Kvinnene og naturen – en seiglivet myte

Er kvinner «grønnere» enn menn? Har de et særegent forhold til naturen, eller en naturlig innsikt i miljøproblemene? De siste tiårene har flere kvinner som kaller seg feminister, hevdet at dette er tilfellet. Denne posisjonen strekker seg faktisk helt tilbake til den moderne miljøbevegelsens spede begynnelse.

I 1968 argumenterte Paul R. Ehrlich i boka The Population Bomb for at overbefolkning truet planeten med undergang. Det beste man kunne gjøre for Jorda, skrev han, var å ikke reprodusere seg selv. Noen år senere konstaterte en radikal fransk feminist, Françoise d’Eaubonne, at halvparten av befolkningen ikke hadde mulighet til å ta dette valget: Kvinnene bestemte ikke over sin egen fertilitet. Det patriarkalske «mannssystemet», som hun kalte det, ønsket dem barføtte og gravide.

Men, sa d’Eaubonne, kvinnene kunne og burde slå tilbake og kreve reproduktiv frihet: lett adgang til abort og prevensjon. Dette skulle frigjøre dem og samtidig redde planeten fra overbefolkning. «Den fremstekonsekvensen av forbindelsen mellom miljøvern og kvinnefrigjøring, er at kvinnene selv må ta kontroll over befolkningsveksten, det vil si ta tilbake kontrollen over kroppene sine.» I boka Le féminisme ou la mort (Feminisme eller døden) fra 1974 kalte hun denne ideen «økofeminisme».


AMERIKANSKE MILJØVERNERE tok til seg hennes skrifter, men ga dem et annet innhold. De påpekte at forfatteren av Silent Spring, boka som ga startskuddet for miljøbevegelsen i 1963, var en kvinne: Rachel Carson.2 De slo fast at kvinnene nå ledet an i demonstrasjonene mot atomkraftverk og giftavfall – som Lois Gibbs i Love Canal, i delstaten New York. En kvinne, Donella Meadows, var blant forfatterne av den innflytelsesrike rapporten Hvor går grensen?3 som kom ut i 1972. Petra Kelly var en av lederskikkelsene for De grønne i Tyskland. I England organiserte en gruppe kalt Women for Life on Earth en «fredsleir» på luftforsvarsbasen Greenham Common i protest mot NATOs utplassering av kryssermissiler.

En rekke av deltakerne kalte seg økofeminister, men de så ikke på seg selv som deltakere i kampen for reproduktive rettigheter. Man begynte å se ideen om en særegen forbindelse mellom kvinner og naturen. Den viste seg også i språket: «Jorda» var et feminint substantiv, skogene var «jomfruelige», naturen var vår «mor», «den klokeste». Kvinnene kunne være fortryllende «ville».

Mot dem sto kreftene som forsøkte å «temme naturen» og «voldta Jorda», nemlig vitenskapen, teknologien og fornuften – mannlige prosjekter alle sammen. Allerede for to tusen år siden hadde Aristoteles definert rasjonaliteten som maskulin. Kvinnene hadde ifølge den greske filosofen ikke de samme resonneringsevnene, og var derfor ikke like menneskelige. I løpet av de påfølgende årtusenene hadde den europeiske kulturen betraktet kvinnene som mangelfullt intellektuelt utrystede, og i tråd med påbudene i Første Mosebok, hadde denne kulturen forsøkt å beherske Jorda. Så kom opplysningstiden, et annet åpenbart maskulint prosjekt, med dens nye måter å herje med naturen på gjennom vitenskap, teknologi og fabrikker. Bak disse miljøødeleggelsene sto det menn, som reduserte naturen til ressurser som de kunne utvinne og forvandle til varer. Opplysningstenkernes prosjekt ødela planeten i forsøket på å beherske naturen gjennom å opphøye fornuften, mente New Age-bevegelsen og økofeminismen. Dette var påstanden til forfattere som Fritjof Capra og Charlene Spretnak.4


KVINNENE HADDE RENE HENDER, hevdet 70-tallsfeministene. Verden trengte ifølge dem mindre naturødeleggende rasjonalitet. At kvinnene var mer intuitive og emosjonelle enn mennene, var perfekt, de var motgiften. Siden de følte et bånd til naturens rytme, forsto de intuitivt hvordan menneskene og naturen var bundet sammen. Men miljøødeleggelsene var i ferd med å bryte denne særegne forbindelsen. Å knytte kvinnene til naturen ble dermed et positivt prosjekt, det gjorde dem til miljøbudskapets voktere. Dette ble legitimert av blant annet psykologen Carol Gilligan, som mente at kvinners spesielle psykologiske utvikling gjorde dem til bærere av en «omsorgsetikk».5 Enkelte, som Mary Daly, gikk så langt som å antyde at naturen var en gudinne, iboende i alle levende vesener, og at kvinnene var del av denne essensen.6

Feministene, de som sloss for kvinners rettigheter, ble skremt. Økofeminismen, hevdet de, langet patriarkalske stereo-typier: De framstilte en eldgammel fornærmelse som et kompliment. Disse stereotypiene hadde på 1800-tallet blitt brukt til å underbygge ideologien om «atskilte sfærer», som hadde sperret kvinnene inne i hjemmet, samtidig som de i dette buret ble hyllet for deres moralske overlegenhet. Økofeminismen var bare en ny utgave av disse undertrykkende stereotypiene. Selv om de var blitt blankpusset og grønmalt, hadde de ingen plass i den feministis-ke kampen: De åpnet døra for en repetisjon av «den mystiske kvinnen». Og i virkeligheten var mange av miljøvernerne på 70-tallet menn: David Brower, Lester R. Brown, Barry Commoner, E. F. Schumacher, Denis Hayes, Murray Bookchin, Ralph Nader, Amory Lovins, David Suzuki og Paul Watson.

I mellomtiden hadde økofeministene blitt interessert i den tredje verden, der utviklingsprosjekt finansiert av Verdensbanken var i ferd med å realiseres. Ingeniører bygde demninger for å produsere strøm, og ødela i prosessen en rekke lokalsamfunn. Agrobusiness forvandlet mark som hadde blitt dyrket i uminnelige tider, på varig vis med monokulturer og avlinger som kun var ment for verdensmarkedet. Man hogget ned skoger som i lang tid hadde forsynt landsbybeboere med frukt, brensel og byggemateriale, og som hadde beskyttet grunnvann og dyr. Denne «feilutviklingen», som motstanderne kalte den – en tøylesløs og utbyttende internasjonal kapitalisme – ødela ikke bare skogene, elvene og jordene, men også økologisk bærekraftige levesett og samfunn.

Lokalbefolkningene kjempet mot disse ødeleggelsene. Særlig i Nord-India, der et selskap som ønsket å starte skoghogst, møtte motstand fra landsbykvinnene som fysisk omfavnet trærne for å hindre at de ble felt. I det påfølgende tiåret spredte bevegelsen deres, som tok navnet Chipko (tree-huggers), seg til hele India.


CHIPKO-BEVEGELSEN tente de vestlige økofeministenes fantasi, og de sosiale realitetene ble utvidet med natur-kvinne-mystikken. I rurale områder i Afrika, Asia og Latin-Amerika, forklarte Vandana Shiva og andre, er det kvinnene som sår, som besitter en ekspertkunnskap om naturens prosesser. Den maskuline «feilutviklingen» så bare på ressursene som potensielle varer i markedsøkonomien, i motsetning til de innfødte kvinnene som visste å respektere disse ressursene slik at framtidige generasjoner også kunne nyte godt av dem. Dermed vektla kvinnene instinktivt vern av naturmiljøet.

Økofeminismens fascinasjon for Chipko-bevegelsen medførte en idealisering av selvbergingsjordbruk. Hva med kvinnene som ønsket utdannelse, en karriere og fullverdige borgerrettigheter? Økofeministene lot til å foretrekke at de forble i sine gamle roller, barføtt i åkrene. For ikke å nevne det faktum at mennene var like mye involvert i Chipko-bevegelsen.

Denne interessen rettet likevel søkelys mot hvordan miljøødeleggelser rammer kvinner. Når fruktbart land blir brukt til monokulturer, blir kvinnene som i stor grad driver selvbergingsjordbruk, forvist til åssider med mindre fruktbar jord, noe som fører til avskoging og jorderosjon og dermed fattigdom.7

Global oppvarming rammer også først kvinnene: Deres lavere status og forskjellige sosiale roller gjør dem mer sårbare for stormer, branner, oversvømmelser, tørker, hetebølger, sykdommer og matmangel. Hvert år dør mer enn 10 000 kvinner mot 4500 menn i katastrofer knyttet til klimaendringer, ifølge en rapport fra Women’s Environmental Network (WEN). Kvinner utgjør 80 prosent av flyktningene etter naturkatastrofer. Av 26 millioner mennesker som har mistet sitt hjem og levebrød som følge av klimaendringer, er 20 millioner kvinner.8

For eksempel mistet fem ganger flere kvinner enn menn livet da en syklon jaget innbyggerne fra hjemmene sine i Bangladesh i 1991. Klærne gjorde det vanskeligere for dem å bevege seg, de ventet for lenge hjemme på at et mannlig familiemedlem skulle ledsage dem, mens mennene som befant seg i mer åpne områder, advarte hverandre om faren, til tider uten å gi beskjed til kvinnene som var hjemme. Og der hvor kvinnenes sosiale status er likest mennenes, ifølge WEN, er fattige kvinner mest sårbare for prisstigning på matvarer, hetebølger og sykdommer som medfører miljøødeleggelser.


DEN ROMANTISKE IDEEN om en særegen forbindelse mellom kvinner og natur har nylig fått en renessanse i USA etter finanskrisen som ble frambrakt av grådigheten på Wall Street: «Kvinnene retter seg mot langsiktige strategier og relasjoner som vektlegger framtidige generasjoner,» skriver Shannon Hayes i en bok viet radical homemakers.9 Disse nye inkarnasjonene av Moder Jord gir avkall på de økonomiske fordelene de kunne fått av et høyt utdanningsnivå og en yrkeskarriere. De velger å bli hjemme for å ta seg av familien og gi barna sunn mat med utgangspunkt i grønnsaker de dyrker i hagen. De pleier relasjoner til andre, foretrekker det enkle og det ekte. De selvforsynte hjemmene deres er et sikkerhetsnett mot en eventuell økonomisk krise. Og deres CO2-regnskap er svært lavt. Slik blomstrer de på det personlige planet og gir mening til livene sine – i det minste ved første øyekast.

Miljøvern er et såpass gammelt fenomen at samfunnsforskere har hatt tid til å studere konsekvensene av menn og kvinners holdninger til miljøspørsmål og avdekke eventuelle forskjeller. Siden 90-tallet har et flertall av forskerne konkludert med at kvinner i de industrialiserte landene faktisk er mer opptatt av miljøødeleggelser enn menn.

Ifølge enkelte studier har kvinner et lavere CO2-avtrykk. En svensk rapport antyder at menn bidrar til langt mer til global oppvarming enn kvin-ner, fordi de kjører lengre avstander: Menn står for tre fjerdedeler av biltrafikken i Sverige.10


HVA MED POLITISK HANDLING på miljøfeltet? På nasjonalt nivå er det færre kvinner enn menn som deltar og har le-deroller, ifølge Institute for Women’s Policy Research. De store nasjonale miljøorganisasjonene ledes i all hovedsak av menn. Men på lokalt nivå spiller kvinnene en sentral rolle som medlemmer eller ledere i grupper som er opprettet for å kjempe mot en bestemt trussel mot miljø, helse eller lokalsamfunnets sikkerhet. Nær halvparten av alle borgergruppene som er blitt opprettet som en reaksjon på miljøkatastrofer, som skadelig utslipp fra fabrikker eller atomulykker, er ledet av kvinner eller har kvinnelig flertall.

Er dette bevis på en vesensforskjell, på at de patriarkalske stereotypiene har noe for seg? Må vi akseptere at menn dominerer de nasjonale miljøbevegelsene, eller at kvinnene bare påtar seg omsorgsoppgaver? Og hva skal vi mene om denne mangelen på anerkjennelse som kvinnene påfører seg selv i feminismens navn?

Faren for å vende tilbake til de «atskilte sfærene» er til stede. Selv for radical homemakers vil hjemmet til slutt miste sin sjarm, slik den feministiske essayisten Peggy Orenstein understreker, hvis ikke partnerne deltar på like fot. «Om [kvinnene] ikke opplever dette som en virkelig likestilt relasjon,» advarer hun, vil de føle «et tap av selvtillit, et tap av livsglede og manglende evne til å vende tilbake til verden og å finne sine holdepunkt».11 Når mennene står for nesten hele husholdningens inntekter og kvinnene nærmest er alene om å ta seg av hjemmet, vil det skape en maktskjevhet i familiene som vil skade kvinnene og barna. Kan en virkelig forandring, det vil si sosial så vel som miljømessig, skje uten at man er klar over dette?

Oversatt av R.N.




Fotnoter:
1 Françoise d?Eaubonne, «Que pourrait-être une société écoféministe?» (Hva kan et økofeministisk samfunn være?), i Liberté, égalité? et les femmes?, L?Harmattan, Paris, 1990.

2 Rachel Carson, Silent Spring, Houghton Mifflin, Boston, 1962.

3 Donella Meadows, Dennis L. Meadows, Jørgen Randers og William W. Behrens, Hvor går grensen?, Cappelen, Oslo, 1972.

4 Fritjof Capra, The Turning Point, Simon & Schuster, New York, 1982. Green Politics: The Global Promise, Dutton, New York, 1984.

5 Carol Gilligan, In a Different Voice, Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts), 1982.

6 Mary Daly, Gyn/Ecology: The Metaethics of Radical Feminism, Beacon Press, Boston, 1978.

7 Jodi Jacobson, «Women?s work», Third World, nr. 94?95, McGraw-Hill, New York, januar 1994.

8 WEN, «Gender and the climate change agenda», www.wen.org.uk, 2010.

9 Shannon Hayes, Radical Homemakers. Reclaiming Domesticity from a Consumer Culture, Left to Write Press, Richmondville (USA), 2010.

10 «Are men to blame for global warming?», New Scientist, London, 10. november 2007.

11 Peggy Orenstein, «The femivore?s dilemma», The New York Times, 11. mars 2010.