Avmaktens styrke

Hva betyr etikk i dagens internasjonale politiske klima, eller i samtalen mellom en selv og andre? Hvordan gir gudstroen eller kjærligheten mening for et liv? Vi samtaler med professor emeritus Asbjørn Aarnes (87), som på slutten av sitt liv gjør opp status med noen av hans livs viktigste innsikter.

Asbjørn Aarnes er nå 87 år gammel, ti år eldre enn da jeg gjorde det jeg trodde ville bli mitt siste intervju med ham, i Morgenbladet. Min motivasjon for å møte ham den gang var spennet mellom modernitet og postmodernitet. Han representerte noe annerledes enn min lesning av franske filosofiske strømninger fra Foucault, Baudrillard og Deleuze, der Gud for lengst var død. For trenger mennesket en kjerne lenger, et fundament, en tradisjon, en Gud? Representerer åndspersonen Aarnes – med respekt å melde – en utdøende generasjon? Eller er hans posisjon et givende korrektiv i vår tid?

Har han endret sine synspunkter gang på ti år? Jeg har ofte henvendt meg til eldre mennesker, mennesker som har levd livet ut, for å snakke om hva det ga dem, for å forstå valgene de gjorde, hva som var det mest meningsfulle, og ikke minst tanken om snart å skulle forlate det hele.

I MORGENBLADET FOR TI ÅR SIDEN snakket vi om det uutsigelige i estetikken og det ukrenkelige i etikken.1 Mens estetikkens poetiske «uutsigelighet» for Aarnes nærmest betød å holde fingrene fra fatet, innstille grepet, lytte, være åpen og oppmerksom, ba etikkens «ukrenkelighet» om ikke å bli lagt hånd på, og heller riste av seg grepene og tre frem i egen verdighet. Aarnes’ vending til etikken kom etter hans mors død i 1991:

«Jeg oppdaget etter hennes død denne tanken om at det gode, det beste er borte, at det beste ikke er nærværende. Denne tanken tok veldig form ved min lesning av etikere, men spesielt den franske filosofen Emmanuel Levinas. Hans tenkning var nok til å fylle et liv. Det å være i et fellesskap ble ikke nok – etter min mors død var det en ’gjest’ som ikke lenger var til stede. Denne gjesten ble viktigere og viktigere, og ut av den etiske refleksjonen vokste min religiøse overbevisning.»

Aarnes vokste opp i en kristen bedehuskultur i mellomkrigstidens Møre på Vestlandet. Hans mor var ikke en bedehuskristen, men opplyst troende. Han husket fra en vinterdag i barndommen at det hadde vært vekkelsesmøte hvor de kunne se sporene i snøen etter de som rullet seg og bekjente sine synder for å bli nye mennesker. I dette miljøet ble Guds eksistens en selvfølge for ham. Men han så seg ikke som en frimodig kristen.

Aarnes nevnte stadig den gang i vår samtale at han kjente på selve «avmakten». Var dette en følelse av et guddommelig blikk, eller rett og slett lengsler som kommer av alderens skrøpelighet? Han mente den gang at få av livets opplevelser kunne skyldes hans alder. Hans gudstro var der, selv om han i perioder så skygger for solen.

Den gamle professorens dannelse hadde den gang som nå et drag av en forgangen tid. Til et kritisk spørsmål om å dyrke avmakten bekreftet Aarnes i 2001 at det kunne være en fare ved impulsene fra Levinas at de innbød til en slags kvietisme, hvor man slipper grepet, og sier ja til avmakten. Levinas foretrakk ‹freden›, en fred som oppstår når slaget – larmen fra værens krig – stilner. Jeg kjenner noen dionysikere, men jeg har inntrykk av at det er seg selv de ruser, jeg har ikke sett noe fellesskap.

Religion kan være folkets opium, som Marx en gang sa. Noe som typisk oppstår i nød. Men i Norge har dagens unge fire ganger større kjøpekraft enn sine besteforeldre – dvs da Aarnes var ung – så trenger de overhodet hans tanker?

«Det er mulig at folk har det for godt til å være opptatt av det jeg står for,» sa Aarnes for ti år siden.

ER GUD BLITT VIKTIGERE for Aarnes, ti år senere?
– Ja, det har blitt mer nødvendig for meg å tro på en Gud. Troen var der i barndommen, den forsvant i voksen alder, men har nå kommet tilbake. Jeg fikk et nokså eiendommelig gudsforhold fra Levinas. Det er ikke en gud som er i himmelen, han bor ikke noe sted, men er virksom her blant oss mennesker. I den Andres ansikt ser jeg sporene etter Gud. Denne gudsoppfatningen er fremmed for teologi og vanlig gudelære – jeg har møtt teologer, prester og biskoper som er sterke og stolte av troen, de får liksom en glans. Men for meg virker Gud på oss uten å ha en væren, det er det nye med filosofien til Levinas. Det er en søkende tro som prøver å nærme seg Ham. Jo eldre jeg blir, jo mer fremtredende og livsviktig blir dette.

-Men hvorfor er Gud en ham og ikke en henne, eller noe større?

– Det står for meg som en ham, det står tydeligere for meg det enn at det er en hun, eller et «det». Til forskjell fra teologien og presteskapet som finner veien til Gud via tegnet, er jeg mer opptatt av at Han har etterlatt seg et spor. Jeg kan ikke med sikkerhet si hvem som har vært der, eller hvor han har gått, men jeg er overbevist om at Han på en måte har vært tilstede i blant oss, og er tilstede iblant oss.

Og har han ikke hatt tvil i sin tro?

– Tvilen har underveis kommet til meg ofte, også spørsmålene. Men tvilen er på en måte ikke til stede lenger.

Tror han i dag virkelig at sjelen vil leve videre, på en transcendens, noe annet utenfor selve livet, et himmelrike?

– Det er vanskelig å besvare hva det er som lever videre, eller om vi lever videre. Noen ganger har jeg denne troen, men jeg er ikke viss på at vi har et evig liv. Jeg er ikke sikrere på det enn jeg var for ti år siden. Av og til kommer det over meg som en bølge, at vi skal føre et liv etter døden. Så trekker denne bølgen seg tilbake, jeg blir i tvil. Men hvis det er en gud som virker blant oss, så er det også fullt lovlig å spørre ham, å være usikker, og gå mot visshet i samværet med ham.

Hjelper troen for han som gammel mot redselen for hva som kan skje?

– Det er igjen som en liten vind, eller som en bølge som slår innover meg og gjør meg trygg. Men så trekker den seg tilbake og da kommer utryggheten og angsten også for å miste livet. Angsten er reell nok, den kommer overraskende. Man kan jo ikke leve et liv uten angstens tilstedeværelse, men den blir borte av og til. Jeg har tenkt på hvorfor den Andre er så viktig. Det er fordi det er han som opprettholder meg, selv om angsten og uvissheten slår inn. Men jeg har min livsoppgave i å skrive og tenke, og da blir angsten fjern. Da har jeg et nærvær som virker i meg – som virker.

HER I LE MONDE DIPLOMATIQUE spør vi gjerne om den franske kulturens betydning i Norge:
– Fransk kultur har virket hele tiden, helt siden Norge ble selvstendig. Utover Levinas har Pascal, Camus, Valéry og andre virket på meg. Interessant nok pranger ikke den franske kulturen noe sted, men den virker stillferdig, og sterkere.

Men Aarnes tar raskt grep og insisterer på å snakke om det norrøne og norske i stedet:

– Dette er en annen kultur som har opptatt meg mye i det siste. Både den jødiske og gresk-romerske kulturen har virket i Europa. Men under romantikken dukket det opp, med Snorre Sturlason og hans Edda,2. en norrøn impuls som spredde seg over hele Europa, i tyske, engelske og franske oversettelser.

– Selv om jeg har vært riksmålsforfatter, har jeg siden vi møttes i 2001 oppdaget betydningen av nynorsk og dets forbindelse til vår norrøne kulturkilde. Jeg har det siste tiåret skrevet i Dag og Tid3 på nynorsk. Dette er en rest av vår fortid som ikke bør forsvinne. Selv om tendensen til å bli med i EU ikke kan overvinnes – en vakker dag bukker nok Norge under – kan man likevel holde fast ved de norrøne kulturkilder.

Jeg forstår ikke helt hvor han vil hen og spør om hva som er så viktig i dette.

– Med Europa tenker man på styrken, makten og stoltheten. I norrøn mytologi er det heller mange tegn på avmakt og manglende makt. De norrøne guder er selvfølgelig store og sterke, men de er svake også. Da æsene skulle binde Fenrisulven fordi skjebnen sa at han kom til å gjøre mye galt, slet han i stykker tykke jernlenker. De gikk så til dvergene og fikk et tynt silkebånd. Fenrisulven klarte ikke å komme løs av de fine silketrådene. Store, sterke Åsa-Tor utrettet de mest fantastiske bragder, men ble også lurt til å prøve kreftene ved å løfte en katt og klarte ikke å få katten opp. Senere ble det oppklart at Midgardsormen skjulte seg i katten. Åsa-Tor prøvde så å ta ryggtak på en gammel dame, men heller ikke det klarte han og ble selv presset i kne. Etterpå viste det seg at det var elden, alderen, han tok tak med. Alderdommen kan ingen overvinne.

Aarnes ser avmakt som et middel mot ensidig politisk eller individuell fokus på styrke.

– Avmakten kommer og avbryter vår egen bevegelse. Den stanser meg på en måte som gjør at jeg oppdager den Andre, og Guds nærvær. Den lar oss få tak i det viktigste av alt. I det norrøne finner man ikke et ideal om hvordan vårt land skal være, men heller verdien i å gi opp sin egen kraft. I det øyeblikk man gjør det, så kommer den Andre til deg, det man ikke selv klarer å få tak i.

Hva med mer betente politiske situasjoner? Afghanistan, Irak og krigene i de muslimske områdene? Sharia-lovene? Ser han med Levinas noen løsning for å unngå all volden, kan han se utover det filosofiske og kreve handling?

– Jeg tror ikke Levinas er anvendelig i alle kulturformer. Jeg har tenkt mye på den muslimske verden. Det synes som om det er styrken som dominerer, et ønske om å beseire verden. Jeg snakker ikke om alle muslimer, jeg vet at en del lærde heller mot avmakten. Men hos muslimene dominerende beherskelsen, styrken som skal sette verden under deres herredømme. Jeg vet ikke om Levinas’ filosofi er anvendelig der. Han står heller for den jødiske forsiktighet, den jødiske lytten.

– Når det gjelder handlingen som du spør om. Den Andres ansikt sier at du ikke skal slå i hjel. Så Gud sier med ansiktet ikke bare hva han er, men også hva vi skal og ikke skal gjøre.

Og dialogen, som utenriksminister Støre spesielt understreker betydningen av?

– Når to krefter, to stolte samtalepartnere møtes, kan man av og til tro at de vil gå løs på hverandre, og slå hverandre. Men så kommer samtalen i gang, og da oppstår en underfundig vei til den Andre. Vi har ikke noe bedre redskap enn samtalen.

Jeg lurer på om det virkelig er mulig at den frie politiske samtalen kan dempe makten, styrken og stoltheten. Kan Aarnes forklare dette med at det oppstår noe guddommelig med lyttingen – en møtende væremåte der respekt og ydmykhet for den Andre oppstår?

– Jeg tror det er ordene. De er ikke Gud, slik Johannes’ evangelium sier at «ordet var Gud». Men jeg tror ordene og språket er Guds pust. Språket er ikke Gud, men det er Guds måte å blåse innover oss.

– Levinas sier jo også at den Andres ansikt ikke er synlig, og at man ikke kan tegne ansiktet – ansiktet er heller noe man hører. Han refererer til bibelen, der profeten spurte om tordenen, vinden og stormen var Gud – men fikk nei til svar. Så kom den stille susen, står det i bibelen – det var Gud. Levinas kaller dette heller «den milde taushets røst», det som taler i den Andres ansikt.

For ti år siden snakket Aarnes mye om fellesskapet. Hva med å tenke dette i forhold til politisk ansvar, slik Levinas sier man må «svare an». Kan den Andre også kan tenkes som Europa?

– Jeg har mottatt sterke impulser fra Europa, både fra Frankrike og Tyskland, men jeg er skeptisk til EU, til et handelens og teknikkens Europa, dominert av fransk og tysk politikk og næringsliv.

JEG KAN IKKE UNNGÅ å merke at det er et mannsfellesskap i kildene til Aarnes. Alle hans referanser er menn, om det er Gud, diktere, mytologiske helter eller filosofer. Hva med kjærligheten? Utover hans viktige forhold til sin egen mor, hva med kvinnens betydning i et forhold mellom mann og kvinne, og kjærtegnet?

– Jeg er i tvil om dette. Det kan være avgjørende, slik jeg selv har truffet en kvinne som preget og forandret livet mitt. Men jeg vet ikke riktig, for kvinnen tiltrekker oss, drar oss med og til seg, for at vi selv skal få fullføre noe. Det er ikke avmakt i forholdet. Det er lysten hos meg som driver meg til kvinnen. Det er annerledes enn forholdet til den Andre.

– La meg heller nevne slekten som er så viktig, blodets bånd. Fordi jeg har en liten slekt, kjente jeg ikke blodets bånd. Sterkere er «valgslektskapet» som Goethe kalte det. Jeg har fått så mange gode venner som kom til meg, som ble til stede som selve lyset i livet.

En annen Levinas-fortolker, danske Peter Kemp,4 nevner det kvinnelige ansiktets diskrete mildhet og Levinas utsagn om kvinnens ansikt som «en første åpenbaring av den Andre» – men et kjærlighetens du, og ikke et fordringens de:

– Den kvinnen man lever sammen med, er viktig, det er vanskelig å tenke livet uten. Men det er en slags ytre påvirkning som virker på meg, og som gjør at jeg mestrer det og det i kraft av denne relasjonen.

Jeg spekulerer i om det typisk maskuline tenderer mot en styrken og maktens pragmatikk som ofte ligger bak krig som middel. Er det mulig at man i kvinners erfaringer oftere finner en klokskap som ikke umiddelbart ser til styrkens voldelighet. Hvor er kvinnens tilstedeværelse i livet til Aarnes, eller hans tenkning om avmakten?

– Jeg vet ikke hva jeg skal si til det. Sønner og døtre betyr også mye, de betyr nesten selve livet for meg. Det er ikke det at de skulle ligne på meg, men heller det fremmede, at de kommer til meg som noe overveldende nytt. Men hvis man er for bundet av blodets slekt, går man glipp av storheten, av glansen ved den fremmede Andre.

Aarnes har bodd ti år alene her i huset sitt på Røa. Hva betyr en kvinne, utover hans mor, på selve meningsplanet eller som inspirasjon?

– Jeg har et sterkt forhold til hun som var min kone. Mange av møtene våre var helt avgjørende. Men derfra å skulle tillegge henne en verdi som ektefelle, det synes jeg ikke om. Det var heller overraskelsen, det hun plutselig viste meg. Hun tok meg til hjelp, hjalp meg.

JEG SPØR MIN GAMLE VENN AARNES om å se tilbake på sine 87 år, og oppsummere hva som var mest meningsfullt i hans liv:

– Det er min mor som står høyest i min erindring. Hun var så overbærende og hjelpsom. Hun hadde ikke så mye å gi, men likevel så ga hun av seg selv, slik at jeg følte at jeg fikk hennes støtte. Om hun var fattig, så var hun likevel rik i det hun ga meg i de øyeblikk jeg trengte det.

– Da mor døde, gjorde det veldig inntrykk på meg. Da slo denne bølgen innover meg – som ble borte igjen – det at nå har mor flyttet over i evigheten. Og der er hun tilstede for meg. Jeg så hennes ansikt for meg med et varmt smil. Det var ikke det at jeg gledet meg over mors død, tvert i mot følte jeg sorg. Men det var samtidig en slags oppmuntrende hilsen fra evigheten.

Så hvor beveger Aarnes seg hen – tror han at hans egen kommende død vill ha noe av evigheten i seg?

– Ja, bølgen har slått innover meg, om at det er et evig liv. Jeg så min mor ved Guds side. Det var der plutselig, det kom over meg.

En gang sa Aarnes selv at gravstedet bare er stedet du går ned i jorden, en plass du går forbi på vei til et sted videre.5 Hans venn Egil A. Wyller trøstet han også en gang han virkelig var syk med: «Jeg-et dør ikke skjønner du, Asbjørn, for det er aldri helt til stede på jorden heller, det er liksom bare midlertidig til stede.» Da hans mor døde tenkte han at alt hun hadde fortalt og det som levde i henne ikke kunne forsvinne når hjernen ble borte. Han ville bli mindre overrasket om han skulle møte oss igjen etter døden enn ikke.

Aarnes sluttreplikk for ti år siden var denne: «Jeg syns at der vi har vært nå i denne par timers lange samtalen, det har ikke vært helt på jorden det heller. Så kanskje får vi anledning til å gjøre det om igjen.» Jeg spør ham i dag om han tror vi vil møtes igjen et annet sted:

– Jeg tror at hvis vi møtes, hvis det er et liv etter dette, så vil jeg finne henne først. Men det er mange andre, og mine kjære barn og … Vi må være forsiktige med å si noe om dette.

© norske LMD

Asbjørn Aarnes (87) jobbet med norsk og fransk tenkning og litteratur på Universitetet i Oslo i nesten femti år. Som forsker, pedagog, kulturformidler, bokredaktør og kritiker har han satt dyp spor i norsk åndsliv, med 800 publikasjoner og artikler. Han var redaktør for Thorleif Dahls kulturbiblio­tek, og initiativtaker til Humanistisk seminar på Granavollen, samt Humanistisk Kollegium i Oslo.

Truls Lie arbeider med en essayfilm om Asbjørn Aarnes, med utgangspunkt i samtalene i 2001 og 2011.