Filmens hukommelse

Dokumentasjon av minner står sentralt i flere nye filmer om konflikten mellom Israel og Palestina. Tjener de bare til å bearbeide sorgen, eller kan filmene faktisk få oss til å handle?

Hvilken betydning har filmen som vitnesbyrd over den evinnelige volden mellom israelere og palestinere? Nylig ble Oslo Palestina Film Festival arrang-ert for første gang, med et program med både fiksjons- og dokumentarfilm, kuratert av palestinske May Odeh. 1

Åpningsfilmen
The Time That Remains

(2009) av palestinske Elia Suleiman skildrer perioden fra 1948 til vår tid, og starter med en dramatisering basert på dagbøkene til regissørens opprørske far. Filmen følger etterhvert den enslige morens brev til slektninger som forlot landet og iscenesetter personlige minner fra de gjenværendes hverdagsliv. Suleiman blir selv hovedfigur i filmens siste del, som en dannet kulturpersonlighet vi ser vandre rundt i Israel med stirrende blikk. Ansiktet uttrykker en lavmælt fortvilelse over den lange undertrykkelsen, dog ikke uten galgenhumor overfor overdreven israelsk maktutøvelse. Filmen er således et vitnesbyrd om et folks historie og en families hukommelse.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0