Borgerne foran bankene

Liten øy, store spørsmål. Skal innbyggerne betale for bankenes vanvidd? Finnes det fortsatt en folkestyrt institusjon som kan sette sin legitimitet opp mot finanssektorens overherredømme? Disse prinsipielle spørsmålene sto på spill under folkeavstemningen på Island 10. april 2010. Denne dagen spurte regjeringen, for andre gang, befolkningen: Vil dere gå med på å betale tilbake britiske og nederlandske innskudd i den private banken Icesave? Innbyggerne på den kriseherjede øya svarte nok en gang «nei» – 60 prosent, mot 93 prosent i den første avstemningen i mars 2010.

Resultatet av folkeavstemningen er oppsiktsvekkende i en tid da europeiske regjeringer – under press fra spekulanter, EU-kommisjonen og Det internasjonale pengefondet (IMF) – innfører strenge sparetiltak som de ikke har blitt valgt for å gjøre. De liberaliserte finansinstitusjonenes systematiske årelating av den vestlige verden bekymrer selv dereguleringens altergutter. Etter folkeavstemningen på Island lot en kommentator i det liberalistiske Financial Times seg begeistre over at det fortsatt «var mulig å sette borgerne foran bankene» (13. april) – en idé som for tiden ikke får særlig gjenhør blant Europas politiske ledere.

Island framstår i dag som et «rent» eksempel på den dynamikken som i løpet av 1990- og 2000-tallet lot private interesser diktere de offentlige reguleringene, noe som blåste opp finanssfæren, koblet den fra resten av økonomien, og til slutt fikk finanssektoren til å implodere.

Like før krisen så alt bra ut. I 2007 hadde Island verdens femte høyeste gjennomsnittsinntekt, 60 prosent høyere enn i USA. De fasjonable restaurantene i Reykjavik fikk restaurantene i London til å se ut som billige buler. Butikkene fløt over av luksusvarer og store SUV-er fylte de trange gatene. Et år tidligere hadde en internasjonal rapport slått fast at islendingene var verdens lykkeligste folk. En stor del av velstanden hvilte på den superraske veksten til tre islandske banker. Fram til 1998 hadde de vært små offentlige selskaper, åtte år senere var de blant de tre hundre største bankene i verden. Verdiene deres hadde steget fra rundt 100 prosent av Islands BNP i 2000 til nærmere 800 prosent i 2007 – bare Sveits kunne vise til større tall.

Den økonomiske krisen brøt ut i slutten av september 2008, da pengemarkedene tørket inn etter at investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs. De tre store islandske bankene klarte ikke å betale kreditorene sine og kollapset en uke senere. De havnet dermed på en mindre ærerik hitliste: Ratingbyrået Moody’s liste over historiens elleve mest spektakulære finanskollapser.


PÅ BEGYNNELSEN AV 1900-TALLET hadde øya de mest føydale samfunnsstrukturene i Norden, som følge av seks århundrer med utenlandsk styre. Økonomien var dominert av fiske, som genererte brorparten av Islands valutainntekter og åpnet for utvikling av en importbasert handelssektor. Dette stimulerte i sin tur til nye aktiviteter: bygg, tjenester og lettere industri.

Etter andre verdenskrig gikk landet inn i en lengre periode med sterk vekst. Denne veksten hadde flere årsaker: økonomisk bistand fra Mars-hallplanen, etableringen av en amerikansk NATO-base, overflod av en lite konjunktursensitiv eksportvare (kaldtvannsfisk), og en liten, velutdannet befolkning med en sterk nasjonalfølelse. Island brukte veksten til å bygge en skattefinansiert velferdsstat av skandinavisk modell. På 1980-tallet var øyas inntekts- og fordelingsnivå kommet opp på gjennomsnittsnivået for de nordiske landene. Likevel var det islandske samfunnet mer regulert og klientellistisk enn sine europeiske naboer: Det lokale oligarkiet dominerte – og begrenset – både politikken og økonomien.

Det går en direkte linje fra de kvasiføydale maktstrukturene på 1800-tallet til maktfordelingen i det moderniserte kapitalistiske samfunnet i andre halvdel av 1900-tallet. I tiårene etter andre verdenskrig utgjorde 14 familier – kalt «Blekkspruten» av islendingene – landets politiske og økonomiske elite. I tillegg til importhandelen kontrollerte Blekkspruten, transportsektoren, bankvesenet, forsikringsselskapene, fisket og forsyning til NATO-basen. I et halvt århundre kom flesteparten av øyas toppolitikere fra disse familiene, som levde som fortidens høvdinger.

Blekkspruten kontrollert også Selvstendighetspartiet, som styrte mediene og utnevnte ledere i statsadministrasjonen, politiet og rettsvesenet. På denne tiden styrte de ledende partiene (Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet)2 i praksis de statseide bankene. Vanlige folk måtte gå via partifunksjonærene for å få billån eller utenlandsk valuta. Maktnettverkene ble til innfløkte nett av mobbing, smisking og mistro, gjennomsyret av en machokultur som hyllet styrken i hårete høyrearmer, ikke ulikt det tidligere Sovjet.

På slutten av 1970-tallet ble denne tradisjonelle ordenen utfordret fra innsiden av en nyliberal fraksjon kalt «Lokomitivet». Denne fraksjonen hadde vokst fram på begynnelsen av 70-tallet, da noen juss- og handelsstudenter tok over avisen Lokomotivet for å fremme økonomisk liberalisme – og ikke minst, å skape seg karrieremuligheter uten å vente på Blekksprutens velsignelse. Lokomotivet ble styrket materielt og ideologisk da venstreopposisjonen mistet oppslutning etter den kalde krigens slutt. Et framtredende medlem av denne gruppen var landets framtidige statsminister Davi Oddsson.

Oddsson, født i 1948, kom fra en middelklassebakgrunn og ble i 1974 byrådsmedlem i Reykjavik for Selvstendighetspartiet. I 1982 var han blitt ordfører i byen, der han gjennomførte en rekke privatiseringer – blant annet salget av den kommunale fiskeflåten – som Lokomotiv-kompisene tjente godt på. I 1991 ledet han Selvstendighetspartiet til seier i valget til Alltinget. Han hersket (nærmest bokstavelig talt) som statsminister de neste 14 årene. I disse årene styrte han den dramatiske veksten til landets finanssektor, før han innsatte seg selv som sentralbanksjef i 2004. Oddsson hadde tilbrakt mesteparten av livet sitt i islandsk politikk, og hadde lite erfaring eller interesse for verden utenfor øya. Hans arveprins i Lokomotivet, Geir Haarde, finansminister i 1998–2005, tok over som regjeringsleder.


LIBERALISERINGEN av den islandske økonomien begynte i 1994, da landets tilslutning til EØS fjernet restriksjonene på flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker over landegrensene. Oddssons regjering begynte like etter å selge statens eiendommer og deregulerte arbeidsmarkedet. Privatiseringen av finanssektoren startet i 1998, under ledelse av Oddsson og Halldór Ásgrímsson, lederen for koalisjonspartneren Framskrittspartiet. Landsbanki ble gitt til Selvstendighetspartiets stormenn, mens Framskrittspartiets motsvar fikk Kaupthing. Glitnir, en privat bank dannet av en sammenslåing av flere småbanker, dukket opp litt senere.

Ved årtusenskiftet bruste Island inn i den internasjonal finanssektoren takket være overflod av billig kreditt og fri kapitalflyt internasjonalt, samt tre avgjørende elementer på det nasjonale planet: et sterkt politiske engasjement for sektoren, sammenslåing av investeringsbanker og handelsbanker som ga de førstnevnte statsgarantiene til de sistnevnte, og en lav statsgjeld som ga bankene de altavgjørende gode karakterene fra de internasjonale ratingbyråene. Dette gjorde at storaksjonærene i Landsbanki, Kaupthing, Glitnir og diverse datterselskap kunne omvelte den politiske makten over finanssektoren: Regjeringens politikk ble nå underlagt finanssektoren.

Oddsson og vennene hans lempet på reglene for statsgaranterte boliglån, og åpnet for lån på opptil 90 prosent av eiendommens verdi. De nylig privatiserte bankene strømmet til for å tilby enda mer «sjenerøse» vilkår. Inntektsskatten og momsen ble senket, i tråd med planen om å gjøre Island til et internasjonalt finanssenter. Bobledynamikken tok snart overhånd.

Islands nye bankelite red på bølgen, fast bestemt på å utvide sin kontroll over landets økonomi. Med sikkerhet i egne aksjer tok de opp store lån fra deres egne banker for å kjøpe enda flere aksjer i disse, noe som drev opp aksjekursene. Den samme operasjonen ble også utført for de andre bankene. Bank A ga lån til aksjonærene i bank B, som kjøpte flere aksjer i bank B med aksjene som sikkerhet, før de gjengjeldte tjenesten til aksjonærene i bank A. Dermed steg de to bankenes børsverdi i været, uten at det kom frisk kapital inn. De brukte også disse gjensidige lånene som sikkerhet for (reelle) lån fra utenlandske banker.

Mye av dette var «pyramidespill», der gjeld bare kunne refinansieres med nye lån. Mye hvilte på falsk kapital, resultatet av ulovlig markedsmanipulering. Men det ustabile i prosessen forble skjult, fordi bankene etablerte utspekulerte karuseller av felleseide selskaper i Luxembourg, Isle of Man, De britiske Jomfruøyene og selv Cuba, som kjøpte hverandres aksjer og skapte tilsynelatende balanse i regnskapene.


FINANSSEKTORENS ELITESERIE lå dermed åpen for den lille øya. Kredittoverfloden lot islendingene forbruke i en ekstravagant feiring av at flere tiår med lånerasjonering gjennom politiske forbindelser var over. Endelig følte de seg virkelig «selvstendige», noe som delvis forklarer hvorfor de var «verdens lykkeligste».

Aksjonærene og lederne ga seg selv stadig mer sjenerøse belønninger, de tømte praktisk talt bankene fra innsiden. Jo rikere de ble, jo mer politisk støtte fikk de. Mange begynte å tro at alt de tok i ble til gull. Privatflyene deres, som jevnlig lettet fra flyplassen i Reykjavik, framsto som lydlige bevis for en delvis beundrende og delvis misunnelig befolkning som så det hele fra bakken. Ulikhetene i inntekter og formue skjøt i været, med god hjelp fra regjeringen som økte skattebyrden for den fattigste halvparten av samfunnet. Bankfolkene gjengjaldt tjenesten med å gi store pengebidrag til regjeringspartiene og gigantlån til nøkkelpolitikere. «Oddssons liberale eksperiment er verdens største suksesshistorie,» erklærte en av Islands ivrigste liberalister i Wall Street Journal.3

Våren 2006 startet finanspressen å så tvil om stabiliteten til storbankene, som begynte å få problemer med å hente inn kapital på pengemarkedene. Islands underskudd på betalingsbalansen hadde steget fra 5 prosent av BNP i 2003 til 20 prosent i 2006 – blant de høyeste i verden. Børsindeksen var i 2007 fem ganger høyere enn i 2001. Landsbanki, Kaupthing og Glitnir opererte allerede langt utover den islandske sentralbankens evne til å støtte dem som utlåner – særlig fordi bankenes gjeld var høyst reell, mens aksjeverdiene var heller tvilsomme, og begge var knyttet til utenlandsk valuta.

I februar 2006 nedjusterte ratingbyrået Fitch den islandske valutaen fra «stabil» til «negativ». En «minikrise» brøt ut: Den islandske kronen falt brått, dermed steg bankenes gjeld i utenlandsk valuta. Denne gjelden ble et «offentlig» problem. Aksjemarkedet kollapset og konkursene florerte. Danske Bank kalte Island en «geysirøkonomi» på kanten til å eksplodere.4

De islandske banksjefene og politikerne avfeide «minikrisen» som et resultat av uvitenhet. Sentralbanken tok ut et lån for å doble valutareservene, mens Handelskammeret – som selvfølgelig ble ledet av representanter fra Landsbanki, Kaupthing, Glitnir og deres mange datterselskaper – svarte med en PR-kampanje. De betalte den amerikanske økonomen Frederic Mishkin 135 000 dollar for å sette navnet sitt på en rapport, som i all hovedsak var skrevet av en islandsk økonom, som forsikret at de islandske bankene var stabile.5 Økonomen Richard Portes, fra London Business School, nøyde seg med 58 000 pund for sin underskrift på en rapport skrevet av en annen islandsk økonom. Høsten 2007 forsikret tilbudssideøkonomen Arthur Laffer at rask økonomisk vekst med et stort handelsunderskudd og økende utenlandsgjeld var et tegn på suksess. «Island burde være en modell for hele verden»,6 mente han. Bankenes aksjeverdi var på denne tiden rundt åtte ganger høyere enn landets BNP.


ETTER ALLTINGSVALGET I MAI 2007 gikk sosialdemokratiske Samfylkingin7 i koalisjon med det fortsatt dominerende Selvstendighetspartiet. Til mange velgeres misnøye ga Samfylkingin kast på valgløftene og støttet vilkårsløst en videre utvidelse av finanssektoren.

Selv om de overlevde minikrisen i 2006, slet Landsbanki, Kaupthing og Glitnir fortsatt med å finne midler til å finansiere nye oppkjøp og betjene gjeld (hovedsakelig i utenlandsk valuta). Bankene bestemte seg for å løse problemet på to måter. Den første var Landsbanki-oppfinnelsen Icesave, en nettjeneste som skulle tiltrekke bankinnskudd med høyere renter enn i vanlige banker. Icesave ble opprettet i Storbritannia i oktober 2006 og i Nederland 18 måneder senere. Tjenesten ble raskt anbefalt av andre finansnettsteder og innskuddene strømmet til. Flere hundre millioner pund kom fra Cambridge University, London-politiet, riksrevisoren i Storbritannia, for ikke å snakke om flere hundre tusen enkeltpersoner (300 000 kontoinnehavere i Storbritannia alene).

Icesave-avdelingene ble etablert som filialer snarere enn datterselskaper, dermed var de ikke underlagt vertslandenes myndigheter, men de islandske. Og ingen bemerket at det islandske reguleringsbyrået bare besto av 45 personer, inkludert resepsjonistene, hvorav flesteparten bare hadde praksisplasser her i påvente av å bli rekruttert til storbankene. Ingen bekymret seg heller for EØS/EUs regler for innskuddsgaranti, som gjorde Islands 320 000 innbyggere ansvarlige for å betale kompensasjon til utenlandske bankkunder i tilfelle konkurs.

Den andre løsningen bankene kom opp med for å få tak i frisk kapital var såkalte «kjærlighetsbrev». Etter å ha brukt opp sentralbankens ut-lånsmuligheter, solgte de tre storbankene gjeldsbrev til mindre regionale banker som i sin tur brukte disse som sikkerhet for lån som de lånte videre til storbankene. Gjeldsbrevene ble raskt gitt navnet «kjærlighetsbrev» av finansfolkene, fordi de ikke var annet enn tomme løfter. Bankene tok etter hvert metoden ut i den store verden: De opprettet datterselskaper i Luxembourg som sendte «kjærlighetsbrev» til Den europeiske sentralbanken og sentralbanken i Luxembourg som lånte dem penger som datterselskapene sendte videre til Island. 4,5 milliarder euro ble lånt fra sentralbanken i Luxembourg.


BANKENES FALL kommer to uker etter kollapsen til Lehman Brothers. 29. september 2008 ber Glitnir sentralbanksjef Oddsson om hjelp. Han instruerer sentralbanken til å kjøpe opp 75 prosent av Glitnirs aksjer, for å gjenvinne tilliten. Resultatet blir det motsatte, i stedet for å styrke Glitnir, svekker oppkjøpet tilliten til Island. Landsbanki og Kaupthing mister sine kredittlinjer. Bankene begynner å tømme Icesave-avdelingene i utlandet. 7. oktober beslutter Oddsson å binde den islandske kronen til et sett utvalgte valutaer. Kronen fortsetter å falle, valutareservene blir raskt brukt opp. Indekseringen varer bare noen timer, men det er tid nok til at folk i maktkretsen kan veksle kronen inn i andre valutaer til en god pris. På få timer forlater flere milliarder landet, før kronen igjen blir flytende, og synker som en stein. 8. oktober fryser den britiske statsministeren, Gordon Brown, verdiene til Landsbanki i Storbritannia, med begrunnelse i antiterrorlovene partiet hans hadde vedtatt et par år i forveien. Børsen, bankobligasjonene, boligprisene møter samme skjebne som islendingenes gjennomsnittsinntekt: De faller.

Senere samme måned kommer IMF til Reykjavik for å stable på beina en krisehåndteringspakke. For første gang siden 1976, da Storbritannia ba om hjelp, må institusjonen bistå en vestlig økonomi. IMF tilbyr et betinget lån på 2,1 milliard for å stabilisere kronen. I bytte krever IMF at Island overholder EUs regler for innskuddsgaranti og betaler erstatning til regjeringene i London og Haag, som selv dekket innskuddene til Icesaves kunder i deres hjemland.

De vanligvis så sindige islendingene eksploderer i sinne. Protestene retter seg hovedsakelig mot Haarde, Oddsson og andre sentrale skikkelser i Selvstendighetspartiet, men heller ikke utenriksminister Ingibj…rg Gísladóttir fra Samfylkingin unnslipper. Fra oktober 2008 til januar 2009 samler flere tusen islendinger i alle aldre seg hver lørdag ettermiddag i kulden på torget i Reykjavik. De danner en menneskelig kjede rundt Alltinget, dekker bygningen med frukt og yoghurt. Kravet er tydelig: Regjeringen må gå av.

I januar 2009 brister koalisjonen mellom Samfylkingin og Selvstendighetspartiet. Som det eneste eksempelet på en «venstrevind» i et land rammet av finanskrisen dannes det en overgangsregjering mellom Samfylkingin og det nye partiet Venstrebevegelsen – de grønne. På tross av et svært fordelaktig valgsystem får Selvstendighetspartiet bare 16 seter i alltingsvalget i april 2009. Dette er partiets dårligste valgresultat siden det ble opprettet i 1929.

Den nye koalisjonsregjeringen blir umiddelbart presset til å betale Icesaves enorme gjeld til briter og nederlendere, som også var en forutsetning for hjelpen fra IMF. Den nye regjeringen ønsker også å bli medlem av EU og eurosamarbeidet. Etter lange forhandlinger i oktober 2009 legger regjeringen fram et avtaleforslag for Alltinget: 5,5 milliarder dollar, dvs 50 prosent av Islands BNP, skal overføres til statskassene i Storbritannia og Nederland mellom 2016 og 2023.

Venstrebevegelsen – de grønne protesterer. Helseministeren fra partiet går av, mens fem dissidenter nekter å følge partipisken. Forslaget blir tvunget gjennom 30. desember 2009, til allmenn misnøye. En uke senere annonserer president Grímsson at han ikke vil godkjenne en lov som folket er så sterkt imot. Avtalen blir dermed lagt ut til folkeavstemningen i mars 2010, der 93 prosent stemmer mot og under 2 prosent for. Selv lederne i Samfylkingin og Venstrebevegelsen – de grønne avsto fra å stemme. I mai 2010 faller Samfylkingins oppslutning ned til 19 prosent i kommunevalget i Reykjavik. Komikeren Jón Gnarr blir valgt til ordfører.


DET NYE AVTALEFORSLAGET som ble lagt ut for folket i april i år dreide seg om en sum på 4 milliarder dollar. Etter nei-et kan uenigheten mellom Reykjavik, London og Haag fort havne i rettssalen.

Utsettelsen av de største kuttene i offentlige utgifter til 2011 har gitt økonomien et lite pusterom. Så langt har Island opplevd et lavere fall i BNP og mindre arbeidsledighet enn Irland, Estland og Litauen, som har gjennomført drastiske sparetiltak. Arbeidsledigheten har gått fra rundt 2 prosent i 2006 til 7–9 prosent våren 2009. Men utvandringen, både av islendinger og andre europeiske arbeidere i landet (hovedsakelig polakker), er på sitt høyeste siden 1889. Regjeringen har likevel lovet drastiske kutt i løpet av 2011. Kommunene vil ikke få penger til nye prosjekter. Sykehusene og skolene kutter lønninger og begynner å si opp folk. Moratoriet på boligbeslag gikk ut i slutten av 2010.

Selvstendighetspartiets og Framskrittspartiets beslutning om å gi ubegrenset innskuddsgaranti for islandske innbyggere viser finanselitens makt. En grense på 5 millioner islandske kroner ville vært nok til å beskytte 95 prosent av bankkundene. Kun de fem prosent rikeste har nytt godt av den ubegrensede garantien, som nå legger nye begrensninger på de offentlige budsjettene. Man skulle tro at Islands størrelse ville gjøre det mulig å avsløre regjeringens blindhet på et tidlig stadium. Det motsatte var tilfellet. Oddsson «privatiserte» tidlig informasjonen. Islands nasjonaløkonomiske institutt, som var kjent for å gi uavhengige analyser, ble lagt ned i 2002. Regjeringen foretrakk heller å bruke bankenes analyse- og forskningsavdelinger.

Et annet overraskende fenomen er at den islandske boblen i starten ble ledsaget av kritiske rapporter, særlig fra sentralbanken. Men da trusselen ble langt mer alvorlig i 2007 og 2008, ble tonen mildere, også i IMF. De offisielle finansinstitusjonene, i likhet med banksjefene og politikerne, lot til å handle ut fra en forståelse av at situasjonen var blitt så alvorlig at bare å snakke om den kunne utløse bankpanikk.

I oktober 2010 besluttet Alltinget å stille statsminister Haarde for riksretten for grov tjenesteforsømmelse. Finansdepartementets permanente sekretær, Baldur Gudlaugsson (tidligere medlem av Lokomotivet), har allerede blitt dømt til to år i fengsel for innsidehandel, etter at han solgte sine andeler i Landsbanki i september 2008, få dager etter at han diskuterte banken med den britiske finansministeren Alisdair Darling i London.

I stedet for å måtte svare for sine handlinger, ble Oddsson belønnet med stillingen som sjefredaktør i landets største avis, Morgunblai, der leder han nå dekningen av krisen. Det er som om Nixon, bemerker en kommentator, ble utnevnt til sjefredaktør for Washington Post under Watergate.

Oversatt av R.N. Denne artikkelen er en redigert og oppdatert versjon av «Lessons from Iceland», trykket i New Left Review, London, nr. 65, september-oktober 2010.




Fotnoter:
1 World database of happiness, 2006, http://worlddatabaseofhappiness.eur.nl

2 I opposisjonen fantes særlig Det sosialdemokratiske partiet og det litt mer venstreorienterte Folkealliansen.

3 Hannes Gissurarson, «Miracle on Iceland»,The Wall Street Journal, New York, 29. januar 2004.

4 Danske Bank, «Iceland: Geyser crisis», København, 2006.

5 Etter kollapsen i september 2008 har Mishkin endret tittelen på rapporten fra «Financial Stability in Iceland» til «Financial Instability in Iceland» på CV-en sin.

6 Arthur Laffer, «Overheating is not dangerous», Morgunbladid, Reykjavik, 17. november 2007.

7 Opprinnelig en valgallianse bestående av Det sosialdemokratiske partiet, Kvinnelisten og en fraksjon fra Folkealliansen (med røtter i «tredje standpunkt» venstresiden, som var kritisk til både NATO og Østblokken).