Pariskommunens bragder

Endre politikken, skape likestilling, oppfinne nye styringsformer, deltakelse fra folket. I 1871 gjorde pariserne opprør for å gi konkret innhold til disse i dag forslitte slagordene.

desember 2011

I anledning de 140 år som har gått siden Pariskommunen har den igjen kommet fram fra glemselen. Bystyret i Paris har arrangert utstillinger, foredrag og omvisninger. Og det har blitt utgitt en rekke publikasjoner om temaet. Denne typen markeringer har en tendens til å viske bort minnet om Kommunen med bildene fra kampene i den siste blodige uka. Det er som om de faktiske endringene og håpet Paris-opprøret sto for, har blitt begravd i asken etter brannene som Adolphe Thiers og troppene fra Versailles tente da de stormet byen. Denne revisjonismen er blitt forledet av de pittoreske bildene av hendelsene, og av de som bare vil huske opprørernes «skjending av hus og tak», som Marx så bitende formulerte det. Av den grunn bør vi trekke fram det som faktisk ble oppnådd i løpet av de 72 dagene da pariserne satte ideen om folkestyre ut i livet og samlet seg i en militær styrke kapabel til å kjempe mot yrkessoldater.


DEN UNIVERSELLE REPUBLIKKEN


Kommunen oppsto som følge av en dobbel frykt: for at de prøyssiske troppene skulle innta Paris, og for en monarkistisk kontrarevolusjon etter parlamentsvalget i februar 1871. I en pressemelding 21. mars annonseres det at «under de regjerende klassenes svik og forræderi har hovedstadens proletarer forstått at tiden er inne for å redde forholdene og overta styringen av de offentlige anliggender».1 Fra dag til dag utviklet ulike grupper av parisere en ny institusjonell form, oppildnet av en begeistring for demokratiet i minnet om retten til å gjøre som grunnloven fra 1793 fastsatte, og av en sterk vilje til å løse sosiale problemer.

I den elendige økonomiske og sanitære tilstanden arbeiderne befant seg i hadde den franske stat sett seg nødt til å gjennomføre enkelte nødtiltak: utdeling av «brødkuponger» og åpning av matstasjoner for å mette befolkningen, forbud mot å kaste ut leietakere, ettergivelse av all husleiegjeld for perioden etter oktober 1870, nedleggelse av pantesjapper og renteutsettelse for å unngå konkurs for butikkeiere som ikke klarte å betjene gjelden sin. Kommunen ville på sin side ta et mer helhetlig grep om samfunnet. En gjennomgang av disse tiltakene viser omfanget av Kommunens visjoner.

Først og fremst handlet det om å endre på representasjonen. Pariskommunen fikk sin viktigste legitimitet fra mandatsvalget 26. mars. Ikke siden den franske revolusjon hadde mandatene vært like sterkt underlagt folkets tillit. Til sine velgere i 17. bydel formidlet de folkevalgte følgende budskap: «Det er en plikt og en glede for oss å holde dere oppdatert om de offentlige anliggender og å formidle våre inntrykk.»2

Utlendinger ble inkludert i prosessen. Flere av dem hadde kjempet på franskmennenes side etter at den tredje republikk ble proklamert 4. september 1870: Garibaldi og hans rødskjorter, men også belgiere, polakker og russere. Da den ungarske gullsmeden Léo Frankel ble valgt, forklarte valgkomiteen det slik: «Med tanke på at Kommunens flagg er den universelle republikkens flagg og med tanke på at alle samfunn har rett til å kalle for borger enhver utlending som tjener det […] er kommisjonen av den mening at utlendinger kan bli inkludert.»3


DEN HELHETLIGE DANNELSE


Kvinnene hadde også en avgjørende rolle i Pariskommunen. Selv om tiden ikke var inne for å tilkjenne dem stemmeretten og slik overkomme motstanden fra de gamle republikanerne og Proudhon-sosialistene, viste likevel Kommunen at folkets og kvinnenes frigjøring var én og samme kamp. Kjønnsskillet ble utfordret av kvinnenes organisering for å forsvare Paris, ledet av Élisabeth Dmitrieff og Nathalie Le Mel, «fordi det er skapt og opprettholdt av behovet for motsetninger, som de regjerende klassenes privilegier hviler på.»4 Heller ikke her ble erklæringene værende på prinsippstadiet: Kommunardene lagde kooperativer for kvinner, frie forhold ble legalisert og barn født utenfor ekteskap ble anerkjent på lik linje med andre. Prostitusjon ble forbudt og stemplet som «menneskelige skapningers kommersielle utnytting av andre menneskelige skapninger».

Delingen av kirke og stat ble kunngjort 2. april, og med det samme ble kirkeforsamlingenes eiendommer nasjonalisert. Flere kirker i Paris ble brukt som politiske samlingssteder, forøvrig uten at man stanset alle gudstjenester. Kompromissløst eksponerte Kommunen sitt prinsipp om en gratis, obligatorisk og sekulær utdanning. Édouard Vaillant, folkevalgt med ansvar for utdanning, kalte det «den helhetlige dannelse», som for ham var «grunnlaget for sosial likhet.» Et av kommunestyrets viktigste områder var utdanning og yrkesskole for jenter. En egen skole for utøvende kunst, forbeholdt jenter, ble åpnet 13. mai. Til slutt kan det nevnes at lønningene for kvinnelige og mannlige lærere ble økt og likestilt 18. mai, fordi «livet krever vel så mye av kvinner som av menn.»

Kommunardene var også opptatt av kunst. Etter et folkemøte 13. april, med mer enn 4000 tilhørere, ble det opprettet et eget forbund for kunstnere etter initiativ fra maleren Gustave Courbet. Ifølge forbundets manifest hadde denne «kunstnernes regjering i kunstens verden» som formål «å ta vare på fortidens skatter, å belyse alle sidene ved nåtiden og å forme framtiden gjennom undervisning».5 22. april annonserte dette kunstnerforbundet at alle teatersaler som tilhørte byen og ikke var i bruk skulle «arrangere forestillinger til inntekt for enker, sårede, foreldreløse og andre som trenger statlig støtte».


EKSISTENS OG VERDIGHET


For disse konkrete framskrittene fortjener Kommunen å kalles en sosial revolusjon. Vi kan også nevne forbudet mot nattarbeid for bakere, avskaffelse av bøter på lønninger (27. april) og av festekontorene, som hadde fungert som verktøy for sosial kontroll under Napoleon 3. Kommunarden så på samvirket som grunnprinsippet for organiseringen av produksjonen: Det handlet ikke om å bekjempe eiendomsretten, men om å sette en stopper for utbytting av arbeidere gjennom kollektiv deltakelse i de økonomiske aktivitetene. En midlertidig appropriering av stengte fabrikker ble bestemt 16. april, samtidig som man gjennom megling dikterte de økonomiske betingelsene for en senere overdragelse til arbeiderforeningene. For at lønnen skulle sikre arbeidernes «eksistens og verdighet» (fastslått 19. mai), måtte alle bedrifter, i samarbeid med bystyret, bestemme en «minstepris på arbeid etter dag eller arbeidets karakter» (vedtatt 13. mai), som skulle bestemmes av en kommisjon med representanter fra fagforeningene. Dermed kunne minstelønnen etter hvert gjøres gjeldende for alle arbeidstakere.

En såpass omfattende omstrukturering av lovverket krevde uten tvil mer tid enn det delegaten fra rettsvesenet, Eugène Protot, hadde for hånden. Resultatene er likevel ikke til å se bort fra: Forbud mot at embetsmenn kunne ta gebyrer for tjenestene sine og fri rettshjelp for alle, selv der man hadde behov for notarkompetanse (ifølge påbudet 16. mai) og allment valg av statsadvokater. Om borgerrettighetene sa kommunardene offisielt at «det er viktig at ingen konspiratører eller forrædere skal ha mulighet til å gjøre skade, men det er vel så viktig å unngå vilkårlige trusler mot den individuelle frihet.» Dette står imidlertid i sterk kontrast til de mindre ærefulle handlingene som ble utført under dekke av det såkalte eks-politiprefekturet, for ikke å snakke om henrettelsen av gisler mellom 23. og 26. mai.

«Liket er begravd, men ideen står oppreist». Disse ordene fra Victor Hugo føres regelmessig i pennen av de som hyller arven etter Pariskommunen. Det tvetydige i denne posisjonen illustreres av et annet sitat fra samme tid som begivenhetene. I avisen Le Rappel utbrøt Hugo, i april 1871: «Jeg er i prinsippet for Kommunen, men mot at den innføres».6 Utfordringen er fremdeles tilstede: Å ikke bare holde seg til prinsippene, i dag ofte formulert som rettigheter (rett til bosted, rett til arbeid), men å klare å sette dem ut i livet.

Oversatt av I.G.Å


Fotnoter:
1 Hvis ikke annet er oppgitt er alle sitatene hentet fra Journal officiel de la Commune de Paris (gjenutgitt i 1997, Ressouvenances, 3 bind, Oeuvres-et-Valsery).

2 Les Murailles politiques françaises, Le Chevalier, Paris, 1874, bind 2.

3 «Rapport de la commission des élections», 30. mars 1871.

4 Program av 11. april 1871, sitert i Maïté Albistur og Daniel Armogathe, Histoire du féminisme français, Des Femmes, Paris, 1977, bind 2.

5 Sitert i Gérald Dittmar, Histoire de la Commune de Paris de 1871, Dittmar, Paris, 2008.

6 Sitert i Charles Rihs, La Commune de Paris, sa structure et ses doctrines [1871]‚ Droz, Genève, 1955.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal