Foto: nolifebeforecoffee / flickr.com.
Kommentar WikiLeaks

Dannelse i WikiLeaks’ tidsalder

Så langt har WikiLeaks-saken vært fremstilt som en kamp mellom WikiLeaks og det amerikanske imperiet. Det WikiLeaks truer er imidlertid maktens formelle funksjon. De virkelige målene her er ikke de skitne detaljene og individene som var ansvarlige for dem; med andre ord ikke så mye dem som har makten, som makten i seg selv, dens struktur.

Posted on

I en av diplomatmeldingene offentliggjort av WikiLeaks sammenlignes Putin og Medvedev med Batman og Robin. Det er en brukbar analogi, for er ikke Julian Assange, organisatoren av WikiLeaks, et virkelighetens motstykke til Jokeren i Christopher Nolans The Dark Knight? I filmen blir statsadvokaten Harvey Dent, som tar loven i egne hender, korrumperes og begår mord, drept av Batman. Batman og hans venn politisjef Gordon innser at byens moral vil lide dersom mordene blir kjent, og blir enige om skjerme Dent ved å holde Batman ansvarlig for dem. Filmens budskap er at det er nødvendig å lyve for å opprettholde offentlig moral: bare en løgn kan frelse oss. Ikke rart at den eneste sannhetsfiguren i filmen er Jokeren, dens fremste skurk. Han kunngjør at angrepene hans på Gotham City vil slutte når Batman tar av seg masken og viser sin sanne identitet; for å hindre denne avsløringen og beskytte Batman, sier Dent til pressen at han er Batman – enda en løgn. Og for å fange Jokeren fingerer Gordon sin egen død – nok en løgn.

Jokeren ønsker å vise frem sannheten bak masken, overbevist om at dette vil bryte ned samfunnsordenen. Hva skal vi kalle ham? En terrorist? The Dark Knight er praktisk talt en ny versjon av de klassiske western-filmene Fort Apache og Mannen som skjøt Liberty Valance. Det disse filmene viser, er at for å sivilisere den ville vesten måtte løgnen opphøyes til sannhet: med andre ord måtte sivilisasjonen bygges på en løgn. Spørsmålet er: Hvorfor finnes dette fornyede behovet, akkurat nå, for en løgn som skal bevare samfunnssystemet?

Den nye populariteten til Leo Strauss er her interessant: Det aspektet ved hans politiske tenkning som er så relevant i dag, er hans elitære forestilling om demokratiet, tanken om «den nødvendige løgnen». Elitene burde herske, i visshet om tingenes tilstand (maktens logikk, i materialistisk forstand), og fôre folket med fabler for å holde dem lykkelig uvitende. For Strauss var Sokrates skyldig etter tiltale: Filosofi eren trussel overfor samfunnet. Å stille spørsmål ved gudene og byens etos undergraver borgerens lojalitet, og dermed grunnlaget for normalt samfunnsliv. Likevel er filosofien den høyeste, den mest prisverdige av menneskelige beskjeftigelser. Den foreslåtte løsningen var at filosofene holdt læren sin hemmelig, slik de faktisk gjorde, og videreførte den ved å skrive «mellom linjene». Det sanne, skjulte budskapet i den store filosofiske tradisjonen fra Platon til Hobbes og Locke er at det ikke fins noen guder, at moral bare er fordommer, og at samfunnet ikke er fundert i naturen.

Så langt har WikiLeaks-saken vært fremstilt som en kamp mellom WikiLeaks og det amerikanske imperiet: Er publiseringen av konfidensielle amerikanske statsdokumenter en handling til støtte for informasjonsfriheten, for folkets rett til å vite, eller er det en terrorhandling som truer stabile internasjonale forbindelser? Men hva om dette ikke er det virkelige problemet? Hva om det avgjørende ideologiske og politiske slaget foregår inne i WikiLeaks selv: mellom den radikale handlingen det er å publisere hemmelige statsdokumenter og måten denne handlingen har blitt gjeninnført i det hegemoniske ideologisk-politiske feltet av blant andre WikiLeaks selv?

Denne gjeninnføringen dreier seg ikke først og fremst om kommersiell sammensvergelse, det vil si avtalen WikiLeaks gjorde med fem store aviser, som ga dem enerett til selektivt å publisere dokumentene. Langt viktigere er WikiLeaks’ konspiratoriske modus: en «god» hemmelig gruppering angriper en «ond» i form av det amerikanske utenriksdepartementet. Ifølge denne måten å se det på, er fienden de amerikanske diplomatene som skjuler sannheten, manipulerer offentligheten og ydmyker sine allierte i et hensynsløst forsvar av egne interesser. «Makt» er noe som besittes av de onde på toppen, og blir ikke oppfattet som noe som gjennomsyrer hele den sosiale kroppen og bestemmer hvordan vi arbeider, tenker og forbruker. WikiLeaks fikk selv smake denne maktutbredelsen da Mastercard, Visa, PayPal og Bank of America slo seg sammen med staten for å sabotere dem. Prisen man betaler for å handle ut fra en konspiratorisk modus er å bli behandlet i tråd med dens logikk. (Ikke rart det florerer med teorier om hvem som «egentlig» står bak WikiLeaks – CIA?)

Konspirasjonsmodusen suppleres av sin tilsynelatende motsetning, den liberale tilegnelsen av WikiLeaks som et nytt kapittel i den ærerike historien om kampen for «fri flyt av informasjon» og «borgernes rett til å vite». Dette synet reduserer WikiLeaks til et radikalt tilfelle av «undersøkende journalistikk». Her er vi bare ett skritt unna ideologien i Hollywood-filmer som Alle presidentens menn og The Pelican Brief, der et par alminnelige mennesker oppdager en skandale som rekker helt opp til presidenten, og tvinger ham til å gå av. Korrupsjonen viser seg å nå helt til topps, men ideologien i slike verker holder til i det oppløftende endelige budskapet: Så flott landet vårt er, når et par alminnelige mennesker som du og jeg kan felle presidenten, den mektigste mannen på jorden!

Den ytterste maktdemonstrasjonen til den rådende ideologien er å tillate en tilsynelatende kraftig kritikk. Det finnes ingen mangel på antikapitalisme i dag. Vi overlesses med kritikk av kapitalismens avskyeligheter: bøker, dyptpløyende undersøkende journalistikk og tv-dokumentarer avslører selskaper som forurenser hensynsløst, korrupte bankfolk som fortsetter å motta feite bonuser, mens bankene deres reddes av offentlige penger, tekstilfabrikker der barn arbeider som slaver, etc. Likevel, det finnes en hake ved dette: Det kritikken ikke stiller spørsmål ved, er de liberal-demokratiske rammene som settes for kampen mot disse eksessene. Det (eksplisitte eller implisitte) målet er å demokratisere kapitalismen, å forlenge den demokratiske kontrollen til økonomien ved hjelp av mediepåvirkning, parlamentariske granskninger, strengere lover, redelig politietterforskning og så videre. Men den (borgerlige) demokratiske statens institusjonelle oppbygning stilles det aldri spørsmål ved. Denne forblir hellig selv for de mest radikale formene for «etisk anti-kapitalisme» (Porto Allegre-forumet, Seattle-bevegelsen).

WikiLeaks kan ikke ses på samme måten. Det har fra begynnelsen av vært noe med aktivitetene deres som går langt utover de liberale forestillingene om fri flyt av informasjon. Vi bør ikke se etter dette overskuddet på innholdsnivået. Det eneste overraskende med WikiLeaks-avsløringene er at de ikke inneholder noen overraskelser. Fikk vi ikke bekreftet akkurat det vi forventet? Den virkelige forstyrrelsen ligger på det ytre planet: Vi kan ikke lenger late som om vi ikke vet det alle vet vi vet. Dette er det offentlige rommets paradoks: Selv om alle kjenner til et ubehagelig faktum, vil det å si det offentlig forandre alt. En av de første bestemmelsene det nye bolsjevikstyret foretok i 1918 var å offentliggjøre det fullstendige arkivet over tsarregimets hemmelige diplomati, alle de hemmelige avtalene, de hemmelige klausulene i offentlige avtaler, osv. Også der var det statsmaktens totale funksjon som ble angrepet.

Det WikiLeaks truer er maktens formelle funksjon. De virkelige målene her er ikke de skitne detaljene og individene som var ansvarlige for dem; med andre ord ikke så mye dem som har makten, som makten i seg selv, dens struktur. Vi må ikke glemme at makten ikke bare omfatter institusjonene og lovene deres, men også legitime («normale») måter å utfordre den på (en uavhengig presse, NGO-er) – som den indiske statsviteren Saroj Giri sa det: WikiLeaks «utfordret makten ved å utfordre de vanlige kanalene for å utfordre makten og avsløre sannheten».[REF]Saroj Giri, «WikiLeaks beyond WikiLeaks», Mute, London, 16. desember 2010.[/REF] Målet for WikiLeaks-avsløringene var ikke bare å sette maktmennesker i forlegenhet, men å få oss til å mobilisere for en annen maktfunksjon som kan nå utover det representative demokratiets begrensninger.

Likevel, det er feil å anta at det å avsløre alt som har vært hemmelig vil frigjøre oss. Premisset er feil. Sannhet er frigjørende, javisst, men ikke denne sannheten. Man kan selvfølgelig ikke ha tillit til fasaden, de offisielle dokumentene, men vi finner heller ikke sannhet i sladderen som utveksles bak fasaden. Det ytre, ansiktet mot offentligheten, er aldri rent hyklersk. E.L. Doctorow bemerket en gang at det ytre er alt vi har, så vi burde behandle det med omhu. Vi blir ofte fortalt at privatlivet er i ferd med å forsvinne, at de mest intime hemmelighetene er åpne for offentlig granskning. Men i virkeligheten er det omvendt: Det som faktisk forsvinner er offentligheten og dens forventning om verdighet. I dagliglivet florerer det med tilfeller der det å ikke fortelle alt er det mest passende. I Baisers volés forklarer Delphine Seyrig sin unge elsker forskjellen mellom høflighet og takt: «Tenk deg at du uforvarende går inn på et bad der en kvinne står naken i dusjen. Høflighet krever at du hurtig lukker døren og sier ’Unnskyld, frue!’, mens taktfullhet ville være å hurtig lukke døren og si ’Unnskyld, min herre!’.» Det er bare i det andre tilfellet, ved å late som om man ikke har sett nok til engang å avgjøre personens kjønn, at man utviser virkelig takt.

Et enestående eksempel på takt i politikken er det hemmelige møtet mellom Alvaro Cunhal, lederen for det portugisiske kommunistpartiet, og Ernesto Melo Antunes, demokratiforkjemper og medlem av den militære gruppen som var ansvarlig for kuppet mot Salazar-regimet i 1974. Situasjonen var ekstremt spent: På den ene siden var kommunistpartiet klar til å starte den virkelige sosialistiske revolusjonen og ta over fabrikker og land (våpen var allerede delt ut til folket), på den andre siden var konservative og liberale beredt til å stoppe revolusjonen med alle midler, inkludert militære intervensjoner. Antunes og Cunhal gjorde en avtale uten å erklære den: Det fantes ingen enighet mellom dem – tilsynelatende samtykket de ikke om noe – men de forlot møtet med en overensstemmelse om at kommunistene ikke skulle starte noen revolusjon, og dermed tillate overgangen til en «normal» demokratisk stat, og at det anti-sosialistiske militæret ikke skulle forby kommunistpartiet, men akseptere det som et viktig element i den demokratiske prosessen. Man kan hevde at dette diskré møtet reddet Portugal fra borgerkrig. Og deltakerne opprettholdt diskresjonen selv i ettertid. Da han ble spurt om møtet (av en venn av meg, en journalist), svarte Cunhal at han bare ville bekrefte at det fant sted dersom Antunes ikke benektet det – om Antunes benektet det, så fant det aldri sted. Antunes på sin side lyttet stilltiende mens min venn fortalte ham hva Cunhal hadde sagt. Slik, ved ikke å benekte det, overholdt han Cunhals betingelse og bekreftet det implisitt. Slik oppfører venstresidens gentlemen seg i politikken.

I den grad vi kan rekonstruere hendelsene i dag, synes det som om det heldige utfallet av Cubakrisen også lyktes gjennom takt, de dannede ritualene av tilgjort uvitenhet. Kennedys genistrek var å late som om et brev ikke hadde nådd frem, et triks som virket kun fordi avsenderen (Khrusjtsjov) ble med på det. 26. oktober 1962 sendte Khrusjtsjov et brev til Kennedy som bekreftet et tilbud tidligere gjort kjent via mellommenn: Sovjetunionen ville fjerne rakettene sine fra Cuba dersom USA forpliktet seg til ikke å angripe øyen. Neste dag, før USA hadde svart, ankom imidlertid et annet, krassere brev fra Khrusjtsjov, med flere betingelser. Klokken 20:05 den dagen ble Kennedys svar til Khrusjtsjov levert. Han godtok Khrusjtsjovs forslag fra 26. oktober, og opptrådte som om det neste brevet ikke eksisterte. 28. oktober mottok Kennedy et tredje brev fra Khrusjtsjov, der han gikk med på avtalen. I slike øyeblikk, når alt står på spill, er fasaden, høfligheten, forståelsen for at man spiller et spill, viktigere enn noensinne.

Likevel, dette er bare én – villedende – side av saken. Det fins tider – kritiske øyeblikk for den hegemoniske diskursen – da man burde ta sjansen på å provosere fram oppløsningen av det ytre. Et slikt øyeblikk ble beskrevet av den unge Marx i 1843. I «Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophie» diagnostiserte han forfallet i det tyske ancien régime i 1830- og 1840-årene som det franske ancien régimes tragiske fall gjentatt som farse. Det franske regimet var tragisk «så lenge det trodde på og måtte tro på sin berettigelse». Det tyske regimet «bare innbiller seg at det tror på seg selv, og forlanger at verden innbiller seg det samme. Om det trodde på sitt eget vesen, ville det da … søke tilflukt i hykleri og sofisme? Det moderne regimet er bare en skuespiller i en verdensorden der de sanne heltene er døde». I en slik situasjon er skam et våpen: «Man må gjøre det aktuelle trykket mer trykkende ved å tilføre det bevisstheten om trykket, skammen enda mer skamfull ved å offentliggjøre den.»

Det er dette som er vår situasjon i dag: Vi står overfor den skamløse kynismen til en verdensorden der representantene bare innbiller seg at de tror på sine forestillinger om demokrati og menneskerettigheter. Gjennom handlinger som WikiLeaks-avsløringene er skammen – vår egen skam over å tolerere at en slik makt styrer over oss – gjort mer skamfull gjennom offentliggjøringen av den. Når USA invaderer Irak for å innføre sekulært demokrati, og resultatet er at religiøs fundamentalisme og Iran styrkes, er ikke dette en ærlig representants tragiske feilskjær, men en kynisk svindler som lurer seg selv.

Oversatt fra engelsk av Kjetil Sletteland for norske Le Monde diplomatique og Vagant Europa.

Siste fra Kommentar

0 kr 0
Gå til Toppen