Studentvår i Quebec

22. mai ble Montreals gater fylt av demonstranter. Ettårsdagen for studentprotestene mot økning i skolepenger mobiliserer utover universitetene med krav om tilgang til utdanning og forsvar av grunnleggende rettigheter. Særlig etter at Jean Charests regjering innførte en lov mot retten til å demonstrere.

«Sjelden har vi sett slik direkte aggresjon mot de grunnleggende rettighetene som i flere tiår har ligget til grunn for sosial og politisk handling i Quebec.»1 Slik kritiserer historikere lov 78, som nasjonalforsamlingen i Quebec innførte etter en juridisk maraton 18. mai. Bestemmelsen er den mest repressive juridiske cocktailen provinsen har opplevd siden oktober 1970, da medlemmer av Frigjøringsfronten for Quebec bortførte og drepte en britisk diplomat og provinsens arbeidsminister, Pierre Laporte.

Ved å begrense retten til å demonstrere, ytrings- og forsamlingsfriheten og å innføre bøter til de som «hindrer en student i å følge sine kurs» vil nasjonalforsamlingen få slutt på studentkonflikten som har splittet Quebec siden 13. februar 2012. Dagen før avstemningen var fremdeles 40 prosent av studentene i streik, og opprørspolitiet hadde tømt tåregasslagrene. Det som står på spill er adgangen til høyere studier og den liberale regjeringen til Jean Charests foreslåtte økning av studieavgiftene.


75 PROSENT OVER FEM ÅR

Med 2168 dollar i året (under halvparten av det nasjonale gjennomsnittet) er universitetene i Quebec blant de rimeligste i Canada. Langt rimeligere enn i enkelte engelskspråklige provinser som Ontario og Britisk Columbia, der avgiften i gjennomsnitt er over 6500 dollar det første året. Quebecs privilegerte stilling stammer fra «den stille revolusjonen» på 60-tallet, da provinsregjeringen satte seg fore å skape en franskspråklig elite og gi større adgang til høyere studier. Studieavgiftene ble fryst på et svært lavt nivå. Regjeringen opprettet dessuten videregående skoler med universitetsforberedende og yrkesforberedende linjer (Cegep), og fikk på plass et nettverk av høyere læresteder i hele provinsen (universitetet i Quebec, med avleggere fra Montreal til Rimouski, fra Chicoutimi til Abitibi-Témiscamingue). Med åpenbar suksess: i 1971 var 66 prosent av unge mellom 15 og 24 år under fulltids utdanning, i dag er de over 80 prosent. Enda mer talende er det at 45 prosent av studentene i Quebec er «førstegenerasjons» studenter – ingen av foreldrene deres har slitt lesesalene – den høyeste andelen i Canada. I 2006 kom omtrent 40 prosent fra husholdninger som tjente under 50 000 dollar i året, og en femtedel hadde vokst opp på landet. Charest-regjeringens økning av studieavgiften truer med å spolere det provinsen har oppnådd. Ifølge en uavhengig gruppe som gir råd til utdanningsministeren om studiefinansiering og studiemuligheter, kan økningen blokkere adgangen til universitetet for 7000 studenter, omtrent 2,5 prosent av studentmassen.

Det er ikke første gang modellen for høyere utdanning i Quebec er under angrep. I 1989 slo Robert Bourassas liberale regjering en bresje i den da den opphevet frysingen fra 1968. Studieavgiften økte betraktelig. I løpet av fire år økte den fra 504 dollar til 1668 dollar per år. Seks år senere gikk statsminister Jacques Parizeau tilbake på vedtaket fra 1989, men fra begynnelsen av 90-tallet fikk universitetene anledning til å innføre «gebyrer» for administrasjonsutgifter. Det kunne være utgifter til bibliotek, treningssentre og kulturarrangementer, eller behandling av skjemaer og andre dokumenter. Dette kom i tillegg til den egentlige studieavgiften. Størrelsen på gebyrene varierte fra lærested til lærested, men lå på omkring 650 dollar i året.

I 2007, like før valgkampen, annonserte Charest-regjeringen en første økning på 500 dollar over fem år, som brakte avgiftene opp på dagens nivå. Så bestemte statsministeren seg for en ny økning. Vilkårene ble diskutert av partnerne i utdanningssektoren i desember 2010.2 Fagforeningene og studentorganisasjonene tok raskt avstand fra regjeringens dagsorden.

Tre måneder senere, 17. mars 2011, la regjeringen i Quebec fram fruktene av diskusjonene: en økning på 75 prosent over fem år. Slik vil prisen for et studieår til slutt bli på 3793 dollar, og da er ikke den sannsynlige økningen av gebyrene regnet med. Det offisielle målet er å komme på samme nivå som i 1968, etter indeksregulering. En del av inntektene skal tilfalle den offentlige ordningen for studielån og stipend. En fjerdedel av heltidsstudentene vil få økningen kompensert med lån og stipend, én av åtte vil måtte utvide studielånet, og resten, det vil si omtrent 60 prosent, vil måtte dekke økningen selv.


INGENTING Å TAPE

Ordningen skulle settes i verk i september 2012. I stedet utløste vedtaket en protestbevegelse som må kalles historisk. Høsten 2011 begynte ryktene om en streik å spre seg. 15. mai i år tok 56 000 studenter (av i alt 400 000) fatt på sin fjortende streikeuke. Tallet på streikende toppet seg 22. mars, med 225 000. Ifølge politiet i Montreal har det vært holdt 170 demonstrasjoner i byen siden konflikten startet. Noe lignende har aldri skjedd før.
Suksessen kan delvis forklares av posisjonen til studentorganisasjonene i Quebec-provinsen. Siden 80-tallet har de vært omfattet av en lov om fullmakter til elev- og studentorganisasjoner, og har dermed en status som er særegen i vesten. De fungerer som fagforeninger: I likhet med arbeiderne betaler studentene en kontingent til sin organisasjon. Det betyr at disse organisasjonene er velstående, sterke, og ekstremt godt organiserte. Hver student må være medlem av en, etter et prinsipp om enhetsmonopol: En student i statsvitenskap ved universitetet i Montreal er for eksempel obligatorisk medlem av organisasjonen for studenter i statsvitenskap og internasjonale studier. Hver organisasjon er tilsluttet en union. Studentene har stemmerett i forsamlingene.

Unionene er svært desentraliserte, slik at på ett og samme fakultet kan én avdeling være i streik, mens en annen ikke er det. Mens de var splittet under studentkonflikten i 2005 (om lån og stipend), viser organisasjonene nå et forbløffende samhold – som uten tvil er styrket av krisehåndteringen til avtroppende undervisningsminister Line Beauchamp og statsministeren. I stedet for å dempe gløden blant studentene, har de bidratt til å radikalisere dem.

To måneder med streik måtte til før regjeringen ville møte studentorganisasjonene til drøftinger om finansieringen av universitetene, mens de understreket at de ikke ville diskutere avgiftsspørsmålet. Samtalene brøt sammen allerede den andre dagen. Protestene økte, og fra 25. april samlet demonstrasjoner hver kveld 5000-10 000 personer i Montreals gater. 27. april foreslo regjeringen å utvide betingelsene for studielån og stipend, og en forlenget periode for å øke avgiftene: 254 dollar per år i sju år i stedet for 325 dollar per år i fem år, en økning på totalt 1778 dollar i stedet for de opprinnelige 1625 dollar!

Regjeringens «forakt, arroganse og nedlatenhet» har vakt et voldsomt sinne blant de streikende. Det ble sammenstøt mellom demonstranter og politi, særlig 4. mai. Den dagen bestemte statsministeren seg for å innkalle til et møte med alle berørte parter, deriblant fagforeningsledere og rektorer. Etter 20 timer med forhandlinger ble en avtale undertegnet. Den dreide seg i hovedsak om reduksjon av gebyrene, ikke studieavgiften. Avtalen ble totalt forkastet av studentorganisasjonene uka etter. Det ser ikke ut til å være noen vei ut av krisen, og det er stor tvil om det lar seg gjøre å ta igjen tapt undervisning før høstsemesteret starter. «De streikende har oppdaget at de ikke lenger har noe å tape,» sier en filosofistudent. «Livene deres er avhengige av utfallet av denne aksjonen. Regjeringens arroganse og de dystre framtidsutsiktene vi blir forespeilet, burde være nok til å mobilisere på nytt.»


SPILLER PÅ INDIVIDUELLE RETTIGHETER

Det er flere teorier om regjeringens strategi. Noen mener at den harde linjen og staheten skyldes at konflikten i hovedsak mobiliserer unge som bare i liten grad deltar ved valg (rundt 30 prosent), og ikke utgjør noen stor velgermasse. Andre peker på at denne strategien lar statsministeren utstede valg i en krisesituasjon, før han blir innhentet av andre ubehagelige saker til høsten. Noen er mer kritiske og anklager regjeringen for manglende evne til å hanskes med konflikter de senere årene, for eksempel i miljøsaker. Her har den vært nødt til å gå tilbake på en rekke beslutninger, som privatisering av en nasjonalpark og bygging av et gasskraftverk. Har regjeringen undervurdert studentenes evne til å mobilisere og slå tilbake?

Kampen dreier seg egentlig om mer enn økt studieavgift. Selv om Quebec ikke ble berørt av den økonomiske krisen i 2008 i samme grad som sin amerikanske nabo, trues den sosiale modellen i Quebec stadig mer. Innbyggerne må betale for stadig flere offentlige tjenester, særlig helsetjenester, strømprisene skrus stadig opp, offentlige institusjoner oppfordres til å konkurrere seg imellom. Det forklarer at så mange andre aktører støtter studentenes sak: fagforeninger, men også ad hoc-grupper som «Foreldre mot økningen» og «Lærere mot økningen», som har vært særlig aktive. Flere ganger har også studentene støttet andre bevegelser.

Det er feil å betrakte studentbevegelsen som en kopi av det som har skjedd i Chile og Spania. Situasjonen til de unge i Quebec likner lite på de unge spanjolenes. Riktig nok er arbeidsledigheten blant unge høyere enn i resten av befolkningen (14 prosent for de mellom 15 og 24, mens det nasjonale gjennomsnittet er 8 prosent), men framtiden virker ikke fullstendig blokkert. De er snarere drevet av et politisk ideal, kamp mot at undervisning blir gjort til en vare, for alles rett til kunnskap og for sosial rettferdighet.

Uansett hva utfallet blir, har studentenes kamp denne våren politisert en hel generasjon, men den har også bidratt til å polarisere et svært splittet Quebec. Helt siden protestene begynte har meningsmålinger vist at omtrent halvparten av de spurte støtter regjeringens tiltak, mens den andre halvparten tar avstand fra dem. Blant opposisjonspartiene fordømmer Quebec-partiet (sosialdemokratisk og for uavhengighet) økningen av studieavgiften, og lover å fjerne den om de vinner ved neste valg. Venstrepartiet Solidarisk Quebec går inn for gratis skolegang og det nye høyrepartiet Koalisjonen Framtid Quebec (CAQ) støtter regjeringen.

Men konflikten har også skapt splid i studentmassen. En gruppe som kaller seg Bevegelsen av samfunnsansvarlige studenter har samlet seg mot streiken og støtter høyere studieavgift. Ettersom de er dårlig organisert, tyr medlemmene til rettsvesenet, og kjører fram sin individuelle rett til undervisning og universitetenes plikt til å gjøre unntak for dem. Avisen La Presse offentliggjorde i slutten av april en liste over krav om at undervisningen måtte gjenopptas. Enkelte inneholdt også et krav om å forby demonstrasjoner på universitetsområdene, ut fra økonomiske argumenter (tap på grunn av forlengelse av semester, og mulig tap av sommerjobb, eller argumenter knyttet til studieløp).3 De klagene som har fått medhold, har vanligvis ikke blitt respektert. Det har skapt sterke spenninger og hardhendt politibehandling av streikende.

Med innføringen av lov 78 har regjeringen tilsynelatende skåret igjennom: Den «individuelle retten» til studiekonsumentene går nå foran den kollektive legitimiteten til streikebevegelsen.


Oversatt av L.H.T.
1 Sitert av Jean-Francois Nadeau i «Les historiens québécois dénoncent la loi» (Quebec-historikere avviser loven), 18. mai 2012, www.ledevoir.com.

2 Universitetsadministrasjonene, næringslivet, fagforeningene og studentene (bortsett fra studentorganisasjonen ASSE, som boikottet møtet), og dessuten to representanter for opposisjonen.

3 «Grève étudiante: les demandes d’injonctions pleuvent» (Studentstreik: kravene hagler), La Presse, Montreal, 28. april 2012.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Livet i en Apple-fabrikk

Default thumbnail
Neste sak

Frels Europa fra frelserne

Andre saker om Canada

En litt bedre Nafta

Den reviderte nordamerikanske frihandelsavtalen begrenser investorenes makt og krever høyere lønninger. Men

0 kr 0