Burlesk samfunnssatire og bortkastet tid

Med To Rome with Love har Woody Allen unngått en ny «amerikanere i Roma»-film. Berlusconis underholdningsmaskin tas på kornet. Woody Allen framstår som pastisj på seg selv men klarer tidvis å løfte seg ut av gjentagelsenes humrende likegyldighet med frekke og uventede ideer.

Hva kjennetegner Woody Allens nye film To Rome with Love? Det er den tredje i rekken av upretensiøse feriefilmer som utspiller seg i en latinsk storby, med forelskelse, forviklinger og halv­ironisk resirkulering av klisjeer som karakteristika. Det er en florlett og nokså ambisjonsløs film, men den klarer til tider å si noe vittig om mytene rundt den evige stad.






I motsetning til de forutgående filmene fra Barcelona og Paris spiller Woody Allen selv i sin Roma-film, skjønt rollen er ned­dimensjonert sammenlignet med filmene fra tjue eller tretti år tilbake. Han har en viktig birolle i en av filmens fire serier. Kledelig beskjedent, må man kunne si. Men fansen som har lengtet etter en ny, erketypisk Woody-film med frygt og bæven, psyko­analyse og mild satire over halvkunstnere og kvasi-intellektuelle, de får så desidert sitt. Attpåtil er hans frue i denne filmen, Phyllis (Judy Davis med sin skarpe tunge) en shrink som tydeligvis vet alt om Woody-skikkelsen Jerry som kasus …



Stil og vidd

Etter tre filmer med engelsk setting, hvorav forviklingsgyseren Match Point (2005) er den mest minneverdige, kommer feriefilmene på rekke og rad, først Vicky Cristina Barcelona (2008). Turistklisjeer og lett gjenkjennelige typer: Scarlett Johansson er en lettantennelig blondine med et håpløst poetisk prosjekt, Rebecca Hall en politisk korrekt østkyststudine, Javier Bardem spansk maler med et mislykket ekteskap bak seg og en enda mer mislykket skilsmisse, fra furien Penélope Cruz. Det blir mye melodrama, sjalusi og skrål ut av denne blandingen, men lite Barcelona-magi. Det er nærmest oppsiktsvekkende hvor lite gnister det slår av Woodys Barcelona, selv ikke Gaudí-severdighetene later til å inspirere ham nevneverdig. Handlingen fortsetter da også utenfor byen etter cirka halvgått løp. Barcelona var visst kun et påskudd.

Midnight in Paris
(2011) har en plot-idé som er såpass fornøyelig at den ikke kan slå helt feil. Manusforfatteren Gil Pender (Owen Wilson) ferierer i lysenes by sammen med sin forlovede Inez. Verken hun eller hennes Cheney-republikanske foreldre, på forretningsreise, er like begeistret for Paris som Gil. Så dukker Inez’ venn Paul opp som troll i eske. Paul (spilt av Michael Sheen, vi husker ham både som Tony Blair, Brian Clough og David Frost) er en selverklært ekspert på Paris og byens kulturarv. Gil går fort lei av Paul, særlig etter hans besserwisser-holdning i Versailles og på diverse museer, ikke minst er han påståelig overfor en museumsguide spilt av Carla Bruni Sarkozy, av alle.2 Og når Paul m/frue får med seg Inez på dans og Gil bestemmer seg for å vandre hjem, finner han ikke veien til Hôtel Bristol (hvorfor må det være femstjerners hoteller når Woody Allen er i Paris? Fordi han selv må bo på slike?), sovner på en kirketrapp og blir plukket opp av en festlig gjeng med en mistenkelig gammeldags bil – og plutselig er han på fest hos Jean Cocteau, med Cole Porter og Zelda & Scott Fitzgerald blant gjestene. Gil får kort sagt oppleve, i flere etapper, Paris på 20-tallet, den amerikanske «Lost Generation». Han kommer til å diskutere litteratur i allmennhet og sitt eget romanmanuskript i særdeleshet med Ernest Hemingway, og blir gjest hos Gertrude Stein (storartet spilt av Kathy Bates). Og han treffer en dame som han finner ytterst forførende, Adriana, spilt av Marion «Piaf» Cotillard.3 En enkel idé, men stort sett utført med stil og vidd. En idé som har en viss plotlikhet med Kairos røde rose fra 1985, der Mia Farrow vandrer inn og ut av kinolerretet i stedet for mellom to tidsaldere.



Europeisk angst

Årets film begynner med en trafikkonstabel som forteller om Roma. Alt er historie, alt er fortellinger. When in Rome, do as the Romans. Sannelig blir vi tatt med til turistseverdigheter her også. Colosseum, Spansketrappen, Peterskirken, Vatikanmuseet, Fontanta di Trevi, Piazza Navona… Mange filmminner. Med 50-tallsslageren «Volare» som akkompagnement. Høy klisjéfaktor. Woody Allen skal nesten ha ros for at han tar sjansen.

Et delt fiksjonsunivers som Paris-filmens dag versus natt, nåtid versus fortid, har vi ikke noen parallell til i årets Roma-film. Man oppdager imidlertid snart en distinkt struktur: Woody Allens Roma-film består av fire vekslende serier som ikke konvergerer mot noe felles. Faktisk møter personene fra én serie knapt skikkelsene fra de andre. Som om Allen vil si: Byens kulturelle kapital er for enorm til å lage en eneste serie. Det er i og for seg sympatisk og klokt. Han har også klart å unngå en ny «amerikanere i Roma»-film, her er stadig både amerikanere og italienere.

I den ene serien møter vi et ungt, amerikansk par midlertidig bosatt i Roma. Han er arkitekturstudent. Samboersken forteller plutselig at hun venter besøk av en venninne fra USA, og at hun skal være så fantastisk sjarmerende og forførende. Først og fremst viser venninnen Monica seg å være irriterende selvopptatt, og skryter uhemmet av sine erfaringer med begge kjønn. I mellomtiden har studenten møtt en veteranprofessor (Alec Baldwin) som han beundrer, og inviterer ham hjem. Baldwin skal bli med videre, både som reell skikkelse og som en slags klok, moralsk kommenterende engel. Legg så til en ung latin lover, og at studenten virkelig faller for Monica, så skulle det være forviklingspotensial nok. Men dette er den svakeste av de fire seriene.

Da er det en smule mer festlig å oppleve det unge italienske provinsparet som tar inn på hotell. Hun er romantisk og eventyrlysten, han en smule pedantisk og petimeteraktig. Hun har en avtale ute på byen. Vi skjønner raskt at stedsansen ikke er den beste, og i likhet med Gil i Midnight in Paris finner hun ikke tilbake til hotellet, selv om det er dagtid. Så mister hun til og med mobiltelefonen. Men hun kommer til å møte en TV-skuespiller hun har likt en god stund (men egentlig er det berømmelsen hans hun liker). Forloveden tror at det er hun som dukker opp når det ringer på hotelldøren, men det er Penélope Cruz, som spiller en eskortepike, for å si det pent. Han har vunnet i et slags lotteri og Cruz-skikkelsen er premien! Dette er Italia. Akkurat idet han er i ferd med å bli bearbeidet av den levende gaven, får han besøk av strengt katolske onkler og tanter som skal ha ham med i Vatikanmuseet. Og dette er bare begynnelsen på forviklingene. En smule søkt, ikke sant?



Snublende nær og surrealistisk

TV og reklamens makt i berlusconismens Italia er allerede berørt i serie nummer to. I tredje serie er dette det dominerende tema. Den anonyme og fredsommelige funksjonæren Leopoldo (Roberto Benigni) blir plukket ut av et reklamebyrå – han er Mr. Nobody som skal bli en berømthet over natten. Kamera-team flokker seg rundt inngangsdøren hans, og kona er etter hvert med på notene: Hun vil bli fru Kjendis. Journalister og fotografer kommer på hjemme-hos-besøk, de følger ham inn på badet for å lage produktreklame i sanntid, og han blir stadig mer populær på TV, der han oppmuntres til å servere tomme dypsindigheter som Mr. Chance i Hal Ashbys Being There. Hvor skal det ende? Når skal det ende? For å parafrasere Baudrillard: Hva skal Benignis Leopoldo gjøre etter kjendisorgien?

Bortsett fra Nanni Moretti og noen få satirikere, er vel Berlusconis underholdningsmaskin sjelden tatt mer på kornet enn her. Det hadde neppe vært fullt så godt uten Benigni, men det er nå engang med Benigni, og denne serie-episoden kommer til å overleve filmen som helhet.

Åpningen av fjerde serie er så woodyallensk som tenkes kan: Sammen med sin psykoanalytikerkone sitter Jerry (Woody Allen) på et Alitalia-fly som snart skal inn for landing på Leonardo Da Vinci-flyplassen. Det er turbulens, og Jerry har europeisk angst. Pensjonistutgaven av angsten skal få enda mer oppmerksomhet, men ikke så mye at det blir en svak utgave av Annie Hall. Paret skal besøke sin datter og hennes italienske forlovede, Michelangelo, og bo hjemme hos hans foreldre. Det gir rom for enkelte små kulturkollisjoner. Michelangelo er ihuga fagforeningsaktivist, og den pensjonerte operaprodusenten er ikke veldig glad i fagforeninger. Fokus blir imidlertid flyttet til Jerrys plutselige oppdagelse: at Michelangelos far kan synge. I dusjen, riktignok. Oppsiktsvekkende bra, men hvordan transformere «Singin’ in the Shower» til en karriere? Skepsisen blir overvunnet. Første forsøk, prøveinnspilling, går skeis. Men så kommer de opp med en genial idé, snublende nær og surrealistisk på samme tid …



Livets iboende komikk

Med sine vekslende serier er To Rome with Love beslektet med episodefilmene, og som sådan dømt til å bli ujevn. Det er egentlig temmelig forskjellige serier som er samlet her: To av dem er rene situasjons- og forviklingskomedier som flere ganger tipper over i det farseaktige. En tredje skifter karakter fra å være Woody Allens pastisj på seg selv, til å løfte seg ut av gjentagelsenes humrende likegyldighet ved hjelp av en frekk og uventet idé. Og Benigni-serien er samfunnssatire på sitt mest burleske. Det filmen mangler, er et grep som gjør den mer enhetlig, enten at handlingen konvergerer mot et felles punkt og at skikkelser fra de ulike episode-seriene møtes, og at nye humoristiske situasjoner kan oppstå. Eller at de fire delene fikk utfordre hverandre i større grad. Her har Woody Allen og hans manusforfatter tenkt ganske så halvveis. To av fortellingene holder mål og vel så det, ikke minst på grunn av gode enkeltideer. De to andre er langt på vei bortkastet tid, hvis man ikke har et overmåte stort latterbehov.

Blott til lyst? Film er i større grad enn andre kunstarter en blanding av kunst og underholdning, i høyst ulik grad. Woody Allens forlengede suksess har vist at det aldrende feinschmeckerpublikummet som utgjør en stor del av hans tilskuerskare, har behov for hans underholdning, selv om det har vært lenge mellom godbitene de siste 15 årene. Vi skal ikke kimse av dette behovet for letthet og livets iboende komikk. Men kanskje bør Woody Allen snart tenke på om han har noe ugjort i New York og USA. Noe som kunne oppsummere hans bidrag til filmkomikken fra de newyorkske innfallsvinklene han kjenner best. Kanskje noen burde hviske ham i øret at han til tider, som i to av fortellingene i denne filmen, tenderer mot å undervurdere en stor del av sitt publikum. Tre feriefilmer fra Woody Allen bør absolutt holde.

© norske LMD

Woody Allen, To Rome with Love, Italia/USA, 2011.


Fotnoter:
1 Se «Barcelona Light», norske Le Monde diplomatique, august 2008, www.lmd.no.

2 Så kan man lure på når den nye førstedamen, Valérie Trierweiler, ender opp i en forviklingskomedie. Den franske «twittergate», der Hollandes samboer via Twitter støttet motkandidaten til presidentens ekskone Ségolène Royal i valgkretsen La Rochelle i andre runde av valget til nasjonalforsamling i juni 2012, har i alle fall bevist at den mangeårige Paris Match-journalisten har et betydelig intrigant talent, i beste Versailles-tradisjon.

3 Gil får også oppleve en tidsreise til La Belle Epoque, der han treffer Degas, Gauguin og Toulouse-Lautrec.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Det uperfekte menneske

Default thumbnail
Neste sak

Hvem eier Nefertiti?

Andre saker om Film

Tvisyn med spredning

De beste HBO-seriene har over årene gitt oss sympatisk og overbevisende dramatikk med utgangspunkt i de

Konspiranoia nå igjen?

HBO-dokumentaren Kill Chain presenterer muligheten for at valgresultatene i flere amerikanske valgkretser kan ha blitt fordreid

Velkommen til Wakaliwood

I et fattig nabolag i Kampala lager en selvlært regissør fantasifulle og humoristiske lavbudsjettsfilmer med en

Virusfiksjon

Ni år etter at Contagion hadde premiere, har pandemifilmen fått ny aktualitet.Steven Soderberghs film Contagion fra

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.