Skadelig skogsvern

«Der er det.» Arcenio Osorio peker på det digre fjellet som rager over landsbyen Santiago Lachiguiri i den meksikanske delstaten Oaxaca, på eidet Tehuantepec. «Det gir drikkevann til alle byene i regionen. For oss zapotekere er det hellig. Det var det vi ville få et offisielt vern av,» forteller sekretæren for det folkevalgte landsbyrådet, en institusjon med lange tradisjoner. De 8000 innbyggerne i området har alltid tatt del i beskyttelsen av Cerro de las flores (Blomsterfjellet). Mexicos kommisjon for landskapsvern (Conanp) har forøvrig framhevet fjellets «eksepsjonelle biologiske mangfold» som et resultat av «førsteklasses vern av økosystemet».

Nede i dalsøkkene dyrkes det biologisk kaffe. På fjellsidene ligger skogholt og jordlapper med mais om hverandre. Etter flere timers marsj og klatring når vi furuskogene, der hundrevis av blomsterarter myldrer ved foten av trestammene. Høyden på 2200 meter utgjør sammen med berget en naturlig svamp som fanger opp størsteparten av vannet som brukes i regionen. I dag er dette fjellet et skoleeksempel på naturvern.

I august 2003 ble Cerro de las flores Mexicos første «naturreservat med lokalbefolkningens tilslutning». Ifølge Conanps definisjon dreier det seg om «naturvern etter lokalbefolkningens ønske, som beskytter naturrikdommene og legger til rette for alternative og bærekraftige økonomiske aktiviteter for innbyggerne. I Mexico forvaltes i dag 207 887 hektar på denne måten». Sju år senere stemte likevel innbyggerne for å oppheve områdets status som «naturreservat» på en folkeforsamling i januar 2011. «Regjeringen har lurt oss», forklarer Osorio. «Vi er fremdeles de rettmessige eierne, men vi har mistet kontrollen over området.»

Frustrasjonen er merkbar, men de mener det de sier. Den lokale jordfullmektigen Enan Eduardo går god for ordbruken. Har de blitt lurt? «Vi har oppdaget at sertifiseringen av 1400 hektar på Cerro de las flores gjelder for vern i tretti år, og ikke fem, som var det vi stemte for.» Har landsbyen mistet kontrollen over områdene? «Disse vernetiltakene betyr at vi også må endre produksjonsmåtene våre, på tross av at det ikke har noen miljømessig nytte.»


BØNDENE EMIGRERER


Sertifiseringen krever at det utarbeides en forvaltningsplan, etter at området har blitt undersøkt. Dette ble gjort av NGO-er og offentlige institusjoner, deriblant Mexicos miljødepartement og Conanp. Prosessen skulle ta utgangspunkt i seminarer der avgjørelsene skulle tas sammen med beboerne. Men denne delen av prosessen, som er helt avgjørende for at vernetiltakene skal lykkes, ble ikke gjennomført på noen god måte i Santiago Lachiguiri. Conanp forsikrer at «beboerne har deltatt og informert». Osorio forteller derimot at de «fulgte dem overalt og svarte på alle spørsmålene deres. Men vi ante ikke hva de egentlig planla.»

Resultatet er at det vernede området inkluderer fjellsidene, der 140 bønder dyrker mais. Ytterligere 570 hektar innbefattes i et system med «betaling for økologiske tjenester»: Dyrking er forbudt, i kompensasjon mottar lokalsamfunnet 400 pesos (167 kroner) per hektar, det vil si 95 200 kroner i året. Det er ikke mye, langt mindre enn de tidligere tjente. Planen inneholder også en rekke tiltak som skal tilføre ressurser uten å skade miljøet. De to signalprosjektene er økoturisme og en flaskevannfabrikk. Etter fire år er det kroken på døra for begge. To turisthytter ble lagt ned, det er ikke mange som reiser til disse avsidesliggende områdene. Transportkostnadene tok knekken på flaskevannfabrikken.

Men det er framfor alt jordbruksspørsmålet som har satt i gang konflikten. Lokalsamfunnet driver svijordbruk, noe som innebærer at et landområde ryddes, brennes og såes om hvert sjuende år. Asken er naturlig gjødsel, veden brukes på kjøkkenet, og de dyrker mais, bønner, tomater og chili.

«Svijordbruk utført etter strenge regler er den beste måten å dyrke jorda på uten å ødelegge miljøet. Mayaindianerne var mestere i denne teknikken, både i dyrking og skogpleie», sier forskeren og etnologen Eckart Boege. Men både meksikanske og internasjonale institusjoner mener at svijordbruk er en trussel. «Stopp ilden!» roper de i kor. CO2-fangst har blitt mantraet når det skal skaffes penger til bevaringspolitiske tiltak. Svijordbruk har faktisk medført betydelige miljøskader i Mexico, deriblant avskoging, utpining av jord, redusert vanntilførsel og mindre biologisk mangfold.

Det er ikke tilfellet for urbefolkningens landområder. De har innført et strengt regelverk for jordbruket, også i Santiago Lachiguiri. «Dersom teknikken brukes på en god måte, øker det biologiske mangfoldet og den samlede biomassen i skogen. Man slipper ut CO2 når skogen brennes, men fanger enda mer når skogen vokser opp igjen», forklarer Alvaro Salgado, agronom og forfatter av en studie om svijordbruk. Den har blitt gjengitt i anerkjente vitenskapelige publikasjoner, men blir avvist av Conanp. De har hatt et annet prosjekt for denne landsbyen, nemlig agroskogbruk, et system som integrerer trær (i dette tilfellet aprikostrær) i allerede eksisterende skog. Heller ikke dette dårlig utarbeidede prosjektet har overbevist landsbyboerne. Etter tre år har jordkvaliteten blitt dårligere, og trærne skranter. «Ettersom maisen hadde problemer med å vokse, var de svært raske med å anbefale bruk av kjemiske preparater for å forbedre jorda», forteller Edouardo. En annen konsekvens er at flesteparten av de 140 bøndene som ble rammet, har forlatt landsbyen. Noen har valgt å emigrere til USA, andre har reist inn til storbyene. Enkelte arbeider på motorveien som bygges i nærheten. De yngste har vervet seg til hæren.


URBEFOLKNINGEN KRENKES


Lokalbefolkningen har ikke nøyd seg med å kreve oppheving av reservatstatusen og slutt på «betaling for økologiske tjenester». De sendte to representanter til det alternative forumet som ble arrangert parallelt med klimakonferansen (COP 16) i Cancún i desember 2010. Målet deres var å fordømme den påtvungne bevaringspolitikken, og vitnesbyrdet vakte oppsikt. Men det var nettopp COP 16 som godkjente avtalen om vern av skog som ble foreslått under COP 13 på Bali i 2007, også kalt REDD-programmet («Reducing emissions from deforestation and forest degradation in developing countries»).

Når regjeringene ikke greide å bli enige om å redusere klimautslipp, satte de sin lit til at REDD skulle sikre 15 prosent utslippsreduksjon samtidig som man unngikk avskoging. To fluer i én smekk? Uten tvil, om man skal tro Diego Rodriguez, Verdensbankens spesialutsending til toppmøtet i Cancún: «REDD vil gi oss muligheten til å gjøre noe med klimaendringene.»

Avgjørelsen tar uansett lite hensyn til de tre hundre millioner menneskene i verden som lever i og av skogen. REDD fungerer etter «kompensasjonsprinsippet»: En bedrift eller et land som forurenser skal kunne kompensere for utslippene av klimagasser (beregnet i CO2- ekvivalenter) ved å «verne» en skog. Prinsippet framstiller seg som vitenskapelig, men overbeviser ikke alle forskere. For eksempel har forskere ved Stanford-universitetet i California påvist at FNs klimapanel overvurderte med én tredjedel mengden CO2 som lagres av en skog i Peru.2

«CO2-lagring innebærer forbud mot å felle trær», sier Anne Petermann fra NGOen Global Justice Ecology Project. «Urinnvånere er imot REDD fordi de mener at prosjektet vil tvinge lokalsamfunn til å flytte og gå utover levemåten deres, uten å ha noen som helst innvirkning på forurensningen og klimaendringene.» De mange representantene for urfolk som var til stede i Cancún, håpet å få gjennomslag for et krav om at REDD-prosjekter må drøftes med og få samtykke fra lokalsamfunnene for å kunne iverksettes. «Vi vil ha makt til å si «nei» dersom en bedrift ønsker å kompensere for CO2-utslipp med tiltak på våre områder», sier Orel Masardule, som representerer Kuna-folket i Panama. Men den endelige avtaleteksten nøyde seg med å inkludere en referanse til «sosiale og miljømessige garantier»  som det gjenstår å definere. FNs erklæring om urfolks rettigheter nevnes, men den sier bare at «urfolk har rett til å fastsette og utforme prioriteringer og strategier med henblikk på å utvikle eller bruke egne landområder eller territorier og andre ressurser», og erklæringen er heller ikke bindende. To nye rapporter om respekt for urfolks rettigheter i REDD-programmer antyder dessuten en systematisk krenkelse av eiendomsretten og prinsippet om informasjon og konsultering med lokalbefolkningen.3


«ØKOLOGISKE TJENESTER»


De siste seks årene er ulike prosjekter finansiert av selskaper som Shell og Gazprom i Indonesia, BP i Bolivia, Rio Tinto i Australia, av land som Norge i Brasil og Indonesia, Frankrike i Mexico og av spesialfond fra internasjonale institusjoner som Verdensbanken og enkelte FN-organisasjoner. Cancún-avtalen sier ingenting definitivt om finansieringsmåter, men tanken om å legge REDD-midlene ut på det internasjonale markedet for CO2-utslipp, slik Verdensbanken stadig ønsker, er i alle fall lagt død inntil videre.

Det innrømmes nå at kvotehandelen med CO2 ikke har redusert utslippene, og at den heller ikke bidrar til å finansiere en mindre forurensende økonomi. «Kvotehandelen gir ikke insentiv til CO2-kutt, den skaper bare en illusjon om at utslippene kan kompenseres. Dersom REDD legges ut på markedet, kan man ende opp med en storstilt spekulasjon i jordeiendommer fordi skogen får en CO2-verdi,» mener Kate Dooley, skogspesialist i NGO-en Fern. De såkalt utviklede landene har et historisk ansvar for klimaendringene, men har nektet å finansiere REDD alene. Spørsmålet er derfor blitt utsatt til den 17. konferansen om klimaet, som finner sted i Durban i Sør-Afrika mellom 28. november og 9. desember.

Rapporter fra Verdensbanken insisterer på at offentlige midler alene ikke kan finansiere REDD, og at det trengs private midler i tillegg. Overslagene varierer mellom 15 og 20 milliarder dollar årlig, mens pengene som i dag er disponible, beløper seg til rundt 2 milliarder dollar.4 Men et spørsmål gjenstår: Hva med småbøndene som ønsker å fortsette å dyrke mais og beholde litt av jorda si? Under den 16. klimakonferansen erklærte den meksikanske presidenten Felipe Calderón at «vi skal betale bøndene for at de planter trær i stedet for å plante mais i fjellene, slik at de kan leve av pengene de får for økologiske tjenester.»

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Plikt til å legge jorda brakk hvert sjuende år, strenge regler for skogbrenningen, obligatoriske tiltak for å hindre erosjon, osv.

2 Studie gjennomført i august 2010 av Greg Asner ved Carnegie Institution for Science i Stanford. Den omfattet 43 000 kvadratkilometer skog i Madre de Dios-regionen i Peru.

3 Kate Dooley, Tom Griffiths, Francesco Martone og Saskia Ozinga, «Smoke and mirrors: a critical assessment of the Forest Carbon Partnership Facility», Fern and Forest Peoples Programme, Brussel, februar 2011, og Emmanuel Freudenthal, Samuel Nnah og Justin Kenrick, «REDD and rights in Camroon», Forest Peoples Programme, Moreton-in-Marsh, England, februar 2011.

4 Alain Karsenty, «Le coût de la lutte contre la déforestation est terriblement sous-évalué» (Kostnadene i kampen mot avskogning er skrekkelig undervurderte), Centre de coopération internationale en recherche agronomique, Novethic, Paris, desember 2009.