Uenighet om europeisk minstelønn

Fagforeningene er uenige om en EU-minstelønn er det beste middelet mot en nedadgående spiral av lønnspress og sosial dumping.

februar 2012

Iden symbolske byen Aten arrangerte Den Europeiske faglige Samorganisasjon (DEFS) i mai 2011 sitt første møte siden krisen brøt ut.1 Delegatene uttrykte solidaritet med det greske folket gjennom et koordinert europeisk svar på tiltale: et alternativ til lønnsharmoniseringen på bunn.

«De har krysset Rubicon. Det haster med å kontre EU-kommisjonens spareplaner,» erklærte den avtroppende lederen for den spanske landsorganisasjonen UGT, spanjolen Candido Mendez. Ettersom den sosiale resesjonen ubønnhørlig ville øke, foreslo de greske delegatene å bruke «laboratoriet» sitt til å lage nye strategier: «Medisinen sparetiltakene og den økonomiske overstyringen viser seg å være verre enn sykdommen,» sa en av dem. «Vi må slåss mot ortodoksien til Den europeiske sentralbanken og dens sjokkterapi. Vi må bryte med dogmet om konkurransedyktighet. Harmonisere lønningene, ja, men oppover!»

I den andre enden av dette skremmebildet av to ulike EU forsikret en representant for Ver.di, den tyske fagforeningen for privat tjenesteyting, at «eksporten av den tyske modellen forverrer situasjonen». Kollegaen hans fra Deutscher Gewerkschaftsbund (DGB) var ikke i tvil om at man måtte «aksjonere i Tyskland også, og ikke bare i Hellas». «Naboene våre blir fiender», la en representant for polske Solidaritet til. «Det kan ikke fortsette slik.»2

I den grad fagforeningene er enige om å nekte å godta en permanent lønnsforvitring i Europa og å gjøre lønn til en hovedsak for europeisk fagforeningsarbeid, gjenstår det et spørsmål: Hva må gjøres? Tatt i betraktning hvor ulike lønningene er i EU, og at det i enkelte land ikke finnes noen nedre grense, tvinger det seg fram en kampsak: en minimumslønn i EU. For møtedeltakerne var temaet brennbart og landskapet minelagt.


Selvstendighet i forhandlingene

Kravet dukket først opp i mai 2007 i kulissene og på silkepoter under DEFS’ møte i Sevilla. De tyske fagforeningsfolkene startet diskusjonen: «Mens 20 av 27 EU-land har en minstelønn fastsatt av staten, finnes det ikke noe slikt i den store tyske økonomien! Å sammenlikne oss med nabolandene hjelper oss i den nasjonale kampen for en tverrfaglig minstelønn.»3 Etter at England innførte dette i 1999, er Tyskland faktisk det eneste landet i EU som mangler en slik politisk sokkel for de lavtlønte i de kollektive forhandlingene.

Britene og franskmennene er, i likhet med det tyske fagforbundet DGB, tilhengere av en europeisk minstelønn. Etter møtet sa franskmannen Jean-Christophe Le Duigou at han var skuffet over at ingen syntes å ville ta på seg sjumilsstøvlene: «Prinsippet har vi diskutert lenge! Men det er uhyre vanskelig å få konkretisert kravet.» Marcel Grignard, visegeneralsekretær i det franske fagforbundet CFDT, spurte: «Hvordan skal DEFS klare å fastsette et felles mål for alle EU-landene når lønnssystemene er så ulike?»

Siden 1997 har de radikale elementene i mange fagorganisasjoner sett for seg forskjellige regler for minstelønn i land med sammenlignbar økonomisk utvikling.4 I 2005 prøvde et nettverk av forskere med bånd til fagbevegelsen å definere en europeisk regel for minstelønn i forhold til nasjonal gjennomsnittslønn: 50 prosent på kort sikt, så opp til 60 prosent.5 Ettersom de lovfestede minstelønnene ligger mellom 30 prosent og 48 prosent av gjennomsnittslønnen (f.eks 1,82 euro i Tsjekkia og 9 euro i Frankrike), ville en slik regel gjøre det mulig å heve minstelønnen i alle landene. På dette tekniske nivået har debatten knapt nok gjort framskritt.

I DEFS-delegatenes øyne dreier det seg ikke så mye om en minstelønn som om selvstendigheten til de som forhandler om lønn. «Vi har aldri bedt om at staten skal fastsette en minstelønn i alle de europeiske landene!» presiserte en representant for CFDT i Aten. Tilhengerne av et system for minstelønn i EU kolliderer faktisk med fagforeningene i land der lønnsgulvet er fastsatt sektorvis gjennom tariffavtaler. Det er tilfellet i de skandinaviske landene og Italia. «Vi ønsker ingen statlig innblanding,» forklarer en representant for svenske Tjänstemännens Centralorganisation (TCO). «Hos oss dekkes 90 prosent av arbeiderne av en kollektiv avtale. Vi har ikke behov for noen lovfestet, tverrfaglig minstelønn.» Den italienske representanten mener at en slik minstelønn «ikke er egnet til å løse lavtlønnsproblemet. Vi ønsker ikke å miste selvstendigheten vår».


«Forhastet og utidig»

Det tyske tilfellet belyser problematikken godt. I Tyskland har ideen om en lovfestet minstelønn alltid vært ømtålig, fordi grunnloven i så stor grad vektlegger frie, kollektive forhandlinger. Den overlater det til organisasjonene innenfor hver sektor å forhandle for hver bransje og hver region. Men antallet bedrifter med kollektive avtaler synker, og det har utviklet seg sektorer som praktiserer en lavtlønnspolitikk.6 Når presset på sosiale rettigheter kommer i tillegg, virker systemet mindre og mindre i stand til å fastsette minimumsnormer.7 Det er grunnen til at fagforeningene Nahrung-Genuss-Gaststätten (næringsmiddel, hotell og restaurant) og Ver.di (privat tjenesteyting) siden 2006 har kjørt en kampanje for en lovfestet, allmenn minstelønn. I dag krever de 8,50 euro per time. De arbeider også for spesifikke minimumsinntekter i visse bransjer (alltid høyere enn denne summen). Kampanjen avdekker lønnsspørsmålets politiske natur, og forsøker å kompensere for Ver.dis svake organisatoriske makt gjennom å mobilisere den offentlige opinionen. Etter at Angela Merkel lenge har vært motstander av prinsippet om et lønnsgulv, har hun skiftet mening etterhvert som valget nærmer seg. Hun har sagt at hun ønsker å utvide de allerede framforhandlede bransjevise minstelønnene, men har ennå ikke uttrykt seg entydig om en tverrfaglig minstelønn, og langt mindre om størrelsen på den.

Selv om Tyskland skulle stille seg bak tanken, er veien fortsatt lang. En av lederne i Den europeiske metallarbeiderføderasjonen har for eksempel sagt at «Frankrikes modell er laget for et stort land og trenger ikke eksporteres til andre», og at dette kravet var «forhastet og utidig». Motstanderne frykter en spiral som trekker lønningene ned, for «selv om et minimumsnivå kan lovfestes (50 prosent av nasjonalt gjennomsnitt, for eksempel), kan det ikke gjøres på forhandlingsfeltet, som per definisjon skal være fritt», sier Walter Cerfeda, tidligere forbundssekretær i DEFS. «Jeg klarer ikke å se at en minstelønn skal utgjøre noen risiko for de nordiske arbeidstakerne!» svarer Bernard Thibault, generalsekretær i CGT. «Derimot ser jeg at Romania og Polen ikke har noen europeisk referanse å bruke mot lønnskuttene de blir påtvunget.»

At det er så umulig å bli enige om dette spørsmålet, viser hvor mye arbeid som gjenstår for å komme fram til en overnasjonal, felles lønnsdynamikk. Kanskje er det i strategier for samordning av eksisterende lønnsforhandlinger at de europeiske fagforeningene kan finne en åpning for en bredere mobilisering.8

Oversatt av L.H.T.





Fotnoter:
1 Den Europeiske faglige Samorganisasjon (DEFS) omfatter 84 nasjonale fagforbund i 36 land og 12 europeiske yrkessammenslutninger.

2 Alle utsagnene er nedtegnet av artikkelforfatteren under kongressene i Sevilla (2007) og Aten (2011).

3 Intervju med en tillitsvalgt i den tyske fagforeningen Deutscher Gewerkschaftsbund (DGB), 25. mai 2007.

4 Pierre Bourdieu, Claude Debons, Detlef Hensche og Burkart Lutz (red.), Les perspectives de la protestation, Syllepse, Paris, 1998 (1997).

5 Nettverket besto av tyske forskere (Wirtschafts und Sozialwissenschaftliches Institut WSI), sveitsiske (Réseau de réflexion) og franske (Institut de recherche économique et sociale IRES. Målet var å fremme for fagforeningene «teser for en europeisk politikk for minstelønn», og arbeidet førte fram til utgivelsen av et verk som var samordnet av Thorsten Schulten, Reinhard Bispinck og Claus Schäfer, Minimum Wages in Europe, ETUI-REHS, Brussel, 2006.

6 For eksempel er timelønnen for en frisør i Sachsen og en blomsterselger i Thüringen henholdsvis 3,06 euro og 4,54 euro brutto. Se «Tarifspiegel: unterste Tarife nach Branchen», WSI Tarifarchiv 2011, www.boeckler.de.

7 Dagens system sikrer en minstelønn som ofte er svært lav i visse bransjer og bare til lønnstakere som er dekket av en kollektiv avtale, det vil si 62 prosent av arbeiderne.

8 Se Anne Dufresne, Le salaire, un enjeu pour l’eurosyndicalisme. Histoire de la coordination des négociations collectives, Presses universitaires de Nancy, Paris, 2011.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal