Den store grønne muren

Mens hungersnød herjer på Afrikas horn, er forskere opptatt med å gjenopprette den økologiske balansen. For å hindre ørkenspredning og øke matproduksjonen har flere afrikanske land lansert et prosjekt om en grønn mur tvers over kontinentet.

De var ikke sikre på om de ville klare å gjøre det. Eller overbevist om at de burde gjøre det. Når sant skal sies var det mange i landsbyen som tvilte: Grave ut hull, plante trær, ta initiativ? Det var da vel mennenes oppgave?

«Alle trodde vi hadde mistet forstanden,» forteller Nakho Fall, en liten tettbygd og energisk kvinne kledd i en rød- og hvitmønstret kjole. Sammen med et dusin kvinner i landsbyen har hun søkt tilflukt i skyggen under et stort tre. Vi er i Koutal, en landsby vest i Senegal. Geiter og høner bykser omkring på de støvete tråkkene mellom husene. Det er allerede trykkende varmt, selv om klokka bare er elleve på formiddagen. Men om en knapp måned vil sommerregnet få innbyggerne til å savne denne heten.

Mennene i Koutal ikke kunne ta seg av treplantingen selv, fordi de allerede hadde nok å gjøre. Enkelte jobbet i saltgruven like ved og kom hjem først etter mørkets frambrudd. Andre hadde dratt til hovedstaden Dakar for å finne arbeid.

Noe måtte uansett gjøres. Skogen hadde begynt å forsvinne, og det endret livet i landsbyen. «Vi hørte ikke engang fuglene synge lenger,» forteller Nakho Fall. Ingen av kvinnene rundt henne kjenner til «klimaendringene», men de siste årene har de alle klagd over et røffere klima og vedvarende tørke, som har gjort jorda hardere og vanskeligere å dyrke. I tillegg har saltinnholdet økt.

Selv om Atlanterhavet er nesten seksti kilometer unna, har to fjordarmer sakte men sikkert funnet veien fram til landsbyen. «Regjeringen er ikke i stand til å si i hvor mye havet har steget,» forteller landbruksingeniøren Adama Kone. «Men prøver av jordsmonnet viser at saltholdig vann har trukket dypt ned i bakken.» En kvinnelig bonde klemmer en klump hvitfarget jord mellom fingrene og utfordrer oss: «Smak på den, så ser dere at vi snakker sant.»

SULT OG BORGERKRIG
Kvinnene i Koutal trosset lokale fordommer og bestemte seg for å redde landsbyen. Med hjelp fra utenlandske givere og eksperter utsendt av myndighetene har de brukt seks år på å gjøre 290 hektar uttørket jord om til et grøntområde med agroskogbruk, der busk- og trevekster kombineres med avlinger og buskap. Her framstiller de tømmer, som de selger på markedet. De høster også flere typer korn, blant annet bygg, til eget forbruk. Inntektene og matproduksjonen har økt betydelig. «Vi er veldig stolte over tanken på at barna våre vil kunne leve av denne jorda,» sier Adam Ndiaye, landsbyens «Mor Godhjerta». «Og de vil vite at det skyldes kvinnenes arbeid.»

Landsbykvinnene ante ikke at de kom til å ta del i et prosjekt tilhengerne har døpt «Den store grønne muren». Det dreier seg foreløpig mer om en idé enn en realitet. Men hvis det virkelig blir noe av «muren», vil den forandre situasjonen på det afrikanske kontinent og bli en avgjørende etappe i kampen mot klimaendringene, sult og fattigdom.

Hungersnøden som herjer på Afrikas horn bekrefter det forskere har sagt i en årrekke, nemlig at det afrikanske kontinent i de kommende tiårene vil bli rammet hardest av stigende temperaturer og tørke. Klimaendringene forklarer naturligvis ikke alt. Om 750 000 mennesker, hvorav halvparten barn, går en sikker død i møte i det østlige Afrika, skyldes det også at en borgerkrig har herjet i Somalia, hungersnødens episenter, et land som på toppen av det hele i flere år har lidd under likegyldige regjeringer. Tørken i dag er likefullt den verste siden 1960. En naturkatastrofe som også rammer de mer stabile nabolandene Kenya og Etiopia.

Med alle indikasjonene på en forverring av klimaet, ble det nødvendig å reagere. Men var det ikke bedre å gripe an roten til problemene, i stedet for å dele ut mat i all hast, som ikke fører til noen varig løsning, men gir Vesten bedre samvittighet? Slik oppsto ideen om Den store grønne muren, selv om det er ulike oppfatninger av hva denne ideen egentlig innebærer.

METAFORISK FORTOLKNING
Prosjektet ble lansert i 2005 av Nigerias daværende president Olusegun Obasanjo. Ideen var enkel nok: Plante et sammenhengende, femten kilometer bredt belte av trær for å hindre Sahara-ørkenen i å krype enda lenger sørover i takt med klimaendringene. Fra Senegal i vest til Djibouti i øst skulle skogbeltet beskytte ti millioner fattige bønder og familiene deres mot problemene landsbybeboerne opplever i Koutal.

Ideen ble fanget opp av andre afrikanske statsledere og fikk internasjonal oppmerksomhet da den i 2007 ble innlemmet i det afrikansk-europeiske klimasamarbeidet i form av programmet «Den store grønne muren i Sahara og Sahel». Målsettingen var klar: «Bekjempe ørkenspredning, forringelse av jordsmonnet, matmangel og redusert biologisk mangfold,» forteller professor Abdoulaye Dia, leder for det panafrikanske byrået som ble etablert for å gjennomføre prosjektet. I 2007 kunngjorde Det globale miljøfondet (GEF)1 at prosjektet – som det er partner til – ville motta en første bevilgning på 119 millioner dollar.

Men etterhvert møtte denne første utgaven av Den store grønne muren kritikk fra flere hold. Både forskere og ikke-statlige organisasjoner (NGO) fordømte en ovenfra-ned-holdning som undervurderte det lokale potensialet. De spådde at planene ville mislykkes fordi de ikke så at de nyplantede trærne måtte pleies på daglig basis – vannes, beskyttes mot dyr, beskjæres. For å få til dette måtte lokalbefolkningen i så fall utstyres med det nødvendige utstyret, da særlig til vanning.

Dennis Garrity fra World Agroforestry Centre2 forteller at det «på 1970-tallet var stor internasjonal interesse rundt en lignende idé. Men det hele endte i en eneste stor fiasko. Til å begynne med var flere afrikanske statsledere entusiastiske, og landbruksdepartementene i regionen fikk mye penger. Det var som om de sa: ‘Dere gir oss penger og vi planter alt det dere vil.’ Flere millioner trær ble plantet, men de aller fleste av dem er nå naturligvis døde.»

I stedet for en gigantisk mur av trær foreslår Garrity en litt mer metaforisk men ikke mindre ambisiøs fortolkning av grønn mur-prosjektet: fremme lokal kunnskap og vitenskapelig innsikt rettet mot miljøvern og bærekraftig utvikling. Ifølge ham bør skogplantingen fortsatt være et sentralt element i tiltakene, men den bør inngå i et mer helhetlig syn som også omfatter matproduksjon og økosystemer, slik som i Koutal. Det dreier seg ikke bare om å kjempe mot forringelse av jordsmonnet, men like mye om å fremme avlinger, jordbruksinntekter og matsikkerhet. Et vidt spekter av mindre prosjekter kan slik igangsettes, uten at de nødvendigvis behøver å inngå som en del av en rettlinjet fysisk «mur».

Det finnes flere vellykkede eksempler på slike prosjekter. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) har utgitt en oversikt over dem.3 FAO trekker særlig fram hvordan flere millioner hektar av Sahel har blitt grønne takket være bønder som ikke har nøyd seg med å plante trær, men som også har tatt vare på dem.4 Garrity og hans kolleger henviser gjerne til slike erfaringer fra «overgangen til en bærekraftig forgrønning av landbruket.» Å plante trær midt på åkre er faktisk en gammel afrikansk praksis, som hadde gått litt i glemmeboka på grunn av «moderne» teknikker importert fra industrialiserte land. Agronomer er nå i ferd med å gjenoppdage den. Prinsippet er enkelt: Dødt løv skaper en varig grønn kappe som beskytter og gjødsler jorda, som dermed blir mer næringsrik og holder bedre på vannet.

VITENSKAPELIG FAKTA OG LOKAL KUNNSKAP
Alle tilhengere av Den store grønne muren er enige om hvor viktig dette er, men det gjenstår å avklare hvordan det skal gjennomføres. Vil lokalbefolkningen og de som finansierer prosjektet (afrikanske og europeiske regjeringer, bistandsorganisasjoner) finne fram til en felles forståelse?
Dette var et av de store spørsmålene under ministerkonferansen i Dakar i juni i år. Alle de involverte møttes her for å diskutere hvordan prosjektet skulle føres videre. Mens afrikanske statsledere som Senegals Abdoulaye Wade, som har støttet prosjektet fra første stund, foretrekker de opprinnelige ideene til Obasanjo, er EU, Verdens økonomiske forum (WEF), Verdensbanken og FAO overbevist om at den framgangmåten er dømt til å feile. De heller tilsynelatende mot Dennis Garritys forslag. Men de står også overfor et logistisk problem, for intet mindre enn tre afrikanske organisasjoner krever å lede prosjektet: Det panafrikanske byrået for Den store grønne muren, Den afrikanske unionen (AU) og Sammenslutningen av stater i Sahel-Sahara.

Foruten faren for at midlene vil berike landbruksdepartementene og ikke lokalbefolkningen, baserer Obasanjos idé seg på en vitenskapelig analysefeil. Høyoppløste bilder tatt av satellittene til United States Geological Survey (USGS) viser at Sahara i realiteten ikke flytter seg som en bølge stadig lenger sørover. Bildene viser derimot flere områder med dårlig vedlikeholdt og svært forringet jord, forteller Ray Tappan fra USGS. Det betyr ikke at selve ideen om en grønn mur er feil, for ørkenspredningen er reell nok. Men Garritys «metaforiske» fortolkning kan vise seg å være bedre egnet. «Det er disse jordflekkene vi må rette tiltakene inn mot, ikke hele grensebeltet mellom Sahel og Sahara,» hevder han.

Som geolog innrømmer Abdoulaye Dia at forskerne gjør rett når de argumenterer mot en «bokstavelig» forståelse av Den store grønne muren. Men av frykt for å fornærme de afrikanske statslederne som støtter det opprinnelige prosjektet, har han unnlatt å si dette for høyt. For å få fart i prosjektet forsøker Dia derfor å finne en løsning hvor ingen mister ansikt, blant annet gjennom å understreke at uenighetene ikke er så store som de virker: «Vi har alle samme strategi.»

For Garrity er ikke det viktigste hvilke ord man bruker, eller hvilken fortolkning man støtter; det overlater han til statslederne. «Derimot kan man fremme konkrete initiativer overalt i Sahel og framheve de positive resultatene som lokalbefolkningen allerede har oppnådd,» mener han. De politiske lederne står fritt til å bruke ordene slik de vil, så lenge arbeidet kommer i gang med basis i vitenskapelige fakta og lokal kunnskap: «Ingen tror lenger at det holder å plante trær».

Oversatt av M.B.