For barnets beste

EU har bestemt at «fravær av følelsesmessig tilgjengelighet» og «manglende evne til å vektlegge barnets sosiale tilpasning» er barnemishandling. Og det er mødrene som har ansvaret.

Bevisstheten om små barns psyko-affektive liv er et stort framskritt, som har gjort ulike institusjoner bedre i stand til å ta vare på barn som blir atskilt fra sine foreldre, om enn atskillelsen er daglig eller langvarig. Dette framskritt kommer i stor grad fra psykoanalysen som med sine teorier har bidratt til en profesjonalisering av arbeidet med små barn. Men denne kunnskapen har spredt seg langt utover dette. De psykoanalytiske teoriene fikk et stort publikum på 1970-tallet, fordi de rokket ved den hierarkiske oppfatningen av relasjonene mellom barn og foreldre og samsvarte med epokens antiautoritære stemning.

Psykoanalysen har imidlertid hatt en tvetydig rolle. Med den franske psykoanalytikeren Françoise Dolto i spissen ble barnets sak også en måte å gjeninnføre et tradisjonelt og biologiserende syn på kjønnsroller. Dolto kom fra den katolske familiebevegelsen, var motstander av selvbestemt abort og påminnet kvinner uavlatelig om deres plikt som mødre. Av denne grunn – i brudd med de mest eksplisitt konservative holdningene, som oppfordret kvinnene til å holde seg i hjemmet – var hun opptatt av å helliggjøre relasjonen mellom mor og barn. Hun gjorde barnets psykiske balanse avhengig av ikke bare et oppmerksomt moderlig nærvær i de første barneårene, men også av påbud som fikk hele morens eksistens til å kretse rundt barnet.

I DENNE UTBREDTE FORESTILLINGEN er total tilgjengelighet for barnet normen. Og for at mødrene skal bli klar over farene og omfanget av oppdraget deres, viste Dolto de utallige risikoene de utsatte barna for hvis de ikke kjente til denne psykoanalysen. Slik ble den likegyldige moren byttet ut med den dårlige moren. Denne figuren lot ekspertene innfange kvinnene med godvilje og årvåkenhet, mane dem til å følge et helt sett av råd som hedret middel- og overklassens autoritetsformer. Denne figuren er nå i ferd med bli erstattet av moren som overmannes av den enorme oppgaven og idealet om den perfekte moren, som de samme ekspertene gjør sitt for å berolige. Men arbeidet med å fjerne skyldfølelsen er samtidig et arbeid for å sperre mødrene inne i en patos om de psykiske rystelsene morskapet forårsaker, om ambivalensen overfor et spedbarn som sluker morens tid og energi. Den beroliger den tradisjonelle ordenen fordi den foretrekker å forsikre kvinnene om deres moderlige egenskaper snarere enn å minne om at fedrene er like mye i stand til å skifte bleier, trøste og bade.

Med å overlate foreldreskapet til mødrene (i det minste forpliktelsene»),2 har temaet om sykdomsframkallende foreldre kommet til å handle om sykdomsframkallende mødre. Det er de som er målet for alle de små frasene som, for barnets skyld, ikke tar hensyn til foreldrene: Hvis du ikke kan gjøre annet, selvfølgelig, men hvis du kan er det bedre for barnet at det ikke er for lenge i barnehagen eller på skolen, at det ikke er i barnehagen på kveldstid, at det spiser hjemme … Alle disse uutalte påbudene som man ser konsekvensene av i statistikkene over fordeling av oppgaver i hjemmet og ansettelsesforhold i arbeidslivet.3

Fedrene representerer, hevdet Dolto, «diskontinuitetens symbolikk», mens mødrene sto for kontinuiteten.4 Og kontinuiteten er, som alle vet, de daglige gjøremålene, noe som også innebærer størst ansvar. Fedrenes oppgave er å skille barnet fra moren (naturlig tilbøyelig til å smelte sammen). De skal, selvfølgelig, ikke «imitere» henne og påta seg hennes oppgaver, med mindre det er for å «hjelpe» henne.

Med sin variant av «barnets sak» opphevet Dolto den kritiske innstilling som 70-tallets antiautoritære holdninger skapte, noe som fortrengte det faktum at flesteparten av rådene som gis for å løse oppdragelsesproblemer er både urealistiske og ekstremt krevende for de voksne. Dessuten er mange av de psykologiske farene som framheves i beste fall hypotetiske, om ikke fullstendig illusoriske. Å lære seg hygiene er farlig hvis ikke barnet selv ønsker det, flesteparten av sanksjonene, minuttene med uoppmerksomhet og selv overdreven affeksjon kan få alvorlige følger. Disse rådene hviler på en dramatisering eller en konstruering av «feil» gjort av foreldrene, det vil si mødrene, og undervurdering av styrkeforholdene som barna, som alle andre sosiale vesener, vil spille på for å få gjennom viljen sin.

DET ER TALENDE at man foretrekker å spørre seg om det er bedre å oppdra avkommet sitt slik hulemennene gjorde enn å ha familiedemokrati, snarere enn å se nærmere på vanskene som har oppstått av at kvinnene gis foreldreansvaret i en tid da svært mange er yrkesaktive, og av overdrevne forventninger til foreldrene.

EU-rapporten om «positivt foreldreskap i dagens Europa» innfører et nytt dogme i offentlig politikk, nemlig dogmet om ikke-vold i oppdragel-sen, som støtter seg til et svært omfattende syn på barnemishandling. Sistnevnte defineres som «fravær av følelsesmessig tilgjengelighet, manglende mottakelighet og forsømmelse (foreldrene er ute av stand til å reagere på barnets følelsesmessige behov fordi de har sine egne problemer)», og som «manglende evne til å vektlegge barnets sosiale tilpasning (fremming av en dårlig sosialisering, psykologisk forsømmelse/svikt i å gi tilstrekkelig kognitiv stimulering og/eller mulighet til å lære av erfaring)».5

Disse kravene er både så høye og så vage at de forutsetter oppdragere som er i stand til å vie barnet all sin tid og energi. Ekspertene som lager denne typen rapporter har utvilsomt hjelp i hjemmet (noe som også var tilfellet for Dolto) og sosiale posisjoner som gjør at de ikke har materielle begrensninger, men mange foreldre, og særlig kvinner må stri med en rekke begrensninger. Denne normative katalogen står i fare for å integreres i mandatet til institusjonene som har ansvar for å beskytte barna eller hjelpe foreldre, og å angå hovedsakelig de samfunnslagene som allerede er i kontakt med sosialarbeidere.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 «Mamans au bord de la crise de nerf» (Mammaer på randen til nervøst sammenbrudd), Le Monde, 20.-21. mars 2011.

2 Anne-Marie Devreux, «Autorité parentale et parentalité. Droits des pères, obligations des mères» (Foreldreautoritet og foreldreskap. Fedrenes rettigheter, mødrenes plikter), Dialogue, nr. 165, Le Kremlin Bicêtre, 2004.

3 Ifølge undersøkelsen av tidsbruk i 1998?1999 utført av det franske statistikkbyrået (Insee), brukte kvinner i snitt 3 timer og 26 minutter daglig på oppgaver i hjemmet, mens mennene brukte 2 timer og 1 minutt. I 2010 arbeider 30 prosent av kvinnene i Frankrike deltid, ifølge Eurostat.

4 Françoise Dolto, L?Echec scolaire. Essais sur l?éducation (Skolenederlag/. Essay om utdanning), Ergo Press, Paris, 1989.

5 «Changes in Parenting: Children Today, Parents Tomorrow», EUs familieministermøte, Lisboa, 2006.