Pokerslaget i Elfenbenskysten

«Helt sikkert 31. oktober». Med disse ordene lovet president Laurent Gbagbo presidentvalg 6. august 2010. Løftet ble gitt i den overdådige bygningen til Stiftelsen Félix Houphouët-Boigny i hovedstaden Yamoussoukro. Siden 2005 har valget blitt utsatt mange ganger grunnet krangel om valglistene (som virker splittende ikke bare på grunn av loven om nasjonal identitet, men også fordi det er så mange dype sår etter borgerkrigen i 2002–2007). Forrige valg i 2000 førte til blodige opptøyer. Mobilisering i fattige områder i Abidjan sikret Gbagbo seier over et vaklende militærregime. Selv om nyheten om valget kom plutselig, markerte den i realiteten slutten på en lang indre og ytre fredsprosess.

Krisen i Elfenbenskysten skyldes delvis regional ustabilitet (statskupp i Guinea og Buinea Bissau, destabiliserende folkeforflytninger), men også historien til denne økonomiske giganten i Vest-Afrika. Uavhengighetens far, Félix Houphouët-Boigny, døde i 1993, etter mer enn førti år som landets leder. Det katastrofale mellomspillet til «arvingen», Henri Konan Bédié, førte en militærjunta til makten i 1999. I september 2002 brøt det ut et opprør nord i landet, hvor Alassane Dramane Ouattara kommer fra. Han hadde nettopp blitt utestengt fra valget, på grunn av loven om nasjonal identitet. Ønsket man å ta med våpen, det man var blitt nektet ved urnene? Bevegelsen førte til en de facto deling av landet. Opprørsstyrkene (tidligere ivorianske soldater, leiesoldater og unge eventyrere) kom åpenbart fra nabolandet Burkina Faso, mens bakmennene forble ukjente, selv om visse utenlandske tjenester, særlig franske, ofte ble mistenkt.

Forholdet til Frankrike syntes å roe seg etter gjensidige tiltak fra myndighetene i de to landene, og det var det som skulle til for å løse opp den fastlåste politiske situasjonen. Det dårlige forholdet mellom Paris og Abidjan var til dels knyttet til uoverensstemmelser mellom Jacques Chirac og Gbagbo.2 Dette kulminerte i november 2004 med at Elfenbenskystens flyvåpen bombet den franske militærbasen Boaké (ti døde, tretti sårede). Motangrepet med helikoptere og panserkjøretøyer fra den franske fredsstyrken (Force Licorne), drepte seksti og skadet over tusen. Men etter misstemningen som ble forårsaket av Gbagbos voldsomme fordømmelse av fransk økonomisk nykolonialisme, tok handelen med varer og tjenester seg opp igjen. Mange av de 8000 franskmennene som forlot landet i 2002, vendte tilbake. Et talende faktum er at lederne for de store bedriftene, som Bolloré og Bouygues, aldri forlot Elfenbenskysten. Det foregår visstnok samtaler mellom de to landene om gjensidig og allment amnesti. Det er forøvrig et selskap fra Paris – Sagem – som styrer datasystemene som skal brukes i valget, mens PR-byrået Euro RSCG tar seg av presidentens image. Etter at valgdagen ble offentliggjort, har Gbagbo bestilt meningsmålinger (alle peker ut Gbagbo som seierherre) av samme type som Sofres sørger for i Frankrike.


DEN GAMLE «KOLONIPAKTEN» er likevel brutt. Den franske styrkene som har vært i landet siden 1970, vil garantert måtte forlate det. I likhet med FN-soldatene. Andre aktører har allerede begynt å fylle tomrommet: syrisk-libanesiske forretningsfolk som har vært der lenge, og asiatiske investorer. I de nye leteområdene for olje som det er gitt konsesjoner til utenfor kysten, er alle de økonomiske stormaktene til stede, bortsett fra Frankrike. Det er forøvrig oljen som har gjort det mulig for Elfenbenskysten å overleve og ruste opp igjen – på tross av sanksjoner fra internasjonale organisasjoner.

Om man ser bort fra geopolitiske faktorer, virker det som det ivorianske samfunnet er i ferd med å gjenfinne en sårbar balanse. Fredsavtalene med Burkina Faso (underskrevet i 2007) fikk på plass en nasjonal samlingsregjering med medlemmer fra presidentvennlige grupperinger og fra opposisjonen som slutter opp om partiet ved makten, Den ivorianske folkefronten (FPI). Den tidligere opprørslederen Guillaume Soro har fått statsministerstillingen i bytte mot at han avstår fra å stille som kandidat ved det kommende presidentvalget. Noen snakker om en hemmelig avtale om at Gbagbo skal overgi makten til sin «kronprins» når mandatperioden hans tar slutt. For motstanderne hans skjuler denne alliansen en deling av landets rikdommer (fortjeneste på kakao, olje osv.). Og det stemmer at korrupsjonsskandalene har økt betraktelig. I bushen er det imidlertid slik at de mest skurkaktige comzones – områdekommandanter – i opprørsstyrkene oppfører seg som småtyranner og driver skruppelløs utpressing.

Et tegn i tida er at befolkningen begynner å reise seg mot disse praksisene, uansett om de kommer fra opprørerne eller myndighetene. For tjenester som offisielt er gratis, er det vanlig at embetsmenn, og selv dommere, tvinger til seg 10 000–50 000 francs CFA (15–75 euro) fra bønder som vil ha fødselsattest for å sende barna til skolen. I dag protesterer landsbyboere – unge med utdanning, pensjonerte intellektuelle og arbeidsledige som har flyttet tilbake til landsbyen – mot denne korrupsjonen.


AT FORHOLDENE I regionen er blitt fredeligere, gjør det lettere å føre forhandlinger om en vestafrikansk status for migranter og utlendinger, slik at det kan bli slutt på stridighetene om hvem som kan delta ved valgene. Dessuten kan det føre til at etniske skiller kommer til å spille en mindre politisk rolle enn før. Dersom hver av de tre viktigste kandidatene kan sies å representere en regional etnisk gruppe – krou for president Gbagbo, akan for Bédié, dyoula (i nord) for Ouattara – vil en analyse langs slike skillelinjer ikke gjøre det mulig å forstå det politiske spillet.

De franske politiske og militære miljøene er uvitende om denne utviklingen, og er fanget i den utdaterte forståelsen til «Afrika-eksperter» som Bernard Lugan.3 Ifølge ham er det bare sju prosent av befolkningen som støtter Gbagbo: Den etniske gruppen han selv kommer fra og noen «patriotiske» smågrupper. Det er en høyst tvilsom oppfatning, som kanskje kan forklare hvor overrasket general Henri Poncet og Force Licorne ble av de omfattende demonstrasjonene i november 2004.

I tillegg kommer den velgermessige tyngden til Abidjan, en storby med fem millioner innbyggere som ikke bryr seg om etniske skiller. De ønsker heller å stemme på grunnlag av klassetilhørighet. En tredjedel av giftemålene i hovedstaden er mellom ulike etniske grupper, ifølge sosiologen Dedy Sery, det vil si at de forener ivorianske folkeslag og vestafrikanske nasjonaliteter.4 For å mobilisere velgere, spiller Gbagbo på at det fins en homo politicus som kan samle massene både sør og nord i landet. Han regner også med folkets «legitimitetsrefleks», at statsapparatet skal ta oppgaven med å styre velgerne, kontroll over mediene, splittelse blant motstanderne, og vaklende men høylydte argumenter.


OPPOSISJONEN SATSER åpenbart på det motsatte, det vil si at en etnifisering av stemmene vil gi dem kontroll over innbyggerne i nord og øst, med andre ord seksti prosent av de stemmeberettigede. De drømmer også om en allianse mellom næringslivet og en del av den fransk høyresiden, som savner det strategiske partnerskapet som er så vanskjøttet av Gbagbo, men som var så lønnsomt for Frankrike. Dette forklarer den besynderlige koalisjonen kalt «Rassemblement des houphouétistes» (oppkalt etter Félix Houphouët-Boigny). Den ble offentlig presentert i en påkostet og karikaturaktig seremoni i Paris i 2005. Koalisjonen forener tilhengerne av Ouattara og Bédié – la oss huske at den andre oppfant (og anvendte) begrepet «ivorianskhet» (ivoirité) for å hindre den første i å stille til valg. Om Gbagbo ikke blir valgt i første valgomgang, kan fordelingen av stemmer mellom de to motstanderne hans vise seg å bli vanskelig. Holdningen til Blaise Compaoré i Burkina Faso er også uviss. Han kan tenkes å oppfordre til «forsoningsstemmer» til fordel for Gbagbo, men han kan også velge Ouattara, som mange sør for Sahara og nord i Elfenbenskysten (deriblant migrantene fra Burkina Faso) har sympati for.

Ingen scenarier kan derfor utelukkes. Det gjelder også en reprise av de væpnede aksjonene og de store urolighetene i byene. FN-styrkene (ONUCI) er allerede forsterket med 500 soldater, samtidig som Gbagbo har gitt ordre om å «slå hardt ned på» eventuelle bråkmakere. Mange observatører mener at opprørshæren, som formelt er avvæpnet, fremdeles er utenfor kontroll, fordi tilbakeføringen til sivilsamfunnet av de tidligere krigerne ikke har vært særlig vellykket.


ØNSKET OM Å begrense jukset med nasjonal identitet og plass på valglistene forklarer til en viss grad myndighetenes sommel med å lage lister over stemmeberettigede. Dessuten, i områdene som opprørerne kontrollerte i nord, har de systematisk ødelagt sivile dokumenter. Juridisk rådgivning og internasjonal hjelp med logistikken har gjort det ivorianske valget til ett av verdens dyreste: nesten 40 milliarder francs CFA (det vil si omtrent 60 millioner euro)! Det må tilføyes at den uavhengige valgkommisjonen, dominert av opposisjonen (hvilket er enestående i Afrika), hadde foretrukket å lage en helt nye valgliste for å erstatte de tidligere (fra 2000). Derfor kan det dukke opp protester under valget. Allerede nå svirrer de mest motstridende rykter: Tilhengerne av dagens makthavere har ikke ilt til for å skrive seg inn i listene, og de mobiliserer dårlig, slik det også var ved lokalvalget i 2001. Ouattaras tilhengere gjør seg klare til å få innvandrere til å stemme i store skarer. Når det gjelder utenlandske militære, skal de komme mange steder fra, men særlig «upartiske» er de ikke.

Den økende demokratiseringen etter Houphouët-Boignys død, med mer mediemangfold og valg, frigjør ytringer, men gjør det også lettere å overfortolke. Slik det tidligere fantes «kremlinologer» som studerte sovjetmakten, er det enkelte dyktige journalister og intellektuelle som opptrer som «overskriftologer» ved å analysere hovedoppslagene i pressen. Særlig prøver de – gjennom sendingene fra Radio France Internationale (RFI, omdøpt til «Radio France intoxication» [«Radio France forgiftning»] – å avsløre de lumske komplottene til kretsen rundt den franske presidenten. Det stemmer i og for seg at det ivorianske regimet ikke har bare venner i Paris, der husker man fremdeles at Gbagbo en gang ville åpne for internasjonal konkurranse markedene franske bedrifter hadde monopol på.

Om det er slik at ingen venter at «freden bryter ut» etter et valg uten protester, etter mønster av sørafrikansk post-apartheid, så er det kanskje først og fremst befolkningens slapphet («vi er slitne», lyder refrenget i Elfenbenskysten) som gir næring til håpet om at valget vil forsterke demokratiet i dette vestafrikanske landet som er så viktig for økonomien i regionen.

Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1 Loven har en streng definisjon av nasjonal identitet. Den krever at man må bevise at man har røtter i Elfenbenskysten for å stille til valg eller avgi stemme.

2 Om de ulike begivenhetene knyttet til krisen, se Guy Labertir, Adieu, Abidjan-sur-Seine! Les coulisses du conflit ivoirien, éditions Autre temps, Paris, 2008.

3 Bernard Lugan, Histoire de l?Afrique. Des origines à nos jours, Ellipses, Paris, 2009.

4 Dedy Dery, Mutations sociales en Côte d?Ivoire, L?Harmattan, i samlingen «Bibliothèque du cinquantenaire des Indépendances», Paris, kommer ut snart.