Bitter skilsmisse i Sudan

D
en 23. januar 2012 fortalte den sørsudanske presidenten Salva Kiir parlamentet at regjeringen hadde «enstemmig bestemt at all oljeaktivitet i Sør-Sudan skulle stanse øyeblikkelig og at det ikke lenger skulle transporteres råolje i retning Republikken Sudan».1 Beslutningen ble tatt etter at Nord-Sudan konfiskerte en del av den sørsudanske produksjonen. Konflikten mellom de to landene om fordelingen av oljeinntektene nådde et foreløpig toppunkt.

Oljen er avgjørende for republikken som ble uavhengig i juli 2011, den står for 98 prosent av statens inntekter. Stansen i oljeproduksjonen kan dermed føre til sammenbrudd for allerede svake offentlige institusjoner. Dette kan bli nådestøtet for alt håp om stabilitet i regionen etter tiår med borgerkrig.

Da Sør-Sudan feiret sin uavhengighet 9. juli 2011, reiste den sudanske presidenten Omar al-Bashir til Juba, hovedstaden i den nye staten, sammen med en rekke internasjonale ledere. Besøket markerte at Nord-Sudan endelig anerkjente delingen av landet.
Mange problemer var likevel ikke løst. Uenighetene dreide seg særlig om fordelingen av oljeinntektene og den offentlige gjelden, og nøyaktig hvor grensen skulle gå. Det gjensto også uvisshet om hvordan sikkerheten i regionen skulle skjøtes.


TØMMER VALUTARESERVENE

Det kunne virke som om de to landene var dømt til å bli enige. I nord som i sør er oljen den viktigste kilden til utenlandsk valuta og skatteinntekter. Den gjensidige avhengigheten er også total: Det ene landet sitter på oljereservene, det andre på den infrastrukturen som gjør det mulig å eksportere oljen. Uten enighet om transittrettigheter og raffinering i Nord-Sudan, ville begge land stå overfor en økonomisk katastrofe.

I august 2010 møttes forhandlere fra begge land regelmessig til uendelige og ørkesløse forhandlinger i den etiopiske hovedstaden Addis Abeba. Forhandlingsklima et ble stadig dårligere på grunn av interne splittelser i ledersjiktet. I tillegg forsøkte partene å overgå hverandre i tøffe krav. På toppen av dette kom en manglende evne til å ta opp de lokale konfliktene i grenseområdene.

Den sudanske hæren invaderte det omstridte Abyei-distriktet i mai 2011, to måneder før Sør-Sudans offisielle uavhengighet. Det markerte starten på krisen. Statusen til dette ubetydelige grenseområdet skulle egentlig avgjøres gjennom en rådgivende lokal folkeavstemning som skulle avholdes samtidig med folkeavstemningen om løsrivelsen av Sør-Sudan. Men regjeringen i Khartoum forhindret folkeavstemningen og annekterte hele området. Kampene som brøt ut mellom de to hærene var de kraftigste siden fredsavtalen av 2005. Budskapet syntes klart: (Nord-)Sudan vil bruke sin militære overlegenhet som press i forhandlingene.
Den sudanske hæren vendte seg så mot Det sudanske folks frigjøringshær (SPLA, opprørsbevegelsen som nå har makten i Juba) som befant seg på sudansk territorium – 6000 geriljasoldater i delstaten Sør-Kordofan (del av Nord-Sudan) og over 4000 i delstaten Blånilen.2 Begge områdene grenser til Sør-Sudan og innbyggerne, som er afrikanere snarere enn arabere, har sterke kulturelle og politiske bånd til Sør-Sudan.3

5. juni 2011 innledet den nordsudanske hæren, sammen med sine militser, en storstilt offensiv mot væpnede så vel som ikke-væpnede SPLA-medlemmer i Sør-Kordofan. 1. september 2011 spredde konflikten seg til Blånilen. Etter at boligen hans ble bombet gikk lederen av SPLA-Nord (SPLA-N), Malik Agar, i dekning og oppfordret til å kaste regimet i Khartoum. 8. september kunngjorde han splittelse mellom hans bevegelse og partiet ved makten i Juba. En ny borgerkrig var brutt ut.
I mellomtiden fortsatte forhandlingene, mens partene bega seg ut på en nådeløs økonomisk krigføring. Fra mai 2011 innførte Sudan restriksjoner på handelen med Sør-Sudan, som er svært avhengig av importen fra nord.4 I juli 2011 innførte begge regjeringene nye valutaer, uten å gjøre noen avtale om det. Vekslingskursen mellom det sørsudanske pundet og det nye pundet i Sudan er ustabil på grunn av oljekrangelen og den generelle spenningen mellom de to landene. Dette har tvunget sentralbankene i begge land til å bruke de allerede beskjedne valutareservene for å forhindre massiv devaluering.


MISLYKKEDE KOMPROMISSER

Begge landene bruker makt for å få den andre til å gi etter. Nord-Sudan gir logistisk og militær støtte til ulike opprørsmilitser som slåss mot den sørsudanske regjeringen og har bombet naboens territorium flere ganger etter november 2011.5

Regjeringen i Juba sliter på sin side med å opprettholde fiksjonen om at de har brutt med opprørerne i SPLA-N. Disse bruker Sør-Sudan etter eget forgodtbefinnende som base, i likhet med militssoldatene til Bevegelsen for rettferdighet og likhet (JEM). Noen av JEMs soldater har flyttet seg fra Darfur til Sør-Kordofan. I slutten av mars 2012 innledet den sørsudanske hæren, JEM og SPLA-N en felles, velkoordinert offensiv mot oljefeltet Heglig i grenseområdet.

SPLA-N og gruppene fra Darfur har nå samlet seg i Sudans revolusjonære front (SRF), som har som mål å skifte ut regimet i Khartoum. Sør-Sudans stadig sterke engasjement i SRF og uforsonligheten til de sørsudanske forhandlerne, for eksempel Pagan Amun, som har bånd til SPLA-N, kan tyde på at en del av den politiske eliten i Juba støtter dette målet. Juba vet at de også kan regne med Israel, som siden 1955 har støttet opprørerne i sør.6

De vestlige landene og Kina håper at en bilateral avtale om oljetransitt vil hindre en ny krig, men stormaktene klarer ikke å tvinge fram et kompromiss. USA har tradisjonelt støttet Sør-Sudan og vært i konflikt med Nord-Sudan, men Washingtons handlingsrom er betydelig redusert fordi den amerikanske opinionen er klart fiendtlig innstilt til regjeringen i Khartoum. Så lenge amerikanske medier og den amerikanske kongressen fokuserer på den sudanske hærens menneskerettighetsbrudd i Sør-Kordofan, er det umulig for Obama å lette på sanksjonene (innført i 1997 og 2006) i bytte mot at Nord-Sudan slutter fred med Sør-Sudan. De amerikanske sanksjonene mot Sudan var svar på at landet støttet terrorisme og på undertrykkelsen i Darfur. Washington har i stedet, etter flere år med velvilje, prøvd å legge press på Juba ved å få vedtatt (2. mai 2012) en resolusjon i FNs sikkerhetsråd som truer med sanksjoner mot både Sudan og Sør-Sudan.

Kinas innflytelse er også uviss, på tross av tette bånd til begge partene i konflikten. Kina er den største aktøren i oljesektoren, og var med på å bygge opp denne sammen med Khartoum i borgerkrigsperioden. Siden 2008 har Kina likevel lyktes med å nærme seg Juba. På tross av dette har ikke kinesiske meklingsforsøk gitt noe resultat. De kinesiske diplomatene forteller sine vestlige kolleger at de ergrer seg over sin maktesløshet. Etter hvert som forholdet mellom de to Sudan forverres, blir Kinas balansegang stadig mer risikabel.

De lokale hindringene for en avtale er fremdeles mange. To kompromisser har mislyktes – et om inkludering av SPLA-N i sudansk politikk (inngått i juni 2011) og et om statusen til nordsudanske og sørsudanske borgere i de to landenes respektive territorier (inngått i februar 2012) har slått feil.7 Det første ble framforhandlet av Nafi Ali Nafi, al-Bashirs høyre hånd, og Malik Agar fra SPLA-N. Det ble avvist av den nordsudanske presidenten tre dager etter at han hadde underskrevet avtalen. Det andre falt etter trefninger på grensen, som mange mistenker at var satt i scene av SPLA-N og en del av den sørsudanske hæren for å hindre en løsning.
Det finnes ingen garanti for at en avtale om oljerettighetene vil roe ned situasjonen. En slik avtale vil sannsynligvis ikke få slutt på volden i Sør-Kordofan og Blånilen, fordi den først og fremst har lokale årsaker. Det er derfor trolig at grensen mellom de to landene vil være ustabil også i årene som kommer.

Oversatt av L.H.T.
1 «Uttalelse fra H.E. Salva Kiir Mayardit, president i Republikken Sør-Sudan, til den nasjonale lovgivende forsamling om den nåværende oljekrisen», 23. januar 2012, www.sudantribune.com

2 «Report on the human rights situation in Southern Kordofan, Sudan», United Nations Mission in the Sudan (UNMIS), intern rapport, juni 2011.

3 «In Need of review: SPLA transformation in 2006-2010 and beyond», Small Arms Survey, Genève, november 2010.

4 «South Sudan border row ”causing shortages”», 18. mai 2011, www.bbc.co.uk

5 «Fighting for the spoils: Armed insurgencies in Greater Upper Nile», Small Arms Survey, november 2011.

6 Se «Pourquoi le Soudan du Sud est un allié stratégique d’Israël», 20. mars 2012, www.slateafrique.com

7 «Sudan says cessation of support to rebels prerequisite to peaceful relations with south», 30. mars 2012, www.sudantribune.com