En tid for røyk og reklame



Hvorfor er 1960-tallets reklamefolk på Manhattan så spennende femti år etter? Selv om Proust klarte å gjøre parisersosietetens intriger rundt 1900 interessant for lesere som ikke bryr seg en døyt om verken adelige eller nouveaux riches, selv om alt i siste instans handler om grepet, om hvordan, så ligger mye av svaret her i miljøet. Jeg blir nysgjerrig på både hva de gjør for å selge varene og hvordan de lever livet. Mad Men gir et sjeldent nærgående blikk på en arbeidsplass. Samtidig holder serien fokus på én person, hans glitrende nåtid og skyggene fra fortiden, samt skyggene som Don Drapers nåtidsvalg kommer til å kaste.





Manhattan på 60-tallet er fjernt og nært, i både holdninger og vaner. Ikke minst klarer Mad Men å presentere sitt fiksjonsunivers som både tidstypisk og, i visse henseender, ekstremt. Matthew Weiner, manusforfatter på de siste sesongene av Sopranos, har lagt vekt på saftige replikkvekslinger også i den nye serien.

«Mad» viser primært til reklamefolkets gate, Madison Avenue, men i «Mad Men» ligger også «Ad Men», «advertising men», og selvfølgelig elementer av galskap. I hittil fire sesonger – 52 episoder à 47 minutter – er vi blitt kjent med det oppdiktede reklamebyrået Sterling Cooper (senere Sterling Cooper Draper Pryce, SCDP), menneskene som jobber der, deres kunder, ektefeller og barn, naboer og elskere/elskerinner.


FJERNT OG NÆRT


Handlingen i Mad Mens fire foreliggende sesonger utspiller seg fra mars 1960 til oktober 1965. I sentrum står Don Draper, kreativ leder. Hans posisjon skyldes i stor grad evnen til å balansere mellom innovasjon og tradisjon (Dons yndlingsdrink heter symbolsk nok Old Fashioned). Don er gift med Betty, og sammen med to barn lever de forstadslivet. Don besøker imidlertid med jevne mellomrom andre kvinners hjem. Drapers mentor, Roger Sterling, er også glad i det søte liv. Etter to hjerteinfarkt har han blitt nødt til å gi fra seg noe av ansvaret til Don.

Serien følger to unge ansatte spesielt tett: Dons selvutnevnte rival, Pete Campbell, og Peggy Olson, som har sin første arbeidsdag som sekretær idet serien begynner. Pete har et bånd til Peggy som han ikke vet om før mot slutten av andre sesong. Peggy ut-vikler en spesiell relasjon til Don. Petes vei til respekt går via hybris så vel som utpresning – trusler om å avsløre at Don egentlig har en annen identitet, Dick Whitman. Men da har fortiden allerede begynt å innhente Don.

Joan, den yppige kontorlederen, er mange menns drøm og Rogers yndling, men etter sjefens hjerteproblemer gifter hun seg. Store kunder kommer og går. Avhengigheten av noen få, især Lucky Strike/American Tobacco, gjør stemningen nervøs. Byrået trenger ny kapital, mener den nye regnskapssjefen, Duck Phillips. Britiske interesser overtar. Britenes representant på Madison Avenue, Lane Pryce, føler seg hjemme i New York på en måte som ikke helt passer sjefene hans i London. Store endringer er på vei idet tredje sesong slutter, og enda flere endringer og forviklinger kommer i fjerde sesong.

Igjen: Hvorfor fascinerer Mad Men så sterkt?

Først fordi det er en serie som er seg bevisst seriesjangerens muligheter og fallgruver – repetisjon og variasjon. Filosofering veksler med rivalisering og ren såpe (men såpeelementet blander seg oftest med satire og ironi, og skiller seg derfor fra Dynastiet og desslike). Tilbakeblikkene gjelder nesten uten unntak Don Drapers fortid som Dick Whitman. Serien har til tross for sine polyfone tendenser, én sentral skikkelse, og tilbakeblikkene på oppveksten hans er en motvekt til 60-tallskarikaturer. Vi ser ofte Don sitte og gruble. Enkelte av disse kontemplasjonsbildene bringer tankene til Edward Hoppers malerier.

Mad Men fascinerer også fordi 1960-tallet oppleves som både fjernt og nært. Vi tas med til en tid da kvinner var kvinner og menn bar hatt, homsene var forvist til skapet og de fleste negroes hadde tjeneryrker. En verden preget av eleganse og glamour, der dongeri, for de kondisjonerte, var forbeholdt hagearbeid. En verden der krigen var kald og markedet like optimistisk som tidsånden. En verden der unge foretrakk Pepsi foran kaffe, og kaffefirmaene lette desperat etter en ungdommelig reklameformel. Utvilsomt en eksotisk verden for unge av i dag – konstant røyksky og alkoholdunst på kontoret, fravær av mobil og PC.

Men en ny tid er i emning, senere i tiåret skal opprøret ryste systemet og deretter fornye kapitalismen. Vareskuespillet trer inn i sin ironiske og hyperreelle fase.


MANNSSJÅVINISME


Det røykes absurd mye i Mad Men, særlig med tanke på New York Citys røykelov anno 2011, som forbyr røyking på Times Square så vel som i Central Park. Kvinnene, også Betty og hennes venninne Francine, røyker med barn i magen og med barn på armen. Sigarettreklame står i sentrum. Lucky Strike er SCs viktigste konto. I 1960 vil American Tobacco ha en ny og forfriskende sigarettkampanje som svar på urovekkende artikler i blant annet Reader’s Digest. Lee Garner sr. og jr. er misfornøyd med forslagene. Så klekker Don ut gullegget i siste øyeblikk: It’s toasted. Alle sigaretter inneholder jo «ristet» tobakk, men ved å bruke toasted som et symbol, oppnås en slående effekt: giftige, det er de andre.

Blant kosmetikkproduktene kan vi fokusere på Belle Jolie leppestift. Dette er det første produktet som blir gjenstand for en «fokusgruppe» i serien: Kontoansvarlig og kreativ avdeling sitter og studerer prøvekaniner gjennom et toveisspeil. Peggy kommer for sent til å prøve sin utvalgte farge, og vil uansett ikke være én av hundre – i en «bøtte med kyss» (tørkepapirene kastet etter testen). Det er hennes spontane replikk til Freddy Rumsen, som blir imponert over hennes retoriske styrke: «Det var som å se en hund spille piano.» Et av flere bemerkelsesverdige paradokser i Mad Men: Det er gjennom et mannssjåvinistisk (som det snart skulle hete) utsagn at Peggy Olsons transformasjon fra sekretær til tekstforfatter starter – for Draper ser straks hennes potensial.

Bemerkelsesverdig på en annen måte er Nixons presidentkampanje, som byråets to ledere går helhjertet inn for. Uansett, Kennedy vinner på ungdommelig TV-utstråling.2 De problematiske reklamekampanjene åpner alle som én for aksentuering av personkonflikter. Og er det ikke interne konflikter, så slår en eksentrisk kunde seg vrang: Conrad Hilton (selveste) blir fornærmet over at Don (som han har utnevnt til symbolsk sønn) har glemt å å inkludere i reklamekampanjen at han vil ha hotell på månen!3 Kampanjen for Maidenform BH viser både Peggy og Paul Kinsey på offensiven gjennom å spille på Jackie vs. Marilyn – men så dør Monroe, og kampanjen blir skrinlagt.


KENNEDY OG NIXON


The Times they are a-changin’, sang Dylan, og Mad Men gjenspeiler noe av stemningsskiftet: Peggy går på Dylan-konsert. Dons Village-elskerinne Midge og hennes beatvenner insisterer på nye friheter, og en av dem mener at Don skaper løgner og kunstige behov. Bak ulike stammemasker har de nok, den ene og den andre, et sammenfallende behov for å leve ut individuelle drømmer. Alt det alternative skal bli «sugd opp» av markedet.

Peggy introduseres for marihuana gjennom Kinsey, og hun skal få sin egen beatnik-venninne, Joyce fra LIFE, i fjerde sesong.4 Kinsey er dessuten involvert i solidaritetsarbeid for de svarte i sørstatene. Vi hører om mordet på borgerrettighetsaktivisten Medgar Evers, og får i den forbindelse både Bettys og den svarte husholdersken Carlas perspektiv på rasisme og borgerrettigheter. Sesong 4 dveler imidlertid ikke ved det enorme Watts-opprøret i LA august 1965, kanskje fordi dets omfang og voldsomhet stadig, i 2011, er sjokkerende. Vietnam-krigen eskalerer, protesten er like rundt hjørnet. Men allerede i sesong 2 (1962) diskuterer Drapers ad-men med Kinsey i sentrum det amerikanske nye venstres viktigste manifest, «The Port Huron Statement»,5 som fordømte rasisme, hyllet fredsarbeid og la vekt på et mer levelig bymiljø. Men tradisjonalistiske holdninger holder stand i byrået.

Det leses mye i Mad Men. Cooper holder seg til Ayn Rands ideologiske mursteiner (og ber Don bruke $1.99 av sitt gratiale på Atlas Shrugged.) Betty leser suksessromaner som Katherine Anne Porters Ship of Fools, og i badekaret drømmer hun seg vekk i Mary McCarthys The Group, som kanskje gir henne et incitament til å dra til Reno for å skaffe seg skilsmisse når den tid kommer. I forbindelse med en reklamekampanje for det israelske turistkontoret, leser Don Leon Uris’ Exodus. En annen bok skal fange hans interesse mer fundamentalt, Frank O’Haras diktsamling Meditations in an Emergency.6 En ung mann sitter og leser den på en bar; han tror ikke boka vil interessere Don. Men da ser han bare dressen og ikke mannen. O’Hara bryter med fordums sobre lyrikk og skriver om barer og nye filmer, sex og New Yorks gater. Når Don en vakker dag skriver mer enn 250 ord, har han nok gudfaren til New York School of Poets i bakhodet.

Modernistiske malerier ser vi titt og ofte, så vel Rothko som pop- og op-kunst, det siste på Sterlings kontor i fjerde sesong. Rumsen synes han blir dratt inn i op-bildet – ikke en sjanger for tørrlagte drankere. Henvisningene til samtidsfilm er mange: Antonionis La Notte, annen europeisk film og Hollywood-klassikere, delvis med link til seriens miljø, som The Apartment. Og Hitchcock. Det er lett å se hva North by Northwest (1959) har å gjøre med Mad Men: en reklamemann som forveksles med en annen og opplever et identitetsskifte, men hva med Psycho (1960)? I motsetning til Joan synes Roger at den er «latterlig» og «ekstrem». Hva er det Sterling ikke liker her? Kanskje noe som sies av Janet Leigh i den minneverdige, men ofte glemte åpningsscenen på hotellrommet: «They also pay who meet in hotel rooms.» For det er nettopp det Joan og Roger lenge gjør.

Serien fokuserer på filmverdenen som leverandør av utseendepreg og rollespill: Betty som en blek, nervøs utgave av Grace Kelly (i Roma, Bardot), Jane (i sesong 4, Megan) som Audrey Hepburn, og Joan er alt som rimer på former.

Enkelte episoder som har store begivenheter som ramme (valget i 1960, Cuba-krisen, Kennedy-mordet), er spesielt interessante fordi de fokuserer på samspillet mellom «store» og «små» spørsmål. Valgvaken på kontoret i november 1960 (med sjefene borte) utvikler seg til en gedigen fyllefest. Nixon-engasjementet stikker ikke dypt i byrået. Dagen derpå blir to vakter, negroes, oppsagt. Peggy er indignert og Don forstår henne, men han har sitt å stri med: Pete har fått tak i opplysninger om Dons militære fortid og prøver å presse ham. To tilbakeblikk viser oss hva som skjedde i Korea. Nixon, taperen i dobbelt forstand, kandidaten som ikke klarte å holde på sine reklamefolks oppmerksomhet, dukker opp på TV helt på tampen av episoden. Kennedy-mordet gjør et helt annet inntrykk og endrer Sterling-bryllupets karakter. Et presidentmord er symbolsk sterkt i seg selv. Mordet på prinsen av Camelot blir melodrama med høyeste tårefaktor.


AKTIV GLEMSEL


Serien har en hel rekke skapere: elleve regissører, 15 manusforfattere. Twin Peaks-veteranene Lesli Linka Glatter og Tim Hunter har regissert episodene med de villeste påfunnene.7 John Slattery (som spiller Sterling) har faktisk regissert to episoder i sesong 4. Weiner selv regisserer samtlige sesongavslutninger. Særlig sterk er episode 13 i tredje sesong, der separasjon på to plan veksler med slående effekt. Nevnes må også den gamle ringreven Barbet Schroeder (Barfly, Von Bülow-mysteriet) for episode 12 i tredje sesong, med Kennedy-mordet.

Det er mange flashbacks til Dons tidligere liv som Dick. Det første kommer når Don tråkker på et leketøy i trappa og faller med frokostbrettet. Den unge Dick dukker opp som observatør i nåtiden, slik Don gjør det gjentatte ganger i fortidsscenene. I fortsettelsen blir flashbackene stadig mer umarkerte – nåtid glir over i fortid før vi vet ordet av det, især i episoden «The Mountain King» på slutten av andre sesong, der Don/Dick møter Anna Draper på forskjellige tidsplan. Fortiden blir en integrert del av nåtiden.

Speil er naturligvis mer enn en nyttig rekvisitt i denne serien. Dons kontemplative øyeblikk inntreffer ofte foran et speil: Don, Dick. Adelsmann, bondetamp. En mer strukturell speileffekt er motivvandring fra én scene til den neste, slike kombinasjoner bidrar til å binde Peggy og Don sammen. De har hver sin store hemmelighet.

Matthew Weiners europeiske filmpreferanser setter tydelige spor. Han er også en fan av Kubrick.8 Noen Kubrick-inspirerte bilder virker bare passe motiverte, som froskeperspektivet på sekretær-Peggy ved skrivebordet: Det minner mistenkelig om bildet der Wendy til sin forferdelse finner manuset med variasjoner av ALL WORK AND NO PLAY i The Shining. Men Peggy har ikke gjort noen større avsløring enn at Don har en elskerinne. Knapt en sensasjon. Dons privilegium er at arbeid og lek glir over i hverandre, som et M…bius’ bånd.

Den grunnleggende solidariteten mellom Draper og Olson kan, sier en skarp kommentator, uttrykkes gjennom Nietzsches vekt på aktiv glemsel som nøkkelen til håp, glede og stolthet – nåtiden er umulig uten glemsel. Men Don blir stadig minnet om fortiden. Samtidig kan han se at Peggy har internalisert hans råd fra sykehusvisitten – gå videre! – i sterkere grad enn han trodde var mulig. Mens Pete Campbell på sin side synes ute av stand til å glemme.9


IDENTITET, SVIK OG BEGJÆR


Mad Men er blitt lovprist av kritikken. For eksempel skriver Cahiers du Cinéma at det er lenge siden det er vist så mye kjærlighet og omsorg for fiksjonsskikkelser, og innsikt i dem.10 Men ikke alle er like imponert.

Den mest negative mottakelsen gir Daniel Mendelsohn i New York Review of Books. Mendelsohn, kjent og prisbelønnet forfatter, liker rene sjangere, ikke sjangerblanding, spesielt ikke melodrama med historiske hendelser. Men hvordan unngå melodrama når serien i så stor grad handler om flørt og sårede følelser? At Weiner har innrømmet ønsket om å gi plass for såpe-opera, er en annen sak.

Mendelsohns kritikk er surmaget. Han mener serien er hyklersk når den fokuserer på det eksessive inntaket av gift, samtidig som den «erotiserer» slike scener. Besnærende argument, men jeg undres på om ikke den samme Mendelsohn ville ha kritisert serien for historisk unøyaktighet om den hadde unnlatt å vise en eneste røykende gravid kvinne.

Ikke desto mindre finner Mendelsohn et knippe mesterlige sekvenser: North American Aviations gransking av Dons identitet (sesong 4), Joans gjesteopptreden i TV-avdelingen, episoden med Kodaks lysbildeapparat, som skifter navn fra Wheel til Carousel, samt barnas plass i serien, og at de stadig har interessante ting å si. Jeg vil kort kommentere de to sistnevnte momentene: Idet Don demonstrerer lysbildeapparatet for kollegene, står han midt oppi separasjonen fra Betty. De bildene han viser, forestiller en perfekt familielykke, hans egen som voksen mann, den absolutte kontrast til hans (Dick Whitmans) familiesituasjon som barn. I sesong 4 er det primært Bettys personlige perfeksjon som skal slå sprekker, først og fremst overfor barnepiken Carla og datteren Sally. Draper-barna, især Sally, viser utvetydig at de er forstyrret av foreldrenes konflikt, og det er i egenskap av neglisjert barn at Sally fatter interesse for det enda mer skadde barnet Glen. Nei, det er nok ikke tilfeldig at Matthew Weiner lar sin sønn Marten spille Glen, skjønt Mendelsohn gjør et for stort identifikatorisk poeng ut av dette: Weiner er født i 1965, og kan således ikke være «of an age with the children depicted in the show» – både Glen og Sally er over ti år i 1965. Det innebærer også at de er akkurat gamle nok til å få kastet seg på frihetstogets (og protesttogets?) bakerste vogn i sanntid.

All den personlige ulykke utover i serien stiller fiksjonsuniversets overfladiske relasjoner i et grelt lys. Skjebnespill og konflikter så dyktig utført som dette får oss nesten til å glemme at det er fiksjonspersoner det dreier seg om. Slik har det vært siden Soames voldtok Irene i den første fjernsynsutgaven av Forsytesagaen.

Fiksjonen har nok en gang vist sin styrke; intensitet og oppfinnsomhet. Men uansett overfladisk eller dyp, er skikkelsene selvsagt spunnet inn i et nettverk. Det er dette nettverket som betyr noe. I sesong 4 er Betty seriens bitch. I fiksjonens helhetlige nettverk er hun en sentral skikkelse i stor nød, og det er grunn til å tro at Betty blir et omdreiningspunkt i femte sesong. Jeg er veldig spent på hva som kommer til å skje med hennes relasjoner i neste omgang.

Don Draper gjemte sine hemmeligheter hjemme. Nye hemmeligheter, nye nøkler kommer til å dukke opp. Nå håper jeg at de kommende, forsinkede sesongene legger hovedvekten på relasjonene mellom de allerede introduserte skikkelsene. Men vi har antagelig til gode å se den kvinnen som skal passe på nøklene til Don Draper (og huske å kjøpe pærer til ham) når han blir gammel.

Når Mad Men en sjelden gang kjeder meg, skyldes det vel mye mas om kunder og kontoer, og langtrukne forhandlinger med utakknemlige og bornerte næringslivsfolk, etterfulgt av en tidlig drink eller fem. Sånn sett har serien et repetisjonsproblem. Men ikke før man har tenkt dette, dukker nye odde hendelser opp – ofte i skjæringspunktet mellom jobb og privatliv. Noen symboltunge blir overtydelige, som når en familiefar spør Don (i Halloween-rollen som anonym far med hatt): «Hvem skal du være?»

Identitetsproblematikken kommer garantert til å få en ny vri i fortsettelsen. Hold ut, følg med. Og for dere som ikke har begynt: Dette er serien som sier noe vesentlig om tidsånd, nær fortid, identitet, svik og begjær. Full av overraskende vendinger og forviklinger. Full av røyk og alkohol. Vel, det var dagens reklametekst.© norske LMD




Fotnoter:
1 Sesong 1: mars 1960?23. november 1960, sesong 2: 14. februar 1962?oktober 1962, sesong 3: våren 1963?16. desember 1963 og sesong 4: sen november (Thanksgiving) 1964?12. oktober 1965.

2 Noen vil kanskje bli overrasket over at Nixon og Republikanerne blir godtatt som reklameobjekt blant de av byråets menn som ikke var like konservative som Bert Cooper, men amerikansk politikk anno 1960 var ikke helt det samme landskap som på 70-tallet og senere. Partiet hadde, til tross for Goldwaters kandidatur i 1964, en stor sosialliberal fløy som i New York var representert av guvernør Nelson Rockefeller, senator Jacob Javits og kommende borgermester og presidentkandidat John V. Lindsay. Bettys ektemann nr 2, Henry Francis, jobber for «Rocky» og Lindsay (som skulle tilslutte seg Demokratene på 70-tallet, da Republikanerne beveget seg i mørkeblå retning).

3 Romfartsoptimismen var jo enorm like etter Kennedys «We choose to go to the Moon»-tale, og månelanding skulle det bli! Men det var Stanley Kubrick som et stykke på vei oppfylte Hiltons romhotelldrøm, da han skapte Hilton Space Station i 2001 ? en romodyssé fire?fem år senere.

4 Det nye byrået, SDCP, flytter inn i LIFE-bygningen. Symbolsterk, om enn overtydelig scene idet Joyce med beatnikene på slep kommer opp for å hente Peggy, og møter en gruppe dresskledde direktører i døra ?

5 Port Huron-manifestet var det første viktige manifest fra Students for a Democratic Society (SDS), opprinnelig ført i pennen av Tom Hayden, Jane Fondas senere ektemann.

6 Jan Erik Volds utvalg av O?Haras dikt, Solen Ute på Fire Island & Andre Dikt kom i 1983, men Vold hadde introdusert O?Hara allerede i Vinduet 3/74.

7 Twin Peaks-tilknytningen har nok bidratt til overfloden av pussigheter i serien, jeg nevner bare noen få: Betty liksom-skyter plagsomme duer (OBS: mange fugler i serien!), Pete bytter en bryllupspresang mot et lekegevær som blir stående på kontoret. Og min favoritt: Den gamle naboen som i sesong 4 spør sin kone tre ganger: Husket du å kjøpe pærer? Did you get pears?

8 Se «Une mouche au plafond» (En flue i taket) intervju med Weiner, Cahiers du Cinéma nr. 658, Paris, juli-august 2010.

9 John Fritz: «Peggy, Pete, Don and the dialectic of remembering and forgetting», i Mad Men and Philosophy, John Wiley & Sons, Hoboken, New Jersey, 2010, s. 53?65. Se også Jesse McLean, Kings of Madison Avenue. The unofficial guide to Mad Men, ECW Press, Toronto, 2009, og Natasha Vargas-Cooper, Mad Men unbuttoned, Collins Design, New York, 2010.

10 Jean-Sébastien Chauvin, «Il faut sauver le soldat Draper» (Redd menig Draper), Cahiers du Cinéma, juli-august 2010.