Liras øyne, Evas øyne

De fleste lesende nordmenn kjenner i grove trekk historien om Gro Eva Farseth (f. 1943) fra Grünerløkka. Som 18-åring kom hun til Paris som au pair og strevde med å bli anerkjent av den velstående vertsfamilien Joly, men hun ble ikke desto mindre gift med husets sønn, Pascal. Fortsettelsen på Eva Jolys pariserhistorie er hardt arbeid, eventyrlig suksess, berømmelse og mange hatreaksjoner. Etter å ha vært statsadvokat i provinsen ble hun forhørsdommer («juge d’instruction») hos statsadvokaten i Paris. Der fikk hun Elf-saken i fanget. Det viste seg at oljeselskapet Elf Aquitaine drev med smøring og bestikkelser av utenlandske politikere, især tyske, og at både avdøde president Mitterrand og tidligere utenriksminister Roland Dumas var involvert i saken. Dumas måtte trekke seg fra stillingen som president for det mektige grunnlovsrådet (Conseil Constitutionnel) da sakens omfang kom for en dag. Fotografiene av Dumas i baksetet på en politibil med forhørsdommer Joly ved sin side, rystet den franske classe politique i sine grunnvoller, og er vel den største politiske skandale med en sosialdemokratisk politiker i hovedrollen, siden Craxi-affæren i Italia et drøyt tiår tidligere. Dumas ble dømt til et halvt års fengsel, en straff som attpåtil ble ettergitt på 2000-tallet. Beskyldningene om hvitvasking ble møtt med bakvaskelser, overvåking og alvorlige trusler. Joly ble i disse årene konstant fulgt av minst én livvakt, også på norgesbesøk som i 2001.

Det var i disse årene motstanderne hennes begynte å legge vekt på at Eva Joly var født norsk, at hun talte gebrokkent fransk. Nesten perfekt grammatikk og språkforståelse til tross, fiendene hadde et bitte lite poeng. Eva Joly ga ikke inntrykk av å være født i Frankrike, og hun hadde for mye å tenke på til å dyrke språklig eleganse i et land som dyrker nettopp det, men der kunnskap om andre språk har vært forbeholdt deler av den intellektuelle eliten, skjønt engelskkunnskapene har gjort et lite hopp de siste femten årene. Eva Joly snakker godt fransk, bevares, men mangler likevel dette mimicry-talentet som for eksempel Steffen Iversen har når det gjelder vaskekte uttale og utvungen flyt. Men motviljen mot Joly går ikke bare på språk. Frankrike har et janusansikt når det gjelder innvandrere og utlendinger. Der burde absolutt president Sarkozy ta affære, som ungarer og halvt jøde. Joly hadde imidlertid revet noen finansielle og politiske søylehelgener ned fra pidestallene sine. Det skjer ikke ustraffet i verdens mest tolerante nasjon.


Calmez-vous, madame

Oppi alle disse smålige og giftige reaksjonene kom Eva Joly hjem til Norge, der hun i tre år jobbet under justisminister Odd Einar Dørum som spesialrådgiver for korrupsjons- og hvitvaskingssaker. Etter en periode med samme arbeidsområde i Norad ble hun fransk politiker for miljøpartiet Europe Écologie og valgt som medlem av Europaparlamentet etter det oppsiktsvekkende gode lokalvalget til den grønne blokken EELV (Europe Écologie Les Verts, de grønne) ikke minst med 21 prosent av stemmene i Paris-regionen. Og så klarte hun til manges overraskelse å bli valgt (med klar margin, 58 prosent) som EELVs kandidat til presidentvalget som nå er like rundt hjørnet, mot den populære TV-programlederen og miljø-popularisatoren Nicolas Hulot. For les militants du parti hadde nok Hulot en uklar profil, endog en eim av opportunisme. Nå har ikke Jolys kampanje gått så veldig bra, og mange potensielle sympatisører, ikke minst venstregaullister, har ristet på hodet over kandidatens utspill om å erstatte militærparaden 14. juli med barnetog à la norvégienne. Hun har klart å erte på seg gloire-falangen, som dekker over halvparten av det franske velgerkorpset, og det gjør man ikke ustraffet. Utsagn som «dra tilbake til Norge der du hører hjemme» dukker igjen opp i gjestfrihetens hjemland.
Joly ligger an til tre–fire prosent og ikke bedre enn sjetteplass. Hun havner garantert ikke i duell med Sarkozy, og slipper dermed å høre en gjentagelse av hans dødelige replikk mot Ségolène Royal i 2007: «Calmez-vous, madame.» Kanskje burde Joly satset på en FN-karriere mens det ennå er tid. Eller hun kan skrive flere gode dokumentarbøker.
Fire sakprosabøker av Eva Joly er utgitt på norsk. Etter Aschehougs utgivelse av den første store bestselgeren Korrupsjonsjeger (2001) og Er det en slik verden vi vil ha? (2003), fulgte Tiden opp med Jakten fortsetter. En liten bok om livsmot (2007) og Hverdagshelter (2009), bøker som forener personlige betraktninger, selvbiografi og politiske analyser fra Frankrike og andre land, begge i samarbeid med journalister som har bakgrunn i dagsavisen Libération, henholdsvis Judith Perrignon og Maria Malagardis.

Nå har Eva Joly begått en thriller, Liras øyne. Hvorfor det, kan man spørre seg. Krim kan hun, men kan hun krimroman? Hun har skrevet romanen sammen med nevnte Judith Perrignon, som var ansatt i Libération fra 1991 til 2007 og senere i ukemagasinet Marianne. Samarbeidsprosjektet med Eva Joly er hennes andre roman. Debutboken, Les Chagrins fra 2010, fikk nokså lunken mottakelse.


Vittig humor

Liras øyne handler helt og holdent om korrupsjon i stor stil og dertil knyttet voldsutøvelse. Det er ikke mye lunsjkonversasjon, barnehagehenting eller utroskap her. Tematisk er Liras øyne noenlunde stringent. Handlingen utspiller seg på en rekke steder knyttet til internasjonal korrupsjon: Abuja/Lagos (Nigeria), Sankt Petersburg, Tórshavn (reserve for Reykjavik?), Nice og London.

Romanens hovedskikkelser er alle på en eller annen måte knyttet til korrupsjon: Nwankwo Ganbo leder avdelingen for økonomisk kriminalitet i Abuja. Han blir truet av maktens korrupte menn og er nødt til å flykte fra Nigeria. Ved hjelp av norsk (!) etterretning blir han ført om bord i oljetankeren Harald Hårfagre. Men det er til London han setter kursen med sin familie. Nwankwo er tilbudt en stilling ved universitetet i Oxford. For å kunne bosette seg i Storbritannia må Ganbo garantere at han ikke vil fortsette etterforskningen av den korrupte guvernør Finley. Han oppsøker imidlertid en Guardian-journalist, og det liker britisk etterretning heller dårlig. Nwankwo kommer også i kontakt med Lira Kazan, en gravejournalist fra avisen Mir, som har bestemt seg for å gjøre livet surt for den Putin-vennlige oligarken Sergej Lusjskij. Han jobbet seg opp som forretningsmann tidlig etter Sovjetunionens fall. Lusjskij kontrollerer nå et holdingselskap med 80 underfirmaer og er en maktfaktor i både Sankt Petersburg og den kommende vinterolympiske byen Sotsjij. Lusjskij er konge på Cap Ferrat og andre steder på Côte d’Azur (eller Rivieraen, som oversetteren skriver). Han spiller dessuten en sentral rolle i et hittil uhørt marinesamarbeid mellom Russland og NATO-landet Frankrike.

Lira og hennes journalistpartnere har funnet ut mye av dette, også at Lusjskij bruker den færøyske banken Grindabank strategisk. Fiskerkongen Leif Stefansson klarte på 90-tallet å forvandle seg fra fiskebåtreder til bankier, på islandsk maner: «Lusjskij skjønte fort at han hadde sterk interesse av å plassere pengene sine her; den vesle banken på Færøyene var et veritabelt hvitvaskeri. Akkurat det han trengte.» (s. 59) Men et tiår utpå 2000-tallet er Grindabank i fritt fall, og fallet skyter fart idet Leif Stefanssons vakre kone blir funnet død i Nices havnebasseng, like ved bankierens 72 meter lange yacht. Det har skåret seg mellom oligarken og fiskerbankieren, og amerikansk etterretning gir Stefansson et tilbud han ikke kan si nei til. Sekvensen med funnet av fru Stefanssons døde kropp og forhørsdommeren og hans rettsskriver Félix som gjennomsøker yachten for verdier og kriminelle spor, er et av romanens høydepunkter, også hva vittig humor angår. Félix og hans mer eller mindre eks-homsevenn Mark i London skal spille viktige roller i den videre handlingen.
Det er Lira og øynene hennes som har gitt navn til romanen. Hun blir angrepet av fire russiske torpedoer sentralt i London, i krysset Charing Cross Road og Denmark Street. Et uhyggelig angrep, syre i ansiktet. Hvordan skal det gå med Liras øyne? Det er et av de noenlunde levende spenningsmomentene i romanen.


Betenkelig reportasjepreget

Vi skal ikke følge handlingen videre, bare slå fast at Lusjskijs french connections kommer til å stå sentralt. Som kontakten i Quai d’Orsay (fransk UD) Stéphane har antydet: Dette er brennbart, og involverer maktens innerste sirkler, Elysée-palasset. Skremmende nok. Men under en middag i Versailles blir det mer farse enn spenning.
Romanen har sine solide sider. Det mest overbevisende er grundig research og at Joly&Perrignon skriver om et sakskompleks de kjenner til bunns, henholdsvis gjennom Perrignons gravejournalistikk og Jolys store saker som Elf-skandalen, der hun og hennes meddommere gikk til krig mot politiske giganter og særdeles uærlige næringslivsledere, som Loïk Le Floch-Prigent og Alfred Sirven. Men det er også her romanens hovedproblem ligger. Skikkelsene i Liras øyne er, med et visst unntak for Lira selv og en vittig skikkelse som Félix, primært illustrasjoner av aktører fra virkelighetens falskspill. For det meste dreier det seg om «good guys» vs. «bad guys», de fleste hører hjemme i sistnevnte kategori. Persondynamikken som preger en roman som John Le Carrés Our Kind of Traitor (2010, norsk oversettelse utgis forsommeren 2012), som tar opp russisk investormafias innflytelse i London, Karibia, Sveits og Paris, er manifest fraværende her. Ut fra det tydelige ønske om å lage en fiksjonsillustrasjon av pengetransaksjonenes glamorøse og skitne spill, kommer forfatterne til å skape en fiksjon der det uforutsigbare, tvetydige og overraskende dessverre blir tildelt sekundære roller. Det er synd, for ikke mange kunne gi skikkelig bakgrunn for en god korrupsjons- og hvitvaskingsthriller som disse to.
Noen anmeldere har etterlyst et geografisk sentrum. For meg kan det gi seg utslag i noen altfor raske forflytninger, for eksempel fra Nice til London, noe som forsterker fornemmelsen av at skikkelsene er marionettdukker. Men Liras øyne mangler også en klarere utvalgt sentral skikkelse eller to, uansett hvor mye eller lite de forflytter seg geografisk. Her blir det for mange likestilte linjer som skal konvergere mot ett punkt. For mange halvveis viktige skikkelser, samtidig for lite av kløktig bakgrunnstenkning omkring spenningsoppbygning. Dessuten tenderer forfatter- og fortellerstemmene mot å være sammenfallende. Fakta blir noen ganger for kontant fastslått, som om vi befinner oss i grenselandet mellom illustrasjon og pamflett. Et annet betenkelig trekk er reportasjepreget, aksentuert av raske oppsummeringer: e-poster og avisutklipp blir brukt for ofte, derfor blir de oppsummerende krykker i beretningen. Bruken av presens som hovedform understreker reportasjepreget. Intensjonen er kanskje å tilføre fortellingen nerve, men presensformen bidrar først og fremst til å svekke fortellingens intensitet og fiksjonsuniversets fortetning.


Fiksjonens halvhjertethet

Kjell Olaf Jensen, som også har oversatt Jolys sakprosabøker, har som vanlig levert en solid oversettelse, imidlertid med noen lyter. Det finnes åpenbart dårlige setninger, som «[d]et er ofte ambisjonsrike folk med sterk bevissthet om egne
interesser som blir utnevnt i stillingen hennes.»

(s. 166). I stedet for «Karrieren på 40 år» (side 157) bør det stå «40 års karriere» (eller erfaring). En tabbe må man kalle oversettelsen av «Sa Majesté» til «Hennes Majestet» på neste side. Majesté er hunkjønn på fransk, enten det brukes om konger eller dronninger, menn eller kvinner. Her kan man plutselig lure på om Finley er «ei skrulle» eller agerer dronning Elizabeth. Nevnes må også en stygg ombrekningsfeil på side 35–36.

Skriveføre personer som har levert gode biografier, debattbøker eller reportasjer, kan nå og da ta seg selv for å være betydelige fiksjonstalenter. Eller, oftere: Forlaget overdriver deres fiksjonsskapende evner. Altfor ofte skjer det at de (som regel kjente eller ledende personligheter) skriver krimromaner og stoler på at den tematiske styrken er bærebjelke god nok. Og Liras øyne har en udiskutabel tematisk soliditet. Problemet er bare, for å si det brutalt, at verken Joly eller Perrignon har et krim- eller i det hele tatt fiksjonstalent som kan måle seg med det talentet de besitter som henholdsvis sakprosaforfatter og journalist. Ingen er født som spenningsmestere eller sublime miljøskildrere, ikke engang John Le Carré, Graham Greene eller Fred Vargas. Men en god spenningsforfatter er nødt til å konsentrere oppmerksomheten rundt noen få utvalgte hovedskikkelser, og han/hun må jobbe intenst med troverdighet, riktig plasserte overraskelsesmomenter, omkalfatrende hendelser, konsentrasjon og en rekke andre basale grep. Samt noe jeg vil kalle evnen til å forbløffe leserne. Den kan skapes, men det koster tid og krefter, og verken reportere eller juridiske og politiske aktører har tid til dette. Når moderforlaget (her franske Les Arènes, som har publisert alle Jolys sakprosabøker og gjort en god jobb med disse) svikter i oppfølgingen, og forfatterne sier seg fornøyd med å stole på tematisk soliditet som dekker over fiksjonens halvhjertethet, så er resultatet dessverre gitt: en i utgangspunktet likegyldig utgivelse. Bruk heller tid på Jolys glimrende sakprosabøker.

© norske LMD



Eva Joly og Judith Perrignon, Liras øyne, Tiden 2012.