Fra Gandhi til Mao


I oktober 2009 innledet Indias innenriksminister Palaniappan Chidambaram operasjonen «Green Hunt». Målet var å nedkjempe opprøret som ble ledet av maoistene – også kalt naxalitter – i skogs- og stammeområdene i det sentrale India. I tillegg til 6500 special police officers rekruttert blant sivile til militsen Salwa Judum («fredsjegere») i delstaten Chhattisgarh, ble det satt inn femti tusen paramilitære i fem delstater: Jharkhand, Chhattisgarh, Bihar, Orissa og Vest-Bengal. Sikkerhetspolitikken som følger i kjølvannet av makthavernes taler om økonomisk vekst, forsterker Indias historiske tendens til tvinge gjennom en utviklingsmodell på bekostning av lokaldemokratiet.

Regjeringen framstiller «Green Hunt» som en nødvendig etappe på veien mot fred som vil bane vei for økonomisk utvikling. Men uttalelser fra flere intellektuelle vitner om økende årvåkenhet og skepsis overfor regjeringens nyliberalistiske modell, som fører med seg grove brudd på menneskerettighetene. Mineralforekomstene i det sentrale India er imidlertid så store at regjeringen og næringslivet satser alt på å få satt i gang utvinning for å nå det erklærte målet om tosifret vekst.

Intellektuelle ropte fra første stund varsku mot «Green Hunt». Dette tydet på en økende støtte til naxalittene i progressive intellektuelle miljøer, til tross for at maoistbevegelsen var blitt mer isolert fra sivilsamfunnet etter at den gikk under jorden og ble radikalisert. Historiker og naxalittekspert Sumanta Banerjee utdyper: «Vi har kommet til et punkt der indiske intellektuelle ikke kan forholde seg nøytrale lenger. Selv om de ikke er enige i maoistenes taktikk, må de stå opp mot regjeringens aggressive industripolitikk, som innebærer at fruktbar jord konfiskeres, at elver ødelegges, og at tusener av landsbybeboere må flykte fra sine hjem.» På et mer generelt plan, forklarer Banerjee, «forenes maoistenes væpnede motstand og gandhistenes ikke-voldelige motstand i en klar opposisjon mot den indiske statens nyliberalistiske utviklingsmodell.»


DE FATTIGES HÆR

Mediefokuset på konflikten er svært sterkt, og i maoistenes fravær gis de venstreintellektuelle ofte rollen som dens talerør, selv om de ikke gjør annet enn å støtte stammefolkenes sak og kritisere urett. De understreker ofte at de uttaler seg som «bekymrede medborgere» og viser dermed at de fremdeles tror på en rettferdig utviklingsmodell. Disse bekymringene kommer også til uttrykk fra institusjonelt hold. Framfor alt med at Indias høyesterett 5. juli 2011 slo fast at bruken av special police officers er grunnlovsstridig. Høyesteretten krever umiddelbar avvæpning av de unge rekruttene i Salwa Judum-militsen og pålegger sentralregjeringen å slutte å subsidiere den. Regjeringen i New Delhi anklages for å ha «tolket sitt konstitusjonelle ansvar på en fullstendig feilaktig måte».

Denne kraftige reprimanden fra landets høyeste rettsinstans ville ikke ha kommet uten et medborgerinitiativ som i 2007 anmeldte delstaten Chhattisgarh for krenkelse av fellesskapets interesser. I spissen for initiativet, som gjennom høyesterettsdommen har vunnet fram, står Nandini Sundar, en ung kvinne som leder sosiologisk institutt ved Delhi School of Economics og er dekan ved samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Delhi. Seieren hylles nå fra alle hold, men den juridiske kampen er blitt ført med en følelse av isolasjon, enn si forakt, fra den mer radikale venstresiden, som har uttrykt større begeistring for væpnet kamp. Den svært medieomtalte forfatteren og miljøaktivisten Arundhati Roy, som selv om hun i utgangspunktet verken støtter maoistenes politiske prosjekt eller deres metoder, har for eksempel revurdert sin gamle ikke-voldelige posisjon, som hun mener ikke er relevant i en borgerkrigssituasjon. Etter et opphold hos opprørerne i skogen skrev hun en 32 siders artikkel, «Walking with the comrades», som ble publisert i mars 2010 i den store riksdekkende ukeavisen Outlook og vakte oppstandelse. Roy er en skarp kritiker av middelklassens forbruksorienterte livsstil, og opp mot dens klassebaserte egoisme setter hun de politiske ideene som opprøret bygger på.

Roy har også uttalt seg svært kritisk til naxalittene. I en artikkel i Outlook i oktober 2010 angriper hun for eksempel deres autoritære politiske modell og mangelen på en tydelig miljøpolitikk. Men i «Walking with the comrades» gir hun ordet til landsbybeboere som har sluttet seg til maoist-geriljaen. I denne varianten av «embedded journalism» presenteres for første gang geriljakrigernes egen versjon og et kvalitativt syn på konflikten, hvilket systematisk ignoreres av indiske medier, som gjerne begrenser seg til å konstatere antall ofre og repetere skrekkladede vendinger hentet fra det offisielle ordforrådet («befengte områder», «utryddelse», «maoisttrusselen»). Mens statsminister Manmohan Singh i 2004 beskrev maoistene som «den største indre trusselen mot rikets sikkerhet», tegner Arundhati Roy med bevisst romantisering og utvungen eleganse et portrett av de fattiges hær.


«INTERNASJONAL TERRORISME»

Gandhist-aktivisten Himanshu Kumar, som måtte flykte til New Delhi for å unnslippe unntakslovene som ble innført i Chhattisgarh i 2005, har også revurdert sin ikke-voldsposisjon. Han vokste opp i en ashram i Nord-India med foreldre som var trofaste Gandhi-tilhengere. Senere bosatte han seg i Dantewada-distriktet, en maoistbastion, for å «teste ikke-voldens reelle kraft».2 I mai 2009 ble ashramen hans, som fungerte som møtested og helsesenter for lokalbefolkningen, rasert av hundrevis av politifolk og paramilitære utsendt av sentralregjeringen. Den antatte årsaken til angrepet var at senteret hadde gitt juridisk bistand til seks hundre indiske urinnvånere som anmeldte militsen for utpressing, samt at senteret tok imot representanter fra sivilsamfunnet som kom for å undersøke saken nærmere. Himanshu Kumar forsøkte i det lengste å forholde seg nøytral i konflikten, men etter angrepet mener han at væpnet motstand kan være berettiget.

Etter en periode med intens fraksjonsvirksomhet ble den harde fløyen i naxalittbevegelsen, som ble etablert mot slutten av 1960-tallet etter et stammeopprør i Naxalbari i Vest-Bengal, gjenforent i 2004 under navnet Indias maoistiske kommunistparti. Partiet gikk inn for væpnet kamp med utgangspunkt i stammeområdene i det sentrale India.3 Etter 11. september 2001 slo myndighetene naxalittbevegelsen i hartkorn med «internasjonal terrorisme» – en bekvem forklaring på deres utelukkende sikkerhetsmessige tiltak mot et strukturelt problem som handler om økonomi, sosiale forskjeller, miljø og politikk. I forlengelsen av denne logikken faller offisielle representanter iblant for den farlige fristelsen å hevde at intellektuelle og aktivister støtter «terroristene». Det mest kjente eksempelet er «den barføtte legen», menneskerettighetsaktivisten Binayak Sen, som på tross av en stor internasjonal kampanje for å få ham løslatt, satt to år bak murene. Den høyeste domstolen i Chhattisgarh dømte ham til fengsel på livstid for «oppstand og komplott» med maoistene, en dom som bygde på legebesøk han hadde gjort i fengselet i Raipur hos en innsatt som var maoist. I april 2011 opphevet indisk høyesterett dommen.

Et annet eksempel er fra universitetet Jawaharlal Nehru i New Delhi, en venstresidebastion der et stort antall marxistiske aktivister og framtidige ledere utdannes. I mars 2010 forsøkte universitetsdirektøren å sensurere kulturelle og politiske aktiviteter på universitetsområdet. Dette mislyktes, takket være mobilisering og politiske bruduljer mellom motstandere og tilhengere av «Green Hunt». «Offentlige møter, filmvisninger og utstillinger er kun tillatt i den grad de ikke kompromitterer nasjonens integritet, harmoni og sikkerhet», het det i rundskrivet, som rettet seg mot Forum Against War on People.


FORAKT OG DÅRLIG SAMVITTIGHET

I marxistkretser blåser maoistopprøret liv i en gammel splid mellom tilhengere av væpnet oppstand på den ene siden og legalister på den andre. De siste årene har oppslutningen om Indias marxistiske kommunistparti og dets parlamentariske kommunisme falt kraftig blant venstreintellektuelle. En av grunnene er at partiet har vært positivt til at multinasjonale selskaper skal få etablere seg i Vest-Bengal, der det tapte valget i mai 2011 etter å ha sittet med makten i over tretti år. Brutaliteten mot demonstrantene som protesterte mot en økonomisk frisone i Nandigram i mars 2007, der fjorten mennesker ble drept, vakte også sterke reaksjoner i opinionen.

Radikaliseringen av den indiske venstresiden bør også settes i sammenheng med nasjonalistiske ideer, i den grad motstanden mot nyliberalisme vekker til live et antiimperialistisk engasjement. Stammefolkets væpnede motstand aktualiserer et gammelt ideal om folkelig suverenitet som har gjennomsyret motstandsbevegelser i India siden kampen mot kolonialismen. Dagens opprør vekker således assosiasjoner til bondekamper i kolonitiden som preget den akademiske venstresiden og ga næring til dens kritikk av indisk nasjonalisme og dens borgerlige karakter, etter at den historiografiske retningen subaltern studies har løftet disse kampene fram i lyset.

Forsvarerne av stammefolkene eller adivasi (bokstavelig talt «de opprinnelige innbyggerne») påpeker også en grunnleggende forskjell mellom deres kamp og de siste tiårenes løsrivelseskamper, som har utspilt seg i grenseregioner som Kashmir, Punjab og nordøst-India. Skogsområdene i Dandakaranya befinner seg derimot midt i landet. Dessuten har den indiske staten helt siden uavhengigheten framstilt seg som en beskytter av stammefolkene. I den nasjonalistiske forestillingsverdenen er «stammemennesket» på mange måter selve inkarnasjonen av «den andre iblant oss», både arkaisk, sårbar og autentisk, og vekker hos den urbane middelklassen en blanding av forakt og dårlig samvittighet.

Fokuset på de menneskelige og miljømessige kostnadene i tvangsindustrialiseringen av stammeområdene gir nå en ny moralsk tyngde til kritikken av loven om økonomiske frisoner som ble vedtatt i 2005. Den nye utviklingsmodellen som disse sonene representerer, kalles et angrep på den nasjonale suvereniteten, noe som vekker sterke følelser. At myndighetene har forlatt den sosialistiske modellen, som gjennomsyret offisiell retorikk fra og med uavhengigheten, betegnes som et brudd på et symbolsk løfte: nemlig løftet om aldri mer å tillate …/
/…
utbytting til fordel for en fremmed makt. Kritikerne peker dermed på koblingen mellom kapitalistisk utbytting og kolonialisme, som i sin tid sto i sentrum for den antikolonialistiske kritikken mot at landet ble tappet for ressurser. Regjeringens politikk i stammeområdene symboliserer altså på ulike nivåer hvordan makthaverne avviker fra det nasjonale prosjektet etter uavhengigheten. Det autoritære styresettet, velegnet for utbytting av ressurser og arbeidskraft, ender i praksis med å undergrave et lokalt demokratisk system. Dette skjer samtidig med at de fattigste delene av befolkningen, der analfabetismen har gått ned, har begynt å ta i bruk lokale institusjoner for å forsvare sine rettigheter.

Mobiliseringen blant intellektuelle, i møte med en stadig sterkere middelklasse, er også en måte å bryte med forbrukermentaliteten i egne kretser på og kritisere at man har gått bort fra den Nehru-inspirerte modellen der et opplyst nasjonalt borgerskap føler ansvar for folkets problemer og er opptatt av dets ve og vel.

For å forstå disse intellektuelle miljøenes kobling til maoismen må man ha i bakhodet at den indiske kommunismen tradisjonelt har rekruttert mange av sine ledere og kadere fra borgerskapet og de høye kastene. De mange kameratskapene som er innledet på de mest prestisjetunge universitetene, innebærer at maoistbevegelsen fremdeles møter en viss velvilje i intellektuelle sfærer, og også i herskerklassen.


KASTER OG KLASSEINTERESSER

En slik velvilje har ikke dalitene («de uberørbare») og deres kamp mot kastesystemet blitt gjenstand for. Dette skyldes en gammel, gjensidig mistro mellom dalitene og de venstreintellektuelle. Siden 90-tallet har venstreintellektuelle blitt diskreditert i kampen som dalitene har valgt å føre på egen hånd for sin sak. Marxistiske intellektuelle er holdt utenfor mobiliseringen fordi de kommer fra brahman-kastene, og de er endog blitt mistenkt for ondsinnet paternalisme og beskyldt for å være fiender av dalitenes frigjøringskamp.

Til tross for at den er uttalt lovløs og voldelig, er derimot maoistgeriljaen omgitt av en aura av individuell oppofrelse i kampen for idealer. Fra dalitenes ståsted kan denne favoriseringen fort oppleves som et uttrykk for en underliggende paternalistisk logikk – adivasiene, som er dårligere organisert og mindre politisert enn dalitene, viser ikke like stor motstand mot et lederskap som kommer utenfra. Man kan for øvrig ane en elitistisk undertone i underskriftskampanjen til bevegelsen mot «Green Hunt», der ordet medborgerskap noen ganger virker forbeholdt aktivister fra det «gode sivile samfunn», mens stammefolk omtales som «lokalbefolkningen».

Den marxistiske økonomen Biplab Dasgupta forteller at naxalittbevegelsen på begynnelsen av 1970-tallet blant bhadralok-studenter fra den tradisjonelle bengalske eliten i Calcutta spilte en viktig rolle for legitimeringen av indisk maoisme: «Bevegelsen kunne ikke avfeies som en gjeng med bøller og utskudd, fordi eliten var en så sterk drivkraft i den.»4 Barn fra velstående familier som velger å engasjere seg i illegal politisk aktivitet på et idealistisk grunnlag og dermed gi avkall på komfort og karriere: Er det nok til å legitimere opprøret i de intellektuelles øyne? Maoistenes fortellinger om revolusjonens «martyrer» hyller det altruistiske og idealistiske engasjementet, en form for prestisje som er forbeholdt elitene, mens landsbybeboerne til sjuende og sist ikke gjør annet enn å forsvare sine klasseinteresser.

Synet på bruk av vold er symptomatisk for den elitistiske undertonen til den indiske venstresiden. Forsvarerne av adivasiene er delt mellom dem som fordømmer voldsbruk og dem som rettferdiggjør den, og begge leire anklager hverandre for å behandle spørsmålet på et idealistisk plan, fjernt fra det som faktisk skjer på bakken. Dilip Simeon, akademiker i New Delhi og eks-maoist som har konvertert til gandhismen, mener naxalittenes rettferdiggjøring av vold henger sammen med deres platonske forhold til brahmanismens idealer, hvilket åpner for at en «overlegen» teori (marxismen) kan rettferdiggjøre å ofre «laverestående» mennesker (stammebefolkningen). Men er ikke Simeons betingelsesløse ikke-voldsposisjon et uttrykk for samme tilnærming til Gandhis idealer, en abstraksjon i forhold til realitetene på bakken, der vold er en del av hverdagen?


ET IDEOLOGISK OG MORALSK OVERTAK

Etter oppholdet sitt i de maoistiske bastionene argumenterte Arundhati Roy slik i en debatt på TV-kanalen NDTV: «For at ikke-vold skal være et virkelig våpen, må man ha et publikum, tilhørere. Når tusen paramilitære stormer en landsby midt på natten, hva skal man gjøre? Skal de vettskremte beboerne i landsbyen gå til sultestreik? I en slik kontekst er vold i realiteten en form for motvold, et svar på statens vold.»

Forfatteren raser også mot velmenende liberalere som av prinsipp inntar en «nøytral» posisjon der de sidestiller den statlige volden og opprørernes vold. «Sandwichteorien», som hun kaller dette, reduserer i praksis lokalbefolkningene til ofre som skvises mellom staten og maoistgeriljaen, og slik fratas de muligheten til å ta et politisk valg når de engasjerer seg.

Roys argumentasjon er møtt med svært fiendtlige reaksjoner i mediene, der dissidenter og intellektuelle stadig vekk blir oppfordret til å innordne seg et «nasjonalt» tankesett. På tv-kanalen CNN-IBN mente en journalist at Arundhati Roy måtte «enten elske India eller forlate landet». Truslene om arrestasjon som har hengt over Roy siden hun gikk inn for selvstyre for Kashmir, viser at det finnes en strømning i opinionen som er negativ til ytringsfriheten, både på institusjonelt hold og i høyreorienterte miljøer. Kvinnefløyen i det hindunasjonalistiske partiet Bharatiya Janata Party har angrepet Roys hjem, og en lokal domstol har registrert en anmeldelse mot henne for oppvigleri.5

Det er også blitt vanskelig for uavhengige stemmer å komme inn i Chhattisgarh. Nandini Sundar, Himanshu Kumar og Arundhati Roy er alle blitt erklært uønsket av politiet i delstaten. Den kjente hinduen og aktivisten Swami Agnivesh, som har tatt initiativ til fredssamtaler, er også blitt utsatt for trakassering. I slutten av mars 2011 ble han angrepet av en horde politifolk og militssoldater, og ble skadet i hodet. Det skjedde da han var på vei til en av tre landsbyer som var blitt brent ned av paramilitære, kvinner var blitt voldtatt og tre menn drept. Angrepet på den respekterte Agnivesh vakte sterke reaksjoner og påvirket også høyesterettsdommen 5. juli.

Det som faktisk skjer i India nå, er at staten slår ned på folk som engasjerer seg for de fattige – til tross for at grunnleggerne av det uavhengige India, Gandhi, Jawaharlal Nehru og Bhimrao Ramji Ambedkar, i sin tid sto i spissen for nettopp et slikt engasjement. Hvorvidt de intellektuelle greier å stille deler av opinionen og herskerklassen til veggs, avhenger av troen på at «resultatet av det som foregår i sentral-India, vil bidra til å definere hva slags land India skal være i årene som kommer», som Nandini Sundar skriver i sin bok Subalterns and Sovereigns.6 Hennes bekymringer ble tatt alvorlig av høyesterett, som i den omtalte dommen også sier om regjeringens holdning: «Den politiske beslutningsprosessen foregår stadig mer i det skjulte, og beslutningstakerne viser seg mer og mer blinde overfor konstitusjonelle verdier og konstitusjonell klokskap.» Landets høyeste offisielle autoritet trekker altså i tvil herskerklassens moralske legitimitet, og hevder at den er infisert av «den grenseløse egoismens og grådighetens kultur, frambrakt av den nyliberale økonomiens ideologi.»

På tross av seieren i rettsapparatet, etter fire år med krevende kamp mot delstaten Chhattisgarh, er Sundar fortsatt pessimistisk. I forbindelse med en omrokkering i regjeringen 12. juli 2011, en gyllen anledning til å fjerne innenriksminister Palaniappan Chidambaram, valgte statsministeren å la ham bli sittende. I stedet avsatte han justisminister Veerappa Moily, som ikke klarte å hindre at høyesterett avga flere kjennelser der regjeringen ble anklaget for uansvarlighet, ikke bare i denne saken, men også i flere andre saker om korrupsjon og skatteunndragelse.

Den sittende regjeringen, ledet av Kongresspartiet, håper på denne måten å beholde oppslutningen blant middelklassevelgere i byene, som den nylig vant tilbake fra Bharatiya Janata Party. For ikke å miste fattige velgere viser Kongresspartiet også fram et mer «sosialt» ansikt med partileder Sonia Gandhi og hennes sønn Rahul, som gjør sitt beste for å dekke over at at regjeringen først og fremst forsvarer gruveselskapenes interesser.

Enkelte frykter nå at avviklingen av militsen etter høyesterettsdommen 5. juli vil gjøre India til en politistat, eller sågar at hæren vil gripe inn. Men de militære selv sier at det vil være for problematisk: Det er vanskelig å rettferdiggjøre at hæren griper inn mot sin egen befolkning. Styrket av støtten fra de intellektuelle ser det ut til at maoistene greier å beholde et ideologisk og moralsk overtak ved å framstille seg som de eneste virkelige forsvarerne av en nasjonal etikk bygd på ansvarlighet overfor folket.

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 «Walking with the comrades», Outlook, New Delhi, 29. mars 2010.

2 «If Gandhi were alive today, he?d be in a jail in Dantewada: Himanshu Kumar», intervju på Daily News and Analysis, Bombay, 23. mai 2010, www.dnaindia.com

3 Se Cédric Gouverneur, «I India vokser naxalittgeriljaen», Le Monde diplomatique, desember 2007.

4 The Naxalite Movement, Allied Publishers, Bombay, 1975.

5 En forbrytelse innført i straffeloven for å kunne sanksjonere «ord, tegn eller framstillinger som oppfordrer til hat, forakt, mistillit til regjeringen etablert av indisk lov».

6 Nandini Sundar, Subalterns and Sovereigns. An Anthropological History of Bastar (1854?2006), forord til den andre utgaven, Oxford University Press, New Delhi, 2007.