Nord-Amerika

Evigvarende overgang

Tre år etter Marc Ravalomanana ble kastet, har Madagaskar havnet i et blindspor. På tross av en kriseplan i 2011 har øya sunket dypere ned i en krise, som avdekker et dysfunksjonelt land ødelagt av grådige eliter og en håpløs utviklingspolitikk påtvunget fra utlandet.

Posted on

Vi skulle bare treffe fire–fem arbeidere, men blir møtt av vel tretti personer, som sitter tett sammen på trebenkene som til vanlig brukes under fagfo-reningsmøter. Ikke alle er organisert i Fisema, landets største fagorganisasjon, men så å si alle er ansatt ved tekstilbedriftene i den økonomiske frisonen rundt Antsirabe, landets tredje største by 170 km sør for hovedstaden Antananarivo.

Slike globaliserte enklaver har dukket opp som paddehatter de siste tjue årene. Mot en månedslønn på 90 000–110 000 ariary (240–320 kroner) syr et utall flittige hender shortsene, jeansene og genserne som selges av kjente merker i Europa. Under den svarte tavla til «sendika», fagforeningen, i det lille gårdsrommet til den lokale Fisema-representantens bolig, går de med på å fortelle oss om «krisen». Men på én betingelse: Navnene deres skal ikke nevnes.

«Krisen» henspiller i første rekke på den politiske lammelsen i landet etter at Antananarivos borgermester, Andry Rajoelina, i 2009 avsatte president Marc Ravalomanana, som hadde mistet folkets oppslutning og støtten fra hæren. Landet styres fremdeles av en provisorisk overgangsregjering ledet av Rajoelina. Og selv om Ravalomanana offisielt har gått av, har han ingen planer om å overlate makten til sin rival. Fra sitt eksil i Sør-Afrika er han fast bestemt på å vende tilbake til hjemlandet. Det internasjonale samfunnet anklager Rajoelina for statskupp og har stanset mesteparten av bistanden til landet. Men denne konflikten avdekker også dypereliggende strukturelle problemer, nemlig den gassiske elitens inkompetanse og flere tiår med mislykket utviklingsmodell.


«Komparative fortrinn»

«Politikerne har ansvaret, men det er vi som får kjenne konsekvensene,» sier en av arbeiderne i Antsirabe. En annen forteller at de internasjonale sanksjonene rammer svært hardt en økonomi som allerede har fått en knekk etter finanskrisen i 2008. Han viser til opphevelsen av African Growth and Opportunity Act (AGOA), den amerikanske loven som tekstilindustrien på Madagaskar nøt godt av i et tiår. Siden ordningen opphørte i 2009, har over 25 000 arbeidsplasser gått tapt av totalt 100 000 i sektoren. Mange ansatte har også vært permittert i lengre perioder.
For fabrikken Mklen, som eksporterte hele sin produksjon til USA, ble resultatet kroken på døra og 1200 arbeidere måtte gå på dagen. De ansatte ved fabrikkene som overlevde, slik som Cottonline, Cotona og Aquarelle, kan underlig nok ikke si hvor de som jobbet ved Mklen er blitt av. De er simpelthen borte vekk, nærmest som spøkelser. Noen skal ha forsvunnet inn i massen av rickshaw-førere i gatene i Antsirabe, andre har angivelig reist hjem til landsbygda, enkelte skal ha blitt sendt til Mauritius eller Jordan, hvor moderselskapet har andre fabrikker.
Enkelte bedrifter som var mindre avhengige av disse støtteordningene, har ansatt folk etter 2010. Cottonline er en av disse. Men her som overalt ellers utnytter eierne situasjonen. «De kutter lønningene våre med alle slags påskudd,» forteller en sint ung kvinne. «Iblant sier de opp folk uten grunn, bare for å vise hvem som bestemmer.» En kvinne på benken ved siden av nikker samtykkende. Etter åtte år hos Cottonline ble hun uten forvarsel oppsagt, «fordi hun var syk». Hun fikk utbetalt 200 000 ariary (560 kroner) og tuslet hjem. Bistandsstoppen har også rammet staten hardt. I 2008 sto bistanden for halvparten av statens inntekter. De offentlige driftsbudsjettene har skrumpet kraftig inn. I en slik kontekst har ikke landets arbeidstilsyn eller den nasjonale trygdekassen (CNPAS) mye å stille opp med overfor arbeidsgiverne. Controller i CNAPS, Manan’lala Adriantsalama, innrømmer uforbeholdent at han ikke klarer å kontrollere de 20 000 tilknyttede bedriftene. «Og de ansatte er så redde for å miste jobben, at de ikke våger å klage til oss,» legger han til.

Løftene som gasserne til stadighet har fått høre siden frisonene ble innført i 1989, synes å være i det blå. «Komparative fortrinn» og «ringvirkninger» skulle føre Madagaskar inn i «en ny vekstsyklus». 22 år senere er bare første del av dette programmet blitt en realitet. Lønningene holdes kunstig lave til tross for at arbeiderne er høyt kvalifiserte. Skatt og toll er fjernet for å tiltrekke utenlandske investorer, uten at det har endt i en «positiv spiral». Allerede for tjue år siden påpekte selv tilhengerne av denne tvilsomme utviklingsmodellen at den bare vil lykkes «hvis vi skaper et fordelaktig og betryggende klima for investorene». 1



Absurde sanksjoner

Ingenting er betryggende på «Den store øya». Etter den første revolusjonen i 1972 har landet vært hjemsøkt av et utall politiske kriser og endeløse overgangsregimer. I 1991 gikk gasserne ut i gatene og kastet diktatoren Didier Ratsiraka som hadde sittet ved makten i 16 år. I 2002 ble Ratsiraka, som hadde blitt gjeninnsatt seks år tidligere, på ny tvunget i eksil av tilhengerne til forretningsmannen Ravalomanana. Etter en nesten-borgerkrig seiret «yoghurtkongen», som eieren av matvarekjeden Tiko kalles. Han ble valgt til president i 2006, men måtte selv dra i eksil i 2009 etter å ha blitt styrtet av den unge ordføreren Rajoelina, som med sin karriere som forretningsmann og politiker er forbløffende lik sin forgjenger.
1972, 1991, 2002, 2009 … Krisene tar ingen ende og livet på Madagaskar blir stadig vanskeligere. Justert for befolkningsveksten (fra 7,6 millioner innbyggere i 1975 til over 20 millioner i dag) har den økonomiske veksten vært negativ. I 1975–2003 falt BNP per innbygger med 1,6 prosent i året. I de periodene hvor økonomien har bedret seg, for eksempel i 2003–2008, har det i liten grad kommet folket til gode. Tre fjerdedeler av den gassiske befolkningen (76,5 prosent) lever fortsatt under fattigdomsgrensen på 468 800 ariary (1280 kroner) i året. Madagaskar er «et todelt samfunn», fastslår Verdensbanken i en rapport fra juni 2010, «hvor en liten minoritet deltar i de økonomiske og politiske beslutningsprosessene, mens flertallet holdes utenfor». 2


Så mens en håndfull privilegerte barrikaderer seg i private boligkompleks beskyttet av piggtrådgjerder og vaktselskaper, må andre stramme inn livreima enda et hakk. Det blir stadig vanskeligere å overleve. Siden 2009 har prisene på basisvarer økt kontinuerlig, samtidig som 200 000 arbeidsplasser har forsvunnet. 3
De få arbeiderne i formell sektor som fremdeles får lønn, selv om den er aldri så beskjeden, blir nærmest sett på som privilegerte.

«Vi er i ferd med å gå under,» sier José i sin skranglete Renault 4
. Den tidligere byggformannen, en av sektorene som er hardest rammet etter tekstil og turisme, mistet jobben få uker etter at Rajoelina kom til makten. Han har nå omskolert seg til drosjesjåfør. «Den gang tjente jeg halvannen million FMG 5
(840 kroner),» sier han bittert. «Nå blir jeg forsørget av kona mi.» 30 år gamle Ginah forteller oss hvor lett det er å havne i uføret. Hun jobber i et vaskeri, er ugift og har ikke selv barn, men tar seg av fire nevøer og nieser. Med mild stemme forteller hun at hennes to søstre bokstavelig talt forsvant i løse luften etter at de mistet jobbene sine i frisonen utenfor Antananarivo – slik som ’spøkelsene’ ved Mklen-fabrikken i Antsirabe. Broren hennes har gått lei av å lete etter fast jobb og valgt å verve seg i hæren. Han får ikke lønn, men er sikret kost og losji – heller det enn å ende opp i den brutale uformelle sektoren. Med fire munner å mette har Ginah satt seg i gjeld hos huseieren. Hun synker stadig dypere ned i nøden.
Dette er realiteten til «spiralen» økonomene snakket så begeistret om. «Det er konstatert en klar økning i arbeidsledighet og undersysselsetting,» stadfester en rapport fra UNICEF, basert på undersøkelser foretatt i 2006 og 2010 i Antananarivo. «Vi ser særlig en eksplosiv økning i uformell sektor, en kraftig nedgang i arbeidernes kjøpekraft og økende sosiale ulikheter. Framskrittene innen fattigdomsreduksjon de senere år er dermed utradert eller reversert.» 6


Om situasjonen er vanskelig i byene, er den ikke noe bedre på landsbygda, forteller Olivier de Schutter, FNs spesialrapportør for retten til mat. «35 prosent av befolkningen i rurale strøk sulter og halvparten er sårbare for manglende matsikkerhet,» skriver han i en rapport fra sommeren 2011. 8
Flere observatører har påpekt det absurde ved de internasjonale sanksjonene, som rammer det gassiske folk i fullt monn, men knapt berører den politiske ledelsen, og paradoksalt nok tvinger landets utenlandske partnere til å øke sin humanitære hjelp.


Rajoelinas eneste bragd
Hvem bærer ansvaret for denne situasjonen? Ifølge den tidligere byggformannen José er det «bråkmakerne», de som styrtet Ravalomanana i 2009. «Det var ikke en revolusjon ledet av folket, men av forretningsmenn som vår tidligere president hadde spilt ut på sidelinjen,» hevder han. Han forteller at demonstrantene, kvartal for kvartal, ble betalt for å lage bråk og sette fyr på Tiko-butikker, selve symbolet på Ravalomananas forretningsimperium. Deretter peker han på nøden rundt seg og smiler blekt. «Kona mi og barna mine støttet Andry [Rajoelina] den gang. Nå er de desillusjonerte.»
Flere andre bekrefter det José forteller. En anonym journalist beskriver i detalj det han opplevde i 2009, da sjefen hans, en forretningsmann som var imot Ravalomanana, sendte ham ut for å dekke «revolusjonen» i hovedstadens gater. «Rajoelinas menn ga penger til en
fokontany

(bydelshøvding) for å få ungdommer til å demonstrere i sentrum. Fokontanyen fortalte meg selv at han fikk utbetalt 75 000 ariary per dag per person. Jeg skjønte at han ikke ga alt videre. Dette var forretning også for ham.» Journalisten innrømmer at også han fikk sin del – 20 000 ariary per dag for å dekke begivenhetene. Når vi forteller dette til Rajoelinas tilhengere, trekker de bare på skuldrene. «Dere tror kanskje ikke Ravalomanana betalte sine støttespillere?»

Penger spilte altså en ikke ubetydelig rolle under demonstrasjonene i 2009. Men i månedene før han ble avsatt, var det flere tegn til at folk var gått lei av presidenten og hans regime. Med sin liberalistiske politikk, som i første rekke tilgodeså noen utvalgte håndlangere, og sin sammenblanding av statens finanser og sitt eget forretningskonglomerat, terget Ravalomanana på seg en stadig større del av befolkningen. At Rajoelina ble valgt til ordfører i Antananarivo i desember 2007, mot presidentens egen kandidat, var et forvarsel om at han var falt i unåde. Men yoghurtkongen nektet å gjøre den minste innrømmelse og begikk flere politiske feil. Han var dermed selv med på å gjøre Rajoelina til en troverdig politisk rival. «Ravalomanana vendte det døve øret til,» forteller Jean-Eric Rakotoarisoa, professor i statsrett og viserektor ved Universitetet i Antananarivo. «Det var derfor folk til slutt vendte ham ryggen og ga Rajoelina fritt spillerom.»

Sistnevnte klarte å utnytte motstanderens uheldige valg, som det omstridte prosjektet med å gi en kjempetomt på 1,3 millioner hektar til det koreanske selskapet Daewoo. Rajoelina er likevel ikke særlig mer populær enn hans forgjenger var før han ble styrtet. Selv i sin egen leir er ofte den eneste bragden han berømmes for å ha kastet Ravalomanana.


Avviser hele lederklassen

Overgangsregjeringens unge president – Rajoelina er bare 37 år – er heller ikke særlig opptatt av å bryte med tidligere praksis. Han og hans nærmeste medarbeidere drar også direkte fordel av den forrige regjeringens initiativer. For eksempel avtalen verdt 100 millioner dollar inngått høsten 2009 mellom den gassiske staten og det kinesiske selskapet Wisco om kartlegging av jernforekomstene i Soalala, på vestkysten av øya. Avtalen er i seg selv svært uklar, bemerker International Crisis Group (ICG), som stusser over at overgangsregimet får råde over disse rike jernforekomstene. «Disse inntektene fremstilles som et lykketreff for landet, men er det i høyeste grad også for personene som sitter med makten.»
ICG mener dessuten at det fortsatt finnes «et incestuøst forhold» mellom landets offentlige og private interesser. De antyder at det er etablert et «skyggeapparat» i ly av overgangsregjeringen, «et system som enkelte ville kalt mafiøst.»8 Her er det uten tvil handelen med edle tresorter som har vakt sterkest reaksjon. I månedene etter Rajoelinas maktovertakelse fant det sted en dramatisk økning i det ulovlige salget av rosentre, nesten utelukkende til Kina. I 2009 alene ble det angivelig omsatt 52 000 tonn trevirke, fra over 100 000 trær, de fleste av dem felt i vernede områder. «Salg av rosentre veier delvis opp for statens manglende inntekter, men dette går utenom statsbudsjettet, siden det ikke er en offisiell inntektskilde,» påpeker ICG. «Men denne handelen sørger først og fremst for enorme rikdommer til regimet og dets støttespillere.»

For å få mer internasjonal anerkjennelse forsøker overgangsregjeringen å vise at den fører en resolutt kamp mot denne ulovlige handelen. Men få lar seg lure, for sanksjonene rammer ikke toppene. Staten kan dermed fortsette sine kriminelle aktiviteter. «Det går ikke en uke uten ulovlig omsetning av gull, edelstener eller haifinner,» forteller den franske forskeren Mathieu Pellerin. «Myndigheter og tollvesen settes ut av spill. Den ulovlige handelen blir stadig mer utbredt. Dette tjener enkelte aktører i presidentens umiddelbare krets godt på.» Overgangsregjeringen kan ikke desto mindre svare at slik handel ikke er et nytt fenomen: Alle landets regimer har vært involvert.

Videreføringen av denne praksisen fra den ene presidenten til den neste, har resultert i at befolkningen avviser hele lederklassen. Dette er ikke en ny tendens, men den har blitt forsterket etter at samtlige tidligere presidenter ble bedt om å tre inn igjen på den politiske arena for å løse krisen. Det internasjonale samfunnet har nemlig bedt Didier Ratsiraka (1975–1993 og 1996–2001), Albert Zafy (1993–1996), Marc Ravalomanana (2002–2009) og Andry Rajoelina (2009–) om å lage en kriseplan. Så mens de som har ansvaret for elendigheten «forhandler» (og fordeler de best betalte stillingene), har det gassiske folket, som har blitt lovet frie valg siden 2009, – for lengst innsett at de ikke har noe de skulle ha sagt.


Ødeleggende økonomisk liberalisering
Innbyggerne i Antananarivo følger fortsatt ivrig med på avisenes forsider og prøver å sette seg inn i de evigvarende forhandlingene som ledes av Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC). Men etter tiår med vaklende løsninger, regjeringer som aldri blir enige om noe, utallige løftebrudd og avtaler som ikke overholdes, har de vent seg til å se på politikk som underholdning på linje med brytekamper og søramerikanske såpe-serier. Lidenskapen er der forsatt, men den er blandet med en økende forakt for de styrende kastene – det være seg de tradisjonelle overklassefamiliene, den politiske adelen som har styrt landet siden uavhengigheten i 1960 eller forretningsmenn som har blitt politikere for å pleie sine egne interesser.

Utenlandske observatører nøler heller ikke med å fordømme den gassiske eliten. Verdensbanken kritiserer kraftig landets ledere i en opplysende rapport om skog- og gruvesektoren. «På Madagaskar er det langt enklere for individuelle nettverk å legge beslag på naturressurser og forhandle fram resultater som gir dem kortsiktig gevinst, enn å etablere et ’upersonlig’ offentlig system som kan overleve lederskifter.» 9 Men denne utvilsomt nødvendige kritikken tilslører et viktig aspekt, nemlig utenlandske «partneres» stadige innblanding i statens anliggender. For å forstå utglidningen til den gassiske eliten må vi ikke glemme at regimet den springer ut av ble innsatt i 1960 av den tidligere kolonimakten Frankrike, som ennå i dag anklages for å blande seg inn i gassisk innenrikspolitikk. Hva er de internasjonale finansinstitusjonenes forsvar av «godt lederskap» verdt, når de samme institusjoner siden tidlig på 80-tallet sørget for en liberalisering av økonomien, for eksempel med frisonene, der målet nettopp er at staten ikke skal kunne regulerere private bedrifter?

«Hovedansvaret for den politiske floken ligger helt opplagt hos den gassiske eliten,» sier professor Rakotoarisoa på sitt kontor ved Universitetet i Antananarivo. «Men flere andre land må ta sin del av skylden. Frankrike, USA og Sør-Afrika kjemper om innflytelse, samtidig som flere enorme gruver nettopp er satt i drift og det mistenkes at det kan finnes store oljeforekomster i landet.» På Madagaskar er det en kjent sak at Frankrike støtter Rajoelina, mens USA er begeistret for Ravalomanana. Men de ulike partene, legger Rakotoarisoa til, blir nå kanskje nødt til bli enige i møte med et stadig mer offensivt Kina.

Oversatt av M.B.

1 Mireille Razafindrakoto og François Roubaud, «Les enterprises franches à Madagascar: atouts et contraintes d’une insertion mondiale réussie» (Skatt- og avgiftsfrie selskaper på Madagaskar: fordeler og begrensninger for en vellykket integrering i verden), Afrique contemporaine, nr. 202–203, Paris, april–september 2002.

2 Adolfo Brizzi, « Organisation sociale: une vue du bas...pour aider le haut» In Madagascar: vers un agenda de relance économique, Verdensbanken, Washington, juni 2010.

3 Grégoire Pourtier, «Madagascar: les PME en souffrance à cause de la crise politique» (Små og mellomstore bedrifter lider på grunn av den politiske krisen), AFP, 23. november 2011.

4 I 2003 ble den gassiske valutaen Franc malgache garanti (FMG) byttet ut med ariary (5 FMG = 1 ariary). Mange gassere regner fremdeles i den gamle myntenheten.

6 «Analyse de la pauvreté des enfants à Madagascar» (Analyse av fattigdom blant barn på Madagaskar), UNICEF, oktober 2011.

7 «Preliminary Conclusions», rapport om Madagaskar fra FNs spesialrapportør for retten til mat, Roma, 25. juli 2011.

8 «Madagascar: Crisis Heating Up?», International Crisis Group, Africa Report nr. 166, Brussel, 18. november 2010.

9 «Madagascar: Governance and Development Effectiveness Review», Verdensbanken, Washington, desember 2010.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver