Kull til besvær

I over tusen har Kina vært avhengig av kull. Nå er avhengigheten i ferd med å bli en hemsko for landet. Global oppvarming som følge av drivhusgasser og sosiale problemer knyttet til kullutvinning, gjør at myndighetene nå jakter på nye energikilder.

Det kinesiske høyhastighetstoget CRH (China Railways Highspeed) frakter oss i over 300 km/t fra Beijing til Taiyuan, hovedstaden i provinsen Shanxi. Lenge var denne nordlige provinsen, med sitt overfylte og kaotiske veinett fullt av overlessede trailere på vei til de store byene, Kinas største kulleverandør. Nå har Indre Mongolia tatt over ledelsen. Landsbyene ligger tett i tett i Shanxi, den ene like grå og trist som den neste. Nesten alt er merket av kulldriften. Først og fremst landskapet, men også boligene, naturen og innbyggerne – kroppene og ansiktene deres er svarte og grimete av arbeidet i gruvene. Selv vannet er farget av gruvedriften. Vasking av bergarten etter at den er brutt ut, skitner til elver og grunnvann stadig litt mer for hver dag som går, og gjør vannet uegnet til både å drikke og til å vanne planter.

Til tross for moderniseringen som er underveis, har gruveanleggets utside nesten ikke endret seg på flere hundre år. Foran inngangen ligger hauger av kull som venter på å bli fraktet bort av lastebiler. På de svarte tavlene på veggen til administrasjonen henger det lapper som informerer formennene om dagens arbeidsoppgaver. De blir også minnet om de siste påleggene fra den allmektige Statsadministrasjonen for gruvesikkerhet, som i dag ledes av Zhao Techui. I 2010 begynte antallet ulykker i gruvene å stige igjen. Offisielt mistet 2433 arbeidere livet i 1403 ulykker.1

Kina har planer om å bygge flere nye kjernekraftverk2 og planlegger stadig nye demninger. Likevel er kull fortsatt den dominerende energikilden for elektrisk kraft,3 og næringslivet foretrekker kull, særlig i disse traktene. Ifølge Den kommunale komiteen for utvikling og reform vil befolkningen i Beijing forbruke 20 millioner tonn kull i året i 2015, mot 11 millioner tonn i 2010. Tre årsaker trekkes fram for å forklare dette. For det første er Kina en av verdens største kullprodusenter, med spesielt store forekomster i nord og nordøst, hvor utvinningen byr på få problemer, og Statsadministrasjonen for gruvesikkerhet anslår de resterende forekomstene til 118 milliarder tonn. For det andre gir kullindustrien arbeid til mange kinesere og bidrar dermed til å dekke den stigende etterspørselen etter arbeid. Og ikke minst er kull en enkel og billig energikilde, noe som sørger for større økonomisk vekst.

 

GRUVEMAFIA

Det siste tiåret har Kina vært på jakt etter flere kullkilder. Mulighetene har bydd seg til å inngå avtaler med land som Sør–Afrika og Colombia, hvor det finnes rikelig med kull. Men kineserne har også vist interesse for dagbrudd i Australia. Likevel står landets egne gruver foreløpig for 60 prosent av kullforsyningene. Ifølge det statlige pressebyrået Xinhua er det rundt 12 000 gruver i drift i Kina. Men spesialister anslår det reelle tallet til det dobbelte, på grunn av mye ulovlig utvinning.

Denne antatt uhensiktsmessige oppstykkingen har ført til ambisiøse samordningsprosjekter og store gruveanlegg for å samle produksjon. I 2006 presenterte Komiteen for reform og utvikling en plan om å lage fem eller seks gigantkonsern gjennom sammenslåinger eller stenging av mindre gruver i kullprovinsene. Slik oppsto Heilongjiang Longmei Mining Holding Group med 88 000 ansatte, og Datong Coal Mine Group, som er børsnotert i Shanghai. I dag har Kina offisielt 84 statsdrevne kullkonsern, etter flere sammenslåinger av mindre gruveselskaper og stenging av private smågruver, hvor de fleste ulykkene skjedde. Antallet kullgruver sank dermed fra 87 000 i 1995 til 26 000 i 2005, og 12 000 i 2010.

Etter samme modell ble det i februar 2010 lagt fram planer om å etablere en enorm kullgruve i provinsen Gansu, hvor kullreservene er anslått til over sju milliarder tonn. Med et areal på 1100 km2 og en årlig produksjon beregnet til 20 000 millioner tonn,4 blir anlegget kalt Ningzheng, etter distriktet det ligger i, allerede omtalt som verdens største kullgruve.

Gigantprosjektene og sammenslåingsplanene blir så å si alltid forsvart med at de vil gi økt sikkerhet. «Sikkerhet er vårt overordnede mål» eller «Vi hyller gruvereformen» hevdes det i slagordene som er inngravert på gruveveggene i Shanxi og Henan. Men opprettelsen av store konsern har ikke alltid vist seg å være effektivt. Det rekordhøye antall omkomne i 2009 (6995 drepte) har ikke blitt overgått, men antallet ulykker har begynt å stige igjen, noe som har vekket harme i befolkningen. Etter en gruvegassulykke i det nordøstlige Kina i 2007, ble de pårørende til omkomne gruvearbeidere for første gang tilkjent erstatning. Hver familie mottok 200 000 kroner. Siden den gang har økonomisk erstatning blitt mer vanlig, noe som har skapt en ny trussel for gruvearbeiderne, nemlig den lokale mafiaen.

Kriminelle har spesialisert seg på å drepe gruvearbeidere og få det til å se ut som ulykker for å slå kloa i de stadig større erstatningene fra myndighetene eller gruveeierne. En rekke skandaler har blitt avdekket i provinsene Hebei, Yunnan og Sichuan. Organiserte bander, ofte i ledtog med eierne, begår helt ustraffet seriedrap, enten i gruvene eller i de enkle brakkene hvor gruvearbeiderne er stuet sammen. I 2003 skildret regissøren Li Yang gruvearbeidernes tøffe hverdag i filmen Blindgangen, basert på romanen Shen Mu av Liu Qingbang. Filmen, som har vunnet en rekke priser i utlandet, er den første som retter søkelys mot kriminaliteten i de mørke gruvegangene. Nevnes bør også skandalen som kinesiske medier avdekket høsten 2010: 62 psykisk utviklingshemmede ble kjøpt av en privat institusjon for handikappede og solgt videre som slaver i gruvene i Sichuan. Den påfølgende rettssaken ble en rystende affære.

 

«REN KULLKRAFT»

Myndigheten har skjerpet tonen som følge av økende indignasjon i befolkningen. Etter en gruvegassulykke med 35 omkomne i provinsen Guangxi i september 2010, beordret statsminister Wen Jiabao eierne ned i gruvegangene med kommentaren: «Det er deres plikt å samme risiko som de ansatte slik at dere ser til at sikkerhetsforskriftene blir fulgt.»

Med et litt mindre spektakulært, men utvilsomt mer effektivt tiltak, vil regjeringen sikre kullbrytingen ved å fange metangassen som forårsaker de fleste dødelige gruvegassulykkene. «Kina har besluttet å bevilge 1,6 milliarder kroner hvert år for å tømme gruvene for gass før kullet brytes ut,» forteller lederen for Chinese Coal Information Institute, Huang Shengchu. Metangassen fra gruvene skal forsyne gasskraftverk. Flere vellykkede prøveprosjekter har blitt gjennomført, for eksempel i Jincheng i provinsen Shanxi. Her har et større forsyningsanlegg med metan fra en lokal kullgruve vært i drift siden 2008.

Forsøkene på å finne teknologiske løsninger på ulempene med et intensivt kullforbruk, er ikke av ny dato. I en årrekke har miljøorganisasjoner kritisert de svært forurensende varmekraftverkene basert på kullstøvfyring. For å kvitte seg med sitt image som landet med de tusen svovelstinkende skorsteiner, satser maktapparatet nå på «ren kullkraft». Kina mestrer såkalt «superkritisk forbrenning», der damp under høyt trykk gir mer energi og mindre utslipp. Landet bygger et nytt slikt anlegg hver måned og det 30 prosent billigere enn et konvensjonelt kraftverk i USA.

Selv om de kinesiske lederne har undertegnet Kyoto-avtalen, mener de at de har krav på de samme privilegiene som de industrialiserte landene har nytt godt av. At det medfører økte CO2-utslipp, betyr ikke så mye. Ifølge Greenpeace vil «utslippene av drivhusgasser I Kina dobles innen 2030, til tre–fire milliarder tonn i året».5 I tillegg til det kommer vannforurensningen. «For hvert tonn kull som produseres, forurenses 2,5 tonn vann, noe som legger press på denne ressursen. Utslipp av spillvann fra vasking av kull utgjør 25 prosent av alt spillvann i Kina og fører med seg store mengder giftige metaller,» skriver miljøorganisasjonen. Denne forurensningen har dramatiske konsekvenser for folkehelsen. Ifølge en OECD-undersøkelse lider 190 millioner mennesker av sykdommer forårsaket av forurenset vann. Hvert år dør 30 000 barn av diaré som følge av denne forurensningen.6

Kinesiske myndigheter er oppmerksomme på disse forholdene og forsøker å finne alternative energikilder, da spesielt solenergi. Under utarbeidelsen av den tolvte femårsplanen (2012–2016) satte regjeringen seg som mål å redusere kullintensiteten7 med 17 prosent. Dette haster, for det kinesiske kullet er i ferd med å kvele planeten.

Oversatt av M.B.

 

1 China Daily, Beijing, 10. mai 2011.

2 I 2010 sto kjernekraft for 1,1 prosent av Kinas kraftproduksjon. Innen 2015 eller 2020 vil den stige til 4 prosent.

3 Kullkraftverkene står for 83 prosent av strømmen i Kina, mot 80 i Australia, 70 i India og litt over 50 prosent i USA.

4 Se «China Approves Gansu Coal Mining Plan», People?s Daily, Beijing, 8. februar 2010.

5 Mao Yushi, Sheng Hong, Yang Fuqian, «The True Cost of Coal», Greenpeace, september, 2010.

6 OECD, «Environmental Performance Review of China», Genève, 2008.

7 Forholdet mellom CO2-utslipp og produksjon.