Mellom servilitet og opprør

I det det franske folk blir kalt til urnene framstår en allianse mellom arbeider- og middelklassen som en selvfølge for mange på venstresiden med sans for fronter – en antisarkozy-front, en antiliberalistisk front eller ganske enkelt en venstrefront, slik som Jean-Luc Mélenchons Front de gauche. Men fraværet av grundige taktiske refleksjoner tildekker et historisk faktum: Denne typen koalisjoner har som regel endt med at man har gitt opp mer avanserte prosjekter for sosiale endringer til fordel for relativt begrensede reformer. Derfor er det nødvendig å se på noen historiske erfaringer for å finne ut mulighetene for en slik allianse i dag.

Under den franske revolusjon var viljen til å styrte det gamle regimet så sterk at den i begynnelsen virket samlende på svært ulike sosiale lag. Press fra folket og frykt for kaos fikk enkelte av de mest privilegerte til å slutte seg til opprøret natten til 4. august. Revolusjonen ga raskt økt makt til uensartede sosiale grupper mellom adelen og bondestanden. Disse gruppene hadde ofte ikke annet til felles enn litt oppspart kapital eller litt utdanning: bedriftseiere, forretningsfolk, små landeiere og huseiere, advokater, leger, litterater og dommere. Radikaliseringsfasen under revolusjonen, mellom 1792 og 1794, ble avbrutt av reaksjonen i thermidor. Den ryddet plassen for et nytt regime, der storborgerskapet (bankierer, store industriherrer, statstjenestemenn) ble den nye, dominerende klassen på bekostning av aristokratiet, noe som ble bekreftet i revolusjonen i 1830. (…)