, leder for Den in-ternasjonale stiftelsen for frihet, vinner av Irving Kristol-prisen, som deles ut av American Enterprise Institute (AEI).12 I 2003 støttet han invasjonen av Irak, og i 2009 forsvarte han statskuppet i Honduras.

7. oktober skrev den franske høyrekonservative skribenten Guy Sorman følgende på sin blogg: «Vi har ofte møtt hverandre på de samme tilstelningene i Latin-Amerika. Mario er en aktivist som man i Frankrike ville beskrevet som ultraliberal. Han kjemper hvileløst mot Castro, Morales, Chavez, Kirchner og alle politiske programmer som kan minne om sosialdemokrati.» Vargas Llosa selv mener at han har mottatt Nobelprisen like mye for sine ideer som for sine litterære evner: «Dersom mine politiske overbevisninger […] er tatt med i betraktningen, så er det ikke for tidlig. Jeg er svært fornøyd med det.»

Den ferske nobelprisvinneren er også en stor beundrer av den franske forfatteren Louis Ferdinand Céline, som han karakteriserer som «en enestående forfatter», men han innrømmer at mannen bak Reise til nattens ende også var «en frastøtende skikkelse».13 Før han legger til: «Men det er mange lite aktverdige mennesker som samtidig er enestående forfattere.»14

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Mario Vargas Llosa er den sjette latinamerikaneren som tildeles Nobelprisen i litteratur. Tidligere prisvinnere fra samme kontinent er: Gabriela Mistral (Chile, 1945), Miguel Ángel Asturias (Guatemala, 1967), Pablo Neruda (Chile, 1971), Gabriel García Márquez (Columbia, 1982) og Octavio Paz (Mexico, 1990).

2 El País, Madrid, 29. august 2010.

3 El País, se over.

4 Til norsk ved Kjell Risvik i 1982, med tittelen Dommedagskrigen (Oslo, Gyldendal, 1982).

5 Til norsk ved Kari og Kjell Risvik i 2003, med tittelen Bukkefesten (Oslo, Gyldendal, 2003).

6 Jf. http://nobelprize.org/nobel_prizes/literature/laureates/2010

7 Til norsk ved Gunnar Christian Røed i 1949, med tittelen Veien til trelldom (Oslo, Dreyer, 1949).

8 Sitert av Julio Roldán, Vargas Llosa entre el mito y la realidad (Vargas Llosa mellom myte og virkelighet), Tectum Verlag, Marburg, 2000, s. 161.

9 Roldán, se over.

10 20 minutos, Madrid, 6. juli 2007.

11 Il Corriere della Sera, Roma, 9. mars 2009.

12 Den trilaterale kommisjon er en organisasjon som jobber for å «føre sammen erfarne ledere fra privat sektor for å diskutere globale spørsmål og fremme samarbeid mellom Nord-Amerika, Europa og Asia». Den internasjonale stiftelsen for frihet er grunnlagt av Vargas Llosa og har som mål å spre økonomisk liberalisme i spansktalende land. Irving Kristol var en amerikansk forfatter og journalist ofte kalt «nykonservatismens gudfar». American Enterprise Institute er en av de viktigste nykonservative tankesmiene. Overs. anm.

13 Céline, forfatter av en av det forrige århundres viktigste romaner, Voyage au bout de la nuit (1932), skrev i tiden rett før og under andre verdenskrig flere radikalt antisemittiske pamfletter. Overs. anm.

14 La Nación, Buenos Aires, 13. mars 2006.