Veien til verden

For seks år siden skulle kolonitidens Strand Road bli et historisk strøk langs elva i Rangoon. I dag er strøket en larmende byggeplass. Neste år skal det bli en gigantisk motorvei for burmesisk eksport. Frieriet til utenlandsk kapital driver også fram gradvise sosiale og politiske endringer.

Langs elva Rangoon, hvor det en gang i tiden streifet elefanter og tigre, graver to tolvåringer med ivrige fingre gjennom hauger av knust murstein og annet skrap. De jakter på metall som de kan selge.

«Money,» gliser den ene mot meg og holder fram en bit av et gammel armeringsjern. Kameraten hans bøyer seg ned og slår med en hammer for å få den tynne stangen løs fra betongen som en gang holdt den slanke vei på plass. Nesten over natta ble den britiskbygde muren som skilte byen fra elva, jevnet med jorda. De aller ivrigste skattejegerne kom allerede ved daggry.

Våren 2011 kunngjorde Myanmar Port Authority en omfattende mudring av Rangoon-elva. Like etter kom det planer om å utvide Strand Road, veien som har vært så viktig for tømmertransporten fra skogene i det indre av landet og ut til vannårene.

Strand Road ble anlagt av britene for nesten 150 år siden og slutter seg rundt hovedstadens sentrumsgater i sør, anlagt langs elva i et forsøk på å få orden til å bli en naturlig del av landskapet. Dette var siste stopp på fast jord for de eksotiske tresortene før koloniherrene sendte dem videre ut i verden. I dag er veien for gammel og smal til å tåle vekten av Burmas forventede eksportvekst. Derav planene om en oppgradering til flerfoldige millioner dollar, med opptil ti nye felt i de mest trafikktette områdene.

Oppmudringen vil gjøre at antall skip som anløper Rangoon snart vil tredobles. Begrensningen på last per skip vil øke fra 15 000 til 35 000 tonn dødvekt. Havna som forbinder det indre Burma i nord og de sørlige regionene rundt Irrawaddy, kan dermed igjen bli viktig. På 1920- og 1930-tallet var Rangoon den nest travleste innvandringshavna i verden, nest etter New York. Arbeidere og handelsmenn strømmet til i hopetall – fra India, Bengal, Armenia og Europa – for å søke lykken i eldoradoet Burma. Menighetskoler spratt opp som paddehatter. Stormagasiner ble åpnet. Farget glass og keramiske fliser ble importert fra utlandet, smijernsheiser ble installert. Men til forskjell fra New York, ble Rangoons glanstid kortvarig. Brå vekst ble avløst av lavkonjunktur og byen led dermed samme skjebne som så mange andre storbyer i det 20. århundret.

Da britene trakk seg ut, kollapset økonomien. Under militærdiktaturet som fulgte, var rå makt det eneste som holdt landet samlet. Det ble styrt med jernhånd og omdøpt til Republikken Myanmar. Omverdenen snudde etterhvert ryggen til landet. I 2010 landet det bare 297 000 turister på Rangoon International Airport, og svært få folk flytter til eller fra landet.

ABSURD MYE PENGER
Burma er i dag Sørøst-Asias fattigste land. Men byggingen av den nye Strand Road viser klart Burma vil tilbake på den internasjonale arenaen.

Da byplankomiteen i Rangoon (YCDC) for seks år siden la fram sin utviklingsplan, øremerket de Strand Road som et verneveridg område. I planen ble det foreslått å flytte det meste av havnefunksjonene lenger sør til Thilawa (25 kilometer utenfor byen) og frigjøre havneområdet til en strandpromenade ved å fjerne trafikken og rehabilitere de gamle kolonibyggene på nordsiden av veien.

På spørsmål om hvordan veien har gått verneverdig område til å bli gigamotorvei, svarer den tidligere byplandirektøren unnvikende: «Nå er Strand Road utelukkende beregnet for, ja, hvordan skal jeg si det, vel, for transport. Vi håper den vil bidra til vekst for tungindustrien.»

Langs veien ruver allerede gigantiske reklamer for Max Cola, Samsung, New Zealand Milk Powder, Herbal Shampoo og Gold Roast Coffee Mix – rettet mot Burmas voksende middelklasse. Stadig flere tenåringer har penger nok til å kjøpe seg amerikanske rocke-t-skjorter. Et sted bakenfor den forførende kraften til plastlekene og de utenlandske tv-programmene ligger Burmas framtid.

Gjennom Asia World Co Ltd kommer det forbløffende mye kinesisk kapital inn i landet. Selskapet ledes av Stephen Law, trolig landets nest rikeste mann. Blant prosjektene det er involvert i finner vi en kinesisk-burmesisk olje- og gassledning, den nylig ferdigstilte Myitsone-demningen, samt en dypvannshavn i Kyaukpyu. I tillegg finansierer det Strand Road-utvidelsen. En bredere vei vil bety økt vareflyt over havna i Rangoon og bidra til en kraftig vekst for selskapets allerede svimlende inntekter. Med en forventet femdobling av varetransporten, ligger alt til rette for at Asia World vil tjene absurd mye penger.

SOSIALE FRAMSKRITT
Til tross for myndighetenes iherdige benektelse av denne forbindelsen, vet Rangoons befolkning hvem som styrer veiprosjektet. Selv om utbedring av infrastruktur er uvanlig, er ingen stolte over denne sjeldne moderniseringen. Bokhandleren U Zaw Win forklarer: «Folk bryr seg ikke om disse endringene, de dreier seg bare utenlandske penger som vi sjeldent ser noe til.»

Mens denne veien får mye oppmerksomhet, gjøres det lite for å modernisere den sporadiske strømforsyningen eller det hundre år gamle kloakksystemet. Hver dag renser unge gutter, kun iført sykkelshorts, kloakkrenene i veikanten med nevene. Fotgjengere må forsere mengder av svart møkk inntil en kommunearbeider kommer med trillebår for å fjerne den. Et kvartal lenger sør sprøytes det vann på over den ferske betongen på Strand Road for å få den til å sette seg fortere.

Utskipingen av dette knøttlille landets naturresurser er ikke noe nytt. Utlendinger har lenge sett lystent på rikdommene i landets jord – rubiner, gull, kobber, opium, teak. Og rikdommene forlater nå landet i større tempo enn noen sinne. De siste tjue årene har juntaen sakte men sikkert åpnet for opp markedene, noe som har tidoblet handelen. Kapital fra Kina, Korea, India og land fra den sørasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN (Association of Southeast Asian Nations) har strømmet inn i landet og ressurser har rent ut.

Men om investering er dagens mantra, har også frierferden for å lokke til seg kapital fra alle verdenshjørner drevet fram en rekke sosiale framskritt. I november 2010 holdt Burma sitt første offentlige valg på nesten to tiår. Valget kan neppe kalles demokratisk. Nobelpris-vinneren Aung San Suu Kyi fra den historiske opposisjonen ble nektet å stille til valg, og det gikk rykter om valgfusk. I 2011 trådte likefullt et nytt parlament sammen og til alles forbauselse virket det som om de «nyvalgte» tok velgerne sine på alvor. Enda mer sjokkerende var det at journalister fikk lov til å overvære parlamentssesjonene i august 2011.

RELATIV FRIHET
I september innførte regjeringen en vrakpantordning. Mot å levere inn en over 40 år gammel bil fikk folk 50 prosent rabatt på de skyhøye tollsatsene som gjør det umulig for folk fleste å kjøpe en ny bil. Dette gjør kanskje ikke landet mer demokratisk, men bidrar i det minste til en viss utjevning. Å eie en bil produsert etter 1971 er ikke lenger et privilegium forbeholdt de få rikingene som nyter godt av regimets gunst. Nylig ble også 6000 fanger løslatt, blant annet flere politiske fanger. Og i slutten av september bestemte president U Thein Sein seg for å stanse den omstridte utbyggingen av demningen i Myitsone, etter store protester fra innbyggerne langs elva Irrawaddy. Statslederen begrunnet beslutningen med at en oppdemming av den hellige elva Irrawaddy «stred mot folkets vilje».

Enkelte mener denne nye utviklingen viser den nye presidentens utilslørte ønske om å vise makt. Andre ser dollartegn i øynene på den tidligere generalen. Intellektuelle gleder seg over denne nye relative friheten for opposisjonelle som ikke lenger trenger å leve i frykt, mens folk flest er mer reserverte. Etter to tiår med militærdiktatur må det mer til enn noen dråper i begeret for å gi folket håpet tilbake. Deres indre liv, deres forventninger, deres håp for sine nærmeste og for framtiden har det burmesiske folk lenge holdt på avstand for ikke å unngå daglige skuffelser. Dette er noe få er villige til å åpne opp for uten reelle og varige endringer.

Om Burma forsøker å tiltrekke kapital fra land som lenge støttet økonomiske sanksjoner, gjenstår et spørsmål: Hvem vil nyte godt av investeringene? Bortsett fra kumpanene som kjøpte 80 prosent av statens eiendommer på billigsalg like før valget i 2010 – alt fra iskremfabrikker til bensinstasjoner. Bortsett fra milliardæren Tay Zaw og hans Htoo Group (eiendom, shipping, gruvedrift, hoteller og turisme), og Stephen Law og Asia World, og Chevron (et av få amerikanske selskaper som opererer i Burma til tross for sanksjonene). Og bortsett fra koreanske og kinesiske entreprenører som bygger boligblokker i Rangoon i rekordfart. Vil også Vesten igjen begynne å tjene noen slanter i dette hjørnet av kloden?

EN BY SAMLET FORAN DET UKJENTE
Ifølge New York Times møtte det amerikanskeide selskapet Caterpillar representanter fra det burmesiske handelskammeret i fjor sommer for å drøfte forretningsmuligheter. I fjor høst gjennomførte Det internasjonale pengefondet (IMF) en fjortendagers studiereise til Burma hvor det ble sett på valutapolitikk (offisielt er kursen for 1 dollar 6,5 kyat, mens den på gata veksles mot 800 kyat) og prosedyrene for internasjonale pengeoverføringer. Etterhvert som landet vender tilbake til verden, vil det frigjøre seg fra de tidligere imageproblemene. Snart vil ikke landet lenger framstå fullt så fjernt og brutalt. Muligheten eksisterer for at økte investeringer ikke bare vil gi burmeserne anstendige lønninger og importerte leskedrikker, men også et levebrød når de siste trærne er felt og rubinene forlengst har havnet hos gullsmeden.

Med regntiden sakner farten i arbeidet med Strand Road. Om kvelden fylles den halvferdige veibanen for improviserte fotballkamper. Par rusler hånd i hånd i den svale kveldsluften. Strømbruddene er hyppige som vanlig, tv-er blir rullet ut og koblet til generatorer, folk samles rundt campingbord for å drikke te, spise stekt gresskar og se på koreanske såpeserier. En by samlet foran det ukjente. Når veien en dag står ferdig, vil de improviserte plankebruene fjernes. Lyden av sandaler mot betongen vil erstattes av buldrende trailere.

«Pengene fra teakeksporten var drivkraften bak koloniseringen,» forteller Moe War Than, en burmesisk intellektuell. «I dag har vi samme problem, bare med andre makthavere. Men den globale oppvarmingen gjør denne handelen enda viktigere.»

Kobber, tømmer og tinn kommer til å bli fraktet ned Strand Road for å skipes til fjerntliggende land. Har noe egentlig endret seg – utover endestasjonen for eksporten og farten landskapet raseres i?
Oversatt av M.B.