Hvem vant krigen i Libya?

Lørdag 5. november, dagen før Eid-festen, er innbyggerne i Tripoli mest opptatt av å få tak i lammet som skal ofres. Med en kilopris på 25 libyske dinarer (omtrent 120 kr), det doble av prisen før krigen, har mange familier måttet ta til takke med lam importert fra Tyrkia. Det er billigere, men ikke like ettertraktet. Om livet virker normalt på dagtid, er det langt mer urolig om natta, med stadige sammenstøt mellom væpnede grupper.

I det siste har det særlig vært konflikter mellom bevæpnede innbyggere fra ulike bydeler i Tripoli og de revolusjonære tuwarene fra byen Zintan. Disse styrkene spilte en avgjørende rolle i frigjøringen av hovedstaden, sammen med styrkene fra Misrata, Tripoli og andre byer i det vestlige Libya (Yafran, Jado, Arrujban). Med 1200 soldater er styrkene fra Zintan den største militære makten i hovedstaden. Slik har det vært siden hovedstyrken fra Misrata dro til fronten ved Bani Walid og Sirte, og de andre revolusjonskjemperne vendte tilbake til hjembyene sine.

Zintanerne erobret området rundt den internasjonale flyplassen i Tripoli etter tre dagers kamp i august. I det samme området lå også den største residensen til Muammar Gaddafi og sikkerhetsstyrkene hans. Etter denne seieren ga Det nasjonale overgangsrådet (NTC) styrkene fra Zintan ansvaret for sikkerheten i 25 kilometers radius rundt flyplassen.

Lederen deres, Moukhtar Al-Akhdar, er en mytisk og karismatisk skikkelse fra Nafusa-fjellene. Han har deltatt i kampene siden slutten av mars. Før krigen var han sjef for et lite firma som leide ut biler til oljeselskapene. Han hadde ingen krigserfaring, bortsett fra militærtjeneste på 1980-tallet. I likhet med mange libyere fra sin generasjon, avtjente han verneplikten i styrkene som ble sendt til den nordlige delen av Tsjad. Al-Akhdar tar oppgaven sin alvorlig, og er stolt over å kunne fortelle at lederen for NTC, Mustafa Abdeljalil, har gitt ham ansvaret for sikkerheten utenfor kontoret hans, som ligger i det tidligere muslimske universitetet.

7. november er en stor dag for Al-Akhdar. Det er åpning av den første kommersielle flyruta med Turkish Airlines til Istanbul. Men det er urolighetene fra sist natt som opptar ham mest. En krangel utartet mellom tuwarer fra Zintan og ungdommer fra Hay Al Andalus-området, og begge parter fikk forsterkninger med pickuper og tunge våpen. Til slutt måtte han snakke med lederne i områdets militærråd2 for å unngå et større sammenstøt.

Slike episoder har økt i antall de siste ukene, noen av dem har kostet liv. Det har særlig rammet medlemmer av militsen til den selvutnevnte militærguvernøren i Tripoli, den tidligere jihadisten Abdel Hakim Belhaj. Mange i Tripoli oppfatter styrkene fra Zintan som tyver og udisiplinerte, og vil ha dem ut av byen. Al-Akhdar erkjenner at det har vært enkelte uheldige hendelser: «Mine tuwarer er ikke helgener. Noen episoder skyldes innsmuglet alkohol som det blir stadig mer av i hovedstaden.» Kommandantene hans har fått ordre om å innføre sanksjoner og fjerne bråkmakere fra styrkene hvis det blir nødvendig.


INGEN NÅDE FOR GADDAFI-SYMPATISØRER


Noen timer senere drar han til en fest i den svære parken som omgir Gaddafis NATO-bombede residenser og teltene hans. Arrangør er Organisasjonen for nasjonal forsoning, som ble opprettet i slutten av august.3 Kvinner og barn fra Tawurga, Mashashita og Gawalesh er invitert til noen timers atspredelse. Dette er folk som måtte flykte fra byene og landsbyene sine fordi de støttet Gaddafi. Rundt de tradisjonelle festrettene luftes ulike meninger blant medlemmene i veldedighetsorganisasjonen. De som kommer fra kystbyene mener det er på tide at tuwarene forlater Tripoli og går inn i hæren. Tuwarene, derimot, mener at de er uunnværlige for å «sikre» byen, og at propagandaen mot dem kommer fra Abdel Hakim Belhaj.

Zintan-styrkene mener at det var de som vant krigen, og ser ingen grunn til å ta imot ordre fra generaler i hæren, som er tidligere støttespillere av Gaddafi-regimet eller opposisjonelle som har oppholdt seg i utlandet. Al-Akhdar mener det bør forhandles om alt: grader, lønn, betaling for de åtte månedene med militærtjeneste, jobber og studiestipendier til de som ikke ønsker å gå inn i hæren. Han vil forsvare sin stammes interesser i den pågående kampen om makt, innflytelse og ressurser (særlig olje).

Det er uaktuelt for dem å forlate Tripoli og legge byen åpen for Belhaj, som neppe disponerer mer enn tre hundre soldater. Dette er det enighet om blant festdeltakerne. I Belhaj ser de en jihadist som søker politisk makt, uten noen som helst lokal støtte. Han kalles «stempelmannen», fordi han kom til Tripoli med stempelet til militærguvernøren i Tripoli og journalister fra Al Jazeera, uten å ha tatt del i kampene. Ingen vil vite av hans sekteriske syn på islam, som er fremmed for de lokale tradisjonene. De har heller ikke mye til overs for beskytteren hans, emiren av Qatar, som anklages for å legge seg opp i Libyas interne politikk. Det er Abdeljalil som får organisasjonens klare støtte, for sin rettskaffenhet som jurist, evne til å lytte, og sin erklærte vilje til å forsvare den tradisjonelle og muslimske identiteten.

Fred og fordragelighet er enda et stykke unna. Få bryr seg om skjebnen til det falne regimets støttespillere, som nå blir utsatt for represalier. På veiene og i byene foregår det en systematisk jakt på biler registrert i Sirte og Bani Walid. Passasjerene blir kontrollert, ransaket, og får eiendelene sine konfiskert. Et medlem av Warfalla-stammen har flyktet til slektninger i den sørøstlige delen av Tripoli, der det bor mange fra denne stammen. I området dukker det hver natt opp inskripsjoner på veggene til støtte for Gaddafi. Flyktningen fra Bani Walid forteller om hvordan tuwarer fra Misrata plyndret huset hans i oktober: «Vi skal aldri glemme det. Vi venter til vår tid kommer, så skal vi hevne oss.» Så lenge denne delen av befolkningen ikke beskyttes, er det vanskelig å se for seg en snarlig nasjonal forsoning. Politikerne i NTC snakker daglig om dette, men har ingen reell kontroll over tuwar-styrkene.


SPLITTELSE BLANT STAMMENE


Det bærer sørover i retning Zintan. Den første byen vi kjører gjennom, Al-Aziziya, er hjemtraktene til den store Warchafana-stammen. Her støttet de Gaddafi-regimet helt fram til midten av august, og gjorde først opprør mot slutten.4 Vel oppe i Nefusafjellene er det ikke langt mellom to landsbyer som er talende for splittelsen etter borgerkrigen. Al-Riyayna Al-Charqiyya (Riyayna Øst) sluttet seg tidlig til opprøret, mens Al-Riyayna Al-Gharbiyya (Riyayna Vest) støttet Gaddafi til siste slutt. Den siste er nå en spøkelsesby – brente hus, smadrede dører, plyndrede butikker – mens nabobyen er tilbake i normalen. Overalt kan man se slagord til ære for zintanerne, malt i all hast over slagordene for de som tapte krigen.

Byen Zintan dukker endelig opp og ruver over området. Her holder militærrådet for den vestlige regionen til. Rådet spilte hovedrollen i koordineringen av operasjonene i Nefusafjellene, og offensiven mot hovedstaden ble planlagt her. Med et innbyggertall på 35 000, hvorav 3000 er tuwarer, er byen den mest militariserte i Libya. Ifølge Al-Akhdar er omtrent 1800 tuwarer fra Zintan stasjonert på de sju viktigste oljefeltene i regionen, som i Ubari, der de forhandler om avvæpning av tuaregene.

«Vi kan ikke konkurrere med Misrata, som med et folketall på 300 000 har over 12 000 tuwarer, men vi er opptatt av ulike ting. Vi ønsket ikke å følge styrkene fra Misrata da de angrep Bani Walid, for vi ville bevare et godt forhold til Warfalla-stammen. Vi har lange tradisjoner for allianser og godt naboskap. For troppene fra Misrata var det mest om å gjøre å hevne at warfallaene beleiret byen deres, og rivaliseringen mellom dem er gammel. Vi er best egnet til å beskytte oljekildene siden vi tradisjonelt er beduiner og kjenner alle ørkenområdene helt til Ubari. De som bor i og omkring Tripoli kjenner ikke disse områdene, og våger seg ikke inn i dem.»

Når en hører disse ordene, er det vanskelig å ikke tenke på den tradisjonelle distinksjonen historikeren Ibn Khaldun (1332-1406) gjorde mellom verdiene til beduinene (bado) og bybefolkningen (hadar). Innbyggerne i Zintan oppfatter innbyggerne i Tripoli som underdanige og hyklerske strebere,5 og seg selv som frie, modige og oppriktige. Tripolitanerne, på sin side, respekterer beduinenes mot og lagånd, men mener at verdiene og skikkene deres egner seg dårlig til et liv i byen når freden er tilbake.

Det er ikke bare våpentilgangen i Libya som er skyld i det økende antallet væpnede konfrontasjoner. Stammeidentitetene og den militariserte tankegangen spiller også en viktig rolle.6 De lokale myndighetene nekter selvsagt å snakke om klankonflikter, og foretrekker å kalle sammenstøtene isolerte episoder knyttet til en mystisk «femte kolonne» eller til «sovende Gaddafi-celler» som forsøker å splitte det libyske folk. Den offisielle diskursen kommer til uttrykk i slagordet «nei til stammestyre, nei til regionalisme», som i det siste har dukket opp i stort antall på plakater i hovedstaden. Dette virker naivt når man ser på realitetene.7


INGEN BESKYTTELSE AV BEFOLKNINGEN


Abdel Hakim Belhaj får hjelp fra Qatar og mediestøtte fra Al Jazeera, og disponerer dessuten ideologisk skolerte og disiplinerte soldater fra Tripoli. Han kan komme til å framstille seg selv som et alternativ til de «udisiplinerte» beduinene. I så fall risikerer han voldsomme reaksjoner. Man skal ikke se bort fra at stammene og regionene som ble ydmyket for å ha støttet Gaddafi-regimet, kan komme til å hevne seg i stadig mer brutale handlinger.

Etter åtte måneder med en konflikt som de vestlige lederne fortsatt nekter å kalle en borgerkrig, er beskyttelse av befolkningen – NATOs offisielle motiv for å gå inn i krigen – fremdeles langt fra å være sikret. Koalisjonsledernes triumferende holdning da de gratulerte hverandre med «seieren» etter at Sirte var knust og Gaddafi død, viste at de bryr seg lite om «det libyske folket», som de hele tiden hevdet å ville beskytte med bombene sine. Forverringen av sikkerhetssituasjonen og økningen av væpnede konfrontasjoner i Tripoli-regionen kan minne dem om at en militær seier i en borgerkrig betyr lite, og i alle fall ikke er noen garanti for at «sivilbefolkningen beskyttes».

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Bani Walid er hjemstedet til Warfalla-stammen, den største stammen i Tripoli-regionen, og et flertall av dem støttet Gaddafi.

2 Det finnes offisielt 53 militærråd i Tripoli.

3 Organisasjonen har allerede over 5 000 medlemmer.

4 Fra 10. til 12. november kjempet warchafanere og milits fra kystbyen Zawiya med tunge våpen. Minst 17 ble drept, og mange titalls ble skadet.

5 Det arabiske ordet betyr bokstavelig «den som klorer seg fast» (motasalliq).

6 De største revolusjonsbyene har nå sin egen avis og sin egen fjernsynskanal (14 kanaler i hele landet). I likhet med de store stammene har de også hver sin side på Facebook.

7 Et av de prioriterte målene for de unge offiserene Gaddafi ledet etter revolusjonen i 1969 var nettopp å få bukt med stammetradisjonene. Konkrete tiltak ble iverksatt, men de viste seg å være lite effektive, og det gikk ikke mange år før Gaddafi igjen brukte stammene som maktgrunnlag.