Tausheten i en ny begynnelse

Etter at arbeid og tortur har blitt outsourcet, etter at ekteskapsbyråer har outsource dating, ser amerikanerne at de i lang tid også har latt sitt politiske engasjement bli outsourcet. De vil nå ha det tilbake.

Hva må gjøres etter okkupasjonen av Wall Street, nå som protestbølgen som startet langt unna – Midtøsten, Hellas, Spania, Storbritannia – har nådd sentrum og styrket ruller tilbake over resten av verden? En av de store farene demonstrantene står overfor er at de forelsker seg i seg selv, i de gode stundene de har hatt på de «okkuperte» stedene. I San Franciscos utgave av Occupy Wall Street henvendte en fyr seg i oktober til menneskemengden som han inviterte til å delta, som om det var en 60-talls hippie-happening: «De spør oss hva programmet vårt er. Vi har ikke noe program. Vi er bare her for å ha det gøy.»

Å lage karneval er enkelt, men den sanne testen på deres verdi er hva som står igjen dagen etter, hvordan vår hverdag vil forandres. Demonstrantene bør derfor forelske seg i hardt og tålmodig arbeid. De er begynnelsen, ikke slutten. Deres grunnleggende budskap er derfor: Tabuet er brutt, vi lever ikke i den best av alle mulige verdener, vi har lov, vi er endog forpliktet, til å vurdere alternativer. I en slags hegeliansk triade har Vestens venstreside fullført sirkelen: Etter å ha forlatt «klassekamp-essensialismen» til fordel for et mangfold av kamper – antirasistiske, feministiske, osv – har «kapitalismen» nå tydelig dukket opp igjen som navnet på det store problemet. Den første lærdommen av dette er: Legg ikke skylden på andre folk og deres holdninger. Problemet er verken korrupsjon eller grådighet, problemet er systemet som driver folk til å bli korrupte. Løsningen er ikke «Main Street, ikke Wall Street», men å endre på et system der Main Street ikke fungerer uten Wall Street.

Vi har en lang vei foran oss, og snart blir vi nødt til ta opp de virkelig vanskelige spørsmålene, de som ikke dreier seg om hva vi ikke vil ha, men om hva vi vil ha. Hva slags samfunnsorganisering kan erstatte den eksisterende kapitalismen? Hvilken type nye ledere trenger vi? Hva slags nye institusjoner, inkludert organer for kontroll og maktutøvelse? Det 20. århundrets alternativer fungerte åpenbart ikke.

Selv om det er oppløftende å nyte gleden av demonstrantenes «horisontale organisering» med deres egalitære solidaritet og åpne, frie debatter, bør vi huske hva Gilbert Keith Chesterton skrev: «Å ha et åpent sinn er ingenting i seg selv, formålet med å åpne sinnet, på samme måte når vi åpner munnen, er å lukke det igjen over noe solid.» Dette gjelder også for politikken i usikre tider: Åpne debatter må nødvendigvis smelte sammen, ikke bare i nye herre-signifikanter,1 men også i konkrete svar på det gamle leninistiske spørsmålet «Hva må gjøres?».


DE KONSERVATIVE FRONTALANGREPENE er lette å imøtegå. Er protestene uamerikanske? Når konservative fundamentalister påstår at USA er en kristen nasjon, bør man huske på hva kristendom er: Den hellige ånd, det frie egalitære samfunn av troende forent i kjærlighet. Det er demonstrantene som er den hellige ånd, mens Wall Street er hedninger som dyrker falske avguder. Er demonstrantene voldelige? Språkbruken deres kan virke voldelig (okkupasjon, osv), men de er voldelige bare slik Mahatma Gandhi var voldelig. De er voldelige fordi de ønsker å sette en stopper for retningen dagens samfunn går i. Men hva er denne volden sammenlignet med den som kreves for å opprettholde et velfungerende globalt kapitalistisk system?

De kalles tapere, men befinner ikke de virkelige taperne seg på Wall Street, og ble ikke de reddet av flere hundre milliarder av våre penger? Demonstrantene kalles sosialister, men i USA finnes det allerede en sosialisme for de rike. De anklages for ikke å respektere den private eiendomsretten, men Wall Street-spekulasjonene som ledet til krakket i 2008 utraderte mer hardt opptjent privat eiendom enn demonstrantene ville klart å gjøre om de herjet dag og natt – bare tenk på de mange tusen hjemmene som har blitt tvangsauksjonert.

De er ikke kommunister, hvis man med kommunisme mener det systemet som fullt fortjent kollapset i 1990 – og husk at de kommunistene som i dag fortsatt sitter med makten, nå driver den mest nådeløse kapitalismen (i Kina). Suksessen til den kinesiske kommuniststyrte kapitalismen er et illevarslende tegn på at ekteskapet mellom kapitalisme og demokrati går mot skilsmisse. Demonstrantene er kommunister bare i den forstand at de bryr seg om de fellesgodene – naturens og kunnskapens fellesgoder – som trues av systemet.

De avfeies som drømmere, men de virkelige drømmerne er de som tror at dagens system kan leve evig med bare noen kosmetiske endringer. De er ikke drømmere, de har bare våknet fra en drøm som er i ferd med å bli et mareritt. De ødelegger ikke noe, de reagerer bare på hvordan systemet gradvis ødelegger seg selv. Vi kjenner alle til den klassiske tegneseriescenen: Katten når et stup, men fortsetter å gå, uten å se at den ikke lenger har fast grunn under beina. Først når den ser ned og oppdager avgrunnen, faller katten. Det er nettopp dette demonstrantene gjør, de påminner de som sitter med makten om å se ned.


DETTE ER DEN ENKLE BITEN. Demonstrantene bør ikke bare være bevisst sine fiender, men også de falske vennene som gir seg ut for å støtte dem, men allerede arbeider hardt for å vanne ut protestene. På samme måte som vi får kaffe uten koffein, øl uten alkohol, is uten fett, vil de med makten forsøke å gjøre protestene til en harmløs moralsk gest.

I boksing betyr ’å gå i klinsj’ å holde motstanderens kropp med en eller begge armene for å unngå eller forhindre slag. Bill Clintons reaksjon på Wall Street-protestene er et eksemplarisk tilfelle av politisk klinsjing. Clinton mener protestene «i det store og hele […] er noe positivt», men han er bekymret for sakens uklare karakter: «De må være for noe spesifikt, og ikke bare imot noe, for er du bare imot noe vil andre fylle det tomrommet du skaper.» Clinton foreslo at demonstrantene skulle slutte opp om Obamas jobbpakke, som han hevdet ville skape «et par millioner jobber i løpet av det neste halvannen året».

Det man bør motstå på dette stadiet er nettopp en slik rask omdanning av protestenergien til et sett «konkrete» pragmatiske krav. Ja, protestene har skapt et vakuum – et vakuum innenfor den dominerende ideologien, og det vil ta tid å fylle dette vakuum på en ordentlig måte, siden det er et løftefullt vakuum, en åpning mot det virkelige Nye. Grunnen til at demonstrantene har gått ut i gatene, er at de har fått nok av en verden der det å resirkulere Cola-bokser, gi et par dollar til veldedighet, kjøpe en cappuccino på Starbucks der en prosent går til et formål i den tredje verden, er alt som skal til for å føle seg vel. Etter at arbeid og tortur har blitt outsourcet, etter at ekteskapsbyråer har startet å outsource dating, så de at de i lang tid også hadde latt sitt politiske engasjement bli outsourcet. De vil nå ha det tilbake.

Politikkens kunst er også å insistere på et bestemt krav, som er fullstendig «realistisk» men forstyrrer selve kjernen i den dominerende ideologien, det vil si et legitimt krav som lar seg gjennomføre men de facto er umulig (universell helsedekning i USA er et eksempel). I kjølvannet av Wall Street-protestene bør vi definitivt mobilisere folk rundt slike krav, men det er minst like viktig å samtidig være fraværende fra dette pragmatiske feltet av forhandlinger og «realistiske» forslag. Man bør alltid huske at enhver debatt her og nå nødvendigvis er en debatt på fiendens territorium: Det tar tid å få utplassert det nye innholdet. Alt vi nå sier kan bli kuppet – alt unntatt vår taushet. Denne tausheten, den avvisningen av dialog, av alle former for klinsjing, er vår «terror», like illevarslende og truende som terror skal være.


PROTESTENE MOT WALL STREET er en begynnelse, og man må begynne slik, med en formell avvisning som er viktigere enn det positive innholdet – bare en slik gest åpner opp rommet for nytt innhold. Derfor bør vi ikke la oss terrorisere av det evige spørsmålet: «Men hva vil dere?» Husk at dette er det arketypiske spørsmålet stilt av mannsautoriteten til den hysteriske kvinnen: «All denne sytingen og klagingen din, vet du i det hele tatt hva du vil?» I psykoanalytisk forstand er protestene hysteriske handlinger, som provoserer makten, undergraver dens autoritet – spørsmålet «men hva vil dere?» søker nettopp å foregripe det sanne svaret, hvis innhold er: «Si det på min måte eller hold kjeft!»

Dette betyr selvfølgelig ikke at demonstrantene bør dulles og smiskes med. I dag, om noen gang, bør intellektuelle kombinere full støtte til demonstrantene med en ikke-nedlatende kjølig og analytisk distanse, som bør ta utgangspunkt i demonstrantenes beskrivelse av seg selv som de 99 prosentene mot den grådige ene prosenten: Hvor mange av de 99 prosentene er rede til å anerkjenne demonstrantene som sin stemme, og i hvilken grad?

Man bør unngå den narsissistiske fristelsen som ligger i «den fortapte saken», unngå å beundre den sublime skjønnheten i et opprør som er dømt til å feile. I dagens venstreside er problemet med «bestemt negasjon» kommet tilbake for fullt: Hvilken ny positiv orden bør erstatte den gamle dagen etter revolusjonen, når den sublime entusiasmen over opprøret er borte?

Hvis vi ser nærmere på manifestet til de spanske indignados, byr det på flere overraskelser. Det første som springer i øynene er den apolitiske tonen: «Enkelte av oss ser på seg selv som progressive, andre som konservative. Enkelte av oss er troende, andre ikke. Enkelte av oss har klart definerte ideologier, andre er apolitiske, men vi er alle bekymret for og rasende over de politiske, økonomiske og sosiale utsiktene vi ser rundt oss: Korrupsjon blant politikere, forretningsfolk og banksjefer, gjør oss hjelpeløse, stemmeløse.» De protesterer på vegne av de «umistelige sannhetene som vi bør adlyde i vårt samfunn: retten til bolig, arbeid, kultur, helse, utdannelse, politisk deltakelse, fri personlig utvikling, og forbrukerrettigheter for et sunt og lykkelig liv.» De avviser vold og kaller på en «etisk revolusjon»: «I stedet for å gi penger forrang foran mennesker, skal vi sette pengene i vår tjeneste. Vi er mennesker, ikke produkter. Jeg er ikke et produkt av hva jeg kjøper, hvorfor jeg kjøper og hvem jeg kjøper av.» Hvem vil bli aktørene i denne revolusjonen?

Selv om hele politikerstanden, høyre- så vel som venstresiden, avvises som korrupt og styrt av maktbegjær, består manifestet likevel av en rekke krav. Men hvem rettes de mot? Ikke folket selv: Los indignados påstår ikke (ennå) at ingen vil gjøre det for dem, at de selv må være forandringen de ønsker seg (for å parafrasere Gandhi). Det kan virke som Lacans altfor lettvinte og avvisende bemerkning om 68-protestene har funnet sin skyteskive i los indignados: «Som revolusjonære er dere hysterikere som leter etter en ny herre. Dere vil få en.»


HVEM VET? Stilt overfor demonstrantenes krav er de intellektuelle definitivt ikke i posisjonen til «subjektet som antas vite»: De kan ikke operasjonalisere disse kravene, oversette dem til presise, detaljerte og realistiske forslag. Med kollapsen til kommunismen i det 20. århundret har de intellektuelle for all tid forspilt sin rolle som fortroppen som kjenner historiens lover og kan lede de uskyldsrene langs historiens sti. Men folket vet heller ikke – «folket» som en ny avart av «subjektet som antas vite» er en myte skapt av Partiet som påstår at det handler på dets vegne, fra Maos instrukser om å «lære fra bøndene» til Heideggers berømte appell til sin gamle bondevenn i sin korte tekst «Warum bleiben wir in der Provinz» (Hvorfor blir vi i provinsene?) fra 1934, en måned før han gikk av som rektor for Universitetet i Freiburg:

«Jeg fikk nylig en andre invitasjon til å undervise på Universitetet i Berlin. I den anledning forlot jeg Freiburg og trakk meg tilbake til hytta. Jeg lyttet til hva fjellene og skogen og åkrene sa, og jeg dro for å treffe en gammel venn av meg, en 75 år gammel bonde. Han hadde lest om invitasjonen til Berlin i avisene. Hva ville han si? Sakte festet han det sikre blikket av klare øyne på meg, og han holdt munnen tett lukket, ettertenksomt la han sin hånd på min skulder. Han ristet forsiktig på hodet. Det betydde: Nei!»

Man kan bare forestille seg hva den gamle bonden egentlig tenkte – etter all sannsynlighet visste han hvilket svar Heidegger ønsket seg og ga det høflig til ham. Ingen visdom fra vanlige folk vil fortelle demonstrantene warum bleiben wir in Wall Street. Det finnes ikke noe «subjekt som antas vite», verken intellektuelle eller vanlige folk er det. Så dette er ikke en blindvei, en blind som leder en blind, hvor hver av dem antar at den andre ikke er blind? Nei, for deres gjensidige ignoranse er ikke symmetrisk: Det er folket som har svarene, de vet bare ikke hvilke spørsmål de har (eller rettere, er) svaret på. John Berger skrev om folkemengdene som befant seg på feil side av muren (som skiller de som er inne fra de som er ute):

«Mengdene har svar på spørsmål som ennå ikke er blitt stilt, og de er i stand til å overleve murene. Spørsmålene er ikke stilt ennå fordi det krever ord og begreper som høres sanne ut, for de som for tiden brukes til å navngi hendelser har blitt gjort meningsløse: Demokrati, Frihet, Produktivitet, osv. Med nye begreper vil spørsmålene snart stilles, for historien involverer nettopp en slik spørrende prosess. Snart? Innen en generasjon.»

Claude Lévi-Strauss skrev at incestforbudet ikke er et spørsmål, en gåte, men et svar på et spørsmål som vi ikke kjenner til. Vi burde behandle kravene fra Wall Street-protestene på samme måte: Intellektuelle bør ikke bare se på dem som krav, som spørsmål de kan gi klare svar på, programmer for hva som skal gjøres. De er svar og intellektuelle bør foreslå hvilke spørsmål de er svar på. Situasjonen er lik den i psykoanalysen, der pasienten kjenner svaret (symptomene er slike svar), men ikke hva de er svar på, og analysanden må formulere et spørsmål. Bare gjennom et slikt tålmodig arbeid vil et program tre fram.

© norske LMD. Le Monde diplomatique har enerett ?på Slavoj Zizeks kommentarartikler i Norge.
Oversatt av R.N.