Kvinners mot



Festivalen Film Fra Sør i Oslo henter inn dokumentar og fiksjon fra Latin-Amerika, Asia og Afrika. Under årets festival ble jeg bedt om å være ordstyrer på tre filmer av kvinner i programmet «Kritisk rom» under festivalen. Det slo meg hvor modige disse regissørene er. Det er langt fra risikoløst å grave dypt i narkohandelen i Sør-Amerika og Mexico, å eksponere militærkreftene bak folkemordet i Guatemala, eller å oppfordre muslimske kvinner med koranen i hånden til å etterstrebe individualitet framfor tradisjonell islam

Den som gjør det sistnevnte er Irshad Manji, som har utgitt den bestselgende boka Allah, Liberty and Love: The courage to reconcile faith and freedom. Hun er også hovedperson i festivalfilmen Faith Without Fear (2010), som skildrer hennes forsøk på å forsone tro og frihet. Hun mottok så mange dødstrusler for sine uttalelser at hun fikk døgnkontinuerlig politibeskyttelse. Hun sa etterhvert nei til beskyttelsen, og valgte i stedet å gå ut i offentligheten og fortelle hvor hun bodde hvis noen virkelig ville ta henne. Hun mottar stadige henvendelser fra kvinnelige muslimer som søker veiledning, og menn som fordømmer henne. Før paneldebatten i Oslo spør jeg henne hvordan hun utholder presset. Jeg ser plutselig at tårene trenger på, før hun besinner seg.

Manji oppfordrer til individualitet, men ikke vestlig individualisme. Hun påpeker at man i Koranen finner tre ganger så mange henvisninger til selvstendig tenkning som til lydig underkastelse. Koranen anbefaler den enkelte til «ydmyk oppmerksomhet», i Manjis lesning: Å bruke egen vurderingsevne.

I panelet sitter også professor i sosialantropologi, Unni Wikan, som Manji har henvist til et titalls ganger i Allah, Liberty and Love. I boka Medmennesker. 35 år i Kairos bakgater mener Wikan at kvinnenes kår har forverret seg de siste tjue årene. Ikke rart at de samler seg på Tahrir Square. Wikan påpeker videre at av verdens 700 millioner muslimer utgjør araberne bare tjue prosent.

Manji kjemper mot fordommer og myter. Er hun imot hijab eller niqab? Svaret er at hun respekterer kvinners valg, men ikke uten at hun påpeker det undertrykkende ved klesplagget. Koranen sier tilbørlig klesdrakt, men gir ingen spesifikke anvisninger om å skjule hodet. I filmen Faith Without Anger gjøres det et poeng av at Manjis tradisjonalistiske mor uttrykker hvor ydmyket hun egentlig føler seg av menn i en scene der de går rundt den lokale moskeen.

Manji er erklært feminist, lesbisk, og kjemper for sine meninger. Jeg spør henne om hun er forberedt på at hun snart kan bli et offer for overmakten hun møter? I likhet med hva Anna Politkovskaja en gang svarte meg, sier hun: «Jeg kan bare ikke gi meg!».


PAMELA YATES dro i 1982 til Guatemala for å lage filmen When the Mountains Tremble, hvor blant annet Rigoberta Menchú uttaler seg om overgrepene i landet. Menchús klare budskap førte ti år senere til Nobels fredspris. I mange år satt Yates med bevismaterial i skuffen fra sine intervjuer med generalene på stedet. For noen få år siden ble hun spurt av organisasjonen Center for Justice and Accountability (CJA, San Francisco) om noe kunne brukes. Det er vel en av de første gangene filmmateriale benyttes i en internasjonal menneskerettighetssak, brukt av CJA overfor domstolen Audiencia Nacional i Madrid. I Yates’ nye film Granito (2011) følger vi arbeidet med å få general Efraín Ríos Montt dømt for folkemord. I Yates’ gamle filmklipp sier Ríos Montt at han har «full kontroll», dvs over nedslaktingen av opptil 200 000 mayaindianere. I filmen ser vi massegraver åpnes til tross for et noe anstrengt forhold til myndigheter og militære. Menneskerettighetsarbeidet til kvinnene i filmen er modig. Sentralt i Granito står arbeidet til AJC og deres pågående kvinnelige advokat Almudena Bernabewu. Ríos Montt har ennå ikke blitt utlevert til Spania: Filmen viser at den aldrende generalen, à la Pinochet, fremdeles er en offentlig figur i Guatemala.

Yates bruker den gamle filmen og CJAs arbeid for alt det er verdt. Hun er stadig grublende til stede over arbeidet som filmskaper. Der Yates’ første film ble kritisert for ikke å gi et mer balansert bilde av situasjonen, er Granito et interessant studie av en filmskapers selvrefleksjon. Yates kunne ikke med det første dra ned i igjen etter den første filmen.

Den gang i 1982 var hun som amerikaner en velkommen gjest. Som ung og vakker fikk hun være med opp i et militærhelikopter fullt av soldater, som ble skutt ned, men de overlevde. Amerikanere var til forskjell fra annen presse godt likt – militæret fikk tross alt støtte fra den USA. Yates fikk dermed en unik tilgang. Hun uttaler senere at hun var naiv den gang, hun trodde geriljaen ville vinne, at de «gode» ville seire. Men borgerkrigen herjet likevel fram til fredsavtalen i 1996, og siden har landet vært ridd av dårlige ledere.

Yates har sammen med kollega Pacio de Onis laget andre filmer med tilknyttet problemstilling. For eksempel The Reckoning: The Battle for the International Criminal Court fra 2009 hvor de følger ICC-anklager Luis Moreno Ocampos arbeid for å domfelle Sudans president Omar al-Bashir for folkemord i Darfur. Yates og Onis har arbeidet i ikke mindre enn 25 år med å lage filmer i kampen for menneskerettigheter og rettferdighet. Som tittelen Granito tyder dreier det seg om alle de små sandkornene som skal til for å felle overmakt.

Men hvor langt kan en regissør trenge inn maktens korridorer eller kriminelles rekker før hun tar for stor risiko? Kunne Rachel Seifert i festivalfilmen Cocaine Unwrapped ha trengt langt opp i det meksikanske statsapparatet, eller inn i narkomafiaen? Filmen viser de noe mer vennligsinnede presidentene Morales (Bolivia) og Correa (Ecuador). Det er forståelig at Seifert holdt seg unna de farligste sirklene – man vet jo at korrupsjon gjerne går til topps, som i Mexico. Og hadde hun gravd for dypt, kunne hun endt opp som 75 andre journalister i Mexico de siste fem årene? Seifert svarer meg at hun var med inn i områder hun ikke visste om hun ville komme levende ut fra, som utenfor colombianske Tumaco. Hun ble også stadig konfrontert med henrettede unggutter på gata i Ciudad Juarez, hvor fem meksikanere daglig drepes i narkoppgjør.

Seiferts hovedpoeng med filmen er at USA og andres war on drugs feiler. USA har de siste årene alene brukt fem milliarder dollar i Mexico. Som en i filmen påpeker, er konsekvensene av disse «krigene» dårlige – de ønsker heller at narkotika sees som et helseproblem, og at opplysning er et bedre virkemiddel enn straff. Familier ødelegges av at de lutfattige fengsles, og myndighetenes uhemmede giftsprøyting fra fly ødelegger fattige bønders avlinger. Dessuten er de menneskelige og økonomiske kostnadene grunnet stigmatisering, et omfattende politi- og straffeapparat, samt volden fulgt av kampen om narkotikaen, enorme. I USA sitter nå en halv million stort sett svarte (les: fattige) i fengsel pga narkotika. I Mexico har 35 000 mennesker blitt drept de siste fem årene.

Seifert er også opprørt over at menneskerettighets- og utviklingsarbeidere der hun filmet i Latin-Amerika, nærmest ignorerte problemet med narkohandelen – til tross for at menneskene de hjalp ofte led grunnet narkohandel og -politikk. Men hjelpearbeidere er nok redde for hva innblanding kan medføre, mens Seifert kan reise tilbake etter noen ukers filmarbeid.

I filmen viser Seifert hvor ødeleggende Colombias steinharde politikk er sammenlignet med Bolivia som bruker coca-bladene til andre produkter som te, medisiner og mattilsetting. Innbyggerne kan faktisk tjene mer enn hva narkohandelen ville gitt, siden førsteledd oftest bare får noen slanter for råmaterialet.

Cocaine Unwrapped er også en reaksjon fra Seiferts tidligere miljø på Universitet i London hvor kokainbruken var preget av et glamourliv. Men i likhet med Manji mener hun at enhver må velge selv, bare man er velinformert om hva handlingene fører til.


DISSE TRE MODIGE KVINNENE har til tross for farene de har utsatt seg for, en viktig oppgave. De har saker de brenner for. Film Fra Sør og deres mange gode frivillige hjelpere tar også tak i utfordringer langt fra den norske stort sett fredelige hverdagen. Og det nyopprettede Sørfondet (på fire millioner kroner fra Utenriksdepartementet) bidrar til at filmskapere kan bruke tid på å belyse grove overgrep. Film er i det minste med på å endre mentalitet. Dokumentarer fra kvinner er et av mange viktige bidrag, eller sandkorn, som motiverer til protest og vilje til endring – slik vi i dag ser en verden full av reaksjoner, demonstrasjoner eller små revolusjoner.

© norske LMD. truls@film.as