For barnets beste

EU har bestemt at «fravær av følelsesmessig tilgjengelighet» og «manglende evne til å vektlegge barnets sosiale tilpasning» er barnemishandling. Og det er mødrene som har ansvaret.

mai 2011

Bevisstheten om små barns psyko-affektive liv er et stort framskritt, som har gjort ulike institusjoner bedre i stand til å ta vare på barn som blir atskilt fra sine foreldre, om enn atskillelsen er daglig eller langvarig. Dette framskritt kommer i stor grad fra psykoanalysen som med sine teorier har bidratt til en profesjonalisering av arbeidet med små barn. Men denne kunnskapen har spredt seg langt utover dette. De psykoanalytiske teoriene fikk et stort publikum på 1970-tallet, fordi de rokket ved den hierarkiske oppfatningen av relasjonene mellom barn og foreldre og samsvarte med epokens antiautoritære stemning.

Psykoanalysen har imidlertid hatt en tvetydig rolle. Med den franske psykoanalytikeren Françoise Dolto i spissen ble barnets sak også en måte å gjeninnføre et tradisjonelt og biologiserende syn på kjønnsroller. Dolto kom fra den katolske familiebevegelsen, var motstander av selvbestemt abort og påminnet kvinner uavlatelig om deres plikt som mødre. Av denne grunn – i brudd med de mest eksplisitt konservative holdningene, som oppfordret kvinnene til å holde seg i hjemmet – var hun opptatt av å helliggjøre relasjonen mellom mor og barn. Hun gjorde barnets psykiske balanse avhengig av ikke bare et oppmerksomt moderlig nærvær i de første barneårene, men også av påbud som fikk hele morens eksistens til å kretse rundt barnet. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal