Pasjonsspill og kjærlighet

Fellesnevnerne for de to filmene jeg skriver om her er få, kanskje bare noen nøkkelord: pasjonsspill, formbevissthet, franskspråklig. Begge filmene har en regissør som heter Xavier, og skulle man på pseudostrukturalistisk vis redusere filmenes plot, kunne det i begge tilfelle gjøres med en linje fra en Clash-låt: «Should I Stay Or Should I Go?». De følgende betraktningene om Xavier Beauvois’ Om guder og mennesker og Xavier Dolans Hjertebank understreker i det minste at de, alle forskjeller til tross, tilhører den severdige minoritet av nye filmer.

Fransk-kanadisk film på norske kinoer har lenge vært synonymt med 68-eren Denys Arcand (f. 1941), Québecs suverent ledende regissør de siste tjuefem årene, blant annet kjent for Jesus fra Montreal (1989) og Barbarenes invasjon (2003). Tidligere i år hadde vi anledning til å se Denis Villeneuves sobre dokudrama Polytechnique, om massakren på Montreals tekniske høyskole i desember 1989. 1989 er fødselsåret til regissøren av Les amours imaginaires.

«On n’est pas sérieux quand on a dix-sept ans» – man er ikke seriøs som syttenåring – skrev Arthur Rimbaud da han var seks-ten og et halvt, et par år før han avsluttet sin dikterkarriere. Fullt så bråmoden er ikke Xavier Dolan, men det er uvanlig med en 21-åring i regissørstolen. Han er 4–5 år yngre enn vidunderbarnet Orson Welles var da han regisserte Citizen Kane, og Denys Arcand har fått en 48 år yngre arvtaker som Québecs mest omtalte regissør. Xavier Dolan var attpåtil knapt tjue da han debuterte med J’ai tué ma mère (2009) om en ung homses traumatiske relasjon til sin mor. Og nå altså Hjertebank.


FILMEN DREIER SEG kort fortalt om en relasjon mellom tre unge i Montreals hippe halvkunstnermiljø – Francis, Marie og Nicolas. Marie og Francis er nære venner. Så dukker forførende Nicolas opp. Et trekantforhold utvikles, de sover sammen alle tre, Nicolas i midten. Men hvor seriøst interessert er egentlig Nicolas? Er han primært ute etter en dobbel dose bekreftelse? Og er det ikke narsissisme det dreier seg om for alle tre? Hvor lenge varer harmonien i det trekantede paradis? Tegn til ubalanse dukker opp på fester. Meldinger som venter på svar. Og under en weekend på landet eksploderer det …

Så langt handlingen fra A til Å. Det er da heller ikke handlingsforløpet som sitter best igjen etter endt seanse. Forløpssekvensene alternerer med tre andre serier: reflekterende sengesamtaler, primært mellom Francis og guttevenner (presentert gjennom fargefilter); en serie med andre unge som snakker til kamera om følelseslivet sitt, noe som kan sies å allmenngjøre våre tre venners erfaringer, men man kan spørre seg hvor nødvendige de er (for meg blir de først og fremst en hommage til Godards Masculin Féminin fra 1966). Og for det tredje, en rekke mer eller mindre poetisk ladede scener, ofte i sakte film, der hovedpersonene vandrer hver for seg eller sammen i Montreals gater, akkompagnert av musikk, det være seg moderne rock og elektronika, smektende hitlåter fra France Gall eller Sting, ouverturen til Wagners Parsifal og Bachs cellosuite nr 1, det hyppigst brukte musikkfølge sammen med Dalidas yppige «Bang Bang».

Filmens trumfkort er den jevnt høye kvaliteten på fotografering og fargekombinasjoner. Så kan man si at vel mye her er sitater. På handlingsplanet er det naturlig å tenke på bølgefilmer som Truffauts Jules og Jim og Godards Bande à part, samt Christophe Honorés filmer om ung kjærlighet og frustrasjon, ikke minst halvmusikalen Les Chansons d’amour (2007), som nettopp dreier seg om en trekant (som blir til en mangekant). Og flere med meg vil gjenkjenne motiver fra Leos Carax’ Mauvais sang (1986). I stilistisk sammenheng er Wong Kar-wais In the Mood for Love (2000) en viktig innflytelseskilde, ikke minst for scenene i sakte film.

Hadde ikke Dolans film vært så kløktig vakker, ville det vært lett å avfeie den som selvtilfreds og reklameestetiserende – et trekk ved filmen som ikke er til å komme utenom. Dens pasjonsspill beveger, men det beveger seg mer i et moteunivers enn i en sosial virkelighet. Marie må på jobb neste dag, det er det nærmeste vi kommer pengeøkonomien. Men selv om man sukker oppgitt en gang i blant, ligger neste forbløffende bilde like om hjørnet. Dolans bilder (for eksempel de mange scenene bakfra og på avstand) estetiserer og objektiverer, men både i slike scener og all den speilvendte narsissismen finnes omtanke, omsorg for personene.

Filmen er klart orientert mot image og det imaginære, noe som også viser seg i valget av skuespillere. Monia Chokri har noe klassisk gåtefullt over seg. Hun er litt eldre enn guttene, 26, mens Niels Schneider (Nicolas) er 22 og Francis blir spilt av yngstemann, regissøren selv. Flere kommentatorer sammenligner Chokris Marie-skikkelse med Audrey Hepburn. Mest frisyre, vil jeg si. Chokri og hennes regissør har tilstrebet en generell 60-tallsretro-stil, og således kan ukemagasinet Les Inrockuptibles kalle henne en «Dorléac new age».2 «Les Inrocks» karakteriserer for øvrig Schneiders Nicolas som «en Tadzio som har nådd stemmerettsalder», med allusjon til Viscontis filmatisering av Thomas Manns Døden i Venedig. Han har noe gresk-romersk over seg, så avgjort ikke i betydningen klassisk bryter, heller som en underskjønn (eller snarere overskjønn) androgyn fra Arkadia, en bleket utgave av Louis Garrel, som faktisk har en gjesteopptreden i filmens siste festscene. Regissøren selv viser et velutviklet mimetalent, og hans høye frisyre er nok et bevis på hårstylistens viktige birolle i filmen. Av de øvrige nevner jeg bare Anne Dorval som spiller Nicolas’ mor; hennes pågående Québec-patois var nok utslagsgivende for at deler av filmen ble tekstet i Frankrike. Summa summarum: mye narsissistisk show off, men også oppsiktsvekkende grep. Hvis Dolan får snekret sammen en intrige som står i stil med stilen, kan han bli stor når han blir 25. Dolan tegner flotte genistreker, men kunstnerisk modenhet tar som regel lengre tid enn i tilfellet Rimbaud.


DEN ANDRE XAVIER, Beauvois (f. 1967), har regissert fem spillefilmer siden 1991, innimellom har han jobbet som skuespiller og manusforfatter. Filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma utropte ham for lenge siden som en av de få viktige filmskaperne fra 90-tallsgenerasjonen. Noen priser og ikke minst en lang rekke nominasjoner har det blitt før årets film, Om guder og mennesker,3 mottok juryens Grand Prix i Cannes i år. Des hommes et des dieux var imidlertid favoritt til Gullpalmen, men tapte til slutt for thailandske Apichatpong Weerasethakuls Onkel Boonmee (på norske kinoer i februar). Hovedrolleinnehaver Lambert Wilsons skuffelse var påtakelig.

Beauvois’ film har hatt en formidabel suksess i Frankrike med tre millioner besøkende. Filmen, i hovedsak innspilt i et benediktinerkloster i Marokko, handler om skjebnen til åtte cisterciensermunker tilknyttet landsbyen Tibhrine i de algeriske fjellene. Landsbyen er faktisk grunnlagt rundt klosteret, og munkene er både lærere, hagebruksrådgivere og sjelesørgere for lokalbefolkningen, og en av dem, broder Luc (Michael Lonsdale) praktiserer også som lege. Klosterets abbed, broder Christian (Lambert Wilson), er som de andre munkene på god fot med de lokale muslimene, og er attpåtil en flittig leser av Koranen. Det hersker et slags symbiotisk forhold mellom kloster og landsby. Kristne og muslimer deltar i noen av hverandres seremonier. Isabelle Zribi i Cahiers du Cinéma sier det slik: «Byen Tibhrine er skildret som et fredelig fristed der muslimer og kristne lever i harmoni, som et slags Toledo før inkvisisjonen.»

På midten av 90-tallet havner klosteret i konflikt med islamistisk gerilja, noen år etter utbruddet av borgerkrigen etter at den islamske fronten (FIS) vant første omgang av parlamentsvalget i desember 1991, og styresmaktene, ledet av den sekulært dominerte frigjøringsfronten FLN, avlyste andre valgomgang. Så kom både de statlige væpnede styrker og FIS i en langvarig væpnet konflikt med Væpnet islamsk gruppe (GIA) og andre ytterliggående grupper, som utpå 90-tallet ikke bare angrep hæren og politiet, men også deler av sivilbefolkningen. En av disse gruppene truer fjellandsbyen og munkeklosteret. Redselen sprer seg etter at en gruppe kroatiske anleggsarbeidere er blitt drept på bestialsk vis. Så vidt jeg skjønner er dette med kroatene en del av det autentisk dokumentariske bakgrunnsstoffet, men tankene går naturligvis i retning Bosnia. Beauvois’ film fra 1995, N’oublie pas que tu vas mourir (glem ikke at du skal dø),5 har nettopp krigen i Bosnia som et av sine tema. Og Beauvois ble selv arrestert som fredsdemonstrant i Mostar.

Munkene tilbringer dagene med å be, lese, synge gregorianske sanger og snakke med landsbybefolkningen. Men islamistene kommer nærmere og nærmere. Selveste julenatten dukker de opp og vil ha le toubib – doktoren – med seg, en av mennene deres er alvorlig såret. Broder Christian spiller et høyt spill når han nekter dem å ta med seg gamle doktor Luc, som lider av astma. Islamistgruppen er tross alt ikke bare morderisk, deres leder uttrykker en slags respekt når Christian forteller dem at det er julenatt («det visste vi ikke,» sier gruppens leder) og minner om at Jesus er identisk med profeten (Isa) al-Masih i Koranen. Så hilser de og rusler vekk. Men de skal komme igjen, og da skal de ikke høre på argumenter om astma eller at det begrensede medisinaldepotet primært er for barna i landsbyen.

Situasjonen tilspisses, og munkene står overfor et valg: bli eller dra? Valget er et dilemma for flere av munkene. Først er det flere som vil gi opp klosteret midlertidig. «Jeg kom ikke hit for å delta i kollektivt selvmord,» sier en av dem. Dra tilbake til Frankrike! sier myndighetsrepresentantene med ettertrykk til Christian, men han svarer at de ikke vil oppgi landsbyen. Og han og hans brødre blir mer og mer bestemt på at de skal bli værende. De kan ikke gi opp troen, og de kan ikke gi opp landsbyen. Forholdet mellom klosterbrødrene og de militære myndigheter blir dårligere og dårligere. Den militære kommandanten liker ikke at Luc og Christian behandler en såret terrorist som et lidende menneske,5 og helikopteret over landsbyen blir truende, idet Beauvois poengterer synsvinkelen, som plutselig tilhører maskingeværet. Og helikopterets rotorlyd overdøver munkenes sang.

Jeg skal ikke røpe hvordan det går, bare antyde at hittil hemmeligstemplede dokumenter om saken antagelig vil bli offentliggjort i løpet av neste år. Resten er stillhet og snø.


EN PRO-KATOLSK FILM? Jo, mange franske katolikker har trykket den til sitt bryst. Men det er først og fremst en film som gir respekt for tro og toleranse, ja kanskje mer enn toleranse: Den sier at vi godt kunne leve sammen, selv om myter og heltefortellinger er ulike. Billedsymbolikken er som regel like enkel og effektiv: Trekkfuglene drar, de har ikke noe valg, det har derimot menneskene.

Munkenes gregorianske sang er på én og samme tid stemningsskapende resonansbunn og pausefisk. Allegrettoen fra Beet-hovens symfoni nr. 7 er brukt i dramatisk ladede scener. Flere enn jeg vil nok bli overrumplet av Tsjakovskijs Svanesjøen med sitt episk-romantiske preg, men det er da også en helt spesiell og lettere animert scene.

Det reportasjeaktige preget over scener i landsbyen tenderer mot å avdramatisere fortellingen, men Beauvois er dyktig til å skifte retorisk modus. Et av de beste grepene er å vente med å vise den som taler – tilhørerne vises etter tur, gjerne i en panorering, først til slutt den som fører ordet. Resultatet er at munkene blir en enhet, enhver som taler er en del av kollektivet, deres skjebne i landsbyen er kollektivt.

Castingen er perfekt. Jeg innskrenker meg til de to viktigste: Michael Lonsdale er alltid imponerende, det være seg i Duras-roller, som abbed i Rosens navn, etterforskningsleder i Sjakalen, gourmet og våpenhandler i Spielbergs München eller Bond-skurk (Moonraker). Her er han selve humanisten, «et fritt menneske», som han selv sier. Det overraskende valget er Lambert Wilson som Christian, en seriøs teaterskuespiller, men på film har han oftest roller som (komisk eller slesk) sjarmør. Her er han formidabel som en både streng og mild primus inter pares.

Om guder og mennesker
har også noen gåtefulle detaljer, som at Luc sovner med Montesquieus Lettres persanes (Persiske brev) mellom hendene. Men hvorfor denne samtidssatiren fra 1721? Kanskje for å signalisere at filmen – uten på noen måte å være en satire – handler om mennesker som ikke har størknet i religiøs dogmatikk. Persiske brev inneholder jo mye saftig satire over den katolske kirken.

I motsetning til Xavier Dolans film, som på sitt beste illustrerer at ’kjærlighet’ i de fleste pasjonsspills tilfelle er et lånt og upresist ord,6 sier Beauvois’ film at det finnes en form for kjærlighet som omfatter alle som er utsatt og truet av maktlogikk og kjærlighetsløs ideologi.

Jeg vil avslutte med en annen assosiasjon: Munkenes omsorg for landsbyen – filmens viktigste omdreiningspunkt – er en omsorg som minner meg om en ulik, men ikke vesensforskjellig situasjon, beskrevet av Réne Char i et diktfragment som handler om et minne fra motstandstiden: SS skal henrette noen fanger. Chars maquis-avdeling ligger i skjul, de kan hindre henrettelsen. Men resultatet vil sannsynligvis bli en massakrering av landsbyen like ved. Valget blir: Landsbyen må reddes for enhver pris. Hva er en landsby? spør dikteren, og selve dette spørsmålet er bedre enn noe svar.7

© norske LMD.

Hjertebank (Les amours imaginaires),
Canada 2010. På kino fra 26. november

Om guder og mennesker (Des hommes et des dieux),
Frankrike 2010. På kino fra 25. Desember




Fotnoter:
1 Distributøren, Arthaus, understreker i sin høstkatalog at en proper oversettelse heller hadde vært «De innbilte forelskede» eller «Kjærlighet på liksom». Men de har altså valgt å fornorske den frapperende engelske tittelen «Heartbeats».

2 Nr. 755, mai 2010. Françoise Dorléac (1942?1967) var Cathérine Deneuves like talentfulle storesøster, de spilte sammen i Jacques Demys musikal Pikene fra Rochefort (1967). Omkom i en bilulykke på vei til Nice i 1967.

3 Tittelen (invertert på engelsk og norsk) alluderer til Salmenes bok 82, 6?7: Dere er guder. Den Høyestes sønner er dere alle. Men som mennesker skal dere dø og som en av fyrstene skal dere falle.

4 Isabelle Zribi, «Mourir comme un dieu» (Å dø som en gud), Cahiers du Cinéma, nr. 659, september 2010.

5 Bildet av den sårede terroristlederen på sykesengen kan assosieres til både Che Guevara og Mantegnas Kristus-bilde, som Jean-Philippe Tessé presist skriver (Cahiers du Cinema nr. 659).

6 «Kjærligheten låner sitt navn til en mengde forhold som tilskrives den, og som den har like liten andel i som dogen har andel i det som foregår i Venezia.». Maksime nr. 77 i François de La Rochefoucauld: Maksimer,, oversatt av Anne-Lisa Amadou, utgitt av Gyldendal 2002.

7 Fragment 138 av Feuillets d?Hypnos (1943?1944), René Char, ?uvres complètes, Bibliothèque de la Pléiade, Gallimard 1983, s. 208. Finnes i norsk gjendiktning av Tor Ulven, Raseri og mysterium, Solum 1985.