Pliktens kirurgi

Krigen fortsetter. Fire måneder etter FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 går NATO nå utover det fastsatte mandatet og sier åpenlyst at målet er å fjerne Gaddafi. Det sivile samfunnet betaler en dyr pris i krigen. Fra sitt eksil forteller den store libysk-tuaregske forfatteren Ibrahim al-Koni om sin lidelse over landets skjebne.

Ikke klag, støtt, anerkjenn, vær ydmyk, skynd deg å elske, uten å miste av syne at du står på kanten til evigheten. Det er det man kaller å gjøre sin plikt.»


Henri Frédéric Amiel


Fri er den alene som finner lykke i å utføre sin plikt.


Cicero


Som et vitnesbyrd om virkeligheten til det som for tiden skjer i Libya, tillater jeg meg å fortelle en historie, som et eksempel, historien om en forretningsmann som etter at hendelsene inntraff, befant seg isolert med sin familie i et naboland, Tunisia, og som i sin tørst etter å handle for å hjelpe revolusjonen-som-vasker-bort-skammen, ikke klarte å gjøre annet enn å betale for pleien til sårede opprørere som i det skjulte ble fraktet over grensen for å få dem ut av de libyske sykehusene der regimets håndlangere henrettet dem i kaldt blod.

Men å bruke penger for å ta seg av sannhetens sårede var ikke handling nok i hans øyne, særlig ikke når man vet at fascinasjonen for striden, slik han ble kjent med den i kontakt med de sårede og opprørerne rundt dem, også grep ham, selv om han hadde sett dem, med sine egne øyne, trekke pusten en siste lykkelig gang, eller midt i denne ekstasen som libyerne ikke lenger visste om etter at de ble tatt som gisler av et regime som hadde avskåret dem fra dem selv, deres hjemland og resten av verden.

Denne mannen ringte meg en gang i blant for å kommentere nyheter fra krigen og utveksle synspunkter på hva som var i ferd med å skje. Hver gang fortalte han meg om hans bitterhet over å se at frelsen lot vente på seg, med å si til meg at, ifølge ham, jo lenger marerittet varer, dess flere uskyldige ofre ville falle. Jeg anstrengte meg alltid for å finne en trøst for ham, med å søke støtte i alle ting logikk som lærer oss at skjebnens dom vil inntreffe før eller siden.

Men det var ikke tilfredsstillende for ham.

Han ringte meg, for noen uker siden, for å fortelle meg at han hadde bestemt seg for å bli lykkelig han også, slik som de sårede opprørerne, og at dette bare kunne la seg gjøre med i skjul å vende tilbake til Libya for å bli med i fronten. Da jeg svarte at å bruke penger på å pleie sannhetens sårede også var å være ved fronten, lo han av meg og sa at han hadde forsøkt hundre ganger å overbevise seg selv om dette, men at samvittigheten hans – dette underet som Herren har plantet som en representant i menneskets hjerte – hadde avvist argumentet og at det dermed bare gjensto å dra for å møte virkeligheten, hvis han skulle stifte kjennskap med dette paradis han så i ansiktene til de sårede da de trakk sitt siste pust, et paradis som krevde at man sto med geværet i handa midt i helligdommen.

Jeg bønnfalt han for min skyld å vente en dag, for å tenke seg om.

Jeg ba han om å utsette det, ikke bare fordi han var meg kjær, men også fordi han alltid hadde vært min sjelevenn, som kjente meg bedre enn meg selv i alle disse årene med prøvelser og dermed var det ikke uten videre lett å la ham møte sin hans skjebne, på denne måten.

Jeg dro for å finne gnisten i de grove alpemarkene. Jeg ville hente råd hos naturen, i visshet om at denne vise moderen aldri hadde sviktet meg. Her, i disse ugjennomtrengelige rommene, i denne sparsommelige stillheten, dukket det opp fra bakerste i hukommelsen min denne moralregelen til Kant som jeg alltid hadde likt, men hadde glemt, som alle disse talismanene vi skulle ønske var innskrevet i oss selv. Budet sier: «Vi er ikke kommet til verden for å finne lykken, vi er kommet til verden for å gjøre vår plikt.»

Plikten! Her har vi episoden som mangler i sagaen om lykken. Her har vi den magiske setningen som åpner mirakelflasken. Her har vi den antikke profetien som gir føde til troens alvorlige ritual.

Jeg gikk tilbake og ga ham denne moralregelen fra naturen slik den var formulert av dennes filosofiske disippel, men jeg så at jeg måtte supplere budskapet med en personlig vri for å gjøre det enda mer overbevisende. Jeg sa at dette betydde at på samme måte som lykke uten plikt bare er elendighet, er det å ofre sin lykke for å gjøre sin plikt den største lykke.

Han likte fortolkningen, slik som alle de gangene vi har satt oss ned for å nyte samtalens glede, og satt ut i praksis prinsippet til Platon – profetenes prins – om at det ikke finnes større lykke i verden enn å snakke med en venn.

Han likte fortolkningen, om enn bare fordi han, som alle de det guddommelige forsynet har gitt en visdom uten å gi dem midlene til å la det flyte ut med ordene, hadde vansker med å formidle sine tanker.


VI SNAKKET LENGE OM PLIKTEN, helt til han annonserte morgendagens «utvandring». Ikke utvandringen, sa han til meg, fra et land til et annet slik som når kampen er tapt, nei, utvandringen vi foretar utenfor eksillandene for å ta tilbake et hjemland i eksil. Utvandringen eller snarere flukten fra egoismens trange vase mot frihetens paradis, uten at jeg var sikker på om friheten han snakket om var friheten til å gjøre sin plikt eller friheten i sin ytterste, endelige definisjon, den hvori mesteren1 så den største grad av frihet, det vil si døden.

Han lovet meg å holde kontakten fra trefningenes hellige sted, men ukene har løpt uten at jeg har fått vite hva som har skjedd med ham.

Var det kriminelt av meg å velsigne hans resonnement? Egentlig var det jeg som var kriminell mot meg selv – som om det å dra på jakt etter friheten er en forbrytelse! – for om det er noen som står i fare for å miste sjelen sin i denne saken i tilfelle noe skulle skje, så er det meg, mens han ikke vil miste annet enn sine lenker, enn skammen over å vike overfor menneskets helligste bønn, plikten. Han vil ikke miste annet enn ydmykelsen av å vende tilbake til sitt hjem frigjort av andre. Han vil ikke miste annet enn indignasjonen over å leve i morgendagens hjemland, gitt i gave fra hendene til sine brødre i stedet for å selv å ha hentet det ut av dragens hule! Og om han aldri skulle vende tilbake, ville det ikke vært nok at landet frigjøres, men å ha frigjort. For fedrelandenes sjel, er frigjørernes, ikke de levende som bebor dem. Det er derfor martyrene er de eneste familiene der sønnene dør lykkelige.

Ville jeg våget å fortelle denne historien om erfaringen til min kjære kamerat ikke var et av mange eksempler på det som nå skjer i Libya?

Slik er disse heltene som gjør livet sitt billig, ikke med den ene mål for øye å forfølge en fullstendig legitim hevn eller gjenfinne en tapt verdighet, men for å vende tilbake fra dette dødelige eksilet som kjennetegner ethvert tyranni. For i tyranniets skygge er alt dømt til eksil: verdiene, hjemlandet og mennesket som elsker dette landet, troen som ikke lever andre steder enn i hjertet på det menneske som er hengivent til sitt land, sannheten som er frihetens andre ansikt, det første av utallige ofre som havner i magen på dette uhyret. Selv naturen forsvinner i skyggen av dette monsteret, og etter den himmelen, som utvisket av seg selv.

Det libyske folkets fantasi hadde forutsett denne vanskjebnen med å si at framtiden skulle føde en gjeter som skulle komme til å styre dette uheldige landet i førti år.


I BEGYNNELSEN TOK FOLK LETT PÅ PROFETIEN, de trodde ikke på den. Så, etter hvert som marerittet varte og strakk, ventet de. Så, når frelsen lot vente på seg, holdt de om hverandre. Så, når ulykkene falt i hodet på dem, ba de om tilgivelse. Og da dagen var kommet, som de hadde ventet så lenge på, mistet de håpet. De mistet håpet, nektet å tro at skjebnen hadde tatt så feil og overskredet det magiske tallet i sin profeti. Men de hadde kraft nok til å oppdage at tyranniet nøt privilegiet å gå mot viljen til selve profetiens gud. For her var gjeteren som nektet å følge eksempelet til antikkens spåmann Sutaya2 og legge seg ned for å dø i overensstemmelse med den skjulte vilje.

Fra dette øyeblikk av ble folk overbevist om at noe ikke var helt som det skulle i universet og de påtok seg ansvaret med å ordne opp i situasjonen. De reiste seg, forsto at de i denne vanvittig lange tiden (fire tiår!) hadde vært ofre for et bedrageri, ofre for en falsk profeti, ofre for en falsk messias, ikke frelsens Messias. Da børstet de støv av våpnene for å utslette den ondartede svulsten som hadde gnagd på legemet deres i førtito år. Et dødelig kirurgisk inngrep, fordi, for å nå frelsen, for å kvitte seg med dette skjebneskalet de var dekket med, måtte huden dras av kjøttet. Men dette gjorde dem ikke redde, vi ser dem ennå på de offentlige plassene med deres skalpeller i ferd med å fullbyrde denne historiske kirurgien.

For tiden er inne for å døpe henne, Hennes Majestet Historien, om hvem Rousseau sa: «Hva ville skjedd [med henne] om det verken fantes tyranner, kriger eller sammensvergelser?»3

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Det vil si Immanuel Kant.

2 Spåmann fra førislamsk tid, som ifølge legenden med sikkerhet spådde når han skulle dø.

3 Jean-Jacques Rousseau, Discours sur les sciences et les arts (1750).

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0