Koloniens hevn

Med en økonomisk vekst på sju prosent er Angola i stand til å hjelpe sin tidligere kolonisator, Portugal. Det kriserammede landet kurtiserer angolanske investorer, mens den tidligere kolonien trekker til seg stadig flere portugisiske arbeidstakere.

Med den tredje største økonomien i Afrika sør for Sahara (etter Sør-Afrika og Nigeria) ser Angola allerede på seg selv som et viktig land. Angola en av Afrikas største oljeprodusenter med store oljereserver og lovende prøveboringer i den geologiske forlengelsen av de rike forekomstene på brasiliansk sokkel. Siden 2008 har produksjonen i snitt vært på 1,8 millioner fat/dagen. En vellykket forsoningsprosess etter tiår med borgerkrig1 har gitt Angola en politisk stabilitet som gjør landet attraktivt for utenlandske investorer. Mer overraskende er det at den tidligere koloniherren Portugal gjør kur til landet. «Vi ønsker angolansk kapital velkommen!» sa Portugals statsminister Pedro Passos Coehlo under et besøk i hovedstaden Luanda i november i fjor.

Det er velkjent at Angolas nye borgerskap liker å kjøpe eiendommer i deres tidligere metropol under kolonitiden, noe som har drevet opp boligprisene. Men nå kjøper de også aksjer i bankkonsern og kraftselskaper, for omlag 2 milliarder dollar, noe som utgjør fire prosent av den samlede børsverdien. Her er det riktignok vanskelig å gi helt eksakte tall, siden mange av bankene opererer i begge landene. En sentral aktør i denne utviklingen er det angolanske oljeselskapet Sonangol, som i 2010 var Afrikas nest største selskap.

Kapitalstrømmen mot Lisboa økte kraftig i 2008, da Sonangol kjøpte seg opp i Portugals største privatbank, Millennium BCP. Aktiv i disse transaksjonene er også finansselskapet Santoro, som eies av Isabel dos Santos, den eldste datteren til Angolas president José Eduardo dos Santos. Esperanza Holding, opprettet av Santoro og Sonangol, eier 45 prosent av det portugisiske konsernet Americo Amorim, som sitter med 33,3 prosent av aksjene i Portugals statlige oljeselskap Galp Energia. Enda mer forbløffende er det at angolanske privatbanker har åpnet filialer i Portugal, blant annet handelsbanken Banco BIC og Banco Privado Atlantico.

En stat i staten
På få år har den angolanske banknæringen blitt totalt forvandlet. Det portugisiske holdingselskapet Espirito Santo spilte en pionerrolle da det etablerte seg i Luanda like etter at Angolas økonomi ble åpnet opp i 1993. På den andre siden har mobilselskapet Unitel, hvor Isabel dos Santos er hovedaksjonær, vokst kraftig, med seks millioner nye abonnenter i 2010, gjennom samarbeid med portugisiske teleselskaper.

Under president dos Santos’ besøk i Portugal i mars 2009 møttes noen tusen forretningsfolk på Hotel Ritz i Lisboa for å diskutere hvordan de økonomiske og finansielle båndene kunne styrkes ytterligere. «Vår satsing i Portugal er reell og langsiktig,» forsikret daværende styreformann i Sonangol, Manuel Domingo Vicente, som har blitt kalt en av de mest innflytelsesrike næringslivslederne på det afrikanske kontinentet. Nylig har Vicente også blitt framstilt som en mulig etterfølger til president dos Santos. I kjølvannet av besøket opprettet den statlige portugisiske forretningsbanken Caixa Geral de Depósitos og Sonangol en egen investeringsbank med hovedkontor i Angola. Banken skal fremme investeringer i infrastruktur og tungindustri.

Den internasjonale finanskrisen har imidlertid bremset satsingene til de portugisiske bankene som har lidd store tap i likhet med deres utenlandske aksjonærer. Dette har ikke skremt Sonangol fra å sprøyte frisk kapital inn i Millennium BCP, sammen med Banco do Brasil og en kinesisk bank. Millenium BCP har vært sterkt involvert i greske lån og gikk i 2011 med et underskudd på 786 millioner euro. Men bankens filialer i Mosambik og Angola viser en framgang på hele 50 prosent.

Det internasjonale pengefondet (IMF) har flere ganger kritisert Sonangol for manglende transparens. Selskapet fungerer nærmest som en stat i staten. Det har blant annet opprettet et statlig investeringsfond som styres direkte av konsernets 22 underselskaper som åpenlyst opptrer for staten i alle bransjer. Samarbeidet med det kinesiske Hongkong-selskapet China International Fund, som i 2004 førte til opprettelsen av datterselskapet China Sonangol, har utvilsomt gitt det angolanske oljeselskapet et enda bredere spekter. Selskapet er nå til stede i en rekke afrikanske land, i Latin-Amerika (Cuba, Ecuador, Venezuela) og Midtøsten (Irak, Iran), enten alene eller sammen med sin kinesiske partner.

Eldorado for portugisere
I Angola ser man på Portugal som et ideelt springbrett for komme seg videre ut i verden. Angolanerne oppfører seg iblant som om slaget allerede er vunnet, med en viss hevnglede. Men for Portugals næringsliv byr dette på en rekke fordeler. Mens Portugal er inne i en dyp resesjon, er det store penger å hente i de store statsfinansierte utviklingsprosjektene i Angola.

Av de 532 utenlandske selskapene i Angola (som står for 40 prosent av landets BNP) er 38 prosent portugisiske (18,8 prosent er kinesiske). Med en arbeidsledighet på 13 prosent i Portugal framstår Angola som et eldorado. Flere tusen portugisiske arbeidere, ikke alltid like kvalifiserte, drar nå dit. Fenomenet bekymrer myndighetene i Luanda, som med jevne mellomrom kritiserer arbeidsmarkedet for ikke å gi muligheter til landets unge. I 2003 bodde det 21 000 portugisere i Angola. I fjor steg antallet til 100 000. Ifølge angolanske myndigheter er det reelle tallet sannsynligvis det dobbelte. Samtidig går antall angolanere i Portugal ned. Håpet befinner seg nå i sør.

Oversatt av M.B.