Desillusjonerte nettaktivister

Under den arabiske våren dukket en ny figur opp i media, nemlig nettaktivistene som dokumenterte livsvilkårene og urettferdigheten i de nordafrikanske landene. De unge aktivistene kom ofte fra urbane og velstående miljøer, hadde sjelden tidligere erfaring fra aktivisme, og frontet seg gjerne som apolitiske. Men de sto samlet mot undertrykkelsen. «Under Ben Ali var vi hundre eller to hundre nettdissidenter. Alene mot alle. Nettpolitiet gjorde alt for å svekke troverdigheten vår. Men når alt kom til alt, var det de som tvang oss til å være seriøse,» forteller den tunisiske bloggeren Hamadi Kaloutcha,¹ Selv om nettaktivistene i Nord-Afrika har mye til felles, avhenger identiteten av hvilket land de bor i. I Marokko er de mest kjente aktivistene ingeniører og journalister. I Tunisia kommer de fra kunst- og kulturverdenen.

En ekstraordinær nasjonal solidaritet

Aktivistenes entusiasme har nå forsvunnet. Hyllesten av «Facebook-revolusjonen» gir ingen pekepinn på hvorfor. Bloggeren Manichaeus oppsummerer stemningen slik: «De er i sorg.»² Det var på nettet det gikk opp for dem at regimet var uholdbart, og at det kunne kritiseres offentlig. Alle vi møter, peker på nettmagasinet Tunezines rolle som forløper. Det opposisjonelle magasinet ble startet i 2001 av økonomen Zouhair Yahyaoui, den første «nettmartyren».³ Å logge seg på internett ga en opplevelse av å kunne ta kritisk distanse til det tunisiske samfunnet. Drevet av litterære ambisjoner skildret flere bloggere sine landsmenns hverdag av trakassering og lidelse. Det beskyttet dem ikke mot sensur, trusler fra politiet, eller for enkelte, fengsling. Det gjaldt Fatma Arabicca, som ble arrestert i 2009. Arrestasjonen utløste en nasjonal og internasjonal mobilisering som førte til at hun ble satt fri.⁴

Siden fortsatte aktivistene å protestere og ironisere over «Amar 404», den imaginære personen som legger ut meldingen «error 404», som forteller brukerne at en internettside er utilgjengelig. Kampen fikk en ny dimensjon våren 2010, da sensuren rammet alle Facebook-brukere. En protestaksjon fikk over ti tusen underskrifter. Da gikk noen nettaktivister til det uhørte skritt å be om offisiell tillatelse til å demonstrere mot sensuren 22. mai. De fikk ingen tillatelse, men inviterte likevel alle til å møte opp på hovedgata i Tunis iført hvit t-skjorte. Yassine Ayari,⁵ en av initiativtakerne til mobiliseringen, kalte den «et vendepunkt».

Aktivistene forteller oss med sterke følelser om hvordan de i desember 2010 mottok og videresendte bilder av politi som skjøt med skarpt mot unge demonstranter. Etter dette følte de en ekstraordinær nasjonal solidaritet som sendte dem ut i gatene og holdt dem våkne hele netter foran pc-en for å spre bilder av demonstrasjonene og politivolden.

Festen er over

I ettertid framstår denne kollektive kraftprøven som det samlende øyeblikket for et fellesskap som snart skulle gå i oppløsning. Ben Alis avgang ble feiret med nasjonalt samhold, men markerte også at gamle motsetninger dukket opp igjen. Uten en felles fiende ble nettaktivistene politiske konkurrenter. Relasjonene dem imellom ble ødelagt av rivalisering, mistanker og ærekrenkelser: «Fiendene er uklare, man vet ikke lenger hvem som er fienden til hvem», får vi høre av A Tunisian Girl, en av bloggerne som har fått mest oppmerksomhet i Vesten.⁶ «Slik er det blitt, vi er splittet. Noen bloggere støtter hverandre, andre ikke.»

Desillusjonert er også Hamadi Kaloutcha: «Etter 14. januar 2011 er internett blitt et spetakkel der det ikke lenger er mulig å tenke. Det er vanskelig å bli hørt mellom de harde frontene.» Det må tilføyes at de sosiale nettverkene har fått en hærskare av nye medlemmer, blant dem mange opposisjonelle som kommer løpende selv om toget er gått. De sprer falsk informasjon, manipulerer videoer og bilder. Resultatet er en ubeskrivelig kakofoni.

Kommentatorenes entusiasme har dekket over de tunisiske nettaktivistenes virkelige erfaringer. Usikkerheten deres bør bli hørt, selv om det bryter med de skråsikre oppfatningene som har fått fotfeste i utlandet. Vestlige regjeringer, medier og forskere har framhevet bloggerne som legitime talspersoner for det tunisiske folk. Det er ikke sikkert at de med det har bidratt til å forene de progressive kreftene i landet.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Navnet er et pseudonym. http://fr-fr.facebook.com/Kaloutcha.Hamadi.

2 http://manichaeus.blogspot.com. Denne bloggeren, som var tidlig ute, sluttet å være aktiv på internett i desember 2010, fordi han mente at de sosiale nettverkene hadde utspilt sin rolle.

3 Etter å ha blitt torturert i fengselet i 2002, startet Zouhair Yahyaoui en sultestreik, og fikk prøveløslatelse i slutten av 2003. Han døde av et hjerteinfarkt 13. mars 2005, 37 år gammel.

4 http://fatmaarabicca.blogspot.com. Disse begivenhetene gjorde Fatma Arabicca til gallionsfigur for de tunisiske nettaktivistene, selv om hun ikke er den mest omtalte i utenlandske medier.

5 http://mel7it3.blogspot.com.

6 http://www.atunisiangirl.blogspot.com.

(…)