Løgn og forbannet alvor

Umberto Eco har skrevet en svært ambisiøs roman om den moderne antisemittismens røtter, Sions vises protokoller, for å vise hvordan en gitt mentalitet av løgn, fordreining og forfalskning kan lede til så vel massepsykose som privat psykose, og hvor mye djevelskap man kan være med på av opportunisme alene.

Den som kjenner til det beryktede antisemittiske falskneriet Sions vises protokoller vil ane hvor det bærer allerede i tittelen: Gravlunden i Praha. Ikke bare blir talene i de fullstendig oppdiktede «protokollene» holdt på gravlunden i Praha, falskneriet har også en forløper kjent under tittelen På den jødiske gravlunden i Praha – utgitt flere ganger som pamflett, men opprinnelig som et kapittel i romanen Biarritz (1868), som tyske Hermann Goedsche ga ut under pseudonymet John Retcliffe. I Goedsches roman, som i Sions vises protokoller, samles jødiske representanter på gravlunden i Praha med planer om å ta over verden.

Umberto Ecos roman åpner i Paris på 1890-tallet – sted og tid stemmer med de vanlige anslagene for når Sions vises protokoller må være skrevet. På denne tiden begynner antisemittismen virkelig å spre seg som farsott, og like gjerne i sosialistiske som i konservative sirkler. Det klassiske eksempelet er selvsagt Dreyfus-affæren i 1894, som får sin rettmessige plass også i Ecos roman.

Hannah Arendt mente at klimaet i Paris på 1880- og 1890-tallet kunne minne om tilstandene i Sentral-Europa 30–40 år senere. Ifølge henne representerte Paris på denne tiden et klimaks i 1800-tallets antisemittisme. Léon Poliakov, som har skrevet standardverket om antisemittismens historie, gir henne et stykke på vei rett i det.2 For øvrig skriver også Theodor Herzl sitt sionistiske manifest Die Judenstaat i Paris våren 1895. Det er muligens grunn til å minne om at Umberto Eco i nyere tid har markert seg som motstander av boikott mot Israel.

Uansett, tilbake til historien: Betydningen av Sions vises protokoller kan ikke undervurderes. På 1920- og 1930-tallet var det bare Bibelen som ble trykket i større opplag.3 Verket var opprinnelig skrevet på fransk. Det er ikke kjent hvem som faktisk skrev det, men det antas at tsarens politi i Paris sto bak. Eco lar i høyeste grad tsarens folk være involvert, men har sin egen vri på spørsmålet. Det er ingen grunn til ikke å slippe katta ut av sekken med det samme: Hovedpersonen i Gravlunden i Praha skal vise seg å være den som fører Sions vises protokoller i pennen.

EN MENTALITET AV LØGN, FORDREINING OG FORFALSKNING

Romanen åpner med at Fortelleren (som omtaler seg selv slik) geleider leseren inn i et lokale i Paris, der det befinner seg en skikkelse, som skal vise seg å være romanens hovedperson. I andre kapittel skifter fortellerstemmen fra Fortelleren til hovedpersonen: Leseren blir nå gradvis kjent med hovedpersonen gjennom hans dagbok, som begynner i mars 1897. Dagboka blir, forteller han, skrevet på oppdrag fra en tysk eller østerriksk lege. Romanen består videre av enten kronologiske utdrag fra dagboka, det aller meste fra månedene mars–april 1897, eller Fortellerens referater av innholdet i dagboka. Denne Fortelleren er altså en slags redaktør, og vil her bli omtalt som redaktør-fortelleren.

Hovedpersonen, derimot, er i skrivende stund 67 år, heter Simone Simonini, og presenterer seg som kaptein, en tittel han selv har valgt å gi seg, til minne om sin innsats i Garibaldis frivillige tropper i årene 1860–61, før han måtte flykte til Paris. Han er født i Piemonte, med italiensk far og fransk mor. Moren stakk av og faren falt i strid. Slik ble bestefaren en viktig skikkelse. Selv opplever han seg som fransk. Han livnærer seg ved å forfalske dokumenter, under dekke av å selge krimskrams.

Så langt alt vel. Men plutselig dukker samboeren hans, abbed Dalla Piccola, opp. Fra første stund gis det sterke antydninger om at Simonini og Dalla Piccola er en og samme person. Dette blir bare tydeligere og tydeligere utover i romanen, dermed framstår det nærmest som et antiklimaks da redaktør-fortelleren bryter inn for å informere om at det er slik det henger sammen. Det gjøres ikke så mye ut av de to personlighetenes ulike egenskaper, men jødehatet har de til felles. Leseren bør fra praktisk talt første stund ha forstått det mest vesentlige med det hele, nemlig at vi har å gjøre med en person som lider av en form for personlighetsspaltning.

Man kan spørre seg: Hvorfor vil Eco gjøre forfatteren av Sions vises protokoller til en sinnsforvirret? Underdriver han ikke det politiske aspektet ved falskneriet ved å gjøre det til gal manns verk? Ærendet til Eco er imidlertid noe annet: Han vil vise hvordan en gitt mentalitet av løgn, fordreining og forfalskning kan lede til så vel massepsykose som privat psykose, og hvor mye djevelskap du kan være med på av opportunisme alene.

FANTASIRIK SAMMENFLETNING AV TILFELDIGHETER

Bestefar Simonini er som nevnt viktig for hovedperson Simonini. I romanen presenteres bestefaren som en som forakter den franske revolusjonen, og nostalgisk drømmer om l’Ancien Régime. I samtale med sitt barnebarn henviser han til abbed Barruel, som i 1797 ga ut fembindsverket Mémoire pour servir à l’historie du Jacobinisme. I sitt standardverk om Sions vises protokoller omtaler historikeren Norman Cohn nettopp dette verket som grunnleggende for tanken om en jødisk verdenskonspirasjon, selv om det hos Barruel er tempelridderne, frimurerne og de bayerske Illuminati som blir formodet å stå bak konspirasjonen.4

Bestefar Simonini er faktisk en historisk person, og her spinner Eco en av sine typiske lærde tråder. Man vet ingenting om denne Simonini annet enn at han var en offiser fra Firenze, som Barruel hevdet å ha mottatt et brev fra i 1806. I brevet ble det fortalt om en gruppe jøder i Piemonte, som blant annet hadde som plan å overta verdensherredømmet. Barruel offentliggjorde aldri brevet, og brente det før han døde i 1820.5 I juli 1878 ble det likevel omsider publisert i det katolske tidsskriftet Le Contemporain, angivelig gjengitt etter en samtale med Barruel før han døde. Brevet har senere vært antatt å være en forfalskning i utgangspunktet. Hos Eco, derimot, får vi bestefar Simoninis beretning om bakgrunnen for at han skrev til Barruel. I Ecos fantasirike sammenfletning av historiske tilfeldigheter er bestefaren også nær innpå den kjente Damaskus-affæren, en påstand om jødiske ritualmord i 1840.

Slike usannsynlige sammenhenger er Ecos roman full av. Hermann Goedsche, forfatteren av det viktige forelegget for Sions vises protokoller, blir i Ecos roman til en rival av hovedpersonen Simonini. Eco vrir på historien, slik at det i realiteten er Goedsche som plagierer et tidlig utkast Simonini har gjort til falskneriet! Dermed blir Simoninis videre kamp for å ferdigstille Sions vises protokoller og å få solgt det som fakta, til en kamp for å reappropriere sin egen tekst, som Goedsche i mellomtiden har utgitt som fiksjon. En av måtene Simonini gjennomfører denne reapproprieringen på, er nettopp ved å la bestefarens gamle brev til Barruel, som han har bevart i en kopi, trykkes i Le Contemporain, slik at dette framstår som det historiske forelegget for Goedsches roman. Her er altså Ecos fiktive romanfigur med på å gjennomføre den publiseringen som uomtvistelig fant sted i 1878.

På tilsvarende fiktivt vis lar Eco sin hovedperson drepe Maurice Joly, forfatter av en av de øvrige viktige foreleggene for Sions vises protokoller. Simonini blir også sentral i falsknerier forbundet med Dreyfus-affæren.

Det er selvsagt for vilt til å være sant at én enkelt person har spilt den rollen Ecos hovedperson har gjort i historien. Han er da også oppdiktet. Gravlunden i Praha foregir på ingen måte å være noen realistisk historie. Snarere ønsker vel Eco å vise hvor mange logiske muligheter det er for skjulte sammenhenger i historien. Mindre generelt postulerer han at Sions vises protokoller har blitt til som et lappeteppe i flere etapper, syntetisk for å spille opp til herskende forestillinger, eklektisk for å passe for alle potensielt reseptive lesere. Det gis utallige pek til verk som kan ha influert Sions vises protokoller underveis, langt flere enn de her nevnte. Det er i det hele tatt rimelig å si at romanen dreier seg om røttene til moderne antisemittisme.

KONSPIRASJONER OG SKJENSLER

En ting er at vi skjønner at Ecos roman ikke er sann. Men selv innenfor romanformen kan vi ikke ta for god fisk at det Simonini beretter, stemmer med det han har opplevd. Redaktør-fortelleren omtaler hans skriverier som «disse notatene som alternerer mellom euforisk amnesi og dysforisk hukommelse». Simonini er rett og slett psykisk syk. Det antydes da også at lederen av en klinikk for nervesyke i Vincennes forstår hans situasjon. Den tyske eller østerrikske legen han skriver dagboka på «oppdrag» for, viser seg å være ingen ringere enn Sigmund Freud (selv staver han det Froïde), som han har møtt på kafé i Paris i 1885 eller 1886.

Midtveis i romanen går det plutselig opp for Simonini at det å skrive Sions vises protokoller er et kall. Det er virkelig interessant lesning. Samtidig som Simonini dikter opp stadig nye konspirasjonsteorier og gradvis begynner å tro på dem selv, vikles han – hvis vi skal tro hans beretning – inn i akkurat de skjenslene han anklager jøder og andre for å stå bak. Vi får vite at Simonini har en årelang bakgrunn som forfalsker av dokumenter, han er involvert i det kriminelle miljøet i Paris, han blir spion for prøysserne, og han deltar i satandyrking.

Det er tydelig at Simonini har mistet grepet da han helt mot slutten av romanen går med på å bombe den nylig påbegynte undergrunnsbanen i Paris, for å bygge opp under en av de aller mest vanvittige ideene fra Sions vises protokoller, nemlig at jødene står bak oppfinnelsen av undergrunnsbaner, fordi disse skulle gjøre det lettere for dem å gjennomføre terroraksjoner: «Jeg ble med for å gi gravlunden min i Praha større troverdighet, for å gjøre den enda mer sannsynlig og dermed også sannere enn noensinne.»

SANNHETEN I HISTORIEN

Hva er sannhet? Det kan man saktens spørre om i forbindelse med enhver episode som gjengis i Gravlunden i Praha. For hvorfor skal vi tro på denne dagboka, fra en psykisk syk person som i utgangspunktet lider av hukommelsestap? Hovedpersonen er det som – med en etter hvert noe forslitt frase – kalles en «upålitelig forteller». Men med et par mindre unntak er det ikke så vanskelig å rekonstruere hva han selv mener har skjedd, og som redaktør-fortelleren åpenbart også tror har skjedd.

Det er altså grunn til å gjøre følgende tydelig: Redaktør-fortelleren som presenterer dagboka for oss, er ikke en upålitelig forteller, men utvilsomt en naiv eller konspirativ en, ettersom Simoninis beretning så ofte blir antatt å gjenspeile virkeligheten. Det kvasi-dokumentariske i Gravlunden i Praha understrekes ved den tilstrebet nøytrale stemmen til redaktør-fortelleren.

I romanen er de ulike fortellerstemmene markert med visuelle grep: Redaktør-fortellerens tekst står med fete typer, utdragene fra Simoninis dagbøker uten, og da Simoninis alter ego Dalla Piccola tidvis skriver i Simoninis dagbok, gjengis dette med et eget skriftsnitt.

De tidsmessige illustrasjonene underveis i boka, i all hovedsak hentet fra forfatterens åpenbart rikholdige ikonografiske arkiv, understreker den dokumentariske effekten. Illustrasjonene fører redaktør-fortelleren tettere på forfatteren, altså Ecos romaninterne redaktør-forteller på Eco selv.

Uten å gå inn i de store litteraturteoretiske diskusjonene omkring upålitelige fortellere, er det grunn til å bemerke at Ecos variant er en ganske banal en, nærmest en parodi. I mer modernistisk litteratur er en upålitelig forteller gjerne en skikkelse som skaper genuin uvisshet om hva som er hva. Ecos grep er mer skjematisk: Han vil vise til at alt han ikke har tatt fra kjent historie, er fantasi. Dette blir særlig tydelig ved at det finnes en fjerde fortellerstemme i boka. Den må antas ikke å være redaktør-fortellerens stemme, men forfatterens, altså en stemme signert av Umberto Eco. Den stemmen går over to sider, etter at romanen er slutt, og under tittelen «Unødvendige faktaopplysninger». Eco ville åpenbart ikke ta sjansen på at folk skulle tro han trodde på det han hadde diktet opp. Men kan vi være helt sikre på at det ikke er noe sant i romanens forslag til skjulte sammenhenger? Som Quentin Skinner sa i en kommentar til Jacques Derrida da han foreleste i Oslo for et par år siden: «Det helt sikre er ikke del av historiefaget.»

DIKTNINGENS ANSVAR

Mytomanien, den ustanselige produksjonen av løgner og falske forklaringer, er tema i denne romanen. Men det samme kan sies å være tema i en roman som Ecos Baudolino, og der ble denne fabulerende løgnaktigheten nærmest feiret. Riktignok i svært satiriske ordelag, men likevel, det oppdiktede tullballet der føltes ikke påtrengende på samme måte som her. Det har selvsagt sammenheng med at boka utspiller seg i middelalderen: Hele Baudolino lar seg lese som Ecos hyllest til løgnen og diktningen, men mer spesifikt til middelalderens fabulerende og notorisk upålitelige beretninger. I Gravlunden i Praha, derimot, gir leserens kjennskap til de antisemittiske falsknerienes virkningshistorie romanen et dypt alvor.

Så lenge man er overbevist om sammensvergelser av skjulte fiender, finner man dem. Konspirasjonsteorier er, som Simonini selv skriver, «en form som kan fylles etter eget ønske, hver og én sitt komplott».6 Videre forteller han at han har lært av Alexandre Dumas at man ikke trenger å være original for å selge, heller ikke for å selge inn komplotter.

I britiske The Times ble det i 1922 dokumentert at Sions vises protokoller var et falskneri. Norske aviser brakte denne informasjonen videre året etter. Ecos roman viser utvilsomt fram noen realiteter i tidsskrift- og avisproduksjonen i perioden før dette, en tid uten klare etterrettelighetskriterier.

Men hva så med fantasiens boblende spill, hva med diktningen? Eco elsker den, selvsagt. Men alt avhenger av en forfatters evne til å få fiksjonen til å fungere, uten å underslå at det er fiksjon det dreier seg om. Det er et stort ansvar, og Eco lever opp til det: Gravlunden i Praha er virkelig en fullstendig selvdekonstruerende roman. Hvis du leser denne romanen bokstavelig, da kan du ikke lese.

Det er en svært ambisiøs roman Umberto Eco har skrevet. Likevel er Gravlunden i Praha forbausende vellykket. Som alle Ecos romaner framstår den temmelig konstruert og tidvis overtydelig, her særlig mot slutten. Men det tipper stadig over i parodien, og det er forfriskende.

Særlig i de historiske passasjene, som gjengivelsen av Simoninis innsats med Garibaldi på Sicilia år 1860–61, der Gravlunden i Praha minnes mest om en tradisjonell historisk roman, finnes det en del longører. Men Astrid Nordangs oversettelse fungerer fint, og romanen anbefales. Spesielt hvis du er på utkikk etter en sprelsk introduksjon til europeisk historie fra andre halvdel av 1800-tallet, med særlig henblikk på antisemittisme.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Umberto Eco, Gravlunden i Praha, oversatt fra italiensk av Astrid Nordang, Tiden Norsk Forlag, Oslo, 2011. Om ikke annet er oppgitt er alle sitater hentet herfra.

2 Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorentz, Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, N.W. Damm & Søn, Oslo, 2005, s. 354.

3 Trond Berg Eriksen et al., s. 362.

4 Trond Berg Eriksen et al., s. 364.

5 Trond Berg Eriksen et al., s. 365.

6 Trond Berg Eriksen et al., s. 97.