Saharas tikkende bombe

Spenningene øker mellom marokkanere og saharawier etter flere sammenstøt. Samtidig nekter Sikkerhetsrådet å utvide FNs mandat til å omfatte overvåkning av menneskerettigheter.

Dakhla ligger sør i Vest-Sahara, nesten på grensen til Mauritania. Nybygger-strøket Wakkala er et av flere som har sprunget opp av jorden de to-tre siste årene, og gir byen et preg av å være i vekst. Som overalt ellers i dette store territoriet, som frigjøringsbevegelsen Polisario har gjort krav på siden det ble annektert av Marokko i 1975, er det vanskelig å bevege seg uten å vekke mistanke. Overalt støter man på politifolk fra den nasjonale sikkerhetsstyrken eller soldater fra hæren. «Alle disse sikkerhetsstyrkene er en pest og en plage! For hver politimann i uniform, er det minst ti i sivil,» sier en opprørt utenlandsk statsborger. Som de fleste av dem vi snakker med, ber han om å forbli anonym.

Vi tar en kjapp kjøretur gjennom Wakkala og kan raskt konstatere at alle spor etter de siste sammenstøtene i slutten av september for lengst er borte. «Wilaya [administrasjonen] var raskt på pletten for å rydde opp,» forteller Sidi, en saharawi i 40-årsalderen. De lokale myndighetene holder seg til sin «normaliseringsstrategi» og omtaler ved alle anledninger byen som «rolig og fredelig». Men Sidi forteller at sammenstøtene på ingen måte er glemt og at de stadig blir snakket om.

Det var etter en fotballkamp søndag 25. september i fjor at det «brøt ut vold mellom fotballsupporterne», forteller det marokkanske ukemagasinet TelQuel. «En ung saharawi skal ha blitt angrepet av folk fra nord. […] Noen unge saharawier løp for å finne forsterkninger i sentrum av byen. I grupper på ti personer hoppet de opp i terrengbiler og stormet av gårde mot bydelen Wakkala.» Mohamed, som vi traff der i begynnelsen av desember, bekrefter historien og beskriver et regelrett slag. «Marokkanerne møtte fram i stort antall, de var trolig flere hundre,» sier han, godt utenfor rekkevidde av lyttende ører og nysgjerrige blikk. «De kom rett mot oss, og politifolkene gjorde ingenting for å stanse dem.» På bakken tegner han opp et detaljert forløp av sammenstøtene. «Det var nesten som før i tiden, den gang folk kjempet med sabel og sverd.» Han legger ikke skjul på at han selv eier en sabel, og at han også har brukt den, «for å beskytte familien». Et annet våpen, som er minst like skrekkinngytende, er terrengbiler, som man ikke nøler med å kjøre inn i motsatt leir i stor fart. «Det er saharawienes hemmelige våpen for å komme bak ryggen på marokkanerne,» gliser han. Sju personer ble drept under sammenstøtene, hvorav to politimenn. Sidis tanker går til naboen hans, som i likhet med mange andre ble arrestert i dagene som fulgte, ganske enkelt fordi han eier en 4×4 terrengbil. «Siden har han sittet i El-Ayoun-fengslet,» kan Sidi fortelle.

Radikaliserer motstanden
Trefningene satte hele byen i brann, men de kraftigste fant sted i bydelen Wakkala og omegn, på et stort åpent område like ved flyplassen. Dette strøket er kjennetegnende for de økte spenningene mellom marokkanere (saharawiene kaller dem heller for «nord-marokkanere») og saharawier (marokkanerne og mange av saharawiene vi møter snakker heller om «regionens opprinnelige befolkning», «Sahara-folk», eller «innfødte»). Redaktøren i magasinet TelQuel, Karim Boukhari, kaller denne konflikten «Saharas tikkende bombe».2

Blokkene i Wakkala er bebodd av familier fra slummen. Hit kom de tidlig på 1990-tallet, like etter at Polisario-bevegelsen undertegnet våpenhvileavtalen, og det ble jobbet med folkeavstemning om uavhengighet. Det dreide seg den gang om å sikre kontrollen over territoriet, samt å fylle valglistene. De fikk penger, tomter og nok byggemateriale til å bygge første etasje. «I løpet av noen få uker var slumbebyggelsen borte» forteller en europeisk innbygger.

Denne klientilistiske politikken kan til en viss grad forklare dagens spenninger. Økonomisk hjelp blir gitt til saharawier som lar seg «verve» til å forlate flyktningeleirene som har eksistert utenfor byen Tindouf i Algerie i 36 år, og flytter tilbake til «moderlandet», som de marokkanske styresmaktene liker å kalle det. Vi får også høre om et «nasjonalt støttekort», som tildeles en rekke saharawier for alle slags typer arbeid i «fellesskapets interesse», og som gir dem et sted å bo, fri transport og en liten månedslønn. Kort sagt kjøper makthaverne støtte fra flere grupper. Men ved å drive denne leken for langt risikerer de å vekke sjalusi og forstyrre den sosiale stabiliteten.

Eldoradoet som tusenvis av marokkanere har funnet her – og fortsetter å komme for – takket være blekksprutfiske, fiskeforedlingsindustri, sardinfabrikker og jordbruksproduksjon, og ikke minst de enorme drivhusene rundt Dakhla og utvinningen av fosfatforekomstene ved Bou Craa, er også med på å splitte befolkningen. I første rekke fordi den økonomiske innvandringen fører med seg noen uheldige konsekvenser. Nylig måtte fryserier som foredler fisk si opp ansatte. Årsaken er at farvannene utenfor kysten av Vest-Sahara, der det finnes store fiskeforekomster, åpnes for svære europeiske eller russiske trålere, som ikke bidrar til å utvikle sektoren.3 Den lokale fiskeindustrien ser ikke snurten av de mange tonn fisk som de store fartøyene henter opp av havet i løpet av en dag. Fiskeressursene blir heller ikke fullt utnyttet, fordi et stort antall av båtene går inn for å få størst mulig fangst, som foredles til fiskemel.

Bosettingen av titusener av marokkanere i Vest-Sahara fortsetter også ufortrødent, og har skapt nye bydeler utenfor El-Ayoun og kystbyen Boujdour. Dette fører naturlig nok til et spent forhold til den saharawiske befolkningen. En av de vi treffer, Bachir, forteller: «Jeg måtte forlate Mauritania for å drive med yrket mitt. Her finnes det en opprinnelig befolkning og marokkanere som er kommet fra nord. Det er de sistnevnte som eier bedriftene.» En annen, Sidi, spør: «Hvorfor skal saharawier nøye seg med kroppsarbeid og å jobbe tolv timer om dagen for 2000 dirham (ca. 900 kroner) i måneden? Det folk i regionen vil, er å utnytte de lokale ressursene. Hvorfor kan en marokkaner fra nord jobbe på store båter, men ikke en saharawi?» Og han trekker følgende konklusjon: «Jeg har inntrykk av at Marokko gjør alt for å radikalisere oss. Straks du ber om en forklaring eller krever din rett, blir du kalt separatist eller medlem av Polisario.»

«Leve kongen, leve Marokko!»
Også i El-Ayoun, seks hundre kilometer lenger nord, har klimaet hardnet til det siste året. Nok en gang dreier det seg om overtredelse av «den gule linjen»: Den saharawi som velger å demonstrere mot sosial og økonomisk marginalisering, går fra å være en «god» innbygger til et utskudd. N’habouha gikk over i sistnevnte kategori etter at de to brødrene hennes forsvant 25. desember 2005. Sammen med 13 andre hadde de bestemt seg for å forlate territoriet, hvor de levde under et konstant press og trusler om å bli arrestert, etter å ha deltatt i fredelige demonstrasjoner for det saharawiske folk. «Den marokkanske stat gjør dette for å få unge saharawier til å flytte nordover i landet,» forklarer Ghalia Jimmi, nestleder i en saharawisk menneskerettighetsforening. «Om de nekter, gjør myndighetene alt for å tvinge dem til å flytte til Kanariøyene. Hele seks hundre personer gjorde dette mellom 2005 og 2010.»

Da ryktet begynte å spre seg 10. oktober 2010 om at en khaima-leir (nomadenes tradisjonelle telt) var opprettet ca. 15 kilometer øst for El-Ayoun, nærmere bestemt i Gdeim Izik, midt ute i ørkenen, var ikke N’habouha, Kadjia, Hadia og andre kvinner i gruppen sene med å slutte seg til bevegelsen. Dette var den største aksjonen ledet av saharawier siden «den grønne marsjen» som markerte Marokkos annektering av territoriet i 1975. Kvinnene ønsket å vite hva som hadde skjedd med deres brødre og sønner, og kjempet samtidig for verdighet. Gdeim Izik fikk for øvrig tilnavnet «verdighetsleiren» og blir av enkelte sett på som selve arnestedet for den «arabiske våren». Mellom 10. oktober og 8. november 2010 talte denne fredelige mobiliseringen opp til sju tusen khaima og samlet rundt 20 000 personer. Bakgrunnsteppet for saharawienes protester var den sosiale og økonomiske marginaliseringen. Etter noen dager med optimisme rykket en stor sikkerhetsstyrke inn i leiren. Bare én inngang ble beholdt for å kunne kontrollere hvem som kom og gikk. Så fulgte en organisert blackout overfor mediene og humanitære organisasjoner. 24. oktober ble en 14 år gammel gutt drept av marokkanske soldater ved en kontrollpost. Ved daggry 8. november ble det gitt ordre om angrep. «Det rådet full forvirring,» forteller Leila. «Ungene hylte og skrek. Vi ble jaget vekk fra leirområdet med kølleslag, tåregass og vannkanoner. Da jeg kom tilbake til El-Ayoun, ble jeg arrestert. Jeg ble slått og kryssforhørt. Etter å ha blitt tvunget til å rope: ‘Leve kongen, leve Marokko!’ ble jeg sluppet fri tirsdagen etter.»

Vold eneste utvei
Offisielle kilder på marokkansk side oppgir 11 døde blant sikkerhetsstyrkene og to døde i den saharawiske befolkningen, tall som blir bekreftet av den marokkanske menneskerettighetsorganisasjonen. Ifølge andre kilder skal 168 personer ha blitt arrestert under stormingen av leiren og i dagene som fulgte. De ble slått og i flere tilfeller torturert, og senere løslatt uten dom eller tiltalepunkter. FNs observatører, som bare har i oppdrag å håndheve våpenhvilen, kunne ikke gripe inn. De siste årene har enkelte medlemmer av Sikkerhetsrådet, blant annet Frankrike, nektet å utvide FNs mandat til også å omfatte «overvåkning av menneskerettigheter». I begynnelsen av januar satt 22 saharawiske aktivister som ble arrestert i dagene rundt 8. november 2010 fremdeles i militærfengslet i Salé, selv om de alle er sivile. Etter 38 dager avbrøt de sultestreiken de hadde innledet 31. oktober 2011 i protest mot de elendige forholdene i fengslet. De fleste har ifølge sine advokater blitt torturert, flere har blitt voldtatt og 16 holdes på isolert avdeling. Sultestreiken ble avbrutt etter at marokkanske myndigheter ga løfter om at de snart skulle få sin sak prøvet i retten.

«Etter Gdeim Izik blir ingenting som før,» sier N’habouha. Det var i 1999 at sivile marokkanere for første gang deltok i undertrykkingen av den saharawiske befolkningen. Da var Komiteen for koordinering av saharawiske arbeidere nettopp opprettet, på initiativ fra ansatte ved fosfatgruven i Bou Craa. «Vi organiserte en demonstrasjon, men politiet grep inn med vold,» forteller en pensjonert gruvearbeider. «Sivile marokkanere hoppet ned fra kjøretøyene og herjet vilt rundt seg, i saharawiske butikker og hjem. Men i Gdeim Izik fikk alt en annen dimensjon.» Mange forteller om flere unge siviles overgrep og voldshandlinger i november 2010. «Det siste året har en ny følelse av hat og hevnlyst vokst fram mellom de to folkegruppene,» sier Ghalia Jimmi. Menneskerettighetsforkjemperen var selv «meldt savnet» i nesten fire år. «Min generasjon er fredelig og forsonende innstilt. Vi har alltid vært overbærende mot det marokkanske folk, det er staten vi er imot. Men ungdommen ser annerledes på det. De ser dessuten at det internasjonale samfunnet griper inn flere steder, men ikke her. De har mistet tilliten og tror nå at vold er eneste utvei.»

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 «Quand Dakhla s’embrase» [Dakhla i flammer], TelQuel, Casablanca, 7. oktober 2011

2 «La bombe Sahara», TelQuel, 2. oktober 2011.

3 En fiskeriavtale som omfatter farvannene utenfor Vest-Sahara ble inngått mellom Marokko og EU i februar 2007. Den avgir en andel av fangsten og det gis adgang til fiske for båter fra EU-land i bytte mot økonomisk støtte. Avtalen ble først utvidet til å gjelde fram til februar 2012, til tross for motstand fra sju medlemsland. Men 14. desember 2011 stemte EU-parlamentet mot utvidelse av avtalen. Motstanderne mener den er rettsstridig så lenge konflikten ikke er løst og det ikke er påvist at avtalen ivaretar det saharawiske folkets interesser.