Bagatellisert politivold

TI ÅR ETTER G8-TOPPMØTET I GENOVA. Silvio Berlusconi er svekket, med nederlag i kommunevalget i juni, mistillit fra koalisjonspartnerne i Lega Nord og stadige retts­tvister. Blant hans gjerninger som statssjef vil mange huske den særdeles hardhendte håndteringen av demonstrasjonene mot G8-toppmøtet i Genova i 2001.

Politiets brutalitet under G8-toppmøtet i Genova 20. og 21. juli 2001 ble grundig dokumentert av hundrevis av bilder og videoer. Rettsdokumenter på tusenvis av sider og utallige journalistiske, akademiske og politiske artikler har blitt skrevet om saken. Fortsatt gjenstår det ubesvarte spørsmål om årsakene til denne ekstreme voldsutøvelsen, men noen svar er det mulig å gi.

Etter massemobiliseringene mot de tidligere internasjonale toppmøtene, innledet med demonstrasjonene i Seattle i 1999, besluttet det itali-enske politiet å sette inn nær 25 000 mann, samt et fremdeles ukjent antall etterretningsagenter. I forkant av møtet hadde de fleste mediene i flere uker framstilt demonstrantene som oppviglere som var i stand til hva som helst, inkludert å kaste poser med HIV-smittet blod på politiet. Etterretningstjenestene nølte heller ikke med å hevde at Osama bin Ladens trosfeller kunne gå til angrep.

Denne konteksten påvirket politiets psykologiske forberedelse. Flere av betjentene ble valgt ut etter hvor motivert de var til å gi «en skikkelig lærepenge» til de som våget å utfordre verdens åtte mektigste stormakter. Byens sentrum ble totalt avsperret. De få fastboende som ble værende igjen, kunne ikke forflytte seg uten passerseddel. Da erkebiskopen i Genova kontaktet Berlusconi med bekymringer for de kristne som planla en markering mot G8-møtet, erklærte den nyvalgte statsministeren at han personlig garanterte for alles sikkerhet – for toppmøtet, for byen og for demonstrantene. Samtidig ga visestatsminister Gianfranco Fini og innenriksminister Claudio Scajola løfter til politiet om at de ville bli «dekket» hvis det skjedde polititabber under sammenstøtene.


G8-TOPPMØTET I GENOVA fant sted i en tid da nykonservatismen hadde fått ny vind i seilene etter at George W. Bush ble valgt til amerikansk president i 2000. Allerede før angrepene 11. september 2001 hadde diplomati og respekt for rettsstaten blitt skjøvet til side til fordel for internasjonale relasjoner basert på et asymmetrisk styrkeforhold. Innad i Italia var konsensusen rundt opprettholdelsen av den offentlige orden blitt skadelidende. Med begreper som «humanitær krig» og «nulltoleranse» ble skillene mellom militæret og politiets funksjoner utvisket. Ikke bare i konfliktene som herjet i mindre demokratiske land, men også i de andre mer demokratiske landene, men da litt mer indirekte og tildekket. I forlengelse av dette valgte de italienske lederne under G8-toppmøtet å regjere den offentlige orden med voldelige midler. I konkret forstand: Visestatsminister Fini var fysisk til stede i kommandosentralen i politikammeret operasjonen ble ledet fra.2

Politiledelsen og etterretningstjenestene ga 300–400 «black block»-aktivister – samt et titalls agents provocateurs – fritt spillerom, for å diskreditere det som var en massebevegelse. Et stort antall politifolk gikk så løs på alt og alle – barn, eldre, journalister, nonner og ikke minst de unge alterglobalistene: 93 aktivister som overnattet på Armando Diaz-skolen fikk en hard medfart, og enkelte arresterte ble utsatt for tortur i politiarresten Bolzaneto.3 Ifølge Amnesty International var dette «det alvorligste bruddet på demokratiske rettigheter i et vestlig land siden andre verdenskrig».4 Resultat: en død, Carlo Giuliani, 560 skadde offisielt, hvorav flere med varige men, offisielt 329 arresterte og omfattende materielle ødeleggelser i byen.


FIRE STØRRE RETTSSAKER og flere individuelle søksmål har blitt gjennomført i de ti årene som har gått siden toppmøtet. Enkelte av disse er ennå ikke ferdigbehandlet. Mengden bevismateriale (bilder, vitneutsagn, opptak av telefonsamtaler mellom politibetjenter, administrative dokumenter, legerapporter) etterlater ingen tvil om straffeansvaret til overordnede og polititjenestemenn, som blant annet har blitt siktet for tortur. De fleste gjerningsmennene er blitt dømt, men har fått reduserte straffer, av den enkle grunn at italiensk strafferett ikke inneholder noen paragrafer om tortur. Enda mer nedslående er det at ikke en eneste i politiet har blitt suspendert fra tjenesten, enkelte har sågar blitt forfremmet. For eksempel har politisjef Gianni De Gennaro, som ble dømt for å ha gitt ordre om å sabotere rettsetterforskningen, blitt utpekt til å lede et organ som skal koordinere de hemmelige tjenestene i Italia. Dette står i skarp kontrast til mange demonstranter skjebne, som ble idømt lovens strengeste straffer på opptil femten års fengsel for vold og hærverk.

Dette har imidlertid ikke hindret nye massemobiliseringer for samfunn, miljø, helse og alternativ politikk. Og den nykonservative ideen om å bekjempe uorden med vold, synes nå å være på retur. Mange har innsett at en «permanent krig» mot potensielle terrorister, kriminelle og marginaliserte, ulovlige innvandrere og demonstranter ikke bare er uakseptabel, men også umulig.

I Italia har den overdrevne troen på at rettssystemet alene kan sikre demokrati, skapt en tendens til å bagatellisere maktmisbruk, korrupsjon og vold i politiets rekker – også i den stadig mer sikkerhetsbesatte sentrum-venstreopposisjonen.

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 Se www.processig8.org, som inneholder flere tekster om toppmøtet, samt en omfattende bibliografi.

2 Se Vittorio Agnoletto og Lorenzo Guadagnucci, L?Eclisse della democrazia (Da demokratiet forsvant), Feltrinelli, Milano, 2011; Marco Imarisio, Le ferita. Il sogno infranto dei no globali italiani (Sårene. Den knuste drømmen til italienske tilhengere av en annen globalisering), Feltrinelli, 2011; og Franco Fracassi, G8 Gate. 10 anni d?inchiesta: i segreti del G8 di Genova (G8-Gate, 10 års etterforskning: hemmelighetene bak G8-toppmøtet i Genova), Alpine Studio, Lecco, 2011.

3 Se Massimo Calandri, Bolzaneto, La mattanza della democrazia (Slaktingen av demokratiet), Derive Approdi, Roma, 2009.

4 Se «Italy: G8 Genoa policing operation of July 2001», Amnesty International, 1. november 2001, www.amnesty.org

(…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Ufrihedens Honduras

Neste sak

«Vi gir oss ikke!»

Mer Nord-Amerika

Amerikas uforente stater

Presidentvalget har fått mye oppmerksomhet utenfor USA. Men amerikanernes hverdag påvirkes minst like mye av hvem som sitter med makten i landets femti delstater.

0 kr 0