Nord-Amerika

Historien om en streik

Streikebølgen i flere kasakhstanske oljefirma i 2011 ble brutalt slått ned av president Nursultan Nazarbajev. Men regimet har ikke klart å temme arbeidernes sinne. Befolkningen blir stadig mer irritert av rikdommen til landets ledere.

Posted on

I håp om å få noen ekstra smuler av kaken startet tusener av oljearbeidere (nieftianiki) i Vest-Kasakhstan i mai 2011 den største streikebølgen i landet siden det ble uavhengig i 1991. Sju måneder senere, 16. desember, skjøt politiet uten varsel mot en folkemengde i byen Janaozen, 150 kilometer øst for regionhovedstaden Aktaru ved bredden av Kaspihavet. Offisielt ble 17 drept, alle sivile, mens lokale kilder mener 40 måtte bøte med livet. Trass i press og 2000 vilkårlige oppsigelser, avsto nieftianikiene fra vold under hele streiken. De ville ha en tørr (uten alkohol) og ordentlig streik. Hver kveld ryddet de opp på plassen i sentrum av Janaozen, der de avholdt forsamlingene sine på sommeren. I dag forhandler makthaverne i Kasakhstan om oppsigelsene og lønnskravene, mens blodsutgytelsene har dempet iveren til de streikende.

Statsviteren Marlène Laruelle forteller at makten i denne tidligere sovjetrepublikken tar form av et «rådgivende diktatur», der lederne forsøker å få en viss støtte fra de 16 millioner kasakhstanerne. Vil de sosioøkonomiske programmene som ble lansert etter tragedien 16. desember, bli gjennomført? Det er lite sannsynlig.


«Hele landet i godt humør»

Nieftianikiene håpet at utenlandske regjeringer ville fordømme drapene og oppfordre makthaverne i Astana til å pynte på svakhetene i det korrupte og eneveldige styresettet, om ikke annet så av hensyn til landets stabilitet og de utenlandske investeringene. Det har i liten grad skjedd. De vestlige oljeselskapene (Total, ExxonMobil og ENI) og gruvegigantene (Areva og Arcelor-Mittal) som er tungt til stede på de kasakhstanske steppene, er vanligvis ivrigere til å hylle den 72 år gamle presidenten Nursultan Nazarbajev som har styrt landet siden 1989, enn å sette spørsmålstegn ved hans autoritære regime. I januar 2012 ble det holdt parlamentsvalg. Valget ble sterkt kritisert av observatørkorpset fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Men tre dager etter valget trykket avisen Kasakhstanskaja Pravda uttalelser fra den franske senatoren Ayméri de Montesquiou, som var invitert som valgobservatør av Nazarbajev: «Overalt hvor jeg dro under valget, i alle valglokalene, foregikk alt i ordnede forhold og med respekt for loven.»

Dagen da skytedramaet i Janaozen utspant seg, feiret den tidligere sovjetrepublikken sine tjue år med uavhengighet. For å markere begivenheten og smigre presidenten, fjernet de lokale myndighetene demonstranter fra sentrumsplassen. Det gjorde situasjonen mer betent. I august hadde politiet nektet de streikende å sette opp telt, i et land der temperaturen går opp i 40 grader om sommeren og ned til minus 30 om vinteren. Bystyret i Janaozen fikk derimot sette opp så mange telt de ville. I de streikendes øyne var det en provokasjon, typisk for Kasakhstans politikk. Ifølge borgermesteren, Orak Sarbopoejev, var det en omtenksom handling: «Jeg ville at hele landet skulle være i godt humør», forsvarte han seg overfor en russisk journalist. «Vi hadde brukt mye penger på forberedelsene, og vi hadde aldri tidligere satt opp telt på plassen. Det var grunnen til at jeg ba de streikende om at vi måtte få reise dem, for på en måte å bygge opp stemningen i folket. De streikende hadde jo okkupert plassen i sju måneder.»


Bevisst feiltolkning av loven

Lønnsspørsmålet er helt sentralt i kravene fra nieftianikiene i regionen Mangistau, der en stor del av landets oljereserver er konsentrert – Kasakhstan kan bli et av de ti største oljeproduserende land innen 2020. Ozen Munai Gaz (OMG) er en underavdeling av lete- og utvinningsselskapet KMG-EP i det 100 prosent statseide oljeselskapet KazMunaiGaz (KMG). Det var der streiken startet i solidaritet med en streik i et annet selskap i området, KarajanbasMunai (KBM). Det er også eid av KMG-EP, og av det offentlige kinesiske investeringsfondet CITIC siden 2006. Hos KBM var lønningene lavere enn hos OMG.

Situasjonen hadde vært spent i flere måneder på grunn av uenighet mellom lønnstakere og arbeidsgivere om to faktorer for lønnsfastsettelse – den ene territorial, den andre sektoriell. Den territoriale var opprinnelig en arv fra sovjettiden som ble droppet i 1999. Den ble likevel opprettholdt av enkelte selskaper, uten at det noen gang kom fram på lønnsslippen. Da de to faktorene ble gjeninnført i 2009 visste man ikke lenger hvilket grunnlag de skulle beregnes ut fra. Personalavdelingen hos KMG-EP henviser til arbeidsretten og hevder arbeiderne tar feil. «Arbeiderne har ikke skjønt hvordan faktorene skal brukes», mener en funksjonær i selskapet, mens han ikke særlig overbevisende snakker om «sviktende kommunikasjon» fra bedriftsledernes side.

Arbeiderne mistenker derimot arbeidsgiverne for å underslå lønnsmidler. Den pensjonerte, selvlærte juristen Alexander Piastolov har tatt på seg rollen som arbeidernes talsmann. Han er den eneste som forsvarer de streikende i rettssalen – ingen advokat har villet ta på seg sakene deres, av reelt eller fryktet press. Ifølge ham tolker oljeselskapene loven feil: «Offisielt betaler de for eksempel 250 000 tenge (9500 kroner) til en arbeider, men han mottar bare 130 000 (5000 kroner). Differansen havner sannsynligvis i lommene til folk høyt oppe i systemet. Vi har ikke noe formelt bevis, men dokumentene vi har fått tak i for de totale lønnsutbetalingene til arbeiderne i disse selskapene, samsvarer ikke med de utbetalte summene».

Juristen Natalia Sokolova arbeidet lenge med personalsaker for de største selskapene i regionen. Hun kjenner lønnspolitikken ut og inn. Hun sluttet i KBM og gikk til en fagforening for å forsvare nieftianikiene. «Hun har åpnet øynene til arbeiderne, forklart dem at arbeidsgiverne ikke respekterer loven om faktorene,» mener ektemannen hennes, Vassily. En av hennes tidligere kolleger ved KBM slår tilbake: «Hun feiltolker regnemåten, kanskje for å hevne seg på KBM, som ikke ville fornye kontrakten hennes. Hun lyver overfor arbeiderne.» Natalia Sokolova ble dømt til seks års fengsel for noe så vagt som å «oppfordre til sosial uorden». Mot alle forventninger ble hun løslatt 8. mars 2012. Straffen hennes ble endret til tre års betinget fengsel.

«Natalia har skrevet til økokrim, påtalemyndighetene og finansdepartementet og spurt dem hvem som har rett. Ingen har svart,» forteller Vassily. Det forsterker selvsagt mistanken om en bevisst feiltolking av loven fra arbeidsgiverne og myndighetenes side.


Streiker ikke av nød

De streikende har i hele streikeperioden blitt presset. Arbeiderne ved underleverandøren Ersai (43 prosent eid av et datterselskap av italienske ENI) startet aksjoner våren 2011. Kravene deres dreide seg ikke om faktorene, men lik lønn til lokale og utenlandske arbeidere, samt reforhandling av tariffavtaler. Straks innkalte lederne arbeiderne én etter én. Disse ulovlige innkallingene var en klar trussel. «Særlig ettersom politiet var involvert,» påpeker Mihra Rittmann fra Human Rights Watch.

Da fagforeningen hos KBM i mai 2011 utnevnte sine eksperter til arbeidsrettsutvalget (trinn to for å kunne streike lovlig i Kasakhstan), nektet ledelsen Natalia Sokolova å være en av dem. «Ledelsen presset daværende klubbleder Erbosin Kossarkhanov til å fjerne Natalia fra ekspertlisten,» forteller mannen hennes. Et stort antall arbeidere og fagforeningsfolk bekrefter at Kossarkhanov ble kjøpt. «Fram til 2005 hadde vi en guvernør som sørget for at trepartsutvalget (administrasjon, ledere, ansatte) fungerte. Men etterkommeren krympet utvalgets rolle, siden har det vært problemer,» forteller fagforeningslederen Kenjegali Sujejov.

Kasakhstansk lov beskytter arbeidsgiverne og gjør det vanskelig å streike. Ordningen er kritisert av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO): «Fagforeningene bør være frie til å velge hvordan de vil presentere sine krav overfor arbeidsgiverne. Lovgivningen bør ikke gjøre det vanskelig for fagforeningene ved å kreve generalforsamling hver gang de skal sette fram et krav.»2

Historien om streikene i 2011 er også en historie om manipulering. Det man i sovjettiden kalte Prof Sojuz, «profesjonelle rådgivere», har blitt utsatt for trusler eller infiltrert. Kriminelle har blitt betalt for å skremme arbeidere og gjenstridige fagforeningsfolk. 2. august 2011 ble den unge nieftianikien Jaksilik Turbajev drept. Han var kandidat til vervet som forhandlingsleder hos MunaiFiltrService, et datterselskap av OMG. Morderne er aldri blitt funnet. Visse indikasjoner finnes likevel, for flere uker i forkant mottok de streikende grove trusler. På samme tid ble datteren til en av streikelederne voldtatt og drept, men ingen har kunnet bevise at udåden var knyttet til farens aktiviteter.

Det kasakhstanske rettsvesenet har dømt streiken ved KBM ulovlig. Men hva er dette rettsvesenet verd? Ikke mye, skal vi tro det svært konservative, amerikanske Freedom House, som gir det karakteren 6,25 av 7 (7 betyr et rettssystem totalt underlagt den utøvende makten). Etter dommen ga bedrifter med misfornøyde ansatte folk sparken i fleng sommeren 2011: rundt 1000 personer hos KBM, det samme hos OMG og 500 hos Ersai. Antall aktive streikende – 7 500 av de 9 500 ansatte hos OMG i mai – har sunket drastisk. Men bevegelsen har tatt det igjen i intensitet og raseri.

«Presset og ydmykelsene forklarer hvorfor enkelte av de streikende ble så radikale så raskt, noen av dem innledet en sultestreik,» sier Galym Ageleulov, leder for den opposisjonelle organisasjonen Frihet. I sju måneder har arbeidsgivere og myndigheter nektet å høre på nieftianikiene. «Tror dere på mystikk?» svarte OMG-direktør Kiikbay Echmanov med en viss forakt på spørsmålet til en BBC-korrespondent i oktober, før han tilføyde: «Jeg mener i fullt alvor at disse folkene er hypnotiserte. I løpet av de siste årene har vi økt lønningene deres seks ganger.»3 Det stemmer at nieftianikienes lønninger er betydelig høyere enn snittet i Kasakhstan (nesten 65 000 tenge, 1800 kroner). I den forstand bunner disse streikene ikke i nød.


Mr. Olje

«Murat» er sjåfør hos OMG. Fram til mai 2011 tjente han 130 000 tenge (5000 kroner) i måneden, 30 prosent mer enn sjåførene i byen. «Det gjør det mulig å leve i Kasakhstan», sier han, «men bare så vidt, for alt er dyrt i Janaozen. Vi befinner oss langt fra det meste, og siden funksjonærene er godt betalt, har prisene en tendens til å øke raskt.» Han tar imot oss i det enkle kjøkkenet sitt i tredje etasje i en av Janaozens mange khrusjtsjovki (blokker på fire og fem etasjer bygd under Nikita Khrusjtsjov). Vi måtte være forsiktig da vi dro hjem til han. På grunn av unntakstilstanden er det politipatruljer overalt i denne byen med 100 000 innbyggere.

Hvordan har bevegelsen blitt så radikal? Blant makthaverne antydes det at de streikende finansieres av oligarken Mukhtar Abljazov. Han er i en slags krig mot Nazarbajev og har levd i eksil i London siden 2009. Men det fins ingen bevis. De streikende er da heller ikke motivert av ideologi. Ingen av nieftianikiene krever at Nazarbajev skal gå av. Noen av dem kaller seg sosialister eller kommunister. Andre identifisere seg med Adai-stammen, kjent for kampen mot bolsjevikene på begynnelsen av forrige århundre. «Uttrykket ’vi, adaiene’, i motsetning til ’de andre’, er ikke annet enn et uttrykk for misnøye, samtidig som det gir et mobiliserende vokabular», mener statsviteren Edward Schatz.4

«Det er et sosialt spørsmål. Jeg tror det handler om klasse,» sier den svenske økonomen Anders Åslund, som er ekspert på tidligere Sovjetunionen. «Trass i landets rikdommer dør 29 av 1000 barn før de er fem år. I tilsvarende land, som Bulgaria og Latvia, er tallene 10 og 8. Kasakhstan er på linje med de langt fattigere Kirgisistan og Usbekistan. Det er ingen tilfeldighet: Kasakhstan bruker 2,5 prosent av BNP på helse, mot 4,2 prosent i Bulgaria og 3,6 prosent i Latvia.»

«Jeg er 50 år. Hver dag må jeg forklare ungene mine at vi ikke har nok penger», forteller «Murat» opprørt. «Når skal det bli nok? Om tjue år, slik regjeringen lover? Vi blir behandlet som sauer, ikke mennesker.» OMG-sjåføren trekker fra gardinene: «Se hvor lurvete byen er. Støvete, med gamle boligblokker og falleferdige skoler! For bare noen måneder siden hadde vi bare vann fire timer om dagen.» Sinnet hans blir ikke mindre av at prisen på et fat olje har økt til langt over 100 dollar siden starten av 2012. Lederne ruller seg i gull og bruker formuer på å bygge den nye hovedstaden Astana, så å si fra bar bakke. Et prosjekt som sluker uhyrlige summer, men prises for sin skjønnhet og futurisme på plakatene som fyller gatene og veiene i Mangistau. Det kan virke som om nieftianikiene hos OMG og KBM stadig skal minnes om hvordan oljedollarene de bidrar til å skape brukes.

«Vi eksisterer ikke, lederne lever på sin sky og sine milliarder,» forteller den aktive kommunisten Nurijash Abdrajmova som er gift med en nieftianik. «De vil bygge en ny by her, ’Aktau City’. Kjempetrendy, et nytt Dubai, sier de. Alt vil bli så dyrt at det blir håpløst å kjøpe seg en leilighet. De kunne heller sørge for en fungerende vannforsyning.»

«Lederne fyller sine egne lommer,» klager en av de mange streikende kvinnene. «Se på Kulibajev, presidentens svigersønn: han er milliardær. Vi vet godt hvor formuen hans stammer fra. Og i slutten av september kunne han fortelle oss at landet hadde tapt flere hundre millioner på grunn av oss!» Timor «Mr. Olje» Kulibajev beskyldes for å ha blitt rik gjennom ekteskapet med en av Nazarbajevs to døtre og korrupsjon. Han påstår at det er oralman – kasakhstanere som er vendt hjem de senere årene, ofte med støtte fra regjeringen – som står bak de endeløse streikene. Av de 37 personene som er tiltalt for «ordensforstyrrelse, vold og brannstiftelse» i rettssaken som begynte i mars 2012 er 20 oralman.


Korrupsjon satt i system

Makthaverne leker med ilden. I sentrum av Janaozen står et hvitt orientalskaktig minnesmerke foran hovedkontoret til OMG, som ble påtent 16. desember. Med rød falmet skrift står datoen 17. juni 1989. Den dagen førte vold mellom etniske grupper til at flere titalls mennesker mistet livet. Det var særlig tsjetsjenske og aserbajdsjanskefunksjonærer, langt bedre betalt enn de kasakhstanske arbeiderne, i et eiendomsselskap i Novy Ozen, en ny sovjetisk by grunnlagt i 1968 for å huse oljearbeidere. Allerede den gang viste det seg at spørsmål om inntekt, lønnsforskjeller og livsvilkår i denne glemte byen ved enden av steppene, kunne være dødelig. I 2006 skjedde det igjen, på det enorme Tengiz-feltet, i hovedsak drevet av de amerikanske selskapene Chevron (50 prosent) og ExxonMobil (25 prosent). En krangel om lønnsforskjeller endte i slåsskamp mellom tyrkere og kasakhstanere. De første var ansatt hos en underleverandør som lønnet bedre enn de lokale selskapene.

I desember 2009 gjennomførte Kasakhstans institutt for politiske løsninger en undersøkelse i Janaozen. 40,7 prosent av innbyggerne slo fast at inntekten deres ikke strakk til for å betale for grunnleggende tjenester (strøm, gass) og mat. 32 prosent mente at de sosiale problemene var årsaken til framveksten av radikal islam. Det var to år før en bølge av attentater og voldshandlinger, utført av islamister og rettet mot ordensmakten, fikk blodet til å flyte i Kasakhstan fra mai 2011.5

Noen dager etter drapene i desember kritiserte Nazarbajev lederne i oljeindustrien og sparket så å si alle lederne i sektoren. Han startet med Kulibajev, som enkelte trodde vil bli etterfølgeren hans. Svigersønnen var helt til slutten av desember sjef for det store, statlige holdingselskapet Samruk Kazyna, som blant annet eide de nasjonale oljeselskapene. Lot Nazarbajev hoder falle for å dempe folkets raseri?

Presidenten kunne ikke overse korrupsjonen som rår i den kasakhstanske oljesektoren. Noen stjeler tankvogner med råolje. Folk fra de store oljedynastiene i vest kjøper private andeler i KMGs datterselskaper som er opprettet for å tappe inntektene.6 Korrupsjonen i Kasakhstan er ingen forbigående sykdom, den er systemisk. Visse lover er i teorien interessante, som loven som forplikter utenlandske selskaper som arbeider sammen med offentlige kasakhstanske instanser til å kjøpe og ansette lokalt. Men ifølge mange utenlandske forretningsfolk blir slike tiltak som skal styrke den lokale industrien, tilintetgjort av nepotisme og korrupsjon.


Gulrot forplikter

Klarer Kasakhstan å trekke lærdom av det som har skjedd i Janaozen? Den nye guvernøren, Bauzhan Mukhamedjanov, innrømmer at regionen lider under «mangel på arbeidsplasser, boligproblemer og korrupsjon». Presidenten har opprettet et utvalg som skal gjøre noe med de sosiale og økonomiske problemene i Janaozen. Han har utnevnt direktører i statlige oljeselskap som er kjent for god sosial ledelse. Det gjelder for eksempel KMG-EPs nye sjef, Alik Ajdarbajev.

Men i samme åndedrag krever han at «pøblene» som sto bak opptøyene 16. desember, må pågripes. Politiet, de hemmelige tjenestene og påtalemyndighetene tyr til sine gamle metoder, og er først og fremst opptatt av å skjule sine egne forsømmelser. «Streikende er arrestert uten ordentlig grunn. Vi frykter at det har forekommet tortur etter 16. desember,» forteller Mihra Rittmann. «Opposisjonspolitikere, som Vladimir Kozlov, er blitt arrestert under påskudd av at de har oppmuntret arbeiderne til å fortsette streiken, noe som rett og slett handler om ytringsfrihet.»

Etter tragedien benytter Nazarbajevs regime seg som vanlig av gulrot og pisk. For å demme opp for streikebølgen og unngå spredning til resten av landet, har myndighetene skapt et klima av frykt. De har økt antallet vilkårlige arrestasjoner og lager stor ståhei rundt rettssaken mot de 37 arbeiderne som er tiltalt for å ha utløst volden. Samtidig er bare fem politimenn straffet for drapene 16. desember. De 2500 oppsagte får ikke jobbene sine tilbake, men gulrot forplikter: De kan bli ansatt i en eller annen ny nyopprettet bedrift. En temmelig mager trøst.Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Novaia Gazeta, Moskva, 20. desember 2011.

2 «Individual observation concerning freedom of association and protection of the right to organise convention», ILO, 1948 (n° 87); Kasakhstan (ratifikasjon: 2000), offentliggjort i 2011.

3 «Deadlock in Kasakhstan as oil workers strike», 25. oktober 2011, www.bbc.co.uk.

4 Forfatter av Modern Clan Politics. The Power of «Blood» in Kasakhstan and Beyond, University of Washington Press, 2004.

5 Régis Genté, «Kasakhstan: observations sur la vague inédite d’attentats islamistes en 2011» [Kasakhstan: bemerkninger om den nye bølgen av islamistattentater i 2011], Religioscope, 4. januar 2012, www.religion.info

6 Wojciech Ostrowski, Politics and Oil in Kasakhstan, Routledge, London, 2009.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver