Nord-Amerika

Og kongen talte

Marokkanere fra svært ulike politiske hold fortsetter å demonstrere på tross av reformene kongen annonserte 9. mars. I tillegg til å vise sin misnøye mot kongen, krever de at hans viktigste rådgivere og statsministeren må ga av.

Posted on

Et eneveldig regime, omfattende korrupsjon, skrikende ulikheter og urovekkende høy arbeidsledighet, særlig blant unge med utdanning. De marokkanske lederne forsto fort at deres egen befolkning raskt kunne ta opp tråden fra opprørene i Tunisia og Egypt. Mindre enn to måneder etter at Ben Ali ble kastet i Tunisia, anstrengte Marokkos kong Mohammed 6 seg for å imøtekomme folkets krav. 9. mars holdt han en av de viktigste talene i sin tid som konge, der han annonserte en «helhetlig grunnlovsreform». Dette er et utvilsomt et framskritt, men er det tilstrekkelig?

De siste månedene har kravet om at det innføres et ordentlig konstitusjonelt (og ikke korporatistisk) monarki økt i omfang, på sosiale medier så vel som hos politiske aktivister, i venstreorganisasjonene så vel som hos islamistene i Al-Adl wal-Ihsan (Rettferdighet og veldedighet, en tolerert bevegelse med 200 000 medlemmer). Sistnevnte ventet flere uker etter hendelsene i Tunisia og Egypt før de fordømte «benaliseringen» i regimet og kalte sine medlemmer til å bli med på den fredelige «marsjen for folkets verdighet» 20. februar. På tross av dårlig vær, desinformasjon fra mediene, veisperringer og at alle de offisielle partiene nektet å delta, marsjerte minst 10 000 i Rabat, og like mange i Agadir, Al-Hoceima og Marrakech – der enkelte sammenstøt fant sted – og minst 5000 i Casablanca.

Bekymrede myndigheter besluttet allerede i midten av februar å bruke 15,7 milliarder dirham (11,1 milliarder kroner) for å kompensere for høyere råvarepriser på verdensmarkedet. Denne summen kommer i tillegg til de 17 milliarder dirham (12 milliarder kroner) som allerede er med i statsbudsjettet for 2011. I stedet for tidligere tiders provokasjoner har myndighetene valgt å være snille med de omreisende kjøpmennene og arbeidsledige med utdanning som har blitt lovet 1800 stillinger. De forsøker å begrense de pågående sosiale konfliktene: Arbeidere fra gruvesel-skapet Smesi i Khourigba har fått tilbake jobbene sine; lærere på ulike nivå har fått gjennomslag for sine krav; en rekke saker som har vært blok-kert i en årrekke har på mirakuløst vis blitt løst (eller lovet en løsning). Og i begynnelsen av mars endret Mohammed 6 det svært kritiserte offent-lige Rådgivende organ for menneskerettigheter (CCDH) til Nasjonalråd for menneskerettigheter (CNDH) og ga det større fullmakter til å jobbe for å sikre rettsstaten.

Disse tiltakene er utvilsomt positive, men de er langt fra å tilfredsstille mange marokkanernes håp om reelle endringer. 9. mars ba derfor Mo-hammed 6 sine undersåtter samle seg for et stort «konstitusjonelt byggearbeid» – noe befolkningen har ventet på i ti år.

Korrupsjon, maktmisbruk, forskjellsbehandling, økende ulikheter og arbeidsledighet har økte spenningene i en årrekke. De siste årene har en rekke isolerte opprør, små intifadaer, til tider med stammetilknytning, brutt ut i Sidi Ifni, Sefrou, Nador, Al-Hoceima, Tinghir, Ben Smim, Jerrada, og andre steder. Hver gang har befolkningen ropt ut sin misnøye, og krevd rett til helsetjenester, undervisning, arbeid, eller simpelthen verdighet.


UTBRUDDET I SIDI INFI i juni 2008 er muligens det meste talende eksempelet. Det var knyttet til Aït Baaram-stammen som de fleste innbyggerne i denne lille havnebyen tilhører. De følte seg fullstendig overlatt til seg selv og reiste seg mot de lokale myndighetene. Til å begynne med sendte makten flere tusen menn fra den beryktede politiavdelingen GIGR for brutalt å slå ned opprøret. Men under lokalvalgene ett år senere lot myndighetene bevegelsens ledere lede det nye lokalstyret.

Samtidig har det i flere år nå dukket opp tansiquiyates, koordineringskomiteer, som i hele landet arrangerer aksjoner mot vanskelige levekår eller sviktende offentlige tjenester. Antallet varierer mellom 60 og 80. Disse organisasjonene – der kvinnene er svært aktive – ledes av aktivister fra Den marokkanske organisasjonen for menneskerettigheter (AMDH) eller venstregrupperinger. I Casablanca kjemper en dynamisk koordineringskomité mot stigende priser. I et land der minstelønna er litt over 2000 dirham i måneden (mindre enn 1600 kroner) er det en utfordring å forsørge familien.

Disse koordineringskomiteene unngår eskaleringer ved å fungere som et talsrør overfor makhzen (statsapparatet). Likevel er staten ikke nådig overfor dem. Den er særdeles aggressiv mot AMDH, som utvilsomt er den mest dynamiske av alle de arabiske menneskerettighetsorganisasjonene og et av de siste stedene for aktiv opposisjon mot regimet. Medlemmene blir til stadighet forfulgt, trakassert eller banket opp.

Likevel, Marokko er ikke Tunisia. Til forskjell fra den forhatte Ben Ali er Mohammed 6 fortsatt godt likt av større deler av befolkningen. Ikke bare er han marokkanernes åndelige leder (leder for de troende og etterkommer av Profeten), mange av hans undersåtter mener også han oppfører seg bra. Han reiser stadig oftere rundt i landet, og innvier så mange prosjekter han kan, hvorav flesteparten er beskjedne og burde ha blitt åpnet av ministre eller lokalpolitikere. «Dette er hans måte å kommunisere på, siden han ikke har særlig talent for taler,» forklarer en embetsmann. I tillegg kan det virke som han følger med på utviklingen i byggeprosjektene. Marokkanerne er også takknemlige for sikkerheten som hersker i landet.

Kongen blir ikke desto mindre sterkt kritisert av deler av den utenomparlamentariske opposisjonen og ulike organisasjoner. Monarkiet hadde et vanskelig år i 2010. 15 dager etter sammenstøtene som fulgte etter den brutale rivingen av en saharawi-leir i Laayoune (Vest-Sahara) mellom 29. oktober og 10. november, eksploderte WikiLeaks-avsløringene om kongehusets grådighet på eiendomsmarkedet, ikke bare i Marokko men også i utlandet. En tidligere amerikansk ambassadør har sågar snakket om den «skammelige fråtsingen» til monarkens «nærmeste». Ifølge ambassadøren er det umulig for en investor å starte et større eiendomsprosjekt i Marokko uten å smiske med Mounir Majidi (forretningsmann og kongens privatsekretær), Fouad al-Himma (kongens venn og regimets «sterke mann»), eller kongen selv. Dette undergraver, ifølge det amerikanske diplomatiet, «det gode styresettet de marokkanske myndighetene anstrenger seg for å fremme».

Eiendomsmarkedet mangler fullstendig transparens, særlig når det gjelder kongehusets skjøter. Kongehuset kan dermed kjøpe tomter til lave priser for siden å selge dem til markedspris. «Vi er fullstendig maktesløse,» sukker en forretningsmann mens han speider utover en tomt på et 3000 hektar stort område sør for Casablanca som ble tatt av kongehuset. Kongen, som er den største grunneieren i landet med 12 000 hektar godt irrigert land, har uten noen debatt forlenget (fram til 2014) skattefritaket bøndene har hatt i et trettitalls år. Dette tiltaket, iverksatt av Hassan 2 på grunn av stor tørke, skulle bare være midlertidig.

Ifølge det amerikanske tidsskriftet Forbes skal kongens formue ha økt stort fra 2000 til 2009 – til over 2,5 milliarder dollar. Hans og hoffets oppførsel irriterer stadig mer bedriftslederne, særlig innen eiendom, landbruk, bank og dagligvarekjeder. Allerede på begynnelsen av 2000-tallet ytret statsviteren Rémy Leveau sin bekymring for den unge kongens forretninger: «I et system på vei mot demokrati, kan ikke kongen være entreprenør. Han kan ikke konkurrere med entreprenørene.» Eller bruke rettsvesenet til sin fordel.

I begynnelsen av mars vekket det mye oppstyr da milliardæren Miloud Chaabi (sjef for holdingsselskapet YNNA) i harde ordelag kritiserte favoriseringen av sin hovedrival, Anas Sefrioui. Sistnevnte er også milliardær, leder konsernet Addoha og nyter godt av solid støtte fra kongehuset. Han dannet nylig et selskap sammen med Byrået for militærutstyr og losji (ALEM) for å bygge 37 000 sosialboliger. Ifølge Chaabi, som gikk i demonstrasjonstoget 20. februar, er avtalen «svært farlig» fordi det var ingen anbudsrunder, ingen transparens.2


48 ÅR GAMLE MOHAMMED 6 er i dag mindre mystisk enn han var i de første årene som konge. Han har åpenbart fått en smak for sitt em-bete og, som sine forgjengere, er han den sentrale skikkelsen i systemet. De som håpet på større konstitusjonelle endringer som vil gi mer makt til parlamentet, og dermed de politiske partiene, har blitt skuffet. Ikke bare har kongen vist liten vilje til å endre grunnloven (før 9. mars), han har også – via sin venn Fouad al-Himma – langet ut et par unødvendige slag i ansiktet på politikerne. I august 2008 opprettet al-Himma Partiet for autentisitet og modernitet (PAM) for å nøytralisere islamistbevegelsen. Partiet klarte å komme seirende ut av valget 12. juni 2009, med 21,7 pro-sent av setene. Partiet gikk dermed forbi statsminister Abbas al-Fassis parti Istiglal (19,1 prosent), sosialistene i USFP (10,8 prosent) og islamistene i Partiet for rettferdighet og utvikling (PJD, 5,4 prosent).

Politikerne, i det minste parlamentarikerne, blir for det meste ignorert eller foraktet av marokkanerne. Foruten et knippe venstreradikale folkevalgte, er det kanskje bare islamistene i PJD3 som fortsatt ikke hånes. Selv om stridighetene mellom partiets ledere forstyrrer velgerne og svekker partiet. Opportunismen til et antall folkevalgte fra hele det politiske spekteret har gjort det enklere for PAM, som ikke har hatt problemer med å friste dem, partiet har til og med knyttet til seg noen tidligere politiske fanger fra det ytre venstre. En absurd situasjon: før valget i 2009 sa PAM at det var en del av opposisjonen. Dette «klovneriet», ifølge redaktøren for det marokkanske ukemagasinet TelQuel,4 forklarer hvorfor nær to tredjedeler av marokkanerne ikke lenger stemmer ved valg.

Dessuten blir nasjonale og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner stadig mer bekymret for regimet. Sammen med Amnesty International eller Human Rights Watch fordømmer AMDH regelmessig en tydelig regresjon. Lederen for Rifs organisasjon for individets rettigheter, og også talsperson for kampen mot narkosmugling nord i Marokko, Chakib al-Khiyari, ble våren 2009 dømt til tre års fengsel for «angrep på offentlige organer». Bak dette påskuddet skjuler det seg et sinne hos myndighetene, som han anklaget for å være slepphendte overfor narkosmuglere og antydet at de var medskyldige. Politiets forakt er så stor at de i januar 2011 stoppet utdelingen av Transparancy Moroccos Integritetspris til Khiyari og Abderrhim Berrada, advokaten til Abraham Serfaty, en tidligere politisk fange som døde i november.

Domstolene har også lagt hånden sin på den uavhengige pressen, som har blitt trakassert av et regime som i stadig mindre grad tåler kritikk. Gigantiske bøter og fengselsstraffer har gjort at flere publikasjoner har måttet legge inn årene – Le Journal hebdomadaire, Akhbar al-Youm, Nichane, Al-Jarida al-Oula, for å nevne noen. Underveis har regimet sikret seg tjenestene til enkelte kjente, tidligere kritiske skribenter, som nå uten skjensel støtter de offisielle synspunktene.

Situasjonen er den samme for den utenlandske pressen. I mer enn et år har kommunikasjonsministeren nektet å gi presseakkreditering til en marokkansk journalist tilknyttet AFP. Reuters har hatt lignende problemer. Uavhengigheten til disse to nyhetsbyråene aksepteres ikke av sikkerhetstjenestene. Spanske journalister lurer på om akkrediteringen vil bli fornyet. Al-Jazeera ble stoppet i slutten av oktober 2010, da kongedømmets ledere mente at tv-kanalen hadde «svertet landets rykte».5

I 2010 utviste Marokko også over hundre utenlandske protestanter anklaget for misjonering. Om enkelte evangelister bød på reelle prob-lemer, var det ikke tilfellet med de tjue som hadde tatt ansvar for 33 foreldreløse i Aïn Leuh i Atlas-fjellene, som fikk stor sympati i Marokko så vel som i utlandet. Disse barna hadde blitt brutalt tatt fra fosterfamiliene sine, som hadde vært i Marokko i ti år, fulgt kongedømmets regler og oppdratt barna som muslimer. Det kunne virke som om myndighetene ville gi etter for kravene til enkelte islamister, på tross av protester fra Frankrike, USA og Human Rights Watch.


I DESEMBER 1952 drepte franske mordere den tunisiske fagforeningsaktivisten Ferhat Hached i nærheten av Tunis. Dette skapte sinne i hele Nord-Afrika, og særlig i Casablanca. Seksti år senere krever marokkanerne, som er svært motivert av det som skjer i resten av Nord-Afrika, at deres ledere står til rette. Det blir stadig flere åpne brev til kongen, nådeløse kronikker, underskriftskampanjer, e-poster, blogger og demonstrasjoner som krever grunnleggende endringer og overgang til demokrati.

Som utviklingskonsulenten og økonomen Fouad Abdelmoumni sier, viser det som skjedde i Tunisia at «kneblingen, undertrykkingen, korrupsjonen og hyllesten fra de utenlandske maktene ikke kan demme opp for befolkningens vilje».

Det kan dermed virke som Mohammed 6 har tatt høyde for misnøyen. Men selv om talen hans 9. mars ble godt mottatt, reiser den en rekke spørsmål. For det første er det en grunnleggende motsetning mellom viljen til å innstifte et moderne konstitusjonelt monarki og videreføringen av kongens hellige status. Som en sentral politisk aktør må kongen kunne kontrolleres og kritiseres, men av hvem og hvordan? Sammensetningen til kommisjonen som har blitt nedsatt for å forberede reformen, som for det meste består av allierte av kongen, viser at reformene kan bli skuffende.

Mohammed 6 har snakket om et uavhengig rettsvesen. Men han har ikke sagt noe om korrupsjonen som herjer i landet og korporatismen som finnes rundt hoffet hans. Han har heller ikke sagt noe om hvilken rolle som er tiltenkt Fouad al-Himma som for tiden er overalt i politikken.

Monarken igangsetter et gigantisk byggearbeid fullt av feller. Likevel, under de årvåkne øynene til marokkanerne og «venneland», som fort kan bli mer kravstore, har Marokko og Mohammed 6 en unik anledning til å lage en original modell for demokrati og utvikling. Monarkens støtte i folket burde være til hjelp for dette gigantiske prosjektet.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Mounia Bennani-Chraïbi, AbdellahHammoudi og Rémy Leveau, «Le Maroc un an après la mort de Hassan II. Une conversation à trois», Annuaire de l?Afrique du Nord, vol. 38, CNRS Editions, Paris, 2002.

2 Se www.lakome.com (på arabisk).

3 PJD dukket opp i 1998, da regimet ønsket å ha kontroll over en del av islamistene. Siden har enkelte av medlemmene tatt avstand fra regimet.

4 Nr. 395, Casablanca, 24. oktober 2009.

5 Meddelelse fra kommunikasjonsminister Khalid Nauri, 4. november 2010.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver