Japan spaltes

Tørke, epidemier, vulkanutbrudd og meteorregn, eller ankomsten av utlendinger – i det tradisjonelle Japan ble naturkatastrofer sett på som et resultat av herskerklassens skjødesløshet. Siden samfunnsordenen var bygd på en natur det gjaldt å imitere, ble enhver rystelse oppfattet som en advarsel, som et frampek på mer alvorlige katastrofer, som i sin tur innevarslet det sittende regimets fall. «Med dårlige ledere kommer det naturkatastrofer,» sier en gammel tokyo-beboer til New York Times 20. mars. Hans kommentar viser et eldgammelt syn på visdom i politikken.

Da statsminister Kan Naoto sa at katastrofen etter jordskjelvet 11. mars var den største siden kapitulasjonen i 1945, var det mange som understreket at traumene Japan lider under strekker seg tilbake til andre verdenskrig. Landets nyere historie er ikke desto mindre gjennomsyret av dystre hendelser: Jordskjelvet og brannene som herjet Tokyo i 1923 og drepte 40 000, eller jordskjelvet i Kobe i 1995 som krevde 6000 liv og forårsaket store materielle skader, inngår også i den nasjonale hukommelsen. Japanske filosofer betrakter dessuten vanligvis jordskjelv som en av de grunnleggende faktorene for motstandsevnen som kjennetegner den japanske identiteten.

Under en offentlig tale sammenlignet Tokyos guvernør, Shintaro Ishihara, faktisk jordskjelvet og tsunamien med en «straff fra oven» (tenbatsu). Han beskrev katastrofen som en guddommelig straff for en «hemningsløs individualisme», «materialisme» og «pengedyrking», penger som nå burde brukes til å «feie bort» denne tøylesløse livstilen og lede det japanske folket tilbake til den smale sti.


DISSE IDEENE ble formulert allerede etter jordskjelvet i 1923 og gjentatt av keiser Hirohito i 1946, da det var fare for at han vil bli stilt for retten for krigsforbrytelser. Keiseren beskrev krigen som «resultatet av det moralske forfallet til et folk som har latt seg forføre av materialisme og forbruk». På samme vis frikjenner guvernør Ishiharas utfall lederne og legger all skyld på folket. Ut fra hvordan katastrofen oppsto, antall ofre, skjebnen til flere tusen overlevende overlatt til en moralsk situasjon det er vanskelig å forestille seg, vandrende rundt i ruinene på jakt etter slektninger eller fortapte biter av livene deres, er disse erklæringene fullstendig irrelevante.

Utover de livene som er gått tapt, hvor omfanget fortsatt er uklart, og utfordringen med å ta seg av de 400 000 som er blitt husløse, utkrystalliserer kjernekraftverket i Fukushima all uroen. Radioaktivt avfall i atmosfæren får folk til å frykte det verste. Under sin tale til nasjonen brøt sjefen for kraftselskapet Tokya Electric Power Company (Tepco) ut i gråt foran tv-kameraene. Han uttrykte både forargelse over hendelsene og medfølelse for ofrene, og ga inntrykk av at kraftselskapet ikke visst svært godt hva de drev på med.

Allerede i 2007 ble et av Tepcos atomkraftverk nordøst på øya skadet etter et jordskjelv på 6,8 på Richter-skalaen. Heldigvis fikk hendelsen bare minimale konsekvenser, selv om sikkerhetssystemene ikke var laget for å motstå et så kraftig jordskjelv. Nylig ble også selskapets ledere anklaget for å ha tatt en unødvendig risiko da de besluttet å utsette en nedkjølingsprosess for å unngå at reaktorene kunne ble ødelagt.2

At Tepco var det eneste kraftselskapet som kuttet strømmen over hele landet trekker sløret av de tause overenskomstene mellom private kommersielle interesser og de offentlige institusjonene som har hersket i lang tid. Dette komfortable partnerskapet som lenge har blitt kritisert av forbrukerorganisasjonene, får en helt spesiell dimensjon når det kommer til kjernekraft. Fordi begge på dette området – om det dreier seg om å minimere farene eller å holde tyst om nylige uhell – flere ganger har framvist en nærmest kriminell vilje til å benekte. Svekket tiltro til staten, administrasjonen og bedriftene er riktignok ikke noe nytt, men disse hendelsene kan fort akselerere en voksende misnøye.


BESLUTNINGEN som ble tatt i fellesskap av regjeringen og Tepco om å bygge kjernekraftverkene nord i landet bunnet i en vilje til å skape vekst i en region som var økonomisk akterutseilt av historiske grunner som strekker seg tilbake til 1800-tallet. Dette skulle også demme opp for flyttestrømmen til de mer velstående regionene i sør. Men mens de regionale økonomiske utsiktene er dystre, og de ødeleggende ettervirkningene av katastrofen slår innover landet og videre ut mot verdensøkonomien, spør opinionen seg om hvor fornuftig det var å plassere en kjede av atomkraftverk langs en kyststripe som er notorisk utsatt for tsunamier, og da spesielt Sanriku-kysten.

På tross av lite informasjon fra de rammede områdene tyder alt på at befolkningen der er urolig for regjeringens manglende reaksjoner. Den lange tiden det har tatt for å få inn hjelp og forsyninger minner om dagene etter jordskjelvet i Kobe. Den gang brukte myndighetene flere dager på å innse alvoret i katastrofen og nesten en uke på å sette i gang redningsoperasjoner – noe som pekte fram mot de amerikanske myndighetenes trege og utilstrekkelige reaksjon ti år senere, etter orkanen Katrinas herjinger i sørstatene.

Mens behovet for å hjelpe husløse er blitt påtvingende, hjemsøker frykten for radioaktiv forurensning alle japanere. Atomfaren truer også hele den politiske klassen som har hatt makten i mer enn seksti år, selv om det for første gang i historien er Japans demokratiske parti (DPJ) som sitter med makten. Samtidig som staten uavlatelig har påminnet befolkningen om risikoen ved bruk av kjernekraft, har den økt farene. Siden 1950-tallet har japanerne vært underlagt en politisk orden som snakker om verdien av hardt arbeid og disiplin, som preker oppofring, konformitet, stabilitet, lojalitet og resignasjon. Paradoksalt nok har dette endt med å skape et samfunnslegeme som er fullstendig likegyldig til et fastlåst topartisystem der de store samfunnsmessige endringene ikke skjer gjennom politiske beslutninger. Dette forhindrer ikke at dette samfunnslegemet er svært kritisk overfor sine ledere – og enkelte ganger gjør opprør.


PROTESTENE som har begynt å dukke opp, avslører en dyp kollektiv angst for risikoen for radioaktiv stråling, selv om regjeringen kommer med den ene beroligende erklæringen etter den andre, særlig i de områdene som ligger utenfor sikkerhetssonen som er opprettet rundt Fukushima 1.3 Alle de som har råd til det drar, de kjører eller flyr av gårde, setter seg på tog eller busser. Bildene av lange køer på bensinstasjonene og flyplassene sier mer om tingenes tilstand enn tårene til Tepco-sjefene eller en sjelden tv-opptreden av keiser Akihito.

Keiseren ba sine undersåtter om å bevare roen og være stolte av den nasjonale solidariteten, i en tale som minnet om radiotalen faren Hirohito ga i 1945 da han erklærte at krigen var slutt, og ba nasjonen om å «holde ut det uutholdelige». I motsetning til sin forgjenger ser ikke dagens keiser på seg selv som guddommelig, men som inkarnasjonen av nasjonen.

Denne tv-opptredenen for å mane til ro, tålmodighet og håp var som et ekko av regjeringens instrukser om tålmodighet og uselviskhet. Regjeringens bruk av denne formynderskikkelsen kaster lys over den sentrale stillingen keiseren ennå har i det japanske samfunnet. Samtidig som den forsterker Ishiharas idé om guddommelig straff, legitimerer regjeringen også sin vilje om å legge ansvaret for katastrofen på det japanske folket snarere enn lederne.

Selv om flertallet av japanere mener keiserembetet er utdatert, er de fortsatt svært knyttet til keiseren som person og til arverekkefølgen. Det er denne selvmotsigelsen som gjør at en regjering i det 21. århundret kan bruke keiserens tale til å forhindre offentlige uroligheter. Keiseren er fortsatt i posisjon til å kreve av sitt folk at det aksepterer de eksisterende politiske forordningene, i regelrett konflikt med grunnloven som sier at folket er suverent. Det dreier seg om å overføre lojalitetsfølelsen individene har for sitt sosiale og etniske fellesskap til en politisk entitet. En gruppes identifisering med politiske styringsformer forsterkes av den patriarkalske ideen om at keiseren er nasjonens far.

Slik viser myndighetene sin vilje til å demme opp sinnet, kanalisere frustrasjonen og beskytte systemet fra en bitter avvisning, samtidig som den kvitter seg med ansvarets byrde. Likevel kan myndighetenes åpenbart manglende evne til å ta beslutninger på egenhånd for å informere, hjelpe og berolige befolkningen svekke koblingen mellom folkestyre og politisk autoritet som tålmodig har blitt smidd i løpet av et halvt århundre.

En lang rekke feil, men også en handlingslammelse overfor kriser og viktige avgjørelser, lover ikke godt for den kommende gjenoppbyggingen. Med tanke på forfallet i statsapparatet, kan de japanske lederne oppnå samme suksess som under gjenoppbyggingen av Tokyo på 1920-tallet og byggingen av en ny nasjon etter andre verdenskrig?

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 New York Times, 20. mars 2011.

2 Ken Belson, Keith Bradsher og Matthew L. Wald, «Officials may have wasted time in reactor crisis, experts say», International Herald Tribune, Paris, 21. mars 2011.

3 Området var først på 20 kilometer rundt anlegget, siden ble det utvidet til 30.