Gjenferdet på Den røde plass

Mens vestlige medier konkurrerer om å sammenligne Putin med Stalin, pågår det en intens debatt i Russland om fortidens politiske forbrytelser og sosiale framskritt.

I vestlig presse hersker det ikke lengre noen tvil: Stalin is back! Putin «jobber på for å rehabilitere Sovjetunionen og Stalin-dyrkingen». Han er til og med «Stalin med internett».1

I Kreml er tonen en annen. President Dmitrij Medvedev snakker mer utilslørt om «Stalins forbrytelser» (Izvestia, 7. mai 2010) enn statsminister Putin. Kremls rådgiver for menneskerettigheter, Mikhail Fedotov, har annonsert at arkiver skal åpnes for «å si farvel til totalitarismen» (Interfax, 1. februar 2011). Og siden slutten av 1980-tallet har det ikke gått en eneste uke uten nye «avsløringer». Konferanser, aviser og tv-serier legger stadig nye momenter til anklagen. De politiske lederne har nylig avlevert et nytt bevis: anerkjennelsen av massakren på polske offiserer i Katyn i 1940. Sjelden har et samfunn gjort så mye for å «avglorifisere» sin fortid. Altså, snakker vi om samme land?

SOM I DEN SOVJETISKE FORTIDEN bombarderes Vojd («Lederen») med ord og symboler, og heller ikke mumien av Lenin i mausoleet på Den røde plass spares. Liberale opposisjonelle krever omdøping av offentlige steder som er oppkalt etter kommunistiske «bødler», deriblant Rosa Luxemburg som anklages for terrorisme og for å ha utløst en borgerkrig.2

«Sovjettiden» lar seg imidlertid ikke redusere til Stalin. Førstnevnte varte i 73 år, sistnevnte hersket i 25 år. Tre år etter at den sovjetiske diktatoren døde i mars 1953 ble hans forbrytelser offentlig fordømt av Nikita Khrusjtsjov under den 20. Kongressen til Sovjetunionens kommunistparti. Det samme skjedde i 1961, da den 22. kongressen besluttet å fjerne diktatorens levninger fra mausoleet på Den røde plass, der han lå ved siden av Lenin. På slutten av 1960-tallet valgte Leonid Bresjnev å legge lokk på saken. En ny runde med avstalinisering ble innledet av Gorbatsjov i 1985. Denne førte til slutt til et brudd med bolsjevismen og hyllesten av oktoberrevolusjonen. De sovjetiske tradisjonene ble erstattet av en ny «statspatriotisme».

Etter 1961 forsvant statuene av Stalin, bortsett fra i georgiske Gori, Stalins fødeby. I juni 2010 fikk Georgias president, Mikhail Saakasjvili, fjernet den største av dem. I sin antirussiske offensiv beordret han sprengning av minnesmerket i Kutaisi for sovjetiske helter (ikke bare «russiske») fra krigen mot nazi-Tyskland. Ved et uhell mistet en georgisk kvinne og hennes datter livet i eksplosjonen. I Ukraina ble en statue som kommunistene reiste i 2010 i Zaporoje, ødelagt i slutten av desember av nasjonalistiske «banderister».3 Kranglene om monumenter, byster og andre minnesmerker pågår altså fortsatt.

Vestlig presse fordømmer tilbake-vendingen av Stalin-portretter og sovjetiske flagg i det offentlige rom. Faktisk er det kun gammelkommunister og krigsveteraner som bærer disse. I mai 2010 ønsket daværende borgermester i Moskva, Jurij Luzjkov, å utsmykke hovedstaden med noen bilder av «øverstekommanderende» under seiersfesten. Kreml stoppet ham. Den ikke-stalinistiske, demokratiske borgermesteren støttet seg til den svært allmenne oppfatningen om at å feire mai 1945 uten Stalin er som å snakke om slaget om England uten å nevne Churchill, eller frigjøringen av Paris uten De Gaulle. I det «sovjetiske» flagget som hver 9. mai heises under seiersparadene, tro kopi (hevdes det) av det som ble plantet på Reichstag i 1945, ville Dumaen i 2007 erstatte hammeren og sigden med en hvit stjerne. Putin avviste lovforslaget.

PÅ 1990-TALLET flommet det over av antikommunistiske bøker. Lenin og Trotskij konkurrerte her med Stalin om hvem som var verre enn Hitler. Er det overraskende at det har dukket opp en stalinofil motstrøm, når Aleksandr Solzjenitsyns GULag-arkipelet har blitt pensum i skolene? Nå trekker de lærebøkene som ikke overser GUlag, fram Stalins lederegenskaper og moderniseringen han sørget for. Under et stort debattseminar i oktober 2010 ble lærerne invitert til å la seg inspirere av en «patriotisme» som fortsatt mangler et klart innhold.

I denne saken står to harde kjerner mot hverandre. På den ene siden finner vi stalinistene, hovedsakelig Kommunistpartiet som ledes av Gennadij Ziuganov. De skryter av det sosialistiske byggverket, industrialiseringen på 1930-tallet «som gjorde seieren over Hitler mulig», revolusjonen innen utdanning, kultur og helse, økt levealder. Periodene med brutal undertrykkelse benektes ikke, men nedtones – og rettferdiggjøres til en viss grad. På konspirasjonsteoretisk vis legges skylden for «ødeleggelsen av Sovjetunionen» på «imperialismen», på USAs hemmelige tjenester, «den globale sionismen», «forræderne» Gorbatsjov, Jakovlev og Jeltsin. 4

På denne anklagen svarer forsvarerne til Jeltsin og Jegor Gajdar (sjefsarkitekt for «sjokkterapien») at disse «reddet Russland fra hungersnød og borgerkrig». I de liberale miljøene, i opposisjonen og rundt maktapparatet, trekker man fram utrenskningene, hungersnøden i 1932–1933 (offisielt definert som folkemord i Ukraina), GULag, kollapsen i 1941, de høyeste estimatene for antall ofre. Seieren i andre verdenskrig ble halt i land, mener de, på tross av den ondskapsfulle idioten av en leder. Favorittemaene i dette felttoget er at Stalin har skylden for andre verdenskrig, han framprovoserte den tyske invasjonen.5 Hva med de fem millionene som døde i tysk fangenskap? Stalins feil, det også.

Mellom disse to motpolene er det antydninger til en mer nyansert debatt. Meningsmålinger viser et ambivalent forhold til fortiden: Russerne fordømmer undertrykkelsen, men uten å diskreditere oppofrelsene til forfedrene og soldatene. Minnet dras mellom epokenes forskjeller og hvordan man opplevde situasjonen. Dette viser en hel litteratur som er ukjent for vestlige lesere: historiene om regionene, byggearbeidene og selskapene, minnene til bønder, arbeidere, krigsveteraner, «zekere» (leirfanger), dag-bøker, studier av hverdags-livet og -holdningene. Ulike tider trekkes ofte fram, og tidvis blandes de sammen. Beretninger om de store omveltningene er sjeldne sammenlignet med fortellingene om årene 1953–1985, som forbindes med velstand og stabilitet. Den ene generasjonen husker ikke den samme «sovjettiden» som den andre.

EN ANNEN («STORPOLITISK») TILNÆRMING bedømmer fortiden utelukkende ut fra tapt og vunnet makt. Stalin kan her være både en kriminell leder og et politisk geni. Hans rolle i 1939 og under krigen granskes med verken lovprisning eller fordømmelse, fynd eller forakt. Denne heller kjølige analysen åpner også for en debatt om dagens situasjon, om territorier, grenser, Russlands historiske status, og om «oppløsningen» som mange i dag mener landet trues av. Slik dukker dagens politiske problemer opp igjen. Åpningen av arkiver kan tjene som påskudd for ulik manipulering. Slik «Stalin-spørsmålet» splitter Putin-motstanderne, til Putins fordel.

«Modernisering» – ledemotivet som i dag faller i smak – gir ekko av fortiden. Et liberalt, provestlig, europeisk valg – som Medvedev står for – vil gå på bekostning av en økonomi med nasjonal mobilisering inspirert av Kina og ideen om «eurasisk» forbrødring. Uansett vil forbedringen av den russiske konkurranseevnen på verdensmarkedet kreve smertefulle sosiale grep, tiltak som er lite kompatible med det en liberal intellektuell nylig kalte «den sosialistiske betongen» som har størknet i russernes hoder.

Dette er også en av årsakene til at enkelte vil fjerne Lenin fra -mausoleet på Den røde plass og -gravlegge ham i Kremls (sovjetiske) gravgård, som noen også vil jevne med jorden. Forkjemper for dette kravet om gravlegging er Vladimir Zjirinovskij, leder for det ultranasjonalistiske Russlands liberaldemokratiske parti. Under en tv-debatt tegnet han et bilde av Lenin som en inkarnasjon av ren ondskap (REN TV, 5. mai 2010). At Lenin, selv død, fortsatt hvilte på Den røde plass, antydet at den sovjetiske makten stadig var i live! En 16 år gammel student, som ikke fant noen mening i denne debatten om en «gammel president», opplyste tv-seerne om at problemet hans var at han ikke hadde råd til å studere. Programlederen spurte ham om en eventuell gravlegging av Lenin ville endre noe som helst. Nei, svarte studenten. Drømte han om gratis utdanning? Spørsmålet ble ikke stilt.

Oversatt av R.N.