Kull til besvær

I over tusen har Kina vært avhengig av kull. Nå er avhengigheten i ferd med å bli en hemsko for landet. Global oppvarming som følge av drivhusgasser og sosiale problemer knyttet til kullutvinning, gjør at myndighetene nå jakter på nye energikilder.

november 2011

Det kinesiske høyhastighetstoget CRH (China Railways Highspeed) frakter oss i over 300 km/t fra Beijing til Taiyuan, hovedstaden i provinsen Shanxi. Lenge var denne nordlige provinsen, med sitt overfylte og kaotiske veinett fullt av overlessede trailere på vei til de store byene, Kinas største kulleverandør. Nå har Indre Mongolia tatt over ledelsen. Landsbyene ligger tett i tett i Shanxi, den ene like grå og trist som den neste. Nesten alt er merket av kulldriften. Først og fremst landskapet, men også boligene, naturen og innbyggerne – kroppene og ansiktene deres er svarte og grimete av arbeidet i gruvene. Selv vannet er farget av gruvedriften. Vasking av bergarten etter at den er brutt ut, skitner til elver og grunnvann stadig litt mer for hver dag som går, og gjør vannet uegnet til både å drikke og til å vanne planter.

Til tross for moderniseringen som er underveis, har gruveanleggets utside nesten ikke endret seg på flere hundre år. Foran inngangen ligger hauger av kull som venter på å bli fraktet bort av lastebiler. På de svarte tavlene på veggen til administrasjonen henger det lapper som informerer formennene om dagens arbeidsoppgaver. De blir også minnet om de siste påleggene fra den allmektige Statsadministrasjonen for gruvesikkerhet, som i dag ledes av Zhao Techui. I 2010 begynte antallet ulykker i gruvene å stige igjen. Offisielt mistet 2433 arbeidere livet i 1403 ulykker.1 (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal