Sannhet og metode

A Dangerous Method kretser rundt det symbolske trekantdramaet mellom Freud, Jung og Spielrein, som foranlediget psykoanalysens første skisma. Filmen viser på dyktig vis hvilken viktig katalysator Spielrein var for utviklingen av psyko­analysen og bruddet mellom dens to store pionerer.

I et periodedrama som A Dangerous Method dominerer biografiske fakta den kunstneriske fortellingen og fiksjonen. Nå er ikke dette noe særegent for David Cronenbergs nye film. Biografiske fortellinger og periodedramaer utgjør en større del av den samlede filmfiksjon enn vi vanligvis innrømmer. De rene fiksjonsfortellingene er sjeldnere vare enn vi har for vane å tenke. En fiksjon er alltid bundet av lover og regler (eventuelt også et forelegg i form av en roman eller et skuespill), skjønt den unnslipper de mektige referansenes tyranni. Men er det ikke best å la fiksjonen være fiksjon og la historiske skikkelser belyses av undersøkende dokumentarisk litteratur og biografier? Ønskelig, kanskje, men romaner og andre fiksjoner som bygger på historiske skikkelser popper stadig opp. Vi, publikum, tørster (blir vi fortalt) etter innsyn i autentiske skikkelsers levde liv, og slike romaner har en stor sjanse til å bli film.

A Dangerous Method bygger riktignok, i motsetning til flertallet av Cronenbergs filmer, ikke på en roman, men et skuespill, Christopher Hamptons The Talking Cure (2002), som den drevne manusforfatteren Hampton selv har skrevet filmmanus til, og som igjen bygger på John Kerrs dokumentarbok A Most Dangerous Method (1993).

MENNESKEKROPPENS MANGLER
Som biografisk-historisk fortelling har denne filmen om Sabina Spielrein, Carl Gustav Jung og Sigmund Freud mye til felles med en lang rekke kunstnerbiografiske filmer. Vitenskapsfolk er av forståelige grunner ikke så ofte gjenstand for fiksjonalisering, ikke fordi de nødvendigvis lever tørre og gørre liv, men fordi teoriene deres, det som gjør deres liv til noe mer bemerkelsesverdig enn alle andre konsumerende, lidende og lidenskapelige menneskers, ikke kler en fiksjonal innpakning. I A Dangerous Method forekommer det også en rekke lange teoretiske utlegninger og meningsbrytninger, helt på grensen av hva en dramatisk fiksjonsramme kan tåle. Når disse scenene fungerer, er det rett og slett fordi Cronenberg er en usedvanlig habil regissør.

Det er temmelig sjelden man møter psykoanalytikere og psykiatere som hovedskikkelser i en fiksjonsfilm – suksessen til In Treatment og serien av analysesituasjoner i Sopranos er unntak som påpeker et overraskende stort behov for en slik kombinasjon av fiksjon og terapi – desto oftere behandles forfattere og andre kunstnere biografisk-fiksjonalt. Psykoanalytikere er selvsagt i slekt med kunstnere siden de jobber med sjelelivet, og pasienten/analysanden ligner på kunstnerdyrkeren (eller groupien) i den forstand at det knyttes emosjonelle bånd til analytikeren eller terapeuten, bånd som kan minne om både barn/foreldresituasjonen, visse religiøse autoriteter eller parforhold der den ene parten er dominerende. Det er dette fenomenet Freud kaller overføring, og forholdet mellom den hysteriske og dominanslengtende Sabina Spielrein og hennes lege og analytiker Carl Jung passer som hånd i hanske for dette sentrale freudianske begrepet.
Cronenberg har rykte som en intellektuell regissør, men mer opptatt av kropp enn av psyke, selv om Dead Ringers (Tvillingskjebner) og enkelte andre filmer (som M. Butterfly) har modifisert dette inntrykket. Hva vil han med Freud, Jung og pasienten som førte dem sammen, Sabina Spielrein? Framstille deres sjeleliv, så klart. Men kroppen får også sitt.
Kanadiske David Cronenberg (f. 1943) har regissert 19 langfilmer siden 1970. Den tjuende, Cosmopolis etter Don DeLillos Manhattan-roman fra 2003, kommer neste år. Cronenberg er utdannet biolog, og filmene hans har alltid kretset rundt menneskekroppen og dens mangler. 70-tallets lavbudsjettsfilmer (Rabid, Shivers m.fl) var første steg på veien mot en cronenbergsk science fiction-variant som er blitt kalt body horror. Filmene hans har utforsket relasjonen mellom kropp og maskin (især Videodrome, Naked Lunch og eXistenZ), (trafikk)skadet kropp og seksuell perversjon (Crash, etter J.G. Ballard), kropp og psyke, fordobling, avgrensning, eksteriorisering (Dead Ringers, Spider), kropp og vold, den merkede, illustrerte kropp i A History of Violence (2005) og Eastern Promises (2007).

Både i den tegneseriebaserte personlighetsutforsk-ningen fra 2005 og russermafiafilmen fra 2007, der tatoveringenes semiotiske system står sentralt, har Viggo Mortensen hovedrollen. Han spiller med stor autoritet Sigmund Freud i den nye filmen (en rolle som visstnok i første omgang var tiltenkt Christoph Ganz), mens Michael Fassbender er en meget disiplinert Jung og Keira Knightley inkorporerer Sabina Spielrein på en måte som i alle fall ikke mangler innlevelse og utagering. Den viktigste bipersonen, Otto Gross, spilles av franske Vincent Cassel, uten plagsom aksent. Han hadde også en uhyggelig rolle i forrige Cronenberg-film, Eastern Promises. Her har han en problematisk rolle som tiltakende narkoman psykoanalytiker og pasient, problematisk fordi det strengt tatt ikke er plass til ham i en fiksjon som har nok med å være et symbolsk ménage à trois. Gross blir en skygge og en resonansbunn, kanskje, men unødvendig.

SYMBOLSK AVSTRAFFELSE
Filmen begynner uten innledning, in medias res, med at Spielrein i 1904 kommer til klinikken Burghölzli ved Zürich der Carl Jung jobber. Sabina får stadig hysteriske anfall med mye skrik og skrål og odde, stivnede positurer. Men det skal vise seg at Spielrein er, og i stadig større grad blir, reflektert rundt sin egen psykiske tilstand og menneskepsyken i allmennhet. Knightley får i disse scenene utfolde seg i en ekstrem form for method acting. Hennes mest høylytte acting out kan bare ikke vare. Når Cronenberg igjen, langt senere i filmen, lar henne skrike hysterisk igjen, har han koblet lyddemper til henne: Anfallet er synlig, men stort sett lydløst, mens vi hører Viggo Mortensen lese Freuds første brev til henne. Freud tar solidarisk parti for sin yngre kollega, og – enn så lenge – trofaste tilhenger. Men lojaliteten kommer ikke til å vare.
Det som har skjedd, er i korthet at Jung (etter mye påtrykk, det må sies) inngår i et seksuelt forhold til Spielrein, parallelt med at han behandler henne. Ja, man kan vel si at den seksuelle relasjonen er en del av behandlingen. Ikke bare en behandling mot lidelse, men også for å tilføre henne erfaring – Jung tar jomfrudommen hennes. De spiller ikke minst ut den symbolske avstraffelsen (pisking).1 Lysten ved ydmykelsen som farens pisking ansporet hos Sabina, blir nå en del av kuren. Gjennom denne farlige, faderlige, metoden oppnår Jung og Spielrein et tillitsforhold. Det farlige består ikke bare i sadomasokisme som narkotikum, heller ikke kun som brudd på yrkesetikken; det farlige er også ryktene som begynner å svirre, ikke minst satt i omløp av Sabina selv. De når fader Freud i Wien, og de kan komme til å true Jungs ekteskap. Emma er representativ, intelligent, hun har gitt ham mange barn, og hun er veldig rik.

Jung har lenge vært Freuds nærmeste elev, ikke minst hva drømmetydningen angår. Når Freud forbereder Jung på at angrepene bare vil tilta, sammenligner den yngre analytikeren sin mentor med Galileo under angrep fra inkvisisjonen. Det er om drømmer de taler best sammen, noe som i filmen ikke minst vises gjennom Amerika-turen de foretar sammen med kollegaen Sandór Ferenczi. Vifølger dem for øvrig bare på dampskipet, ute på det åpne Atlanterhavet. Idet de passerer Frihetsstatuen, er Amerika-episoden slutt. Dristig, kanskje, skjønt først og fremst understreker sekvensen den historisk-biografiske filmsjangerens tendens til å skape en serie av episoder og sekvenser.2

JUNG, STORSPISER
I løpet av den tidsperioden filmen dekker, fra 1900-tallets begynnelse til årene henimot første verdenskrig, utvikler Jung seg til å bli en selvstendig tenker som legger stadig større vekt på religion og symbolikk i vid forstand. Han begynner å bli betenkt over Freuds tendens til å prioritere seksuell fortolkning – «han fortolker ethvert symptom i seksuelle termer,» sier han til Spielrein, som nok har funnet grunn til å abonnere på Freuds teorier: «I mitt tilfelle har han selvfølgelig fullstendig rett». Vi får vite for lite om hva Spielrein mener om Jungs begynnende avstandtaken til Freud, det er utvilsomt en svakhet ved filmen som intellektuell biografi. I alle fall formulerer hun overfor Jung et klart forsvar for Freuds parallellføring av seksualdrift og «dødsdrift».3 Og hun får lov til å ytre, en tanke svulstig rent innholdsmessig, at «sann seksualitet utfordrer egoet.»
Freud på sin side mener at Jung er altfor åpen for spekulativ mystisisme, parapsykologi, okkultisme og «sjamanisme». Når Jung begynner å formulere teorien om arketypene og animus/anima, er bruddet allerede et faktum.

Før bruddet inntreffer, besvimer Freud på en psykoanalytisk konferanse i München, etter at Jung har formulert sin kritikk i en skarpere utgave enn Freud hadde forventet. Freuds kritikk av Jung skal også få sin teoretiske formulering, men først kommer den (cirka 25 minutter ut i den bare halvannen time lange filmen) som en personlig kritikk, under Jungs besøk hos Freud i Wien i 1906, i det hele tatt en viktig sekvens. Freud sier til Jung at han må legge bånd på seg selv, «you must restrain yourself». Konteksten er dobbel eller trippel: teoretisk spekulasjon som Freud ikke bejaer, kvinnehistorier, samt den umiddelbare foranledningen: Replikken blir avlevert mens Jung forsyner seg med det ene store kjøttstykket etter det andre under en familiemiddag. Storspiser av mytologi, av kvinner, av kjøtt (og av tid: Under besøket i Wien minner Freud den ennå lys våkne Jung om at samtalen har vart i tretten timer, en samtale om drømmer som kretser rundt personlige ambisjoner.)

Jung, storspiser. Mens Freud på sin side nesten alltid er utstyrt med en sigar. Og en sigar er som kjent ikke alltid bare en sigar, den kan også være en overforbrukt rekvisitt. Men i det store og hele imponerer filmen hva rekvisitter angår, ikke minst Freuds kontor, især skrivebord. Det skal også sies at filmen overbeviser som periodedrama, enten det gjelder promenader eller diskusjon av Wagners musikk, Gefundenes Fressen for psykoanalytikere, naturellement. Wagners og andre komponisters musikk er arrangert av Howard Shore, Cronenbergs komponist siden Dead Ringers (1988).

KLEDELIG MÅTEHOLD
Hva er denne filmens fremste aktivum? Kanskje at den klart påviser hvilken viktig katalysator Spielrein var for både utviklingen av psykoanalysen og bruddet mellom dens to store skikkelser. Heldigvis har ikke Cronenberg villet ha med alle aspekter av det første store skisma i den psykoanalytiske bevegelsen, selv om vi får noen litt for sammenpressede oppsummeringer av argumenter og historiske utviklingsrekker – til gjengjeld noen svært riktige hopp i tid.
Dette er en film der sammenhengene synes stadig mer riktige, der intrigen og kontrasten mellom skikkelsene blir stadig mer interessant etter hvert som filmen utvikler seg. A Dangerous Method har som sagt sine biografistiske klisjeer, men den klarer både å vise hvor ugjenkallelig splittelsen mellom Freud og Jung var, og hvor forskjellige skikkelser de var. Og ikke minst hvilke ulike roller de hadde: Freud, som ble mer mytologisk dristig i siste del av sitt forfatterskap, lenge etter bruddet med Jung, ville for enhver pris ikke blamere det som psykoanalysen alt hadde oppnådd, kringsatt av fiender, mens det var maktpåliggende for Jung å forfølge sine dristigste innsikter. Og Sabina Spielrein i midten, som kom styrket ut av konflikten.

I en film om psykoanalysens pionerer blir det mange ord, argumenter og diskusjoner. Derfor er det ekstra viktig at diskusjonsscenene er så plastisk og dynamisk i sin montasje. Det aller meste er dyktig gjort. Cronenberg har aldri gått inn for å være noen maestro innen kamerabevegelse og posisjoneringskunst. Han gjør alt riktig, og ikke for mye ut av det. Et måtehold som kler en tematisk ekstremist.

© norske LMD