Russisk realkapitalisme

Hvordan bør historien om Russland siden 1991 skrives, som en historisk normalisering eller et sjokkterapeutisk nederlag?

Tjueårsjubileet for Berlinmurens fall utløste et skred av bøker om Østblokkens fall.1 Få forfattere har imidlertid forsøkt å forstå hvordan Russland har opplevd tiden som har gått siden Sovjetunionen ble splittet opp i 1991. I The Return forsøker Daniel Treisman å fylle noe av dette tomrommet med å kartlegge «Russlands ferd fra Gorbatsjov til Medvedev».2 Treisman er professor i statsvitenskap ved University of California, og er kanskje best kjent som medforfatter av artikkelen «A Normal Country» som vakte mye oppstyr i 2004.3 Her gikk de mot den vanlige oppfatningen om at det postsovjetiske Russland, med sin totalitære arv og tungrodde byråkrati, slet med en unik historisk byrde. Landet, hevdet de, sto i virkeligheten overfor de samme utviklingsproblemene som så mange andre middelinntektsland: korrupsjon, svake institusjoner, en vaklende økonomi. Overgangen etter kommunismens fall har altså bare vært en tilpasningsprosess, til land i samme kategori.

Det ideologiske bakteppet for denne analysen er tydelig: De liberale reformene på 90-tallet må ses på som en suksess, siden landet har fått den plassen det fortjener i den internasjonale økonomien. Treisman fortjener likevel ros for å se det hele fra en viss avstand, langt unna stereotypiene fra den kalde krigen og banale klisjeer om den russiske folkesjelen. I The Return har Treisman samme tilnærming og forsøker å gi et presist bilde av Russland slik det virkelig er, snarere enn slik vestlige forståsegpåere forestiller seg det. Han vakler litt mellom to tilsynelatende inkompatible oppfatninger: på den ene siden en nyliberal ideologi som forklarer alle problemer med landets nøling med å slutte opp om markedsliberalismen, og på den andre ideen om at alt som er galt i landet skyldes de brutale reformene.4 I kraft av Treismans posisjon som nøytral observatør – «noen ser det sånn, og andre slik, men sannheten ligger et sted midt imellom» – forsterker framstillingen likevel den gjengse oppfatning i Vesten.

Den første halvdelen av boka setter landets nyere politiske historie inn i et større perspektiv gjennom personlighetene og livsløpene til de siste tjue årenes presidenter: Gorbatsjov, «historiens mest suksessrike tabbe»; Jeltsin, en helt med karakterbrister som takket være sin intuisjon klarte å navigere mellom økonomiske og politiske skjær; Putin, en heller tvilsom karakter som hadde flaks og nøt godt av en god økonomisk konjunktur; og til slutt Medvedev, «innbytteren», han som to år inn i sin presidentperiode ennå ikke har vist hva han egentlig står for. Den andre halvdelen av boka dekker den samme tidsperioden, men utgjør en syntese av de viktigste emnene som har formet vårt bilde av landet: dynamikken som førte til Sovjetunionens fall, den økonomiske omleggingen på 90-tallet, krigene i Tsjetsjenia, og Russlands forhold til Vesten. Treismans konklusjoner er ikke alltid like originale. Han bruker for eksempel et helt kapittel på å komme fram til at en presidents popularitet henger sammen med økonomisk oppgang eller nedgang. Men det finnes også positive overraskelser. Som når forfatteren lytter forståelsesfullt til russiske klager over NATO-utvidelse, eller beskriver dobbeltmoralen i amerikansk utenrikspolitikk.

Ifølge Treismans var ikke Sovjetunionens oppløsning en historisk nødvendighet, men resultatet av en rekke uforutsigbare faktorer. Risikofylte økonomiske reformer på 80-tallet, i tillegg til de tidligere sovjetledernes manglende evne til å bremse industriavviklingen, hadde ført Sovjetunionen mot stupet. Noen «ulykker» og en «klønete håndtering» var alt som skulle til for å framskynde fallet. Treisman forkaster ideen om at det var påtrykk fra nasjonalistiske krefter som rev Sovjetunionen i filler. Mange vendte seg mot nasjonalismen som en siste utvei, fordi regimet allerede lå på dødsleiet, mener han.

 

HVEM EIER DAGENS RUSSLAND?

Denne vektleggingen av det uforutsigbare forsvinner så snart boka går nærmere inn på de økonomiske reformene. Forfatteren argumenterer for at Jeltsin overtok en «katastrofe» langt «verre enn hva folk flest innså», men at han med improviserte markedstilpassede politiske løsninger klarte å holde landet sammen. Liberalisme var eneste saliggjørende middel, later Treisman til å si. Han redefinerer villig det som var gjengse vurderinger av datidens løsninger: Et bratt fall i BNP er en upålitelig indikator, og befolkningens livskvalitet, målt ut fra antall solgte tv-er og husholdningsapparater, skal ha bedret seg i løpet av tiåret. Tapet av offentlige goder som helsetjenester, utdannelse og arbeid, for ikke å nevne forvitringen av sosial solidaritet, sies det ingenting om.

Treismans framstilling av Jeltsins reformprogram er fortellingen om en visjonær helt, som lik en Sisyfos dytter sin stein oppover og sakte fører det liberale demokrati framover på de russiske realitetenes hålkeføre. I likhet med mange andre kommentatorer etter 1991, tar Treisman det for gitt at dette liberale demokratiet ble styrket under Jeltsin, om enn i beskjedent omfang. Og at landet under Putin har gått tilbake til et mer autoritært styresett. Men dette binære synet overser den ideologiske drivkraften bak reformene på 90-tallet. For det som ble styrket var ikke demokratiet som sådan, men kapitalismen. De «reformvennlige» var jo så ivrige etter å iverksette sin «sjokkterapi» at de støttet Kremls angrep på grunnloven – spesielt da Jeltsin bombet parlamentet i 1993 – enda de manglet ethvert demokratisk mandat. Hver gang regimet har følt at de kapitalistiske eiendomsrelasjonene har blitt utfordret, har demokratiet tapt terreng.

En alternativ lesning av forvandlingen det postkommunistiske Russland har gjennomgått bør se nærmere på kapitalinteressene, og på hvordan den nye eliten har underlagt landet deres eget klasseprosjekt. Og man bør i så fall danne seg et bilde av hvem denne nye eliten består av. Hvem eier dagens Russland? Under den urolige tiden på 90-tallet var det tidligere medlemmer av kommunistpartiets ledelse og det frie næringslivs fremadstormende entreprenører som rådet grunnen. Langt inn i det neste tiåret stammet formuene dette forspannet samlet seg i stor grad fra eksport av profitable varer, som metaller og mineraler, svært tvilsomme finansoperasjoner, eller direkte plyndring av Sovjetunionens industriarv. Rubelkrisen i 1998 endret sammensetningen av denne eliten, gjennom en svekking av bank- og finanssektoren til fordel for realøkonomien, basert på innenlandsmarkedet. Men den største omveltningen for herskerklassen, og landet i sin helhet, har kommet med de høye gass- og oljeprisene etter 2000. De enorme overskuddene fra energirikdommene har ikke bare havnet i lommene på statlige selskaper som Rosneft og Gazprom, men også private operatører som Surgutneftegaz og Yukos, inntil det ble oppløst i 2003.

 

BYRÅKRATOLIGARKER

Disse pengestrømmene har dannet en ny elite som er uendelig mye rikere enn de som ledet ballet på 90-tallet. Den Washington-baserte statsviteren Lilia Shevtsova sier at «det gamle Jeltsin-oligarkiet ligner en gjeng dilettanter sammenlignet med denne nye generasjonen byråkratoligarker».5 Henvisningen til byråkrati er på sin plass, siden dette er en elite som har tatt kontroll over både offentlig og privat sektor. Men ingen har gitt en bedre beskrivelse av Russlands nye herrer enn sosiologen Olga Kryshtanovskaja. Hun har sett på hvem eliten har bestått av siden tidlig 90-tall,6 og påviser den økende rolle industrien har spilt fra inngangen til det nye århundret og den stigende overlappingen mellom næringsliv og politikk.

Vestlig presse kritiserer den russiske staten for å blande seg for mye inn i økonomien, og ser dette som et tegn på en sniknasjonalisering – med stadig større nærvær av folk fra Putins sikkerhetstjenester. Mens det som er mest slående med dagens russiske elite ikke er statens dominans over kapitalen, men at stat og kapital griper stadig mer inn i hverandre. Offentlige tjenestemenn blir næringslivsledere, og omvendt. Administrativ makt blir nøkkelen til suksess i næringslivet, mens kommersielle hensyn ofte dikterer tildeling av embeter og statlige midler. Dette gjelder på alle nivåer, men kanskje særlig i regionene, der store selskaper – både private og statseide – utgjør en spesielt stor del av den lokale økonomien. Og selv om mange av de store selskapene i viktige sektorer er statlige, drives de svært ofte ut fra profitt. Ikke for å sikre en god fordeling av nasjonal rikdom, men for å berike noen få utvalgte i eliten.

I forkant av det kommende parlamentsvalget i desember og ikke minst det vanskelige spørsmålet om presidentskiftet neste år, kan vi forvente en intensivert kamp om landets ressurser blant Russlands amfibiske elite. Befolkningen derimot, vil bare bli kalt inn for å bifalle plyndringen av disse rikdommene – med mindre Russland opplever en oppvåkning på linje med den som har rystet den arabiske verden. Det finnes få tegn på at landet går i en slik retning i dag. Men skjebnen til det sovjetiske regimet, for ikke å snakke om regimene i Tunisia og Egypt, har lært oss at ingenting varer evig.

Oversatt av R.N. og M.B.