Essayfilmens kjetterske form

Vi spiser festivalmiddag på terrassen til et museum i Lisboa. Ved min side sitter en verdensvant kvinne i åttiårene. På armen har hun en tatovering, et nummer. Fra Auschwitz. Hun legger sin hånd på armen min, mens hun svarer på mine mange spørsmål. Forteller om engasjementet som drev henne og ektemannen til et liv som filmskapere; om den gangen de filmet ute i krigssonen i Vietnam. Hun ble skutt og måtte tilbringe et par uker under jorda sammen med de lokale geriljasoldatene. Den gang Marceline Lorain-Ivens og Joris Ivens holdt på med filmen The 17th Parallel (1968).

Blikket hennes antyder at hun har sett mye, noe jeg fikk bekreftet på hennes Masterclass som filmfestivalen DocLisboa arrangerte i oktober, og festivalens retrospektive program over parets filmer. Ektemannen er død, men han var levende nok i intervjufilmen Témoins: Joris Ivens (1983). Her kaller han seg Nederlands «flyvende hollender» og er vel landets mest berømte dokumentarfilmskaper. Han forteller om da han filmet slagene i den spanske borgerkrigen (Spanish Earth, 1937). Sammen med Ernest Hemingway kjørte han i full fart ut mot slagmarken om morgenen. Sansene var skjerpet – han husker nøyaktig fibrene på et vått blad de passerte og detaljene i ansiktet til en kvinne som snakket med sitt barn. De visste aldri om de ville vende tilbake i live. Ivens forteller at han ved krigsutbruddet kunne dratt hjem og undertegnet opprop. Han valgte imidlertid å risikere livet ved å bli – en opplevelse som endret livet hans for alltid.

I det retrospektive programmet hører vi stadig kommentarstemmen til Joris Ivens. En slik bruk av fortellerstemme (voice-over) er typisk for den mer essayistiske filmen som begynte å gjøre seg gjeldende for femti år siden. Også franske Chris Marker var med på den tiden. Marker laget kommentarsporet til Ivens’ film … A Valparaíso (1963), en fortelling om livet i den nedre og øvre delen av havnebyen i Chile. Foto-grafering ble gjort av den i dag anerkjente chilenske filmskaperen Patricio Guzman – som på festivalen i år kom med filmen Nostalgia de la luz.

I en av Ivens’ andre filmer, A Tale of the Wind (1988), sitter gamle Joris med sitt hvite lange hår alene i en stol på toppen av en sanddyne i ørkenen. Han venter på vinden, men besvimer av varmen og faller ned med hodet først. Hodet rystes idet det treffer den harde sanden, det hele vises i sakte film. Også Marceline bruker klipp herfra, i en erindringsfilm etter hans død, der Joris vandrer ut av bildet, og etterlater sin registol på sanddynen. Filmparet reiste, observerte og filmet alt fra krig og klassespørsmål til landskap og enkeltskjebner. De arbeidet sammen i 30 år.


JEG LURER PÅ OM det fremdeles er de eldste filmskaperne vi kan lære mest av. Danske Jørgen Leth (73) var invitert for å holde en annen Masterclass i Lisboa, hvor mange av hans 45 filmer ble vist i tillegg til europapremieren på Det erotiske menneske. Leth er også kjent for essayfilmens typiske bruk av kommentar, samt fragmentariske og assosiative scener. Dette finner vi igjen i det som i festivalkatalogen omtales som «audiovisuelle essayer», der Leth griper tak i menneskelige spørsmål som lykken (Det perfekte menneske, 1967), snillhet og kjeltringatferd (Det gode og det onde, 1975), og sjablonger av folks hverdagsliv (Livet i danmark, 1971). I hans reisefilmer finner vi også «vitnesbyrd», slik som i Notater fra Kina (1986). Det essayistiske kan også ses i hans undersøkelse av amorøse relasjoner i Notater om Kjærligheten (1989) – en hyllest til den polske antropologen Bronislaw Malinowski – hvor Leth på sin måte undersøker kjærlighet, sex og familierelasjoner blant folk på Trobriand-øyene, og i Danmark.

Disse temaene videreføres til en viss grad i Det erotiske menneske (nylig også vist på CPH:DOX i København og BIFF i Bergen). I filmen han en gang omtalte som sitt filmatiske testamente, imponerer han visuelt sett. Om han innholdsmessig klarer å formidle eller ramme inn det erotiske, er en god del filmanmeldere mildt sagt skeptiske til. Filmens idé var å la ham som «antropolog» observere erotiske ritualer blant kvinner i den tredje verden, hvor han ikke klarte å holde distansen som observatør. Det erotiske menneske er blitt en studie i overflater, i kvinnelige kroppsdeler, og kvinner som har gitt i oppgave å lese diktet Femme av Sophie Destin – om kvinnens forførende styrke.

Leth har valgt å bruke sitt mannsblikk på kvinnen for å prøve å ramme inn eller fange «det erotiske». Dette gjorde han ved å reise til hoteller der han tidligere hadde hatt erotiske erfaringer. Kvinnene er nakne på hotellsengene, men jeg merker meg at han også søker til øynene deres med kameralinsen. Malinowski bemerket en gang at «begjæret sitter i øynene»: «Derfra sprer det seg gjennom kroppen, til magen, armene, bena». Ja, for meg er det stadig øynene som er det mest erotiske i denne filmen.

I København ser jeg at danske Information trodde at samleiet i filmen er med kokkens datter – så opptatt er de alle av hans «rykte». Også NRK og Morgenbladet fant det mest interessant å fokusere på den gamle historien om hans forhold til «kokkens datter» – som førte til at Leth for fem år siden for en tid måtte gå i dekning for puristene i Danmark.

Men i det minste kan man applaudere forsøket på å ramme inn erotiske fenomener blant kvinner i ni land. Jeg mener Det erotiske menneske – som satt besøksrekord på CPH:DOX’ i november – fremdeles har som essayfilm kvaliteter mange ikke automatisk ser. Men det kreves nok mer for at den blir stående som Leths «filmatiske testamente». Da har jeg heller større forventninger til hans kommende nyinnspilling av den også noe selvbiografiske filmen fra 1984: Udenrigskorrespondenten.


DET ER IKKE MYE TEKST å finne rundt på nettet om filmessayet, denne slektningen til fiksjonsfilm og dokumentar. Men la meg prøve å trekke fram noen forsøk på å presisere sjangeren.

Denne (ikke-definerbare) sjangerens styrke er at den er selvreflekterende. Filmessayet bruker ofte en subjektiv stemme for å ta tak i en idé eller et tema. Philip Lopate skrev en gang at en «essayfilm må bruke ord i form av tekst, både tale, med undertitler, og mellomtitler, […] forsøke å arbeide fram en fornuftig drøfting av et problem […] med et sterkt personlig synspunkt.» Han trekker fram Alain Resnais’ Natt og tåke (1955) som et tidlig eksempel. Og han legger til at – som i det skriftlige essayet – må tilskueren «føle seg inkludert i en sann dialog […] med kontradiksjoner og digresjoner.»

I tillegg til flere typiske essayfilmer på DocLisboa,2 var slike også å finne i høst på filmfestivalen i Jihlava, sør for Praha. Der er det igjen de eldre som viser vei, nemlig Jean-Luc Godard (fylte 80 år 3. desember).

I hans Film Socialisme (2010) leder det fragmentariske (framfor narrative) oss gjennom 90 minutter – først ombord på en cruisebåt og se-nere rundt en bensinstasjon. Lyden veksler fra venstre til høyre eller forvrenges fullstendig – som på båtens diskotek. Livet ombord dokumenteres på komisk vis, aksentuert av filmens bruk av noe lilla fargetoning, ekstreme kameravinkler og et usympatisk persongalleri. Filmessayets tema er Europas identitet. På filmens andre lokasjon benytter Godard skuespillere med tilhold rundt bensinstasjonen. Her gir replikkene enda en gang en surrealistisk stillstand – som så ofte i Godards kritiske filmer. Sluttinntrykket er en humoristisk pessimisme over «tingenes tilstand».

For Godard er filmen «en form som tenker og en tanke som former.»3 Han begynte selv som filmkritiker før han ble regissør: «I stedet for å skrive kritikk, lager jeg film, men den kritiske dimensjonen er bibeholdt.» I Jihlava fikk vi også anledning til å se unge Godard og Truffaut i en rekke arkivopptak i filmen Deux de la Vague (2009), og Morceaux de conversations avec Jean-Luc Godard (2007), som blant annet viser ham snakke i en Masterclass om filmkomposisjon, mens kameraet glir langsomt over den lille gruppen tilhørere.


ESSAYFILMENS TYDELIGSTE REGISSØR og forbilde er dog Chris Marker (f. 1921). Uka etter festivalen DocLisboa ble det i samme by vist en retrospektiv serie med en rekke av hans filmer. Markers karriere spenner over mer enn et halvt århundre. Han arbeider med film, skrift og foto, men har også laget tv-serier og galleriinstallasjoner.

Essayformen lå der allerede i hans reiseskildringer rundt 60-tallet, hvor Lettre de Sibérie (Brev fra Sibir, 1958) og langt senere Sans soleil (Uten sol, 1982) er kjent for mange. Mest sett er muligens La Jetée (Terrassen, 1962), en science fiction-fabel om atomtrusselen, satt sammen av fotografier samt en plutselig filmbevegelse. Dette er en av filmhistoriens fineste refleksjoner over eget medium. Marker er også kjent for sin kom-mentarstemme til samtidens politikk – som i L’Ambassade (Ambassaden, 1973), en mockumentar om noen venstreradikale som søker tilhold på en ambassade i Paris. Her antydes en parallell til situasjonen i Chile samme år. Han deltok dessuten også på filmen om kuppet, La Spira-le,4 som viser sju episoder som skal ha ledet fram til Pinochets maktovertakelse. Det er også verdt å merke seg Markers deltakelse som medhjelper i flere filmkollektiver – også noen mer militante – på 60- og 70-tallet. Blant annet både initierte, klippet og skrev han kommentarsporet på Far From Vietnam (1967), en protest mot den amerikanske krigen i Vietnam.

Markers kommentarstemme viser til essay-teknikken – hans blanding av intervjuer med egen kommentar gir en subjektiv dimensjon. Også i filmen Le Joli mai (1962) er det undersøkende essayet basert på intervjuer og kommentar. Marker måler her temperaturen i Paris ved Algerie-krigens slutt. Stadig er det samfunnets eller den enkeltes hukommelse som vender tilbake som tema.5 Som Marker en gang uttalte «ciné, ma vérité» (filmen, min sannhet), så gjenfinner vi hans subjektivitet også når han som intervjuer gir uttrykk for irritasjon eller medfølelse.

Sammen med et filmkollektiv lagde Marker serien On vous parle (Vi snakker til deg). Her tar han særlig tak i en rekke politiske skikkelser – den opposisjonelle brasilianeren Carlos Marighella som nylig var blitt torturert, den franske venstrepublisisten François Maspero, den tsjekkiske kommunisten Arthur London, og Chiles Salvador Allende.

Marker er også kjent for den monumentale undersøkelsen av den politiske venstresiden i hans fire timer lange Le Fond de l’air est rouge (1988) om den revolusjonære venstresidens vekst og fall. Her vises en imponerende blanding av arkivmateriale fra det forutgående tiåret, for å oppspore de revolusjonære kampsakene, hendelsene og debattene som spredde seg i Frankrike og andre steder av verden. En kritiker mener filmen behandler «endringens abstraksjon som et amalgam av hurtige, flerstemte, ubalanserte, og til tider motstridende krefter forent i midlertidig symmetri for å omfatte fortidige, samtidige og framtidige perspektiv.»6 Intet mindre, men samtidig kjennetegnende for essayfilmens uensartethet.


ESSAYFILMEN KAN INNEHOLDE både beskrivende og reflekterende grep. Grepet kan også være inkvisitorisk og subjektivt, etisk og estetisk. I essayfilmer – som de nevnte av Marker – finnes oftest en kritisk meditasjon over et tema framfor fortelling, der gjerne både tid, rom, lyd og stil spriker. Essayfilmen er en møteplass for dokumentar, avantgardefilm, kunstfilm og fiksjonsfilm hvor tradisjonelle skiller ikke respekteres. Som filosofen Adorno sa om tekstessayet, så søker også filmessayet å være ubestemt, åpent og udefinerbart, og dets formale kjennetegn er det kjet-terske – det bøyer seg ikke for noen regler.

For Ivens-paret og Marker krevde det å kommentere samtidens politiske hendelser i film også et sterkt engasjement – ikke helt uten kjetterske tendenser. La meg summere filmessayet med noen flere stikkord til slutt: Uformelt, skeptisk, sprikende, uforenlig, paradoksalt, kontradiktorisk, åpent, fritt og formløst.

© norske LMD. truls@dokumentar.no




Fotnoter:
1 Philip Lopate, «In search of the Centaur», i Totally, Tenderly, Tragically, Anchor Books, New York, 1998.

2 Blant annet russiske Alexander Sokurovs Book of Blockade (2009), Harun Farockis By Comparison (2009), og Marcel Ophuls? Veilée d?Armes (1994).

3 Jean-Luc Godard (red. Tom Milne), Godard on Godard, Da Capo Press, New York, 1986.

4 Film av Armand Matellart, Valérie Mayoux og Jacqueline Meppiel, 1976.

5 Se også Catherine Lupton, Chris Marker, Memories of the Future, Reaktion Books, London, 2005.

6 Catherine Lupton, Chris Marker, se over, s. 143.