Mistankens tidsalder

En ganske annerledes tid med et annerledes verdensbilde og en annerledes galgenhumor trer fram i Tomas Alfredsons filmatisering av John Le Carrés Muldvarpen.

Den kalde krigen mellom Vesten og Østblokken var et faktum etter Berlin-blokaden i 1948 og maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia samme år. USA og Storbritannia organiserte sine nett av agenter bak jernteppet, og Sovjetunionen lagde et tilsvarende nett i vest, med London som en hovedbase. Hauker på begge sider hisset til krig. Tendenser til avspenning kom etter Cuba-krisen i 1962, men klimaet ble gradvis kaldere igjen da den ortodokse Bresjnev/Suslov-fløyen styrtet Khrusjtsjov høsten 1964. Vietnamkrigen og invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 styrket ikke akkurat sjansene for avspenning. Dette er i korte trekk bakgrunnen for de første 25 årene av John Le Carrés forfatterskap.


I 1963 ga den britiske etterretningsagenten David Cornwell ut Spionen som kom inn fra kulden under nevnte pseudonym. Han sluttet i MI6 året etter for å bli fulltidsforfatter, og Le Carré-suksessen ble fulgt opp med Speilkrigen og En liten by i Tyskland. I 1974 kom den første romanen om George Smiley og etterretningsmiljøet i London, Tinker Tailor Soldier Spy, samme år utgitt på norsk under tittelen Muldvarpen. I forbindelse med lanseringen av Tomas Alfredsons filmatisering med Gary Oldman i hovedrollen, er oversettelsen gjenutgitt som filmpocket i 2012.1

Det er vanskelig å si seg uenig med forlagets forsidereklame: «Les boka før filmen». Le Carré, som ble kåret til en av de 25 vesentligste britiske forfatterne i det 20. århundret, er ikke bare en spenningsmester, men også en begavet miljøskildrer. Så spørs det om reklamesitatet fra The Spectator («en fantastisk thriller, det beste Le Carré har skrevet») er så veldig presist. Kvalitetsstemplet er udiskutabelt, Le Carrés kaldkrigsromaner var i flere henseender like gode som de seneste, men sjangerstemplet «thriller» kan diskuteres. Muldvarpen er mer et puslespill enn en thriller, og har det til felles med klassiske krimromaner at det søkes etter en gjerningsmann, her en agent for den andre siden, en «muldvarp». Således er tittelen Muldvarpen grei forbrukeropplysning, men virker selvsagt noe platt sammenlignet med originalens Tinker Tailor Soldier Spy, hentet fra en barneregle: Kjeleflikker, Skreddermann, Krigsmann, Tiggermann …


Plysjnostalgi

Året er 1973. Det søkes etter en etterretningsfunksjonær som bedriver undergravende virksomhet, og stadig mer tyder på at muldvarpen, som har fått tilnavnet «Gerald», befinner seg i de innerste sirklene til Sirkus, et dekknavn for utenlandsetterretningen vi kjenner som MI6. Hvem er det som leter etter muldvarpen? Hypotesen om en britisk agent som jobber for russerne inne i Sirkus’ ledelse, stammer fra etterretningssjefen som vi møter under navnet Kontroll. I filmens nåtid har han nylig gått av på grunn av sykdom, og så dør han. «He died of old age a little early,» konstaterer med uoversettelig underfundighet hans nestkommanderende George Smiley, som forlater tjenesten sammen med Kontroll. Kort tid etterpå blir en viktig biperson, Connie Sachs, pensjonert. Connie er en av tjenestens skarpeste analytikere, og blir stadig mer oppmerksom på irregulær kontakt mellom den russiske kulturattacheen Poliakov og flere av Sirkus’ ledere, kanskje særlig én av dem. Det er Connie som gjør Kontroll og Smiley oppmerksom på at Poliakov har militær bakgrunn. Han skal vise seg å ha rang av oberst i Moskva-senteret, med andre ord KGB. Connie har sett sammenhenger hun ikke burde ha sett. Men er det snakk om oppdagelser som er kompromitterende for Sirkus’ ledelse, eller er det en felle for russeren, eller begge deler? Kontroll, Smiley og statssekretær Oliver Lacon aner alle at Connie kan ha vært inne på riktig spor. Og det er Lacon som høyst uoffisielt gir Smiley i oppdrag å spionere på Sirkus-ledelsen, sammen med «skalpjegeren» Peter Guillam.

Hvem kan mistenkes for å være muldvarpen «Gerald»? Strengt tatt bare fire: den nye sjefen Percy Alleline (med Kontrolls kodenavn: Tinker, kannestøper eller «Kjeleflikker»), Bill Haydon (Tailor, Skreddermann,), Roy Bland (Soldier, Krigsmann) og Toby Esterhase (Poor Man). Hva karakteriserer dem? Alleline er først og fremst maktmenneske og streber, drømmer om å bli adlet. Bill Haydon, tidligere feltagent i Østblokken og før den tid Oxford-intellektuell, senere leder for operasjonene bak jernteppet og spesielt i Sovjet. Elegant kvinnebedårer. Roy Bland er en handlingens mann, har arbeiderklassebakgrunn, snakker røft og er storrøyker.2 Han fikk i sin tid et stipend til Oxford, der han møtte både Haydon og Smiley. Enkelte har mistenkt ham for å ha arvet farens røde standpunkter, men først og fremst er Bland en opportunist. Han har nå overtatt det operative ansvar for satellittstatene. Toby Esterhase har ungarsk bakgrunn. Nærmest selvutslettende overfor de andre sjefene, og opptrer til tider som en løpegutt for dem, men han er også den som forteller underordnede hvor skapet skal stå og hva som kreves for å få adgang til arkivene. Spesielt Guillam blir passet på, og han må stå skolerett for sjefene etter å ha utført et ekstra sensitivt oppdrag for Smiley.


«Den tsjekkiske skandalen»

Jeg skal selvfølgelig ikke røpe hvem som er Muldvarpen. Bare at han har sveket dronningen i mange år. Begrunnelsen han gir etter at han er blitt arrestert, er at Vesten er blitt stygg og avskyelig, både moralsk og estetisk. Det er ikke noe som er ekte lenger. «Grådighet og forstoppelse» dominerer. Og han hater amerikanerne. I bunnen ligger formodenlig en form for plysjnostalgi heller enn «kommunisme».

Et par av hovedskikkelsene befinner seg utenfor maktens indre sirkel. Ricki Tarr er den ene av dem, en sjarmerende, men skruppelløs feltagent. Han møter russiske Irina som sitter på avgjørende informasjon om Senterets (KGBs) infiltrasjon av Sirkus. Men dette skjer i tre forskjellige byer, alt etter om man leser romanen, ser TV-serien fra 1979 (regi: John Irvin) eller Tomas Alfredsons nye film: I romanen utspiller de nervøse møtene med Irina seg i Hongkong. I TV-serien er det derimot Lisboa vi møter,3 og i spillefilmen er det Istanbul. I alle tre tilfeller blir Irina bedøvet og sendt tilbake til Moskva.

En annen viktig (men ikke avgjørende) endring fra romanen og TV-serien er at Tsjekkoslovakia og Brno er byttet ut med Ungarn og Budapest. Agenten Jim Prideaux (Mark Strong, overbevisende, skjønt ikke så værbitt, macleansk autentisk som Ian Bannen i TV-serien) drar til Budapest for å møte en general som visstnok sitter på informasjon om muldvarpen i Sirkus’ ledelse. Men Prideaux blir, i begge versjonene, skutt og tatt til fange. I 2011-filmen møter han en fange vi allerede er blitt kjent med. I både bok, TV-serie og film dukker Prideaux senere opp som skolelærer på den engelske landsbygda. Noen har fått ham ut av sovjetisk fangenskap. Skjønt senere og senere: Romanen begynner med lærer Prideaux og hans elever.

Prideaux-sekvensene er viktige på mange måter. I TV-versjonen blir det spesielt understreket at to av de mistenkte har fått kunnskap om «den tsjekkiske skandalen» før de egentlig skulle kunne vite noe om den. Det samme med Kontrolls kodenavn basert på den nevnte barnereglen. Har Prideaux sladret? Eller (mer sannsynlig) røpet kodenavnene under tortur? Smiley begynner å ane at noe er råttent.


Hitchcocksk arkivsnoking

Dette er en historie om gjensidig mistenksomhet, rivalisering og giftig atmosfære i en organisasjon som skulle trygge rikets sikkerhet, men hvor den kalde krigen er kommet hjem og har internalisert seg, og enkelte aktører lar seg lure til å tro at de narrer fienden, mens de selv lar seg lure (stikkord: Operation Witchcraft). Som sådan, og som en kortversjon av Le Carrés komplekse roman, fungerer filmen stort sett godt. Den har dessuten en overbevisende tidskoloritt og evner å skape en sitrende realistisk stedsånd i både Budapest, Istanbul og London. Alfredsons film imponerer gjentatte ganger i filmestetisk forstand: sjangerriktig fargebruk, oppfinnsom anvendelse av en rekke artikulasjoner, som vekt på rammer innenfor billedrammen (utkikkspunkt, heisåpninger) og sporskift utenfor togstasjoner som metafor for vekslinger i tid og rytme: Filmen skifter stadig mellom nåtid og tilbakeblikk, og den vet å skifte tempo til riktig tid: Filmen har en del av den over 30 år gamle TV-seriens ettertenksomme scener (gjerne knyttet til Smiley), men selvsagt langt færre lange møter, og actionpublikummet får også sitt, uten at filmen eksellerer i voldsscener.

Det filmen imidlertid mangler, er noen flere granskende, karakteriserende nærblikk på de hovedmistenkte lederne av spionorganisasjonen. Først når muldvarpen mot slutten av filmen (et mer estetisk utsøkt enn egentlig spennende klimaks) blir avslørt – og sier at han avskyr dagens England men vil savne cricket – får vi noe som ligner på en inngående nærstudie. Sirkus-kretsens mistenkte aktører har ofte rett og slett for lite å spille på. Mye av oppmerksomheten vendes mot Smiley, som i Gary Oldmans skikkelse er nesten like stoisk som Alec Guinness fra 1979, skjønt mer dramatisk kontant og mindre av en gammel onkel med godt kamuflert dødelig våpen i porteføljen. Valget av Benedict Cumberbatch, TV-aktuell som den moderne Sherlock Holmes, er en overraskende versjon av Peter Guillam. Artig, frekksleipt oppsyn med post-Swinging London bolleklipp, særdeles overbevisende i de hitchcockske arkivsnokerscenene; ikke fullt så selvfølgelig valg som lederskikkelse i etterretningens «skalpjegerenhet».

Toby Jones var artig som Karl Rove i Oliver Stones W. Her, som Percy Alleline, er han merkelig blek når man tenker på at han spiller en mann som har overtatt Kontrolls stol. Men igjen: Regissøren har gitt ham for lite å spille på. Colin Firth underspiller like mye i Haydon-rollen som den sarkastisk-elegante Ian Richardson var på nippet til å overspille rollen i 1979-utgaven. Ciarán Hinds klarer å gjøre forbausende mye ut av den i utgangspunktet nokså tomme Roy Bland-rollen. Og ingen kunne bedre enn John Hurt inkorporere den mildt sagt innrøkte (og i flashback gjenoppstandne) Sirkus-sjefen Kontroll.

Min favoritt er likevel Kathy Burke som den førtidspensjonerte granskningseksperten Connie Sachs. Smiley besøker henne i Oxford for å få gjenoppfrisket hennes observasjoner av Poliakov. Den alkoholiserte Sachs med valkete dobbelthake serverer Oldman en frisk replikk som nok hadde sjokkert Old Man Guinness: «Jeg begynner å føle meg underfucked.» Den rake motsetning til Smileys promiskuøse kone Ann, som Bill Haydon lenge var elskeren til. Le Carré og Alfredson har en åpen dør til privatlivet, men denne spesielle form for politifolk later til å ha langt mindre langtekkelig privatliv enn det nordiske kriminalromaners politifolk i tide og utide blir pådyttet av sine forfattere.


Spøk og spøkelser

Gifte eller ikke, «underfucked» «overfucked» eller «middlefucked», disse filmskikkelsene gir alle som én inntrykk av å ha levd i den tiden som ble kalt «den kalde krigen». En ganske annerledes tid med et annerledes verdensbilde og en annerledes galgenhumor. Storbritannia hadde gode forutsetninger for å møte sovjetisk spionasje, men også en akilleshæl: unge, velstående intellektuelle som satte sin lit til Sovjetunionen, ikke minst på grunn av den spanske borgerkrigen og enkelte torykretsers unnfallenhet overfor Hitler. «The Cambridge Spies»4 kom til å ryste britisk etterretning langt inn mot 80-tallet, før den siste av dem, Anthony Blunt, som ikke jobbet for etterretningen, derimot var dronningens kunstekspert, ble tatt.

Den tidligere etterretningsmannen David Cornwell, alias John Le Carré, har i fiksjon og sakprosa langet ut mot USAs «krig mot terror» de ti siste årene. Det betyr ikke at han var eller er soft on Russia, som amerikanske høyrefolk pleide å si. Til tross for at han så elementer av «speilkrig» mellom Vesten og Østblokken også på et ideologisk plan, har det aldri vært tvil om at han anser Vesten som det minste onde. Det han misliker med Sovjet-flørt, er ikke bare kommunistisk ideologi i sin størknede og definitivt imperialistiske utgave, men en lang tradisjon for voldelig russisk stormaktspolitikk, som nå lever videre i en mafiøs versjon. Det er dette hans hittil siste roman, Our Kind of Traitor (2010, norsk utgave, En forræder etter vårt hjerte, utgis i juni 2012) dreier seg om. Nei, Le Carré kunne ikke ha skrevet under på muldvarpens karakteristikk av Vesten, selv om han gir forræderen noen gode kort. Men han er samtidig altfor obs på boomerang-effekten til noensinne å ha kommet med bombastiske kaldkrigsutsagn som denne mer parodiske utgaven, fra Dr. No: «With your disregard for human life, you must be working for the East.» Det sier Connery, 25 år før han dukket opp i en Le Carré-film.

Le Carré er medprodusent av Alfredsons film. Nærmere en forfatterautorisasjon kan man neppe komme. Og han har en godt synlig statistrolle i en scene fra et Sirkus-julebord på Kontrolls tid, der julenissen bærer Lenin-maske og USSRs nasjonalsang blir spilt. Jo, man kan spøke, og spøkelser har det med å gå igjen.

Til tross for delvis mangelfull persontegning kan Tomas Alfredson (Hasses sønn) være stolt av sin britiske film, hans første regijobb siden Låt den rätte komma in (2008). Filmens aller siste scene, andre del av julebordssekvensen, som kommer etter avsløringen av muldvarpen, minner oss om dette med far og sønn igjen, men nå er det komponisten til filmens blåser- og gitarpregede originalmusikk, Alberto Iglesias, som hedrer sin far. For bakgrunnsmusikken vi hører er faktisk Julio Iglesias’ versjon av Charles Trenet-klassikeren «La Mer». «Surrealistisk» er et ord som ofte misbrukes, men Julio Iglesias fra Olympia i Paris, med gebrokken fransk intro og milevis fra Piccadilly Circus, faller så desidert under denne kategorien. Frekt, vittig. Chapeau! som franskmennene sier.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Oversatt av Per A. Hartun, som allerede hadde gjort Speilkrigen (1966) og En liten by i Tyskland (1969). Solid oversettelse. Cappelen Damms filmutgave er såvidt jeg kan se identisk med 1974-utgaven, greit nok. Man får heller dra på smilebåndet av former som «røbe» (gjentatte ganger), «coma» og «revolte».

2 Et trekk Bland deler med mange kolleger, ikke minst Kontroll (som dør av det), og med den sagnomsuste KGB-avdelingssjefen Karla, som Smiley møter og avhører i India på 1950-tallet. Smiley har under forhøret med sigaretter til Karla ( i TV-serien er Camel uten filter valgt som Karlas yndlingsmerke), og KGB-mannen tar likeså godt med seg den elegante lighteren som Smiley har fått fra sin kone, Ann, with love.

3 Irina (i alle fall romanens og TV-seriens utgave) har, som en kontrast til livet i Ljubljana, romantiske forestillinger om Vesten, kristendommen og Skottland. For øvrig ser vi i de lange Irina/Ricky-sekvensene mye av Lisboa. Scenene er selvsagt tatt opp etter nellikrevolusjonen i 1974, og om det er meningen eller ikke, kan vi se en plakat for det maostalinistiske partiet MRPP, som ble beskyldt for å være USA-finansiert, riktignok først og fremst av Moskva-kommunistene. En kuriositet: Et av MRPPs mest kjente medlemmer var den nå høyreorienterte José Manuel Barroso, EU-kommisjonens president siden 2004.

4 For dem som ikke vet det: En utmerket BBC-serie av samme navn er tilgjengelig på DVD. Kim Philby, den mest kjente av Cambridge-spionene, briten som figurerte på sovjetrussiske frimerker, blir portrettert i en ny roman av thrillerforfatteren og Russland-eksperten Robert Littell (far til Jonathan). Så vidt jeg kan se foreløpig kun tilgjengelig på fransk: Philby, portrait de l’espion en jeune homme (2011). I et intervju med Le Nouvel Observateur (17. november 2011) lanserer Littell teorien om at Philby var trippelagent, at han også jobbet for USA. Hvorom alt er, så har Littell dekning for at Jurij Andropov, KGB-sjef og Bresjnevs etterfølger, var svært skeptisk til KGB-oberst Philby.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0