Selektiv indignasjon i Israels gater



Hva drev 25 år gamle Daphné Leef til å opprette en Facebook-gruppe for å spre ideen om en protestleir i Tel Aviv? Et eneste svar: bolig.
I den israelske hovedstaden har leieprisene på 2- og 3-romsleiligheter steget med 11 prosent på et år. Leien, som har steget fra 742 til 827 euro i snitt, spiser en skyhøy andel av leietakernes inntekter, langt mer enn den internasjonale normen på 30 prosent. Som mange av sine nærmeste har Leef måttet gi slipp på sin sentrumsleilighet uten å ha et alternativ i bakhånd.

Da dagen var kommet, 14. juli, slo et hundretalls unge, de fleste fra øvre middelklasse, opp telt på Rothschild Boulevard. Initiativet fikk raskt bein å gå på: En uke senere var byens hovedinnfartsåre dekket av flere hundre telt, mens en demonstrasjon samlet 20 000 i byens gater. I resten av landet sluttet andre misfornøyde, fra mindre velstående lag, seg til bevegelsen og slo opp telt på offentlige plasser. 6. august ropte 300 000 demonstranter i Tel Aviv: «Folket vil ha sosial rettferdighet».

Israelerne opplever faktisk en sterk forvitring av levestandard. Arbeidsmarkedet blir stadig vanskeligere, mens det kuttes i sosialbudsjettene og de offentlige tjenestene forfaller. Velferdsstaten – som alltid var vaklende og mangelfull – har så godt som forsvunnet.


FRONTALANGREP MOT SOSIALSTATEN


Den israelske økonomien var tidlig ute med å underkaste seg Washington-konsensusens dogmer. I 1985 utarbeidet den nasjonale samlingsregjeringen en «økonomisk stabiliseringsplan» som svar på den interne krisen som hadde vart siden begynnelsen av tiåret med en årlig inflasjon på opp mot 450 prosent. Statsminister Shimon Peres, daværende leder for Arbeiderpartiet, pønsket ut planen sammen med finansminister Yitzhak Moda’i (Likud) og sentralbanksjef Michael Bruno, som senere ble sjeføkonom i Verdensbanken.

Inspirert av Ronald Reagans amerikanske administrasjon begrenset planen seg ikke til pengepolitiske tiltak (devaluering av shekelen, fast vekslingsrate), den inkluderte også kutt i offentlige utgifter, lønnsfrys og svekkede rettigheter for lønnsmottakere – noe den mektige fagforeningen Histradut hjalp til med å få gjennomslag for.

Planen ble vedtatt av hele det politiske spekteret, fra det høyreekstreme Meretz til Arbeiderpartiet på venstresiden (med unntak av de arabiske partiene, som ikke fikk delta i noen koalisjon). Siden den gang har liberalismen diktert den økonomiske politikken, i så stor grad at høyre/venstre-skillet fra da av bare har angått Palestina-spørsmålet, og selv der dreier det seg bare om ubetydelige nyanser.

Med en kvasireligiøs tro på markedets dyder har statsminister Benjamin Netanyahu ledet et kontinuerlig frontalangrep mot det som gjenstår av sosialstaten, som finansminister og regjeringssjef (eller som begge samtidig) har han satt fart i privatiseringen. Nasjonalsymboler som flyselskapet El Al og teleselskapet Bezeq har blitt solgt på billigsalg. Andre vil følge, som postvesenet, enkelte havner, jernbanen og selv deler av den tabubelagte våpenindustrien.

Skatteletter for de rikeste er blitt regelen. Toppskatten har gått fra 44 prosent i 2003 til 39 prosent i 2010. Bedriftsskatten har gått samme vei, fra 36 prosent i 2003 til 25 prosent i 2010, og skal ned til 16 prosent i 2016. Statsministeren forsikrer at å gjøre de rikeste rikere er den eneste måten å skape vekst. De sosiale ulikhetene skyter i været.


SKJEVT FORDELT FATTIGDOM


Riktignok er økonomien en av de beste i verden. Veksten (4,7 prosent i 2010) virker nærmest arrogant overfor den globale krisen. Veksten tilskrives ofte suksessen innen militærindustri og teknologi. For landet har ikke lenger bare en nøkkelrolle på markedet for konvensjonelle våpen, det er også en av de største eksportørene innen overvåkning og befolkningskontroll.2 Ifølge landets forsvarsdepartement er Israel verdens tredje største våpeneksportør, og har fortrinnet at hvert nye våpen blir testet ut i felten. For eksempel har israelske droner blitt eksportert til alle verdenshjørner etter den omfattende bruken under angrepet på Gaza i årsskiftet 2008/2009.

Israels opptak i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i mai 2010 har vist at landet, på tross av en BNP på størrelse med en industristormakt (29 500 dollar per innbygger), befinner seg i en sosio-økonomisk situasjon som er svært langt fra de vesteuropeiske landene israelerne liker å sammenligne seg med. Inntektsforskjellene, som er på høyde med de amerikanske, er faktisk langt større enn i de fleste europeiske land. 19,9 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, noe som er høyere enn USA (17,3 prosent) og langt høyere enn i Norge (7,8 prosent) og Frankrike (7,2 prosent).3

Demografisk sett skiller de fattige israelerne seg fra de sekulære jødene som nå demonstrerer i landets gater – en ny allianse mellom askenasi- og sefardijøder i middelklassen, delvis støttet av sefardi i de lavere klassene. Faktisk tilhører tre fjerdedeler av de fattige tre grupper som med enkelte unntak ikke har deltatt i «teltbevegelsen»: de israelske araberne (53,5 prosent av familiene lever under fattigdomsgrensen), de ultraortodokse (56,9 prosent), og innvandrerne fra Etiopia og det tidligere Sovjetunionen.

I tillegg kommer det faktum at Israel, ifølge OECD, er blitt dyrere enn land som Storbritannia, Canada, Frankrike og Nederland, samtidig som minstelønnen er langt lavere. Dessuten ignorerer arbeidsgiverne ofte loven om minstelønn, i mangel av politisk vilje til å håndheve den. I 2008 hadde 41 prosent av lønnsmottakerne en lønn under den fastsatte minstelønnen4 og nær 74 prosent tjente mindre enn 1400 euro i måneden.

Og det blir stadig vanligere med midlertidige ansettelser. Det antas at 10 prosent av arbeidskraften er midlertidig ansatt, hvorav halvparten for offentlig sektor; staten nøler heller ikke med å delegere oppgaver til underleverandører som åpenlyst bryter arbeidslovene.5 Samtidig synker andelen fagorganiserte, fra 85 prosent på 1970-tallet til 45 prosent i 2000. I dag antas den å være rundt 20–30 prosent.


DØENDE SOSIAL BOLIGBYGGING


Selv om forventet levealder er relativt høy (79,8 år), og landet har et helsevesen med et godt rykte, har skjevheten i tilgangen til helsetjenester vokst dramatisk, sammen med en forverring av levekårene. Omtrent en tredjedel av befolkningen mangler tannpleie, mer enn halvparten av innbyggerne over 65 år mangler tenner.6

De offentlige sykehusene sliter stadig mer med å sikre grunnleggende pleie til alle. Dødsraten for diabetes 2 – en sykdom som ikke krever kostbar behandling – er fem ganger høyere hos de fattige enn i resten av befolkningen. Dessuten er dødeligheten blant de israelske araberne to ganger høyere enn hos jødene.7

Men om det er et område der den sosiale forfordelingen slår skjevt ut, så er det boligmarkedet. Den offentlige boligpolitikken har aldri vært særlig rettferdig. Sefardiske innvandrere fra den muslimske verden har blitt parkert i trange overbefolkede sosialboliger, mens askenasiene har fått fordelaktige lån for å kjøpe boliger i fine strøk. De israelske araberne, derimot, har så å si aldri hatt tilgang til sosialboliger eller subsidierte lån. De eneste gangene staten interesserer seg for dem, er når den konfiskerer jorda deres for å bygge boliger reservert for jøder.

Situasjonen har forverret seg siden 80-tallet. For selv om det også den gang var et diskriminerende samfunn, fantes det i det minste sosial boligbygging. Nå er den døende. På tretti år har det ikke blitt bygget en eneste bolig. Det offentliges andel av utleieboligene har gått fra en fjerdedel i 1980 (40 prosent av befolkningen nøt godt av det på den tiden) til 2 prosent i dag.


DET MEST DISKRIMINERTE STEDET


En rekke kommentatorer har av disse grunnene entusiastisk ønsket velkommen den nye protestbevegelsen. Det er lett å fristes til å tro at israelerne følger eksempelet til naboene i den arabiske verden og krever mer rettferdighet og mindre ulikhet, så vel som en bedre framtid for hele regionen. Likevel virker det som om demonstrantene har mer enn en ting til felles med regimet de kritiserer.

«Lederne for denne bevegelsen danner ryggraden i det israelske samfunnet,» erklærer forsvarsminister Ehud Barak. Og legger til: «Hvis det trengs er de de første til å demontere teltene og melde seg til tjeneste.» Faktisk, når de synger at «folket vil ha sosial rettferdighet», inkluderer de ikke alle i dette «folket». Med unntak av enkelte marginale stemmer krever de på ingen måte slutt på den store sosiale uretten i landet, nemlig kvasi-apartheidregimet som segregerer to folk på ett og samme territorium. Demonstrantene kaller seg riktignok apolitiske og unngår ordet okkupasjon.

Israel/Palestina er et av de mest oppdelte og diskriminerte stedene på planeten. Men segregeringen er verken geografisk (med unntak av Gaza) eller knyttet til den grønne linjen, grensen etter 1948-krigen: Den bunner i et rasemessig og kolonialt system som reduserer området til en myriade av konfetti som tvinnes sammen på tross av unntakslover og militære beregninger. Innbyggerne er dermed strødd utover en rekke underkategorier, som hver er gitt spesifikke rettigheter – eller ikke-rettigheter.

Det finnes ikke kun én grense i Israel/Palestina, ikke kun én hær, ikke kun én myntenhet, ikke kun ett tollvesen og én moms. Det segregerte veisystemet på Vestbredden – en vei for bosetterne, en annen for palestinerne – deler opp territoriet som et ruteark. Murene og kontrollpostene lykkes i å gjøre livet umulig for palestinerne. Rundt en halv million israelske bosettere – nær ti prosent av Israels jødiske befolkning – og 276 000 palestinere fra Jerusalem bor utenfor den grønne linjen, den eneste internasjonalt anerkjente grensen. Israels økonomiske og sosiale institusjoner betrakter dem likevel som en integrert del av landet, bosetterne som borgere, Jerusalem-palestinerne som «beboere».


KAMP FOR TAPTE PRIVILEGIER


Den palestinske økonomien er bare et underbruk av den israelske. Palestinerne bruker okkupantens myntenehet og er dermed avhengig av dennes pengepolitikk. Halvparten av den palestinske BNP stammer fra israelske varer og tjenester. All import og eksport går via Israel, som tar avgifter på denne handelen med løfter – som ikke alltid holdes – om å overføre pengene til De palestinske selvstyremyndighetene. 14 prosent av den palestinske arbeidskraften på Vestbredden jobber i Israel eller i bosettingene. Den palestinske økonomien er som i et utviklingsland. I 2010 var BNP per innbygger knappe 1502 dollar.9 Om man ser Israel/Palestina som ett økonomisk område, står Palestina for bare 2,45 prosent av BNP, mens palestinerne utgjør 33 prosent av befolkningen.

Under disse omstendighetene kunne en utenlandsk observatør lett se i telterne på Rothschild Boulevard folk som sloss for delvis tapte privilegier. De mangeartede protestene er kanskje overraskende ut fra organisering, eller snarere mangel på sådan. Demonstrantene krever mer sosial rettferdighet, men hva de legger i dette er uklart.

Rothschild Boulevard er blitt et idémarked: Mange av teltene er slått opp for å forsvare svært ulike kampsaker. Individer og organisasjoner holder møter og igangsetter offentlige debatter. Kunstnere bidrar med sitt. Kokker kommer for å lage mat. Pamfletter oversvømmer boulevarden. Det «offisielle» nettstedet annonserer et titalls uavhengige arrangementer overalt i landet. Uten hierarki og institusjonaliserte beslutningsprosesser mangler protestene en klar talsperson.

Men én ting er sikkert: De to fattigste gruppene i landet, de israelske palestinerne og de ultraortodokse jødene, har ikke kommet for å sette opp telt i hovedstadens mest fasjonable strøk. Boligkrisen rammer dem mye hardere enn middelklassen i Tel Aviv. Likevel er det ingen som nevner dem i denne store idémyldringen. I et register som står nærmere Europas innvandrerfiendtlige partier enn «de indignerte» i Hellas og Spania, er det ikke sjeldent man hører stemmer heve seg mot «fordelene» gitt til «folk som ikke arbeider og føder for mange barn».

Riktignok vekker det håp hos en gammel aktivist at flere tusen unge går ut i gatene for å demonstrere. Og når det i tillegg er unge kvinner som engasjerer seg, er det ekstra gledelig. Tilnærmingen mellom den øvre middelklassen, hovedsakelig askenasi, og mindre bemidlede sosiale grupper, hovedsakelig sefardi, er oppmuntrende. Selv om den presenterer seg som apolitisk, har bevegelsen på to uker klart å diskreditere tretti år med antisosial ideologi. Og selv om de arabiske stemmene for det meste har blitt skjøvet til side, har noen av dem gjort seg hørt, og blitt en del av demonstrantenes oppvåkning. Det er ikke umulig å se for seg at denne gryende bevegelsen for sosial rettferdighet kan vokse seg stor. Mobiliseringen tok alle på senga, og man kan i det minste håpe på flere overraskelser.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1
Se Naomi Klein, Sjokkdoktrinen, Oktober, Oslo, 2007.

2 Neve Gordon, «The Political Economy of Israel?s Homeland Security/Surveillance Industry, Working Paper III, IRSP IV», The New Transparency Project, Kingston (Canada), april 2009.

3 Tall fra OECD, www.oecd.org.

4 Jacques Bendelac, «Average Wage and Income by Locality and by Various Economic Variables 2008», National Insurance Institute, Research and Planning Administration, Jerusalem, oktober 2010.

5 Den israelske føderasjonen av handelskamre, 29. juli 2010, www.chamber.org.il.

6 Tuvia Horev, Jonathan Mann, «Oral and Dental Health ? The Responsibility of the State towards its Citizens», Taub Center for Social Policy Studies in Israel, Jerusalem, juli 2007.

7 «Working Today to Narrow the Gaps of Tomorrow: Goals for Decreasing Health Disparities», », Tel Aviv, april 2010, www.acri.org.il.

8 «Barak backs protests, but not defense cuts», Ynetnews, Tel Aviv, 9. august 2011, www.ynetnews.com.

9 Palestinian Central Bureau of Statistics, www.pcbs.gov.ps.