Bankskandalen i Kabul

I juni 2011 annonserte den afghanske sentralbanksjefen, Abdul Qadir Fitrat, fra et hotell utenfor Washington at han gikk av. Og at han hadde flyktet til USA «i frykt for sitt eget liv». Allerede i april avslørte han for det afghanske parlamentet – med nøyaktige tall og navn – en finansskandale uten sidestykke i Kabul Bank, landets første privatbank som så vidt unngikk konkurs i august 2010.

Ifølge de siste tallene fra sentralbanken har sjefen i Kabul Bank lånt ut og tapt 579 millioner dollar i innskudd. Legger vi til renter og lån skjult som representasjons- og administrasjonsutgifter, stiger beløpet til 914 millioner dollar. I forhold til størrelsen på den afghanske økonomien, med en reell BNP på knappe 7 milliarder dollar i 2011 ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF), er den relative størrelsen på disse tapene uten sidestykke i moderne finanshistorie. Skandalen kaster et grelt lys på den endemiske korrupsjonen som hersker i Afghanistan og viser president Hamid Karzais fullstendig manglende evne til å gjøre noe med den. Tre år før de amerikanske troppene etter planen skal trekke seg ut av landet tenker entreprenørene bare på en ting, nemlig å profittere på den internasjonale bistanden før den forsvinner.

«Det som gjør historien om Kabul Bank enda sørgeligere, er at banksektoren for kun kort tid siden ble sett på som en av få suksesser i gjenoppbyggingen,» sukker Wiliam Byrd, tidligere leder for Verdensbanken i Afghanistan. Blant de som tjente store penger på Kabul Bank finner vi en bror av president Karzai, Mahmood, og Abdul Hassin Fahim, bror til den første visepresidenten. Ifølge en intern kilde har sentralbanken avdekket 207 «låntakere»: parlamentsmedlemmer, ministre, provinsguvernører, kunstnere, et fotballag, valgkampledere.


BRYTEKAMP MED IMF

Innen en halvtime etter at Fitrat annonserte sin avgang kalte Karzais regjering det for «forræderi». En arrestordre ble sendt til Interpol og den amerikanske ambassaden i Kabul, fordi Fitrat sto på toppen av listen over mistenkte som den afghanske sjefsanklageren brukte over et år på å offentliggjøre. Listen omfatter også bankens grunnlegger, Sherkhan Farnood, og bankdirektør Khalilullah Ferozi, som fortsatt går fritt omkring i Kabul. Noen rettssak har ennå ikke funnet sted.

Ifølge ulike kilder har antikorrupsjonsmyndighetene i Afghanistan (MEC) frikjent Mahmood Karzai og Abdul Hassin Fahim, som begge var aksjonærer i banken, på betingelse at de betaler tilbake beløpene som offisielt er erklært som falske lån. Mahmood Karzai mottok 22 millioner dollar, mens tre selskaper som Fashim var aksjonær i, har tjent på sjenerøse lån på en samlet sum av 182 millioner dollar. Senere har Mahmood Karzai ikke vært nådig mot bankgrunnlegger Farnood. «En tyv, en forbryter som burde ha blitt dømt for lengst,» sier han til oss. Han føler seg «kvalm og utslitt av regjeringens somling».

Kabul Bank er blitt et påskudd i brytekampen mellom IMF og den afghanske regjeringen. IMF har siden mars 2011 blokkert deler av den internasjonale bistanden som går direkte til statsbudsjettet.2 IMF mener at regjeringen må dekke bankens tap (bare 70 millioner dollar var hentet inn i juli) og krever reform av bankvesenet så vel som en ordentlig rettssak. «Myndighetene har et desperat behov for penger for å unngå likviditetsproblemer om noen måneder,» sier Afghanistan-spesialisten Andrew Wilder fra den amerikanske kongressens forskningssenter, US Institute of Peace. I midten av oktober godkjente det afghanske parlamentet regjeringens plan om å refinansiere sentralbanken og aksepterte en første utbetaling på 51 millioner dollar. Dermed kan IMF gjenoppta bistandsprogrammet i midten av november.


EN TROSHANDLING

Farnood, mannen som har latt landets mektige forsyne seg av bankkontoene til 1,3 millioner afghanere, er en eventyrer som kommer fra fattige kår nord i landet. Pokerspilleren – ifølge nettstedet World Series of Poker Tour vant han nesten 400 000 dollar i 2005–2008 – drømte om å grunnlegge et industri- og finanskonsern. Han har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv i utlandet, først i Moskva, hvor han på studenthybel på 80-tallet grunnla et selskap for pengeoverføring som tjente godt på den russiske importen av afghanske stoffer. Ifølge en tidligere NATO-talsmann i Afghanistan klarte han på knappe 15 år å spre betalingsnettverket til Sentral-Asia, Pakistan, Iran og Kina, så vel som Europa og California.

Nettverket inngår også i det tradisjonelle muslimske hawala – et system for pengeoverføring, lån og valutaveksling som etterlater få skriftlige spor. Ifølge en etterforsker fra det amerikanske Drug Enforcement Administration (DEA) overførte og hvitvasket Farnood penger for Taliban, narkosmuglere og Al-Qaida, samt en drøss lovlige foretak i Dubai på 90-tallet.

Etter talibanregimet falt i 2001 ønsket amerikanerne at det skulle opprettes moderne banker. Landet hadde på den tiden kun to, begge statsdrevne og årelatte. «Reguleringene ble lempet på da det dukket opp ordentlige banker i Kabul,» forklarer Byrd. «De utenlandske pengegiverne trodde bankene kunne underlegges internasjonale regler.» Farnood var den første som søkte om konsesjon til å drive bank, noe han fikk i 2004.

Slik startet en fortelling om tillit, «en troshandling», ifølge daværende sentralbanksjef Noorullah Delawari. For å få sine borgere til å hente sparepengene ut av madrassene, viste Farnood en enestående PR-teft: Mens to kvinnelige indiske skuespillere – Divya og Seeta – skrøt av kredittkortene sine på tv, arrangerte han gigantiske lotterier i bryllupssalene kalt Bakht («sjanse» på dari) som var åpne for alle med 100 dollar på Kabul Bank-konto. «Farnood delte ut biler, leiligheter, kontanter,» forteller daværende finansminister Anwar ul-Haq Ahady, som ga konsesjonen til Kabul Bank. «Han visste å tiltrekke seg oppmerksomhet med metoder importert fra Midtøsten.»

Etter to år tok det av. Farnood rekrutterte nye partnere i maktkretsen: Han lånte seks millioner dollar til Mahmood Karzai, som brukte dem til å kjøpe sju prosent av aksjene i banken uten å legge ut et rødt øre. «Farnood tilhørte ikke en stamme, han hadde ikke støtte hos noen,» forteller Delawari. «Med å knytte til seg Mahmood trodde han at han hadde en forsikring.»


FLY MED TILLIT

I juli 2011 talte landets visesjefsanklager opp 413 svindellån gitt av Kabul Bank, hovedsakelig til sine aksjonærer, ofte uten renter eller avdrag. De har for det meste blitt tatt opp i andres navn: vakter, gartnere, hushjelper. Samtidig har banken åpnet nye filialer, deriblant i pashtun-områdene i sør hvor Taliban har vært dominerende siden 2005. Staten bruker dessuten banken til å betale ut lønninger til sine ansatte, inkludert hæren og politiet. Slike avtaler med de ulike departementene økte kraftig etter at Karzai ble gjenvalgt under tvilsomme omstendigheter i 2009. «Dette var deres store anledning, å bli valgt som utbetalingsskanal for lønninger,» forteller Wilder. «De visste å være ’kreative’ med disse summene som passerte over skrankene.» Utbetalinger ble holdt tilbake for å få større renteinntekter og summene ble investert i ekstremt varierte sektorer.

For pengene som strømmet ned i kistene, ble ikke liggende der lenge: Farnood bygde sitt imperium. Han investerte i sement sammen med Mahmood,3 i en tv-kanal (1,8 millioner dollar), i bensinsalg (21 millioner), i eiendom i Kabul. For ikke å snakke om Pamir Airways. I 2009 og 2010 sløste Farnood 98 millioner dollar på dette flyselskapet med det talende slagordet «Fly med tillit».

Farnood skrøt av at han bare reiste til Dubai på sine egne ruter og solgte med tap for å slå konkurrentene – Kabul-Dubai én vei kostet en tid så lite som 50 dollar. Eventyret endte i fjellene Hindu Kush, da en Antonov 24 fra selskapet styrtet i mai 2010 og 44 passasjerer mistet livet. Maskinen fløy etter alt å dømme med falske papirer.

Etter flystyrten dukket en annen skikkelse opp: Khalilullah Ferozi, som i 2008 ble ansatt som direktør for Kabul Bank. Dagen etter ulykken tilbød han mediene å snakke med en rekke av ofrenes koner som, mot god betaling, hevdet Pamir Airways’ uskyld og la skylden for sin enkedom på NATOs kontrollører.


DELTE UT LÅN PÅ SAMLEBÅND

Ferozi har også oppholdt seg lenge i Russland. Han gikk på politiskolen i Ufa i den russiske republikken Basjkortostan, deretter smugglet han smaragder for Nordalliansen, før han ble sikkerhetssjef i Kabul Bank.

I mai 2010 skrøt denne poetsønnen med platinableket hår og bodybuilderkropp under Lacoste-genseren til oss om sin uortodokse forståelse av bankyrket: «Å drive virksomhet er risikabelt i Afghanistan. Vi har dårlig tid. Hver dag endrer maktbalansen seg. Og når amerikanerne drar, vil det være langt mindre penger i omløp.»

Da Ferozi entret scenen, ble Farnood sjeldnere å se i Kabul. Det kunne virke som han hadde trukket seg tilbake til Dubai. «Farnood mistet kontrollen over banken for ca. to år siden,» forteller en NATO-talsmann. «Det dreide seg hele tiden om et pyramidespill, men Farnood klarte å holde det flytende med å trekke inn lovlige virksomheter. Ferozi hørte derimot på Mahmood Karzai og Hassin Fahim og delte ut lån på samlebånd. Han gjorde ikke lenger annet enn å ta ut penger, for raskt. Denne plyndringen skjøt fart i 2010 og fram til siste minutt, da Farnood og Ferozi forsto at situasjonen ikke lenger lot seg kontrollere. I slutten av august 2010 krevde sentralbanken at de gikk av, fordi de hadde tapt over 300 millioner dollar, særlig på eiendomsmarkedet i Dubai. Skremt av faren for konkurs stormet kundene Kabul Banks filialer. Sentralbanken ble tvunget til å sprøyte inn 825 millioner dollar i september 2010.

Staten forsøker nå å selge 300 millioner dollar i eiendommer Kabul Bank eier i Dubai, ifølge visesjefsanklageren. Ferozi har talt opp 35 luksusvillaer kjøpt for 160 millioner dollar på den kunstige stranden i idylliske Palm Jumeirah. President Karzai løslot Ferozi og Farnood i september i år. De skal visstnok hjelpe til med å finne verdier som fortsatt kan selges. De har tilbrakt knappe to måneder i fengsel.


STENGTE DØRER

En overraskende lærdom fra denne nestenkonkursen, påpeker forskeren Colin Cookman fra tenketanken Center for American Progress i Washington, er at «Kabul Banks fall ville hatt svært liten innvirkning på den afghanske økonomien». Nestenkonkursen har ikke utløst noen stor krise, fordi banken ikke var særlig integrert i økonomien. Den finansierte bare i liten grad investeringer i produksjon, og drev for det meste med valutaspekulasjon.

Hamid Karzai skylder derimot på utenlandske reguleringer, som når sant skal sies ble ignorert,4 men engasjerer seg ikke særlig i saken. I løpet av krisen godkjente han granskningene til sentralbanken og antikorrupsjonsorganet MEC, før han vek tilbake og i det skjulte bønnfalt Kabul Banks aksjonærer om å betale tilbake pengene, snarere enn å vitne for sentralbankens etterforskere. Han forbød sentralbanken å ta imot vestlige rådgivere, ifølge en rapport fra den amerikanske generalinspektøren for gjenoppbyggingen av Afghanistan.

For å rydde opp i landets bankvesen har Verdensbanken tilbudt seg å betale for bokettersyn i landets ti største privatbanker. Men dørene er stengt. Azizi Bank, landets nest største finansinstitusjon, mistenkes også for å ha tapt store summer i Dubai etter 2008. Karzai innkalte våren 2009 en av bankens hovedaksjonærer, sammen med direktøren for Kabul Bank, for å drøfte tapene. Begge klarte å betrygge ham, gikk lettet ut av palasset og fortsatte som før.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1
Alissa J. Rubin og Rod Nordland, «Kabul Bank Is Portrayed as a Private ATM for Afghanistan?s Elite», New York Times, 29. mars 2011.

2 For mer om forhandlingene: Martine van Biljert, «The IMF, Kabul Bank, Government Salaries and Transition», Afghan Analyst Network, juni 2011.

3 Se Mir Sediq Saliq, «A Loss-Making Cash Cow», Afghanistan Today, juli 2011, www.afghanistan-today.org.

4 Martine van Biljert, se over.